Fant jeg opp kruttet på nytt?

Med fare for å fremstå litt merkelig har jeg i dag benyttet den på Oppdal elendige snøvinteren til å utarbeide min egen drill for å ta av fellene på mine nye skibestigningsski. På plena, med 5 cm is som underlag, har jeg stått og prøvd meg frem. Til spott og spe og moro for dem som kjørte forbi på veien like bak meg.

Det er to årsaker til dette. Som gammel våpeninstruktør i forsvaret vet jeg hvor viktig det er å ha en drill for å utføre komplekse handlinger. Alt er så mye lettere når en automatiserer hver handling slik at man slipper å tenke så mye.

Det andre er at mitt nye oppsett er veldig lett og ikke har skistoppere. Derfor er det en fare for at skiene blir tatt av vinden eller bakkehellingen, og forsvinner. Av den grunn ønsket jeg en teknikk der jeg kunne ta av fellene uten å ta av skiene.

Jeg regner med at noen allerede gjør det på denne måten, og at noen også kanskje har kommentarer og forslag til ytterligere forbedringer av teknikken, og det er de hjertelig velkommen til å gjøre.

Jeg starter med å finne en noenlunde plan flate å stå på. Særlig når en begynner å øve på teknikken er dette gunstig.

Sett begge stavene på motsatt side av den skia du vil ta først. Er det plant underlag spiller det ingen rolle hvilken du tar først, i skrått terreng ville jeg tatt den såkalte dalskia først.

Med den motsatte hånden støttet på stavene for balansens skyld, svinger jeg skia opp og rundt slik at tuppen kommer opp mot deg slik som på bildet. Bindingene er naturligvis i gåmodus.

Så løsner jeg fellens gummistropp på tuppen med den ledige hånden.

Stemmer skilengden omtrent med den jeg har, kan du lene kroppen litt mot skia for balanse og støtte, mens du løsner fellen ned mot bindingen. Ikke riv av for mye fell, ned til forbindingen er passende.

Uten å skifte posisjon legger du limflatene på den delen av fellen du har revet av, mot hverandre. Alle som har håndtert lange,brede feller på en fjelltopp i litt vind, vet at dette er en utfordring. Med bare halve fellen er det mindre limflater å passe på.

Så holder du et godt tak om den delen av fellen som nå er løsnet og limt sammen, støtter deg litt på stavene, og svinger skien rundt igjen samtidig som du river av fellen.

Så limer du sammen bakre del av fellen slik at endene møtes midt på. Deretter legger du denne ned i sekken eller i lomma ettersom hva du foretrekker.

Så kan du bøye deg ned og sette bindingen i kjøremodus på den skia du er ferdig med.

Så er det bare å reise seg opp og gjenta prosessen med andre skia.

Dette forutsetter Dynafit eller lignende system. På mitt tyngre oppsett med G3 sine feller går ikke dette. Men om du har slikt oppsett, er det ihvertfall fint å ta med seg tipset om å brette halve fellen når du har løsnet den. 

Det er også mulig å legge fellen på uten å ta av seg skiene. For de som deltar i randokonkurranser, eller går turer der du må av og på med feller flere ganger, er dette vel verd å prøve på. Det lar seg nemlig gjøre å ta hele prosessen i motsatt rekkefølge. Med noen småjusteringer.

Og så det viktigste til slutt. Det er ingen dårlig idé å øve på enkeltferdigheter uten å gå på tur. 

Mange tips kan du finne på http://www.fftv.no/toppturskolen-turen-opp og på http://utemagasinet.no/Magasin/UTEs-toppturskole-1-av-3

Det var nøden som lærte naken dame å spinne, å spinne er også bare en enkeltferdighet på veien mot ferdig kjole. Slik er det når du skal på topptur også. Mange enkeltferdigheter skal settes sammen til hele turen. Behersker du alle enkeltferdigheter er sjansen mye større for at turen skal bli vellykket.

Så kom deg ut og øv enkeltferdigheter selv om forholdene for tur er mindre gode.

Det er aldri for sent! Men det er bedre å starte i dag.

Ettersom dette delvis er en manneblogg, og jeg skrev om bil i går, burde jeg skrevet om damer i dag. Det er imidlertid et vanskelig emne, og jeg føler det må modnes litt, men som kompensasjon kan jeg skrive om noe som interesserer damer. Og særlig nå rett etter årsskiftet er slanking og trening svært aktuellt.

