Men imaget stemmer ikke alltid med det vi selv ønsker. Om jeg for eksempel i møtet med en dame ønsker å fremstå som høy og mørk, er det faktisk for meg et umulig prosjekt å gjennomføre. Men jeg kan forandre imaget mitt innen visse grenser. Hvis jeg vil. Jeg kan vaske meg selv og klærne mine, farge håret for å få bort gråstenket, bruke nesehårtrimmeren, lese meg opp på tema som interesserer damer, ta dansekurs med Nadya Khamitskaya osv osv.
Imidlertid velger vi sjelden denne løsningen. Vi forsvarer oss og mener de andre misforstår imaget vårt. Det er rett og slett dama som ikke er i stand til å se at jeg er høy og mørk.
Nylig har det i vårt naboland Sverige blitt satt fokus på oss nordmenn. Vi som tror vi er så bra, vi som er akkurat slik alle andre overalt i verden burde vært. Bør vi da kanskje gå litt i oss selv? Er det en snev av sannhet i beskrivelsene? Eller er dette så hinsides at vi må rotte oss sammen på tvers av all partitilhørighet, interne geografiske skiller, kulturforskjeller innen landet og religion for å fortelle verden at verden tar feil av oss?
Jeg husker godt hvordan vi nordmenn ble oppfattet i utlandet for 40 år siden. På min første chartertur til Spania i 1975 husker jeg at vi først ble tatt for å være fra Sverige. Sverige som den gangen lå litt foran oss i utviklingen. Alt var litt bedre i Sverige. Og svenskene hadde gjennomsnittlig litt bedre selvbilde enn oss. Vi var mer ydmyke, og ihvertfall tidlig på kvelden litt mindre brautende enn söta bror.
Og vi hadde mindre penger å rutte med. 14 dager i syden kostet den gangen omtrent 1250 kr, noe som tilsvarer ca 6000 i dag. Dagsbudsjettet jeg la opp til var 80 kr dagen, tilsvarende ca 380 kr i dag. Og det holdt i massevis til mat og drikke, fest og moro. Og som nordmann var du ca 10 ganger mer populær enn en svenske. Samtalen med de lokale løsnet mange hakk når de fikk høre at du var norsk og ikke svensk, tysk eller engelsk.
For sammenligningens skyld så bruker nordmenn i dag gjennomsnittlig 2200 kr pr dag på ferie i utlandet.
Og vår image har forandret seg. Selv om vi støtter næringslivet der vi kommer 6 ti 7 ganger så mye som det jeg gjorde i 1975, er vi dårligere ansett. Vi har fått dårligere omdømme i utlandet.
Vi har ikke blitt så mye verre på disse snart 40 årene. Men vi var jo ikke så mye bedre enn svenskene heller. Her er det små nyanser som har slått ut. Og derfor må vi faktisk endre oss. Litt. Vi klarer ikke å bedre omdømmet ved å opplyse verden om hvordan vi er. Vi må handle.
Slik er det også med regjeringspartiet Frp.
Vi godt voksne nordmenn vet at Frp historisk sett er tuftet på misnøye. Men det vet ikke folk i utlandet, eller for den saks skyld unge nordmenn. Og inntrykket som har satt seg i utlandet av et høyrepopulistisk parti basert på fremmedfrykt er vanskelig, for ikke å si håpløst, å forklare seg bort fra. Derfor må det handling til.
Men da forsvinner Sandberg og Tybring Gedde. Og jeg kommer til å savne dem. Politikken trenger slike typer. De demmer opp mot ren høyre-ekstremisme og fascisme. Og skaper god underholdning.
Men for Frp å favne om disse to, og andre likesinnede, er et umulig prosjekt for et regjeringsparti som også skal være med på å skape et positivt bilde av Norge i utlandet.
Mer umulig enn for meg å fremstå som høy og mørk
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar