Ett år i forsakelse går mot slutten, og aldri har jeg oftere møtt meg selv i døra

Nå nærmer det seg slutten på dette året da har jeg har bestemt meg for ikke å kjøpe meg noe utover forbruksvarer. Og det har gått bra, faktisk så bra at jeg nesten skulle klart ett år til. Ihvertfall om jeg får noen sokker og underbukser til jul. Dessuten er det faktisk blitt en nytelse å gå i butikker uten å få lyst på noe. I dag har jeg vært innom en del butikker for å teste meg selv, men jeg er faktisk ikke i stand til å finne noe jeg har lyst på.

Og så har jeg solgt bilen. Så nå er det slutt på å sitte i førsteklasses skinnseter med elektrisk regulering åtte veier, med luftfjæring, firehjulstrekk og tilstrekkelig med hestekrefter. Slutt på å kunne gripe ned i kjøleboksen etter en iskald cola, slutt på å kunne heve bilen i ekstra mye snø og senke den når jeg var litt sliten og ville ha mest mulig lettvint utstigning. Jeg møtte meg selv i døra mye med denne bilen. 270g co2 slapp den ut per kilometer og belastet derved klimaet nesten tre ganger så mye som nødvendig. Og dieselmotoren slapp ut partikler omtrent 1000 ganger over det nødvendige. Rikignok hadde jeg kjøpt klimakvote frem til 150 000 km på denne, men da blir man jo regelrett hånet for dette. Selv om jeg altså kjøpte en sertifisert kvote og på denne måten bare kopierer norsk offisiell politikk for å kjøpe seg ut av egen klimabelastning.

Denne er ikke lenger min, snufs.

Men bilen er jo fortsatt på veien vil mine største kritikere si, de som nærmest håner at jeg tror på menneskeskapte klimaforandringer. Ja det er den, men når jeg først skulle selge fant jeg kjøper som i mine øyne gjør alt riktig. Paret, som kjøpte bilen, selger en Mercedes og kjøper to andre biler. Min Land Rover blir turbil med ca 5000 km i årlig kjørelengde. Så har de kjøpt en Volkswagen e-up som helelektrisk dagligbil. Og hvis noen av klimaskeptikerne har giddet å lese så langt, ja jeg vet en del av den elektriske kraften blir produsert med hjelp av fossilt brennstoff, til og med av kull. Men det kan produseres fra fornybare energikilder, og det er mer fremtidsrettet enn oljebasert energi som bensin og diesel.

En slik blir den perfekte partner til min forrige bil.

Selv har jeg ikke bestemt meg for hva det blir som neste bil. Kjøremønstret mitt tilsier at elektrisk fortsatt ikke helt duger. Tesla kunne kanskje fungert, men den er for dyr i tillegg til at teknologien foreløbig er for ny til at jeg strekker økonomien til det ytterste for teste den. Å stå ved bommen på Dovrefjell med en elektrisk bil og vente på at været skal roe seg slik at veien åpnes er bortimot risikosport, selv for en som stort sett er utrustet for en norsk vinterdag ute. Dessuten kan jeg hevde at det økologiske fotavtrykket til en Tesla er større enn for en BMW av middels størrelse frem til 150000 km.

Mest sannsynlig blir det en hybrid. Velprøvd og pålitelig teknologi, og belastingen min på klima reduseres med 2/3. Og på miljø belaster den bare en promille av Land Roveren gjør. Gammeldags og lite innovativt vil en del bruke mot meg i denne forbindelsen, men jeg er tross alt avhengig av at det fungerer noenlunde. Og det er mye mer fremtidsrettet enn å kjøre stor firehjulstrekker.

En del har nok allerede ramlet av nå. Og vil beskylde meg for å tro jeg er bedre enn andre med det jeg gjør. Så jeg må ta med det økonomiske i dette også. For den eneste måten å få oss mennesker til å hande riktigere er å la det koste dyrt å hengi seg til nytelse uten tanke på fremtiden. Hvis jeg regner på verst tenkelige måte, altså den måten som tilsier at bare fire av mine venner hadde hatt rår til å ha bil i det hele tatt, så koster det meg 6000 kroner ekstra i måneden å kjøre Land Rover Discovery i forhold til en Toyota Prius. Da regnes drivstoff, verditap, forsikring og vedlikehold. Og en Prius gjør samme jobben på 99% av bilturene mine.

Dessuten drar ikke Disco'n mer damer. Det kan jeg hevde fordi den drar null.

Peter Wessel Zapffe. En vis mann som tenkte som meg for lang tid siden.

Peter Wessel Zapffe tenkte tidlig slike tanker jeg ikke har kommet på før i senere tid. Han skrev blant annet at "Verdiene gror i forsakelsens jord". Da tenkte nok ikke han på penger som verdiene som skulle gro, men mer på å ta vare på jorden for fremtidige generasjoner.
Det er trist å selge Land Roveren. Jeg må forsake noe. Men jeg forsaker noe jeg ikke har fortjent og som jeg har hatt ufortjent glede av noen år. For det er en forsvinnende liten del av menneskeheten, kan ikke engang regnes i promiller, som har fått anledning til å nyte såpass som jeg har gjort. Ikke en gang av de nålevende, og jeg har faktisk levd på Jorden samtidig med over halvparten av de meneskene som noengang har levd her. Og jeg har ikke fortjent det, selv om alle nå unnskylder nytelse med at de fortjener det.

Flere og flere tenker slik som meg. De som ikke gjør det, vil om noen år være i kraftig mindretall. Vent og se. Kanskje vil noen i fremtiden sitere meg, nei forresten, såpass er jeg ikke til å uttrykke meg.
Men mange vil i fremtiden spørre hvorfor ikke mange gjorde som meg lenge før jeg gjorde det. Svaret er at det koster for lite å ikke gjøre sånn.

Men dette er mest et skrift for å forsvare min handling overfor meg selv.

For jeg sørger over å ha solgt Disco'n, og kommer til å savne den.