Saken er den at jeg i løpet av de siste 12775 siste dagene har lagt på meg 25 kg. Dette bestemte jeg meg for å gjøre noe med i dag. 25 kg kroppsfett utgjør 175000 kcal. Altså har jeg spist 175000 kcal for mye i løpet av 12775 dager. Hver eneste dag, eller skal jeg kanskje si gjennomsnittlig, har jeg hatt i underkant av 14 kcal i overskudd.

Sånn har jeg blitt etter 14 kcal for mye hver dag i 12775 dager

14 kcal er så lite mat at jeg hadde sultet i hjel om jeg skulle prøvd å spise så mye mindre pr dag. For det er rett og slett vanskelig å spise så lite mindre hver dag uten å overdrive. Og om jeg hadde regnet feil og spist 28 kcal mindre hver dag, ville jeg vært 25 kg lettere nå enn det jeg var for 12775 dager siden. Og det ville jeg neppe overlevd.

Det jeg derimot kunne gjort, er å ha gått 200 m mer hver dag. Veldig lite det også, og i ettertid er det lett å si at jeg burde ha gjort det. Men etterpåklokskap hjelper ikke meg nå.

Så jeg skal reversere utviklingen. Jeg skylder kroppen min å gå 2 555 000 meter. Eller 2555 km. Hvis jeg går Norge på langs, og halvveis tilbake, er jeg tilbake til utgangspunktet. Haken med et sånt opplegg er at jeg i tilfelle måtte gjort det uten å spise mer enn normalt underveis. Og det vil jeg neppe overleve.

Sånn var jeg for 12775 dager siden

Så her må det tålmodighet til. Jeg skal nå gå 200 m ekstra hver dag.

Jeg begynte i dag. Etter å ha vært på et møte på et serveringssted på Dombås, ble jeg bedt på en kaffekopp med en kar på et annet serveringssted 100 m unna. På Dombås er det vanlig å kjøre mellom butikker og serveringssteder rundt sentralplassen. For kanskje er det ledig parkeringsplass rett utenfor døra der du skal. Men i dag bestemte jeg meg for å begynne på resten av mitt liv, og gikk. Frem og tilbake, tilsammen 200 m. Uten påfyll av kalorier.

Så jeg er i gang. Og dette skal jeg klare. En omvei her, en omvei der, og tilslutt er jeg tilbake til mitt gamle slanke meg. Jeg må bare smøre meg med tålmodighet, masse tålmodighet. For jeg vil være i mitt nittiandre år når jeg når målet.

Det er aldri for sent å begynne, men til dere unge som frykter å bli som meg;

Begynn i dag!

Den femte nullen

Vi er alle mer eller mindre opptatt av image eller omdømme, altså hvordan vi fremstår i møtet med andre mennesker. Og vi bruker mye tid og ikke minst penger på dette. Særlig er det dyrt slik enkelte mannfolk, og etterhvert også mange damer, gjør det med valg av bil. At undersøkelser viser at forskjellige typer mennesker velger forskjellige typer biler er ikke særlig oppsiktsvekkende. Og i trafikken merker vi forskjellen på bilmerkene om vi er en smule oppmerksomme.

Derfor blir det komplett uforståelig for meg at mange bruker en liten formue for å fremstå som den femte nullen. Hva er det som driver dem? Snobber de ned intelligensmessig, eller mangler de totalt evnen til å se seg selv?

Av personvernhensyn er ikke femte nullen med på bildet

Bilmerket jeg tenker på er Audi, eller ÅDI som min bestefar sa på den tiden Auto Union slo seg sammen med Volkswagen og Audi etterhvert bestemte seg for å bli premium-merket til VAG-konsernet. For i begynnelsen var Audi svært enkle biler, de var av de aller siste som fikk sidespeil på passasjersiden som standardutstyr. Men så kom Audi Quattro, bilen som dominerte rallyverdenen i mange av 80-årene. Og alle som hadde ønske om å vise verden at de var et null uten evne til å ferdes hensynsfullt i trafikken, kjøpte seg Audi.

