Advent

Tar jeg ikke veldig feil, er det i morgen første søndag i advent. Uten at jeg har gjort særlig for å markere dette, eller forberede meg til jul i det hele tatt. For det er det det handler om, å vente på jula og forberede seg på jula.

Sånn julepynt laget jeg som barn, og for noen år siden fikk jeg bruk for å kunne det. Så jeg lærte mye på skolen som jeg har fått god bruk for senere.

Mest følelse med adventstiden hadde jeg for noen år siden da jeg vikarierte full tid i en svært hyggelig 2.klasse på en svært hyggelig skole. Vi sang julesanger, tente lys, laget julepynt og julegaver. Det var juleverksted og kirkegang, vi snakket om julens budskap og innhold. Må vel innrømme at jeg følte meg litt ekstra  og grudde meg litt. Men det ble en førjulstid jeg minnes med stor glede. Og jeg fikk en god historie på kjøpet.

For på en av de siste dagene snakket vi litt om hva som sto igjen av forberedelser for at jula skulle bli bra. Og ungene hadde bra oversikt, pynting av tre, de siste julegavene, baking og annen matlagging, ja til og med besøk til gamle tanter og onkler og besteforeldre og oldeforeldre var med i ungenes videre plan. Da det nærmet seg slutten av samtalen, vi skulle også ha litt matematikk denne timen, sa plutselig en gutt: - E og han pappa ska i skogen å stæle juletre.
Jeg følte da for å avrunde, men rakk det ikke før ei jente spurte: - Karr stæl døkk juletre da?
Uten betenkning, svarte gutten henvendt til jenta: - I skogen sjå døkk!

Ligner mistenkelig på juleaften

Adventskalender skal jeg ikke ha i år. Noen ganger har jeg brukt ei kasse pils som adventskalender. Drikker du én om dagen, vet du at det er juleaften når du åpner den siste. Men det er så slitsomt å drikke én øl om dagen. For selv om jeg gjerne tar en pils, liker jeg ikke å drikke én pils.

Gaver har jeg heller ikke tenkt på ennå. Jeg får prøve å opprettholde tradisjonen med å gi litt flere enn jeg får. Regner jeg optimistisk etter, får jeg i år fire julegaver. Altså må jeg sørge for å ha minst fem gaver å gi bort. Overkommelig. Problemet er at jeg aldri treffer. Noen får gave av meg, uten at jeg får noe av dem, mens jeg hvert eneste år må konstatere at noen gir meg gave uten at jeg har noe til dem.

Når adventstiden har startet kommer det sikkert flere rapporter fra meg. Det er fortsatt mye usikkerhet knyttet til siste tiden før jul. Blir det snushandel i Sverige? Eller heisatur til utlandet? Kjøper jeg meg ny bil før jul?

Livet er spennende selv for den som ikke baker til jul

Ett år i forsakelse går mot slutten, og aldri har jeg oftere møtt meg selv i døra

Nå nærmer det seg slutten på dette året da har jeg har bestemt meg for ikke å kjøpe meg noe utover forbruksvarer. Og det har gått bra, faktisk så bra at jeg nesten skulle klart ett år til. Ihvertfall om jeg får noen sokker og underbukser til jul. Dessuten er det faktisk blitt en nytelse å gå i butikker uten å få lyst på noe. I dag har jeg vært innom en del butikker for å teste meg selv, men jeg er faktisk ikke i stand til å finne noe jeg har lyst på.

Og så har jeg solgt bilen. Så nå er det slutt på å sitte i førsteklasses skinnseter med elektrisk regulering åtte veier, med luftfjæring, firehjulstrekk og tilstrekkelig med hestekrefter. Slutt på å kunne gripe ned i kjøleboksen etter en iskald cola, slutt på å kunne heve bilen i ekstra mye snø og senke den når jeg var litt sliten og ville ha mest mulig lettvint utstigning. Jeg møtte meg selv i døra mye med denne bilen. 270g co2 slapp den ut per kilometer og belastet derved klimaet nesten tre ganger så mye som nødvendig. Og dieselmotoren slapp ut partikler omtrent 1000 ganger over det nødvendige. Rikignok hadde jeg kjøpt klimakvote frem til 150 000 km på denne, men da blir man jo regelrett hånet for dette. Selv om jeg altså kjøpte en sertifisert kvote og på denne måten bare kopierer norsk offisiell politikk for å kjøpe seg ut av egen klimabelastning.

Denne er ikke lenger min, snufs.

Men bilen er jo fortsatt på veien vil mine største kritikere si, de som nærmest håner at jeg tror på menneskeskapte klimaforandringer. Ja det er den, men når jeg først skulle selge fant jeg kjøper som i mine øyne gjør alt riktig. Paret, som kjøpte bilen, selger en Mercedes og kjøper to andre biler. Min Land Rover blir turbil med ca 5000 km i årlig kjørelengde. Så har de kjøpt en Volkswagen e-up som helelektrisk dagligbil. Og hvis noen av klimaskeptikerne har giddet å lese så langt, ja jeg vet en del av den elektriske kraften blir produsert med hjelp av fossilt brennstoff, til og med av kull. Men det kan produseres fra fornybare energikilder, og det er mer fremtidsrettet enn oljebasert energi som bensin og diesel.

