En av årets (mange) stusslige dager

For mange år siden overhørte jeg en samtale mellom to småbarnsmødre. Temaet var hvor trasig det var å være småbarnsfamilie. Økonomien var det verste. Selv om begge hadde barn med kostbare klær(bare vinterluene var i 700 kronersklassen), begge hadde nylig vært i syden, begge hadde to biler i husstanden osv. Jeg holdt da en forelesning for dem om utfordringene med å være enslig. Og fortalte med stort alvor at det var på trappene med en bestemmelse om at ett kriterium for å få barnetrygd ville bli at de måtte adoptere en ungkar. Adopsjonen skulle bestå i at 25% av barnetrygda skulle tilfalle denne ungkaren, og at de skulle be vedkommende på søndagsmiddag en gang i måneden og på juleaften. Dessuten at de burde være raske med selv å velge denne ungkaren, for om de ikke gjorde dette ville de bare bli tildelt en.

Sporene etter en som ikke skal spise kake i dag.

Dette medførte ville protester om hvor godt vi hadde det som kunne gå ut på lørdagskveldene uten å skaffe barnevakt, uten å spise grøt i ukesvis for å finansiere utekvelden og uten å tenke på at vi måtte tidlig opp med ungene neste morgen. For det var det som var drømmen.

I dag er det farsdag. På Facebook strømmer det på med statuser om fedre og barn som hyller hverandre, og om hvor mye kake de skal spise. Og sokker og blomster og verktøy og bøker og elektronikk og slips og skjorter. Også bestefedre får sin del av hyllesten.

Men ingen hyller meg. Og enda færre enn til vanlig ofrer meg en tanke.

Men dagen er ikke helsvart.

For noen år siden var jeg i USA på farsdag. Og maken til kommersialisering finner du nok ikke andre steder. Omtrent alle butukker var med på feiringen. Alle varer ble relatert til dagen. Jeg kjøpte denne dagen en CD med Grateful dead, dette bandet om var obligatorisk for skikjørere den gangen. Og ble nesten sett rart på når jeg ikke ville ha den innpakket som gave. Og også her til lands er det forbruk og handel som er fokus. Da er det godt for en som har tatt et oppgjør med seg selv om unødig forbruk å kunne stå på utsiden å betrakte galskapen.

Min eneste farsdagsgave. Innkjøpt til meg selv.

Dessuten slipper jeg å kjøpe nytt slalomutstyr til barn eller barnebarn. Men kan heller vurdere om jeg selv skal unne meg nye ski når kjøpestoppen min opphører i 2014. Da dukker et dilemma imidlertid opp.

Er det i tråd med kjøpestoppen å hente utstyret i butikken nå, men søke om sånn betalingsutsettelse til januar?

Vanskelig spørsmål. Ved nærmere ettertanke tror jeg ikke det er riktig overfor meg selv å gjøre dette. Særlig ettersom jeg ser i avisene at mye av forbruket til folk er finansiert på kreditt.

Nå ble sjakk-VM avløst av et ikke annonsert program med Cecilie Skog og noen andre blide damer som går på Kilimanjaro. At Magnus Carlsen gikk til remis og ble avløst av Cecilie hevet humøret mitt mange hakk. For selv om sjakk sikkert er spennende, og vi har en nordmann i tetkampen, kan ingen hevde at det er utpreget lystig det som foregår på skjermen.

Når jeg ser på Cecilie blir jeg glad.

Glad slike damer i det hele tatt finnes.