For logoen til Audi består av fire ringer, eller nuller, som henger sammen. Den siste nullen sitter bak rattet. Når politiet har fartskontroll er Audi sterkere representert blandt fartsovertrederne enn antallet registrerte Audi tilsier. Og meldingen som går fra kontrollpunktet til de som skal vinke inn lyder slik: Svart fem-null, 105 km/t.

Disse nullene bak rattet tror selvfølelsen  er tapt for alltid om de ligger bak en annen bil. Selve imagen deres er at de kjører forbi.  Derfor kjører de forbi. Uansett om de må bremse like etter forbikjøringen for å svinge inn på annen vei. Ingen som har kjørt bil en stund kan ha unngått å oppleve slike situasjoner. 

Og de tror bilene deres er de eneste bilene som går såpass, og at Audi med 100 hk går like fort som dem med 500. De ser jo prikk like ut...Og selv er de i egne øyne uovervinnelige. 

Heldigvis vet vi andre at han eller hun som kjører med fire nuller i grillen, er den femte nullen.

Heldigvis vet forsikringsselskapene når de skal forsikre en Audi at forsikringstageren er et null, og priser deretter.

Heldigvis blir mange stjålet av slike null som ikke har respekt for lov og orden, noe som bidrar til at nullene blir ytterligere tappet for penger.

Ikke uvanlig at politiet stopper en Audi som er stjålet

For image skal koste, og helst ekstra mye når imagen skal være å fremstå som et null.

Noen få, ihvertfall ser det slik ut i trafikken, kjøper Audi som en hvilken som helst annen bil. Som tror dette er det ypperste av kvalitet, og kjører som folk. Dessverre blir også disse stemplet som null. Det er som når 10 sigøynere stjeler, så gjør også de 90 andre det. Vi generaliserer. Ihvertfall gjør jeg det, tiltross for at jeg forsøker å møte alle med åpent sinn og ikke la imagen sperre for at det faktisk finnes et normalt menneske bak staffasjen. Og vi er forskjellige. Jeg generaliserer Audi-eiere, andre generaliserer sigøynere.

En god kamerat av meg byttet sin Golf i en flunkende ny Audi 80 med 90 hestekrefter. Han ble beskyldt for å ha kjøpt Audien med den minste motoren og trekk på bare ett hjul. Og det er også en side ved Audi; den med 100 hk og forhjulstrekk ser nøyaktig lik ut som den med 500 hk og firehjulstrekk. Du kan få en ny Audi A4 for 360 tusen, men du kan også kjøpe deg en Audi A4 med største motoren, firehjulsdrift og alt tilgjengelig ekstra for 1,8 millioner. Med andre ord kjøper du ekstrautstyr for 1,4 mill. Som ikke syns utenfra. Om du ikke er veldig kjenner. Det betyr at de fleste kan kjøpe seg denne imagen om de absolutt vil.

Jeg har, når jeg tenker grundig etter, aldri kjørt en Audi. Men jeg har kjørt Skoda og Volkswagen. Audi er vel omtrent midt mellom disse to utmerkede bilene, litt bedre enn Volkswagen og litt dårligere enn Skoda. 

Det igjen betyr at Audi er en helt utmerket bil.

Hadde vi bare fått justert kjøreadferden til nullet bak rattet.

Framtidens ledere? Ikke akkurat

Jeg beskrev i et tidligere innlegg hvordan de fleste utdanningsinstitusjoner, arbeidsplasser og vannhull jeg har benyttet meg av har gått over i historien. Men det er ikke helsvart, dette borger for at det blir holdt gjenforeninger der jeg er en del av historien. Så foreløbig er jeg ikke helt glemt.

Den institusjonen jeg har gått på som hadde de høyeste ambisjonene for meg, er BSIT. Da den ble lagt ned i 2002 kom det en bok om 198 år med utdanning av framtidens ledere. For det var tittelen på boka som en tidligere kollega av meg fikk gitt ut i anledning jubileet.

Selv gikk jeg i det kullet som er det siste som hadde kullbilde i sort/hvitt. Selv om vi langt fra var noen grå forsamling. Og når vi frøs, slet, bodde tett på hverandre, hadde rølpefester sammen, og i det hele tatt delte alt i et helt år, ble vi godt kjent og gode venner. Og til sommeren skal vi møtes igjen de fleste av oss. Regner med at vi da skrur tiden 35 år tilbake, og har en vellykket helg sammen. De 35 årene som har gått blir nok på en måte borte. Og sviktende hukommelser blir frisket opp.