En slik blir den perfekte partner til min forrige bil.

Selv har jeg ikke bestemt meg for hva det blir som neste bil. Kjøremønstret mitt tilsier at elektrisk fortsatt ikke helt duger. Tesla kunne kanskje fungert, men den er for dyr i tillegg til at teknologien foreløbig er for ny til at jeg strekker økonomien til det ytterste for teste den. Å stå ved bommen på Dovrefjell med en elektrisk bil og vente på at været skal roe seg slik at veien åpnes er bortimot risikosport, selv for en som stort sett er utrustet for en norsk vinterdag ute. Dessuten kan jeg hevde at det økologiske fotavtrykket til en Tesla er større enn for en BMW av middels størrelse frem til 150000 km.

Mest sannsynlig blir det en hybrid. Velprøvd og pålitelig teknologi, og belastingen min på klima reduseres med 2/3. Og på miljø belaster den bare en promille av Land Roveren gjør. Gammeldags og lite innovativt vil en del bruke mot meg i denne forbindelsen, men jeg er tross alt avhengig av at det fungerer noenlunde. Og det er mye mer fremtidsrettet enn å kjøre stor firehjulstrekker.

En del har nok allerede ramlet av nå. Og vil beskylde meg for å tro jeg er bedre enn andre med det jeg gjør. Så jeg må ta med det økonomiske i dette også. For den eneste måten å få oss mennesker til å hande riktigere er å la det koste dyrt å hengi seg til nytelse uten tanke på fremtiden. Hvis jeg regner på verst tenkelige måte, altså den måten som tilsier at bare fire av mine venner hadde hatt rår til å ha bil i det hele tatt, så koster det meg 6000 kroner ekstra i måneden å kjøre Land Rover Discovery i forhold til en Toyota Prius. Da regnes drivstoff, verditap, forsikring og vedlikehold. Og en Prius gjør samme jobben på 99% av bilturene mine.

Dessuten drar ikke Disco'n mer damer. Det kan jeg hevde fordi den drar null.

Peter Wessel Zapffe. En vis mann som tenkte som meg for lang tid siden.

Peter Wessel Zapffe tenkte tidlig slike tanker jeg ikke har kommet på før i senere tid. Han skrev blant annet at "Verdiene gror i forsakelsens jord". Da tenkte nok ikke han på penger som verdiene som skulle gro, men mer på å ta vare på jorden for fremtidige generasjoner.
Det er trist å selge Land Roveren. Jeg må forsake noe. Men jeg forsaker noe jeg ikke har fortjent og som jeg har hatt ufortjent glede av noen år. For det er en forsvinnende liten del av menneskeheten, kan ikke engang regnes i promiller, som har fått anledning til å nyte såpass som jeg har gjort. Ikke en gang av de nålevende, og jeg har faktisk levd på Jorden samtidig med over halvparten av de meneskene som noengang har levd her. Og jeg har ikke fortjent det, selv om alle nå unnskylder nytelse med at de fortjener det.

Flere og flere tenker slik som meg. De som ikke gjør det, vil om noen år være i kraftig mindretall. Vent og se. Kanskje vil noen i fremtiden sitere meg, nei forresten, såpass er jeg ikke til å uttrykke meg.
Men mange vil i fremtiden spørre hvorfor ikke mange gjorde som meg lenge før jeg gjorde det. Svaret er at det koster for lite å ikke gjøre sånn.

Men dette er mest et skrift for å forsvare min handling overfor meg selv.

For jeg sørger over å ha solgt Disco'n, og kommer til å savne den.

Disse jentene er verd å følge

I bloggverdenen er det mye rart. Noe er i min verden helt bortkastet å følge med på. Men der er jeg i utakt med markedet. For disse som legger ut et bilde av nyinnkjøpt mascara eller en genser fra en eller annen designer har titusenvis av lesere hver dag.

Selv mangler jeg en klar retning, skriver om det som faller meg inn der og da. Men når jeg først driver med denne hobbyen bruker jeg også litt tid til å lese andre sine blogger. Og en jeg har funnet er denne, om Elisabeth og Dina. Dina er datteren til Elisabeth. Og Elisabeth tok permisjon fra jobben for å bruke mye tid sammen med Dina året før hun skulle begynne på skolen.

Konseptet høres i utgangspunktet uinteressant ut for en godt voksen, enslig mann. Men Elisabeth hadde funnet ut at den beste tiden sammen med Dina hadde hun når de var på tur sammen. På tur i naturen. Og opplevelsene de hadde sammen er god lesning i en tid der media har satt fokus på en trend der mødre og fedre kjøper designerklær til sine barn.

De fleste av mine lesere bor i et land der det er mulig for svært mange å gjøre som Elisabeth.

Så i dag oppfordrer jeg småbarnsmødre og fedre til å lese Utejenter og bli inspirert!

50 år, hvor ble de av? Er jeg fortsatt litt forelsket i Caroline?

