Må allemannsretten justeres?

Denne uken la FN's klimapanel frem sin nyeste rapport om hvordan klimaet på gloden utvikler seg og på hvilken måte vår aktivitet påvirker leveforholdene for kommende generasjoner. De fleste ser at noe må gjøres, men de fleste ser også at dette blir en vanskelig oppgave.

Selv går jeg litt lenger ned, og vil sette fokus på den særnorske allemannsretten. De som vil se mer vitenskapelige tilnærminger kan lese denne rapporten fra Nina, eller denne. Selv er jeg en enkel sjel som observerer, tenker og etterhvert tror et eller annet.

Jeg har i over 20 år hatt mitt daglige virke i fjellet. Også før dette brukte jeg fjellet til lek og rekreasjon. Og ja, jeg har syndet mot de tanker jeg gjør meg i dag. På 70-tallet kjørte jeg snøscooter i fjellet uten noen form for tillatelse, på 80-tallet testet jeg så forskjellige kjøretøy som Leopard stridsvogn og Suzuki jeep for fremkommelighet, jeg har hatt med meg løs hund til alle årstider, osv osv. Jeg har testet ut moderne former for friluftsliv som terrengsykling og kiting, og rent generellt hatt grunnfestet i meg at den aktiviteten jeg utøvde var så liten at den hadde null påvirkning på miljøet.

Og det var riktig. Så lenge det var bare meg og et fåtall andre som bedrev tilsvarende. Nå er imidlertid situasjonen en helt annen.

Fra Stroplsjødalen

Mitt eksempel, og der jeg kjenner forholdene best, er i Stroplsjødalen på Dovrefjell. Området er et kjerneområde for moskus, villreinen passerer her mellom viktige beiteområder, det slippes hester på beite der, det drives jaktprøver for fuglehunder, og det drives masseturisme. Alt dette i tillegg til at det utøves litt tradisjonellt, enkelt friluftsliv som jakt og fiske.

Spennende, men tåles det ubegrenset med slik ferdsel?

Enkelte helger på høsten kan du sitte på toppen av Vesle Nystugguhø og se 3-4 organiserte moskusturer, hver med 10-20 deltagere. Prøvepartier for stående fuglehunder går inn i området, 20 syklister på rekke og rad bruker stiene inn i området, grupper med et 20-talls ryttere på hest bruker de samme stiene. Alt dette i tillegg til vanlige fjellvandrere og villreinjegere. Også i ukedagene er det stor trafikk. Skoleklasser og fotokurs er bare noen eksempler på bruken av området.

Kanskje må slik aktivitet reguleres på en annen måte?

Hva er så resultatet av all denne aktiviteten? Den er helt tydelig for meg. Moskus og villrein forandrer arealbruken og terrenget slites. Det går frem av undersøkelser gjort av NINA at villreinen ikke passerer en dal der det går mer enn 200 personer i døgnet. Derfor må den forandre trekkene sine, noe den har gjort før, men for hver gang blir leveområdene mindre. I tillegg sliter den med klimaforandringene, skoggrensa har i min tid strekt seg minst 50 meter høyere i terrenget og snøfonnene som tidligere gav insektfrie hvileplasser er blitt langt færre. Det samme plager moskusen som i tillegg til insektene flere ganger daglig må forholde seg til nærgående turister. Disse daglige møtene med mennesker tror jeg er årsaken til at den oppfører seg litt mer engstelig, og innimellom mer aggressivt, i møtet med oss mennesker enn hva den gjorde før. Tidligere var den nemlig helt upåvirket.

Slike stier har en tendens til å bli bredere og bredere

Og så har vi terrengslitasjen. Stiene blir bredere og bredere, og er på sine steder snart 30 meter brede. Hester med ryttere ødelegger bærelaget i våte områder, sykkelhjul lager spor som vannet følger. Fotturistene går så i kanten på stien og utvider den ubønnhørlig til motorveibredde.

Med bakgrunn i disse enkle observasjoner stiller jeg meg spørsmålet om allemannsretten kan bestå for all fremtid. For ca 20 år siden gikk jeg i det beskrevne terrenget med en tysk busslast for å se etter moskus. Moskusen sto slik til at vi måtte gå to kilometer utenfor sti. I myr og kjerr strevet vi oss frem, og jeg følte på at jeg ikke gjorde jobben min med å gi disse gjestene, med ikke altfor bra fottøy og utstyr, en god opplevelse. Men der tok jeg grundig feil. Det var nemlig disse to kilometrene som var den store opplevelsen for tyskerne som ikke var vant til å kunne gå akkurat der de selv fant det for godt.
For oss er jo dette en selvfølge. Til og med på privat grunn kan vi ferdes med hjemmel i allemannsretten.

Hva tåler slik natur av menneskelig påvirkning?

Er vi villig til å gi avkall på denne retten? Det er vi neppe, like lite som vi er villig til å gi avkall på litt av vår velstand for å utsette klimakatastrofen som med stor sikkerhet vil ramme våre etterkommere. Men noe må gjøres. Snart.

Kanskje må en mer tilpasset forvaltning til. Kanskje må fjellet i jaktperoden for villrein forbeholdes jegerne. Kanskje må organiserte turer kvotereguleres. Kanskje må rideturer og sykling forbys. Det blir i fremtiden kanskje ikke en selvfølge å bevege seg fritt i fjellet. Slik min generasjon har hatt gleden av å gjøre. Tidligere generasjoner hadde samme rettighet, men mindre tid og mindre penger. Da ble trykket mindre. Kanskje må vi starte med å prøve å halvere dagens antall besøkende. 10 tusen i stedet for 20 tusen. Det kan gjøres, men viljen til å gjøre nødvendige, men upopulære tiltak er like lite tilstede her som i klimapolitikken.

Slike områder tåler gjerne større ferdsel

Heldig er jeg som har kunnet ture frem gjennom livet. Det kan ikke dere som er yngre. Og det forstår jeg godt dere er lite fornøyd med. Men fortsatt er det alternativer. Alternativer som ikke belaster miljøet i tilsvarende grad. Som for eksempel toppturer på ski og klatring. Som for en stor del foregår i mindre sårbare områder. Kanskje kan dere ta jegerprøven og gå på villreinjakt. Eller rypejakt. Eller få tak i fiskekort som gir dere tillatelse til å gå inn i området. Mulighetene ligger der, bare vi ser dem. Slik som i klimapolitikken.

Det er bare min generasjon nordmenn som har kunnet forsyne oss på øverste hylle hele livet.

Men du verden så misfornøyde vi er med det.