Storparten av disse håper jeg kan møtes i august 2014.

Men ble vi framtidens ledere slik ambisjonen var?

Tja... Noen kom relativt høyt opp i gradene i militæret. Noen det samme i politiet. Men bare relativt. Ingen gjorde det helt store, og antagelig var vi en altfor trivelig og jordnær gjeng unge gutter til å ha de altfor store karrieremessige ambisjonene.

Lærte vi lederskap?

Tja... Selv prøvde jeg meg sist uke i klasseromsledelse en dag i 1.klasse og en dag i 2.klasse. Det var ikke mye framtidens leder over det. Så det måtte være noe i utdannelsen som sviktet. Dog skal sies at det gikk mye bedre da jeg i tre uker hadde ansvar for 228 kokker, mekanikere, vognførere, leger og sykepleiere på repetisjonsøvelse. Så kanskje var utdannelsen veldig målrettet? Mot krigens krav som det stadig ble innprentet oss når vi foreksempel i Mostadmarka utenfor Trondheim midt på natta tilberedte middag bestående av kokt spekesild og rå potet...

Men det kan være andre årsaker enn utdanninga til at det ikke ble noe mer

I forbindelse med at vi opprettet en lukket gruppe på Facebook dukket også gamle bilder opp. Bilder som absolutt bekrefter behovet for en lukket gruppe, selv om de ikke akkurat truer rikets sikkerhet. Og når jeg ser bilde av meg selv fra sydenturen vi tok da vi var ferdig, ser jeg en ung og meget forvirret mann.

På beina har jeg plastikksandaler innkjøpt for 99 pesetas (8kr). Årsaken er sikkert at han ikke fant sine Converse i rotet fra alle de andre på stua. For jeg måtte ligge på sofaen i stua, de fire andre i leiligheten vi hadde, lå på soverommene. Derfor måtte jeg legge meg sist og stå opp først. Og ved noen anledninger lå jeg borte. Ikke lett å holde styr på skoene da.

Jeansen er grei, men hva er det jeg har på overkroppen? Tydelig at jeg helst ville hatt smoking, men det var utenfor rekkevidde, Derfor bruker jeg en T-skjorte med påtrykt smoking...

Men så blir det virkelig ille. Champagneflaske og melkeglass. Nesten 10 år før champagne ble symbolet på suksess og penger, prøver jeg denne drikken. Eller restene av den, fordi en kullkamerat og sambygding mistet store deler av innholdet i flaska da den skulle åpnes. At jeg har melkeglass må bare skrives på kontoen for uvitenhet og manglende dannelse.

Så har jeg et hundehalsbånd rundt halsen. Var det en gryende interesse for sadomasochisme som lå bak? Også det mange år før vi i det hele tatt visste hva S/M var? Å nei, langt fra så spennende. Halsbåndet hadde en tønne, i tønna var det en lapp med navn og adresse. Greit å sikre seg i tilfelle man havnet et sted og ikke kunne gjøre rede for seg.

Og håret er en historie for seg. Dette er fra siste tiden jeg brukte kam. Etter 1980 har jeg aldri brukt kam. Men på slutten av 70-tallet brukte jeg to kammer samtidig. Og frisyren var innimellom en kopi av Travolta sin frisyre i Grease. Filmen jeg, sammen med en kullkamerat, så 10 kvelder på rad på kino i Trondheim. Ikke fordi jeg syntes Travolta var så bra, men fordi jeg syntes Olivia Newton-John var det optimale. Og om jeg skulle møte henne, ville jeg ihvertfall sikre meg at det ikke skulle stå på håret.

Det mest positive med bildet er at balansen ser ut til å være bra der jeg står på verandakanten. Altså er jeg ikke nevneverdig påvirket av rusmidler. Og det er bra, for snart skal jeg kjøpe meg skateboard. Leeenge før det blir tillatt i Norge.

Men framtidens leder blir det ikke av slik forvirring. Hverken i krig eller fred. 