I skrivande stund for femti år siden gikk en knøttliten innvandrergutt til skolen i New Westminister for siste gang. Denne gutten hadde nesten fem år tidligere innvandret til Canada fra Norge. Sammen med sin mor og søster hadde han reist etter sin far som hadde reist over i forveien. Denne familien var på en måte det vi i dag kaller lykkejegere, på jakt etter en bedre fremtid i et annet land. Utsiktene til en bedre fremtid var kanskje ikke de beste, og den lille familien bestemte seg for å returnere til Norge.

Dette var skoleveien. Som alle andre skoler jeg har gått på, er den nedlagt.

Derfor var det siste skoledag på den skolen gutten hadde begynt på 4 måneder tidligere. I løpet av de 4 månedene gjorde han unna 1.klasse og var kommet halvveis i 2.klasse. Men det er kanskje også den eneste seieren han husker fra denne skolen. Liten av vekst og utlending på en skole med 700 andre som han var. Og han gledet seg til å treffe besteforeldrene i Norge som han bare hadde hørt snakke på lydbånd. Bare han fikk gjort unna denne siste skoledagen, tatt en tredagers togreise tvers over Canada til Montreal og videre til New York, for deretter å være med på M/S Stavangerfjord på denne sin sist ferd over Atlanteren til Norge. Han snakket engelsk, hadde begynt å lære fransk, og forsto norsk.

Denne lille seksåringen var meg. Som gikk til skolen med blandede følelser. Jeg skulle ta farvel med klassekamerater og lærere, noe som ikke plaget meg nevneverdig. Antallet venner var ikke så stort. Men jeg skulle stå i sentrum denne dagen. Og jeg likte heller ikke da å være i sentrum for oppmerksomheten. Så jeg grudde meg litt.

Dagen opprant som vanlig med at alle 700 elever ble samlet i en stor sal. Rektor sa noen bevingede ord, vi sang en sang og gikk deretter til våre respektive klasserom. Der snakket vi mye om Norge.
Mine medelever fikk høre om et land ingen av dem visste noe om. Litt betenkt ble jeg nok over å høre om det landet jeg skulle returnere til. Med sine kalde vintre og korte somre, med sin mangel på byer og TV-stasjoner.

Så skjedde det som siden har brent seg fast i hukommelsen. Over skolens høytaleranlegg ga rektor beskjed om at alle klasser skulle møte i fellesrommet. Jeg tisset nesten på meg, jeg trodde nemlig at det var min avskjed med skolen som skulle markeres.

Vi kom inn i fellesrommet der det var en merkelig stemning. Etter den tiden det tok å få alle samlet, kom rektor ut på podiet. Og gav oss den nyheten som hele verden ble sjokkert av. Presidenten i USA, John F. Kennedy, hadde blitt skutt og drept i Dallas. Og det var et sjokk selv for elever som bare var 6 år gamle. For alle visste hvem han var. John F. Kennedy var kanskje historiens første kjendis. Han var en slik mann alle kvinner ville ha som mann, en mann som alle barn ville hatt som far, og en mann som alle menn ville vært lik. Ung til å være president, en flott utseende mann, med en glamorøs og blendende vakker kone som attpåtil het Jacqueline. Og han holdt seg med Marilyn Monroe som elskerinne. Han var demokrat, og derfor har jeg aldri likt republikanere.

Og med en fasinerende historie. Født inn i en familie som var det nærmeste kongelig du kom i USA. Med fire barn, men bare to i live. Men for noen barn!

Caroline med sin far i 1960. Ikke merkelig at en liten innvandrergutt fra Norge ble forelsket.

Johnjohn som var bare tre år gammel, men som i begravelsen fikk overrakt flagget som lå over kista. Brettet av to marinesoldater til en trekantet pakke. Noe som gjorde sånn inntrykk på meg at jeg senere uttallige ganger har prøvd å brette flagg og tøystykker på samme måte.

Og Caroline. Som nok var min første forelskelse. Og siden jeg ikke fikk Caroline, har jeg forblitt enslig.

Historien opptok meg i mange år. Og fortsatt leser jeg alt om Kennedy-familien.

Nå er det bare Caroline igjen av familien som bodde i det hvite hus. Hun er ambassadør i Japan, den første kvinnelige ambassadøren fra USA i Japan.

I dag har jeg tenkt mye. Noe av det jeg har tenkt på er at jeg ikke husker noen av mine klassekamerater og ikke aner hvordan det har gått med dem. Antar at det er begge deler der også, slik det er med alle jeg har møtt gjennom livet. Noen går det bra med, andre er uheldige eller tar feil valg.

Men det viktigste jeg har tenkt på er at når du tenker tilbake så har 50 år gått veldig fort.

På tide å la denne vitsen få hvile fra meg, og heller få evig liv på internett

Helt siden skoledagene har jeg vært brukt til å tale i store forsamlinger. Det har litt med at jeg har forholdsvis kraftig stemme, og stort sett er komfortabel med å snakke i store forsamlinger. Faktisk føler jeg det lettere å snakke til tusen personer enn å snakke med to personer. Da er jeg ofte den som sier minst.

Jeg har lest juleevangeliet på juletrefester, vært med i skuespill og sketsjer, talt i bursdager og bryllup, holdt minnetaler i begravelser, vært toastmaster på julebord og jubileumsfester og takket for maten. Alltid uten å grue meg på forhånd, og jeg har stort sett kommet greit fra det.

