På tide å la denne vitsen få hvile fra meg, og heller få evig liv på internett

Helt siden skoledagene har jeg vært brukt til å tale i store forsamlinger. Det har litt med at jeg har forholdsvis kraftig stemme, og stort sett er komfortabel med å snakke i store forsamlinger. Faktisk føler jeg det lettere å snakke til tusen personer enn å snakke med to personer. Da er jeg ofte den som sier minst.

Jeg har lest juleevangeliet på juletrefester, vært med i skuespill og sketsjer, talt i bursdager og bryllup, holdt minnetaler i begravelser, vært toastmaster på julebord og jubileumsfester og takket for maten. Alltid uten å grue meg på forhånd, og jeg har stort sett kommet greit fra det.

Noen ganger kreves det at man er morsom. Det er vanskelig for en lettere alvorstynget kar som meg. Løsningen er da en brukbar vits som ikke alle har hørt før. Aller helst en som ingen har hørt før. Som er på kanten uten å bikke over kanten. Nå har jeg brukt samme vits siden 1995. Den er fortalt ved mange anledninger, til og med i undervisningssammenheng. Jeg har til og med fortalt den både i 60-års lag og 70-årslag til samme person og med stort sett samme gjester tilstede. Fordi suksessen på 60-årslaget var så stor at jeg ble oppfordret til gjenta historien.

Men nå etter 18 år med samme vits er det på tide å la den hvile. Kanskje finner noen å kunne adoptere den, kanskje går den i glemmeboken. Jeg skal uansett finne meg en ny yndlingsvits.

Omtrent ei slik hytte dro jeg på. Dette er Ravnastua mellom Karasjok og Mollisjok.

Det hadde seg slik at jeg tidlig på 80-tallet bodde og arbeidet i Finnmark. Etter en vinter med mørketid og mye hardt arbeid var jeg utbrent og gikk på en "Bondevik", eller en depresjon som det også heter.
Jeg fikk låne ei hytte inne på vidda, som jeg dro til for å prøve å komme meg ovenpå igjen.
Etter 14 dager i ensomhet begynte kreftene å komme tilbake, jeg hadde ikke sett eller langt mindre snakket med et annet menneske på 14 dager, og ble derfor glad da det banket på døra til hytta.
Utenfor sto en blid og hyggelig kar i kofte. Han kastet ikke bort tiden med tomprat, men spurte direkte:
- Vil du værra med på fæst i kveld?
Jeg trengte ikke betenkningstid og takket ja.
-Men æ må advare de litt, sa han. Det bli mye drekking.
Er det fest, så er det fest tenkte jeg, så ikke noe problem.
-Og så bli dæ både slåssing og knivstekking, fortsatte han.
Litt mer betenkt ble jeg, men siden jeg alltid har vært flink til å unngå trøbbel, så jeg fortsatt ingen problemer.
-De kjems te å bli mye puling også, fortalte så den blidspente, lille og hjulbente mannen.
Nå begynte det virkelig å bli interessant syntes jeg, men siden jeg ikke var så kjent med skikk og bruk på disse kanter ville jeg gjerne vite litt mer, og spurte hva slags antrekk jeg skulle stille med:

De ække nokka nøye, svarte mannen, for det blir berre oss to!