Og det er kanskje bra. For jeg syns faktisk det er mye triveligere å modellere bokstaver med plastilina (modellvoks) sammen med 6-7 åringer, enn å lære unge menn mord og brann.

Men jeg gleder meg storligen til å møte gjengen igjen.

"Det er synd på alle disse foreldreløse ungene"

Denne replikken om foreldreløse unger falt en sen kveld for 22 år siden i alpinanlegget på Dombås. Bakgrunnen var at undertegnede drev og "shapet" en halfpipe sammen med en annen voksen og 10-15 guttunger. Vi rettet litt på ryggen under arbeidet med spade og krafse, min dugnadsmedarbeider så på ungene og utbrøt: -Det er synd det er så mange foreldreløse unger på Dombås.

Gratulerer med tur til OL Hilde Katrine!

Miljøet for å kjøre på brett var da allerede flere år gammelt på Dombås. En forutseende, lokal sportsforhandler introduserte brettene, mange anskaffet seg utstyr og ferdighetene steg takket være intern, men uformell konkurranse. Jeg er ikke helt sikker, men tror Dombås I.L. fikk sin første norgesmester på slutten av 80-tallet.
Vi voksne som tilhørte det mer etablerte alpin-miljøet så med ikke bare en smule skepsis på utviklingen. Det tok av rekrutteringen til alpint på ski, og vi oppfattet ikke treningen som seriøs der de satt på rumpa og hadde det trivelig ilag.
Men mange foreldre og andre ville likevel være positive, og vi jobbet med tilretteleggingen sammen med positive eiere av alpinanlegget. Noe som ga resultater, og i 1993 arrangerte Dombås I.L. NM i snøbrett. Dette NM våger jeg å påstå var det første seriøst arrangerte mesterskapet i denne idretten. Deltagerne husker fortsatt hvordan de ble tatt på alvor, hvordan vi til og med hadde bankett, og hvordan vi stillte krav til deltagerne i forhold til tidspunkter og øvrig orden ved arrangementet.

Gratulerer med tur til OL Emil André!

Det var på denne tiden en organisatorisk kamp innen snøbrettidretten. Produsentene av utstyr ville gjerne styre dette mer enn hva vi som var oppvokst med Gerhardsen og gamle amatøridealer likte. Skiforbundet ville gjerne ha dem med, men på sine premisser. Da var det en far fra Dombås, Lars Amundgård, som reiste mange turer til Oslo og la grunnlaget for at snøbrett i dag er en del av Norges Idrettsforbund. 

Ut fra alt dette vokste det frem et miljø som i dag har 2 deltagere i OL i Sotsji. I tillegg er det flere utøvere på NTG, flere talenter som konkurrerer internasjonalt, og fortsatt god rekruttering på Dombås. Og foreldre og andre voksne stiller fortsatt opp sammen med anleggseier.

Grattulerer med tur til Ol Lars!

Parallelt med dette ble det jobbet veldig aktivt med langrenn og skiskyting. Oppdatering av stadion og løyper var en kontinuerlig prosess drevet frem av et lite miljø iildsjeler. I dag har Dombås et av landets beste anlegg for langrenn og skiskyting. Og resultatene til utøverne er vel kjent av de fleste. Tora og Lars er kjent av de fleste, men også her har mange andre, både tidligere og nå fremadstormende utøvere hevdet seg godt på nasjonalt plan.

Gratulerer med tur til OL Tora!

Hele fire utøvere til OL fra et lite idrettslag med kanskje 400 medlemmer, hvordan er dette mulig? Litt tilfeldigheter naturligvis, men solid arbeid gjennom mange år er hovedårsaken. Medlemmene i Dombås Idrettslag rekrutteres hovedsaklig fra to kommuner, Lesja og Dovre. Tilsammen har disse bygdene 5000 innbyggere. 0,8 promille av disse skal til OL. Jada, jeg vet at Tora og Lars har flyttet ut, men de er født og oppvokst i Lesja og grunnlaget er lagt i miljøet i Dombås I.L. Hadde Oppdal hatt like mange, ville de hatt 5-6 deltagere i Sotsji. Oslo ville hatt 480...