Noen ganger kreves det at man er morsom. Det er vanskelig for en lettere alvorstynget kar som meg. Løsningen er da en brukbar vits som ikke alle har hørt før. Aller helst en som ingen har hørt før. Som er på kanten uten å bikke over kanten. Nå har jeg brukt samme vits siden 1995. Den er fortalt ved mange anledninger, til og med i undervisningssammenheng. Jeg har til og med fortalt den både i 60-års lag og 70-årslag til samme person og med stort sett samme gjester tilstede. Fordi suksessen på 60-årslaget var så stor at jeg ble oppfordret til gjenta historien.

Men nå etter 18 år med samme vits er det på tide å la den hvile. Kanskje finner noen å kunne adoptere den, kanskje går den i glemmeboken. Jeg skal uansett finne meg en ny yndlingsvits.

Omtrent ei slik hytte dro jeg på. Dette er Ravnastua mellom Karasjok og Mollisjok.

Det hadde seg slik at jeg tidlig på 80-tallet bodde og arbeidet i Finnmark. Etter en vinter med mørketid og mye hardt arbeid var jeg utbrent og gikk på en "Bondevik", eller en depresjon som det også heter.
Jeg fikk låne ei hytte inne på vidda, som jeg dro til for å prøve å komme meg ovenpå igjen.
Etter 14 dager i ensomhet begynte kreftene å komme tilbake, jeg hadde ikke sett eller langt mindre snakket med et annet menneske på 14 dager, og ble derfor glad da det banket på døra til hytta.
Utenfor sto en blid og hyggelig kar i kofte. Han kastet ikke bort tiden med tomprat, men spurte direkte:
- Vil du værra med på fæst i kveld?
Jeg trengte ikke betenkningstid og takket ja.
-Men æ må advare de litt, sa han. Det bli mye drekking.
Er det fest, så er det fest tenkte jeg, så ikke noe problem.
-Og så bli dæ både slåssing og knivstekking, fortsatte han.
Litt mer betenkt ble jeg, men siden jeg alltid har vært flink til å unngå trøbbel, så jeg fortsatt ingen problemer.
-De kjems te å bli mye puling også, fortalte så den blidspente, lille og hjulbente mannen.
Nå begynte det virkelig å bli interessant syntes jeg, men siden jeg ikke var så kjent med skikk og bruk på disse kanter ville jeg gjerne vite litt mer, og spurte hva slags antrekk jeg skulle stille med:

De ække nokka nøye, svarte mannen, for det blir berre oss to!

Imageproblem

I stedet for omdømme, som er et utmerket norsk ord, benytter jeg denne gangen image. Jeg har tidligere omtalt image i flere sammenhenger, og det er en viktig sak for mange av oss. Vi bryr oss rett og slett om hva andre mener om oss.

Men imaget stemmer ikke alltid med det vi selv ønsker. Om jeg for eksempel i møtet med en dame ønsker å fremstå som høy og mørk, er det faktisk for meg et umulig prosjekt å gjennomføre. Men jeg kan forandre imaget mitt innen visse grenser. Hvis jeg vil. Jeg kan vaske meg selv og klærne mine, farge håret for å få bort gråstenket, bruke nesehårtrimmeren, lese meg opp på tema som interesserer damer, ta dansekurs med Nadya Khamitskaya osv osv.
Imidlertid velger vi sjelden denne løsningen. Vi forsvarer oss og mener de andre misforstår imaget vårt. Det er rett og slett dama som ikke er i stand til å se at jeg er høy og mørk.

Nylig har det i vårt naboland Sverige blitt satt fokus på oss nordmenn. Vi som tror vi er så bra, vi som er akkurat slik alle andre overalt i verden burde vært. Bør vi da kanskje gå litt i oss selv? Er det en snev av sannhet i beskrivelsene? Eller er dette så hinsides at vi må rotte oss sammen på tvers av all partitilhørighet, interne geografiske skiller, kulturforskjeller innen landet og religion for å fortelle verden at verden tar feil av oss?

Jeg husker godt hvordan vi nordmenn ble oppfattet i utlandet for 40 år siden. På min første chartertur til Spania i 1975 husker jeg at vi først ble tatt for å være fra Sverige. Sverige som den gangen lå litt foran oss i utviklingen. Alt var litt bedre i Sverige. Og svenskene hadde gjennomsnittlig litt bedre selvbilde enn oss. Vi var mer ydmyke, og ihvertfall tidlig på kvelden litt mindre brautende enn söta bror.
Og vi hadde mindre penger å rutte med. 14 dager i syden kostet den gangen omtrent 1250 kr, noe som tilsvarer ca 6000 i dag. Dagsbudsjettet jeg la opp til var 80 kr dagen, tilsvarende ca 380 kr i dag. Og det holdt i massevis til mat og drikke, fest og moro. Og som nordmann var du ca 10 ganger mer populær enn en svenske. Samtalen med de lokale løsnet mange hakk når de fikk høre at du var norsk og ikke svensk, tysk eller engelsk.
For sammenligningens skyld så bruker nordmenn i dag gjennomsnittlig 2200 kr pr dag på ferie i utlandet.
Og vår image har forandret seg. Selv om vi støtter næringslivet der vi kommer 6 ti 7 ganger så mye som det jeg gjorde i 1975, er vi dårligere ansett. Vi har fått dårligere omdømme i utlandet.
Vi har ikke blitt så mye verre på disse snart 40 årene. Men vi var jo ikke så mye bedre enn svenskene heller. Her er det små nyanser som har slått ut. Og derfor må vi faktisk endre oss. Litt. Vi klarer ikke å bedre omdømmet ved å opplyse verden om hvordan vi er. Vi må handle.

Slik er det også med regjeringspartiet Frp.

Vi godt voksne nordmenn vet at Frp historisk sett er tuftet på misnøye. Men det vet ikke folk i utlandet, eller for den saks skyld unge nordmenn. Og inntrykket som har satt seg i utlandet av et høyrepopulistisk parti basert på fremmedfrykt er vanskelig, for ikke å si håpløst, å forklare seg bort fra. Derfor må det handling til.
Men da forsvinner Sandberg og Tybring Gedde. Og jeg kommer til å savne dem. Politikken trenger slike typer. De demmer opp mot ren høyre-ekstremisme og fascisme. Og skaper god underholdning.

Men for Frp å favne om disse to, og andre likesinnede, er et umulig prosjekt for et regjeringsparti som også skal være med på å skape et positivt bilde av Norge i utlandet.

Mer umulig enn for meg å fremstå som høy og mørk

Hva gjør egentlig alle stats- og kommuneansatte?

Offentlig sektor er stor i Norge. Jeg tilhører den selv. Allikevel forstår jeg ikke helt hva alle gjør. Dessuten ser det for meg ut som at alle innsparinger skjer hos de som arbeider inn mot kunden, altså folket.

Ikke misforstå, jeg er en tilhenger av byråkratiet. Byråkratiet skal sørge for at alle får lik behandling. Ved at flere er involvert i beslutninger som skal taes, blir det vanskeligere å oppnå særfordeler.

Men trengs det så mange? For mange år siden var jeg innleid som konsulent i en kommune med 800 innbyggere. Denne kommunen hadde 120 ansatte. La oss si at de hadde 100 elever i grunnskolen. Selv med god lærertetthet blir det bare 15 lærere pluss kanskje 10 i barnehagene. Så er det antagelig en pleie- og omsorgsetat med ca 30 personer ansatt. Uteseksjonen sysselsatte neppe mer enn 15-20. La oss plusse på 15 renholdere. Alle de jeg hittil har nevnt har jeg et begrep om hva gjør.
Men fortsatt er det ca 35 som driver kommunale tjenester, og storparten av disse sitter i kommuneadministrasjonen. Hva gjør alle disse?
Jeg skjønner at de må ha noen, men 35?
Når noe er viktig å få gjort, leies det inn eksterne konsulenter.

Denne kommunen er spesiell, men andre kommuner er like bak i antall ansatte pr innbygger. Og det som slår meg er at når det skal spares er det nesten alltid  de som jobber med de yngste og de eldste som må ta belastningen. Det kan bare bety at de som sitter i administrasjonen har veldig viktige oppgaver. Dessverre for dem, vet ikke jeg og mange med meg hva alle disse gjør. Det eneste jeg vet er at de har det travelt. Kan noen opplyse meg?

Kanskje bruker noen av dem denne http://svadagenerator.no. Og så kan de sende en mail til noen av de andre i administrasjonen som skal prøve å tyde setninger av typen "Under forutsetning av en bærekraftig implementering iverksettes kompetansehevingen på tvers av konsekvensaspektet". Uforståelig for de av oss som ikke bruker slikt språk, kanskje er også dette noe overdrevet, men språket i forvaltningen er noe i nærheten.

Eller er de kanskje ikke oppmerksom på at det finnes en sånn svadagenerator? Kanskje kan vi spare en del kommune- og statsansatte ved å bruke slike muligheter mer aktivt?

Så langt vet jeg altså ikke helt hva de gjør. Jeg prøver imidlertid å bidra til redusere behovet for ansatte i byråkratiet ved å gjøre dem oppmerksom på hvilke hjelpemidler som finnes.

Og så lenge jeg ikke vet hva de gjør eller skal gjøre, har jeg ikke noe bedre forslag.

Snart jul, kanskje er dette ønskelista mi?

Julegaver er et pes hvert eneste år. Noe jeg utsetter til i siste liten med glans. Beste julegaven jeg har fått fikk jeg da min bestefar og jeg ble enige om ikke å kjøpe noe til hverandre. Begge takket hverandre høytidlig på juleaften, og begge var enige om at dette var den beste gaven vi kunne få.

Med årene har det blitt færre og færre gaver, noe som henger tett sammen med at jeg heller ikke gir så mange. Så få ble det etterhvert att barna til mn søster, og særlig hennes sønn, hadde stor moro og skadefryd over dette for meg litt såre tema.

Men hevnen er søt. Året etter kjøpte jeg mange gaver til meg selv. Til Arne, fra julenissen. Og bare slike gaver jeg visste også barna/ungdommene ønsket seg. Sånt som merkeklær og det eneste dataspillet jeg til dags dato har kjøpt. Dette falt sammen med at min kjære nevø var blitt såpass voksen at gavemengden var redusert. Han mente da at det var kort tid før han ikke fikk en eneste gave.