Spissing er et nøkkelord her. Jeg har ofte kritisert Lesja og Dovre for å ville ha absolutt alt. Og ikke ville dele med noen andre. Men her har de lyktes. Innbyggerne og deler av næringslivet har satset tungt på noe de hadde mulighet til å lykkes med. Og klart det. Dessuten har foreldrene og omgivelsene forøvrig gitt disse fire en oppdragelse. En oppdragelse som gjør at de aldri har glemt hvor de kommer fra. 

Og de gir tilbake til bygda. 

Småsponsorer fra gamle dager blir ikke glemt, og får igjen for sin gamle investering. Det er også viktig for å lykkes i lengden. De yngste får jevnlig møte sine idoler, føler at de kjenner dem og satser videre.

Det spiller ingen rolle egentlig hvordan det går i OL med disse fire, Lesja og Dovre har allerede vunnet.

Gratulerer, og lykke til i konkurransene i Sotsji.

Noen får aldri noen pris

Spellemannsprisen ble en traurig forestilling. Mange av de som fikk pris har jeg aldri hørt om. Og de norske utgivelsene jeg hører på var ikke en gang nominert. Og attpåtil fikk Ylvis en pris, noe som i mine øyne er uhørt. Men jeg er jo flåsete, sur, gammel og i denne sammenheng også utdatert.

Det er mange priser som deles ut i tiden rundt årsskiftene. Hvert eneste år blir kandidater vurdert mot hverandre, noen ganger vurderes de av publikum, andre ganger av en tungt seriøs fagjury. Men noen blir aldri vurdert. Derfor vil jeg i dag dedikere et blogginnlegg til musikkpersonligheter i Dovre som aldri har fått, og neppe får noen pris senere heller.

De jeg i dag vil hylle er Dj Ove og Svamparna. Og nå tror nok noen at jeg er flåsete, jeg som hverken liker disko eller danseband. Mange vil ikke tro meg i dette, men hyllesten er ektefølt og ærlig.

Morten Ramm parodierer Dj Ove

Dj Ove er bare litt yngre enn meg. Og har sikkert vært Dj Ove i 30 år. Alltid oppdatert på musikkfronten har han spilt for sin egen generasjon, de som er eldre og generasjonen under ham. Mange i Dovre tror Dj Ove er verdens eneste discjockey, og de fleste er overbevist om at selv om det finnes flere, så er Dj Ove verdens beste. Han kjenner sitt publikum, spiller den musikken som publikum krever, og skaper stemning. Det være seg på lokal pub, i andre arrangementer eller på afterski. Dj Dan i torsdagsklubben parodierer ham, og å bli parodiert er en stor ære. Dessverre vet storparten av de som ser torsdagsklubben ikke hvem som parodieres.

Gutta i Svamparna er vanligvis i mye bedre humør enn på dette bildet.

Svamparna er altså et danseband. Og danseband er regnet for å være folkelige. Ingen danseband er i nærheten av å være like folkelige som Svamparna. De skulle hatt en pris bare for det. De har spillt på fester på lokalet, i disse dager på gammeldags maskerade, i bryllup, på ensligtreff og på festivaler i en årrekke. Med godt humør har denne festglade gjengen underholdt sitt nesten like festglade publikum, til tider smårufsete, men likevel stødig og med musikalitet for større oppgaver i bunnen. Mange ungdommer i Dovre er nok ikke tilhengere av danseband i sin alminnelighet, men Svamparna er store. Så store er de at jenter i grunnskolen lager prosjekt om dem på skolen.
Dessuten har de rekord i antall personer de har fått inn på nachspiel på et enkeltrom i gamle murblokka på Dombås Hotell. Vi som var der, og husket det dagen etter, glemmer det aldri.

Både Dj Ove og Svamparna har underholdt et variert publikum. Edru folk, men også fulle, ja kav dritings har publikum vært. Damer i langt fremskreden alder har i møtet med dem oppført seg som beliebers, sjalu ektemenn har truet dem med juling. Folk har slåss og spydd til tonene fra disse kulturbærerne, og sjenkebevillinger har vært i fare, men å engasjere dem har nesten alltid vært en garanti for et vellykket arrangement.

Men noen priser får de nok aldri. Til det er de for folkelige. Priser deles ut av det jeg kaller for peninger. Og da er ikke Dj Ove og Svamparne bra nok. Men for meg er de mer enn bra nok. Selv om jeg ikke liker disko og danseband.