Hva ønsker jeg meg så til jul? Tja... Jeg kan alltids velge en klisje som god helse for meg og alle rundt meg. Eller fred på jord.
Tidligere, mye tidligere, var det enkelt. Fikk jeg en kniv, eller ei lommelykt, eller for ikke å snakke om ei GGG-bok, var jeg veldig fornøyd.
Nå er jeg veldig fornøyd med gode ullsokker, særlig hjemmestrikkede.

Men så fikk jeg katalogen fra ENKLERELIV. Innimellom alle nyttige og unyttige duppeditter lå det et innsmett fra jii.no, et firma som selger opplevelser og gavekort på ditto. Her var det mange, men dog noget kostbare ideer.

Denne så gild ut. En kjøreopplevelse utenom det vanlige. Men ved nærmere ettertanke har jo jeg denne opplevelsen hver gang jeg tar bilen og kjører meg en tur. Dvs når den ikke står på verksted. Dessuten har jeg både selv hatt opplæring og lært opp andre i terrengkjøring med Volvo feltvogn og Mercedes G-wagen. Så å bruke 5000 kr på å gi meg dette er å gi meg noe jeg har fra før. Selv om det hadde vært moro.

Frikjøringskurs på ski hadde vært storveies. Hadde jeg bare ikke med årene blitt så engstelig og forsiktig. Dessuten tror jeg det er mulig å få bedre og billigere slike opplevelser ved å leie med seg noen likalt på Oppdal.

Men dette hadde vært noe. Jeg som ikke kan å danse, som mangler rytme, som er oppgitt av flere danselærere. Tenk om jeg hadde kommet på en dansetilstelning med Nadya Khamitskaya. Og hatt en liten oppvisning for alle dere som tror at jeg ikke kan danse. Kunne blitt en hit både på youtube og over kafébordene.

Og dessuten hadde jeg da ettertrykkelig bevist at den rette læreren kan lære hvem som helst, hva som helst.

Og en ting er sikkert; skal jeg noensinne lære å danse, må det være av Nadya.

De første 1000

Da har mitt mest populære innlegg blitt vist 1000 ganger. Dagen startet med 990 visninger, og jeg regnet med at 1000 ville passeres i løpet av dagen. Jeg har ingen tråd i denne bloggen, ingen spesiell profil, derfor er det stor spredning i emner. Jeg har skrevet om damer, om friluftsliv, om politikk, bil, kassakø, motorsag, hudkrem, sykdom, plager og mye annet. På veien har jeg lært noe om hva som skaper sidevisninger, hva som er populært på internett. For som blogger har tilgang til å se hvordan folk har kommet inn på siden. Ikke hvem, men fra hvilket land og via hvilke søk. Interessant lesning.

Det som selger best på internett er sex. Det har jeg ikke skrevet om, men innlegget mitt om horer og horekunder er det som har flest visninger. De fleste som har lest innlegget er nok skuffet, for jeg har brukt ordene i overført betydning om internettbrukerne. Innlegget har også bilde av Vicky Vette, en norsk dame som gjør det skarpt på Twitter med nesten 600 000 followers. Men så har hun da også over 70 tusen tweets bak seg, stort sett med bilde av seg selv eller andre barmfagre damer. På en måte snyltet jeg altså på den godeste Vicky...

Mitt minst leste innlegg er innlegget jeg skrev om Ramones og Blitzkrieg bop. Det syns jeg er sørgelig, faktisk er det bare 45 som tok seg bryet med å åpne siden. Og antagelig enda færre som leste det. Og veldig få som faktisk hørte på musikken.

Tro det eller ei, jeg syns Ramones er mye viktigere og mer interessant enn en aldrende pornostjerne.

Selv om hun er norsk

Jeg vet altså hva som drar lesere, men jeg gjør intet knefall for markedskreftene!

Jeg er skuffet over de brunblå

Jeg er selve prototypen på en Frp-velger. Eller frepper som de også kalles. Jeg er en lavt utdannet, blodharry, dårlig betalt, småfeit bygdetulling som ligger under for alkohol og tobakk. Som liker å kjøre bil, som er redd alt fremmed, og som på toppen av det hele syns Siv Jensen er fin. Når jeg blir trygdet blir jeg perfekt som frepper.

Og disse faktorene gjorde at jeg ikke så mørkt på det da Siv ble finansminister. Selv om jeg etter nøye overveielse stemte noe helt annet enn utgagnspunktet mitt skulle tilsi. Mitt egentlige og egoistiske jeg så for seg at min egen tilværelse ville bli litt mer behagelig. Litt mindre skatt, adskillig lavere avgiftsnivå og større valgfrihet var noe jeg så frem til med glede. For selv om jeg i utgagnspunktet var skuffet over den lave oppslutningen det partiet jeg stemte på fikk, lette jeg iherdig etter positive trekk ved å få en ny regjering,

Men nå ble det så ille at positivt ble snudd til negativt. Så ille at jeg må ta i bruk retorikken fra kommentarfeltene. For jeg prøver å unngå uttrykksmåten fra kommentarfeltene. Men det har vist seg at jeg ved å bruke et anstendig språk har mistet storparten av min provoserende kraft.

Den tradisjonelle snusmisbrukeren var å finne i slike forsamlinger

Jeg har i 40 år brukt snus. På tidlig 70-tall var det bare gamle menn med fortid som anleggsslusk som brukte snus. Grønn Tiedemann i ovale bokser var det det gikk i.Og disse eldre mennene var så få at politikerne ikke så noen grunn til å legge avgifter på snusen.

Men så ble det kjent at ishockeyspillerne i Sverige alle brukte snus, det samme gjorde etterhvert en del alpinister og langrennsløperen Thomas Magnusson.Thomas Magnusson hadde den beste klassiske teknikken jeg har sett på langrennski. Styrke og eleganse ble av ham løftet opp på et høyere nivå. Og det var naturlig at dette for en ungdom som meg ble antatt å skyldes at han brukte snus. Svensk snus. I runde esker med metallokk. Tiedemanns grønn kostet den gangen 1 krone og 75 øre. Svensk var dyrere, Ettan kostet 2,75 og General kostet 3,50. Sigaretter kostet den gangen 8 kr og 70 øre for en 20-pakning.  General fikk du ikke kjøpt på Oppdal, bare en butikk i Trondheim hadde den. Derfor måtte jeg alliere meg med en dame i Trondheim for å skaffe tilveie General. Og General måtte jeg ha i jakten på den perfekte skiteknikken.

Etterhvert som populariteten steg, så politikerne sitt snitt til å legge avgifte på snusen. Nå er avgiftsnivået så høyt at det lønner seg å kjøpe snus framfor sigaretter på taxfree. Jeg har flere ganger fått folk som røyker til å kjøpe snus til meg på taxfree for så å bytte den til meg mot sigaretter kjøpt i Norge.

Og da må jeg benytte retorikken fra kommentarfeltene. For nå føler jeg meg like urettferdig behandlet som alle disse sinte, unge mennene som er aktive der.

Disse brunblå svikerne som nå har inntatt regjeringskontorene har forådt meg og alle andre som ligger under for en last ved å legge på avgiftene på tobakk og alkohol.
Og vi er tross alt kjernevelgerne deres!
Det hjelper nemlig lite å senke skatten en prosent når avgiftene til snus og alkohol øker.
Det er direkte sammenlignbart med om Arbeiderpartiet hadde fjernet fradraget for fagforeningskontigent når de brunblå nå øker avgiftene på tobakk og alkohol.

Forøvrig:

Når de rødgrønne ble kalt de røde, må jeg kunne kalle de blåblå for brunblå!

En av årets (mange) stusslige dager

For mange år siden overhørte jeg en samtale mellom to småbarnsmødre. Temaet var hvor trasig det var å være småbarnsfamilie. Økonomien var det verste. Selv om begge hadde barn med kostbare klær(bare vinterluene var i 700 kronersklassen), begge hadde nylig vært i syden, begge hadde to biler i husstanden osv. Jeg holdt da en forelesning for dem om utfordringene med å være enslig. Og fortalte med stort alvor at det var på trappene med en bestemmelse om at ett kriterium for å få barnetrygd ville bli at de måtte adoptere en ungkar. Adopsjonen skulle bestå i at 25% av barnetrygda skulle tilfalle denne ungkaren, og at de skulle be vedkommende på søndagsmiddag en gang i måneden og på juleaften. Dessuten at de burde være raske med selv å velge denne ungkaren, for om de ikke gjorde dette ville de bare bli tildelt en.

Sporene etter en som ikke skal spise kake i dag.

Dette medførte ville protester om hvor godt vi hadde det som kunne gå ut på lørdagskveldene uten å skaffe barnevakt, uten å spise grøt i ukesvis for å finansiere utekvelden og uten å tenke på at vi måtte tidlig opp med ungene neste morgen. For det var det som var drømmen.

I dag er det farsdag. På Facebook strømmer det på med statuser om fedre og barn som hyller hverandre, og om hvor mye kake de skal spise. Og sokker og blomster og verktøy og bøker og elektronikk og slips og skjorter. Også bestefedre får sin del av hyllesten.

Men ingen hyller meg. Og enda færre enn til vanlig ofrer meg en tanke.

Men dagen er ikke helsvart.

For noen år siden var jeg i USA på farsdag. Og maken til kommersialisering finner du nok ikke andre steder. Omtrent alle butukker var med på feiringen. Alle varer ble relatert til dagen. Jeg kjøpte denne dagen en CD med Grateful dead, dette bandet om var obligatorisk for skikjørere den gangen. Og ble nesten sett rart på når jeg ikke ville ha den innpakket som gave. Og også her til lands er det forbruk og handel som er fokus. Da er det godt for en som har tatt et oppgjør med seg selv om unødig forbruk å kunne stå på utsiden å betrakte galskapen.

Min eneste farsdagsgave. Innkjøpt til meg selv.

Dessuten slipper jeg å kjøpe nytt slalomutstyr til barn eller barnebarn. Men kan heller vurdere om jeg selv skal unne meg nye ski når kjøpestoppen min opphører i 2014. Da dukker et dilemma imidlertid opp.

Er det i tråd med kjøpestoppen å hente utstyret i butikken nå, men søke om sånn betalingsutsettelse til januar?