Dj Ove og Svamparne eldes. Det gjør jeg også. Men vi har noe annet viktig felles.

Vi eldes ikke med stil. Og takk for det.

Ikke rart om jeg etterhvert har blitt sur

Etter at sosiale medier ble en del av hverdagen har jeg blitt mer og mer indignert og sur. Og irritert over alle idiotene som kommer med sine sure, indignerte og idiotiske meninger om mangt og meget. Det koster meg en del å innrømme at jeg selv er en av disse idiotene. Men slik er det, ihvertfall i andres øyne.

Og så blir det en runddans. Først blir jeg engasjert i en sak, og ytrer meg om denne. Så blir jeg engasjert i om dette virkelig er noe å bry seg om, for deretter å bli sint på dem som mener at dette ikke er noe å bry seg om.

Siste eksemplet er den såkalte statoil-koppen. Denne koppen som har fulgt meg i mange år. Koppen har gjort det til en vane for meg å drikke kaffe når jeg kjører bil. Den har gjort plassering og utforming av koppholderne det til et viktig moment ved kjøp av bil.
Ifjor nådde de toppen av evolusjonen med at du bare kunne kjøpe et oblat til å feste på den koppen som passet best i koppholderne. Da kunne jeg klistre oblatet på en stor kopp fra VPG, trykke to ganger på kaffemaskinen, og ha nok kaffe fra Oppdal til Lillehammer uten etterfylling.

I år skar det seg. Jeg kjøpte meg kopp på Dombås, og grøss og gru; den passet særdeles dårlig i koppholderen på min nyinnkjøpte bil, samt at jeg ikke fant ut av åpningen. Derfor var det passende å "like" siden på Facebook som gikk til frontalangrep på Staoil. Og der var jeg ikke alene. Over 15 000 liker denne siden. Og jeg syntes det var en god sak.

Men jeg har også sammen med 40 tusen andre likt en side som heter I-landsproblem. Der blir saker som tildels er latterlige problemer i global målestokk ytterligere latterliggjort. Og misnøyen med koppen blir der gjort grundig narr av.

Og i dag hiver lokalavisa Opdalingen seg på trenden. På lederplass blir dette tatt som et tegn på hvor redde vi er for forandringer, samt at det blir poengtert hvor ubetydelig denne koppen er.

Selv er jeg misfornøyd med alle. Koppen fordi den passer dårlig i bilen, Facebook-siden som engasjerer seg fordi problemet ikke er verd så stort engasjement, Facebook-siden som latterliggjør små problemer fordi de ikke har noen raushet over små problemer før klima-, fattigdom- og fattigdomsproblemet er løst, og Opdalingen som tar dette på lederplass.

Jeg er imidlertid veldig fornøyd med å ha så mye å være misfornøyd over. Faktisk er jeg også misfornøyd med meg selv som lar meg irritere over at misnøyen min blir debattert.

Når jeg nå er så misførnøyd, tror jeg imidlertid at jeg innerst inne er ganske fornøyd.

Men ikke med Statoil-koppen.

Hvor lang tid trenger jeg for å bli erfaren?

Jeg innser selv at jeg absolutt ikke kan kalle meg en erfaren toppturskiløper. Og jeg har brukt veldig lang tid på å skaffe meg den smule erfaring jeg har. Kanskje så mye som 40 år. Men jeg vil på det sterkeste imøtegå påstander om at jeg har ett års erfaring 40 ganger. For så mye rart som jeg har prøvd, er den smule erfaring jeg har meget variert.

Kanskje var den første egentlige toppturen å gå på Snøhetta med konkurranse langrennski.  På Kneisslski gikk jeg fra Grønbakken. Lange flater ble forsert med skøyteteknikk 10 år før det begynte å bli populært. Og til topps kom jeg. Ned igjen også, uten spor av eleganse.

Slik så mine første toppturski ut. 45 mm breie under midten, litt mindre foran og bak.

Så fikk jeg gleden av å ha kontakt med US Special Forces og skibestigningsskiene de brukte på 80-tallet. Kneissl White Star som mange kanskje husker som en dugende slalomski med Silveretta bindinger. Bindinger som fungerte etter stegjernprinsippet, skoene var alpine klatresøvler i lær. Tungt, stødig og ubrukelig for norske forhold.