Vanskelig spørsmål. Ved nærmere ettertanke tror jeg ikke det er riktig overfor meg selv å gjøre dette. Særlig ettersom jeg ser i avisene at mye av forbruket til folk er finansiert på kreditt.

Nå ble sjakk-VM avløst av et ikke annonsert program med Cecilie Skog og noen andre blide damer som går på Kilimanjaro. At Magnus Carlsen gikk til remis og ble avløst av Cecilie hevet humøret mitt mange hakk. For selv om sjakk sikkert er spennende, og vi har en nordmann i tetkampen, kan ingen hevde at det er utpreget lystig det som foregår på skjermen.

Når jeg ser på Cecilie blir jeg glad.

Glad slike damer i det hele tatt finnes.

Jeg er en/ei pingle

Jeg er livredd det aller meste. Jeg er mørkeredd, har vannskrekk, høydeskrekk, sosial angst og blir engstelig når noe beveger seg over 10 km/t. Er det glatt er jeg redd for å falle, og hver gang jeg kommer meg velberget ned eller opp ei trapp, trekker jeg et lettelsens sukk. Og når jeg i yngre dager deltok i fotball ble jeg alltid påminnt at jeg var redd ballen. Jeg er redd fremmede mennesker også, særlig slike som avviker fra meg selv i kjønn, hudfarge, størrelse, religion og som snakker et annet språk.

Denne damen ville sannsynligvis skremt livet av meg.

Men til tross for at jeg selv mener at jeg er redd det aller meste, vil nok noen hevde at jeg er en sånn risikosøker. Jeg har kjørt over 200 km/t med bil, over 100 km/t ned fra Lemonsjøen mot Vågå i regnvær på racersykkel og syklet ned balletbakken under Birkebeinerrittet. Jeg har også syklet forbi busser og biler ned Trollstigen, på yttersiden med stupet til venstre for meg. Iført trikot...

På ski har jeg kjørt over 130, og jeg har padlet kajakk og raftet i frådende elver. Med tau som sikring har jeg klatret i fjell, og jeg har selv bygget tyrolertraverser som jeg har kastet meg ut på.

Som heterofil har jeg besøkte homsebarer, og jeg har vært på strippeklubber med dørvakter store som hus. Alene har jeg gått gjennom mørke smug i fremmede storbyer.

Uten å være formellt kvalifisert har jeg sprengt blindgjengere og forsagere. 

Er været godt kan jeg finne på å bruke motorsag kun iført kortbukse.

Jeg har hatt nærkontakt med bjørn og ulv uten gjerde imellom, og adskilt rottweilere som har slåss.

Jeg har tatt rusmidler og kunstig stimuli.

Jeg har fortalt grovt diskriminerende vitser til mørkhudede, servert de samme mørkhudede lunken tran i integreringens tjeneste for deretter å dele ut kniver for å lære dem å spikke.

Og jeg kjørte med Valdresekspressen dagen etter tragedien som skjedde i uken som gikk.

Hvorfor har jeg som pingle gjort alt dette som antagelig i sum gjør at jeg ikke er idealkunden hos forsikringsselskapen?

Vel, jeg bruker litt kunnskap fra barneskolen og regner sannsyn. Og finner at sannsynligheten for at det går galt er akseptabelt liten.

Vi kan nemlig ikke utelukke enhver risiko i jakten på det hundre prosent trygge samfunnet. Og selv dere som er mest trygghetssøkende vil ikke ha et slikt samfunn.

Hadde det vært forbudt å kjøre biler som går over 50 km/t ville nesten ingen omkommet i trafikken. Særlig om veiene i tillegg hadde vært så trygge at vi kunne kjørt trygt i rus.

Hadde det vært forbudt å utøve enhver form for fritidsutfoldelse som innebærer risiko, ville antallet ulykker her også nærmet seg null.

Hadde vi sortert bort alle som ikke har samme etniske bakgrunn som oss selv, og aldri reist til utlandet, ville risikoen for å bli ranet, voldtatt eller drept av noen med slik bakgrunn vært redusert til null.

Jeg hadde for mange år siden gleden av å ha en samtale med Olav Hestenes. For de som er så unge at de ikke husker ham så var han på sin tid kanskje vår mest kjente forsvarsadvokat. Han forsvarte svært mange drapsmenn der skyldspørsmålet var udiskutabelt. Jeg lærte av den samtalen at det var helt tilfeldig hvem av oss som blir drapsmenn. Når livet setter oss i situasjoner vi ikke mestrer eller forstår, kan vi alle komme dit at vi tar et annet menneskes liv. Jeg har ikke samme bakgrunn for å uttale meg om dette som Hestenes hadde, men han var en god formidler og overbeviste meg. Dere som ikke har sjansen til oppleve ham i og med at han døde i 1996, kan om ikke annet tenke tanken.

For når jeg ser uttalelsene som til stadighet kommer om alt som er farlig her i verden, ser jeg tydelig at mange er adskillig mer pinglete enn meg. Kanskje jeg rett og slett er dum og dumdristig? 

En annen avdød, Max Manus, som jeg også har hatt gleden av å snakke med, sa det veldig godt:

Det vil helst gå godt!