Siveretta randonnebinding

Deretter kom Telemarksbølgen. Med vadmel og fjellski i begynnelsen. Gikk Haute Route med Atomic Telemark, Rottefella og Alfastøvler. Skiene nærmet seg 70 mm under midten, og var smalest der. Jeg lærte meg å kjøre ok telemarkssvinger på disse, og brukte dem også i heisbasert skikjøring.

Asolo Extreme uten spenner. Sko for purister og masochister. De gav nemlig lett gnagsår...

Etterhvert ble det Fischer GTS, som var 76 mm bred på midten, og Asolo Extreme. Jeg stillte med skifeller, ble ledd av, og gikk alene på tur. På flatene inn mot Snøhetta, sammen med to andre på tradisjonelle fjellski med smøring, ble jeg igjen ca 10 m pr 100 m vi gikk. Rett og slett fordi de gled 10 cm for hvert skritt, mens jeg gled null. Opp bratta gikk jeg rett opp, hadde til og med hælløftere, mens de gikk sikk sakk. Vi møttes på toppen, jeg kjørte kraftig fra på tur ned, og satt med kaffekoppen i bånn når de to andre kom etter ned. En ensom form for tur.

Lite har jeg blitt så mobbet for som mine Scarpa T1 telemarksstøvler

Så ble jeg med på hele turen opp til Scarpa T1, telemarksstøvel i plast. Kortsvinger på Telemark var på et vis målet på å beherske skikjøring. Og jeg ble hånet av landslagstrenerne i langrenn når jeg kom svingende ned småskogen på denne måten. Det var jo visstnok ikke noe problem å mestre med det utstyret jeg hadde. Selv om jeg så mye rar telemarksteknikk i bakkene på denne tida. Dette var første halvdel av 90-tallet.

Men så kom carvingskiene. Og det tok mange år før jeg igjen kjøpte meg utstyr spesiellt beregnet på topptur. Carvingskiene ga nye glede i å kjøre i velpreparete alpinbakker. Å dra på litt og kjenne på sentrifugalkreftene i svingene med carvingski er en egen glede og mestringsfølelse. 

Naxo, eller Fiasko

Rundt årtusenskiftet fattet jeg igjen interesse for å prøve noe nytt. Randoutstyret var utviklet fra Silveretta jeg prøvde på 80-tallet til noe som var brukbart. Problemet var at det var lite ekspertise i butikkene på dette. Jeg gjorde en av mange feilinvesteringer. Kjøpte Rossignol B3, en slalomski, og satte på Naxo-bindinger. Naxo som senere ble omdøpt til fiasko. Bakbindingen sprakk, og utløserfunksjonen var i beste fall tvilsom. Men jeg gikk, fikk nye bindinger når den gamle sprakk, på Kirketaket, Ringstind, Blånebba, Hornet og mange andre klassikere. Og var litt bitt av basillen.

Så det ble nye ski og bindinger. Völkl Gotama med Fritschi. Over 100 mm på midten, tupp både foran og bak, flyt i løssnø og lang svingradie som gjorde dem stabile også i preparert bakke. Dette kjøpte jeg mens trenden fortsatt var at du skulle kjøpe de skiene du ville ha på tur ned. Kjempeski og utstyr bortsett fra at det var tungt i forhold til Dynafit og Tech-bindingene deres. Så de jeg gikk på tur med gikk mye fortere enn meg opp. Og kjørte like fort ned. Blir lite kaffepauser av slikt.

Med slike bindinger må jeg passe på så jeg ikke mister skiene...

Derfor måtte jeg investere i nytt utstyr igjen. Som jeg på grunn av vær- og føreforholdene på Oppdal i år ikke har fått testet ut skikkelig. Nå ble det Dynafit over det hele. Med fokus på oppturen uten at kjøreegenskapene er helt glemt. De er uten skistoppere, slik at jeg må bruke fangrem. Og de skadefro og misunnelige rundt meg håper nok at jeg skal miste ei ski på en eller annen topp.

Blir det bare litt mer snø og litt brukbart vær i vinter, skal jeg fortsette arbeidet med å bli erfaren. 

For fastlegen min hevder at utstyret må brukes, fordi det da er lettere å kjøpe nytt.

Pensjonist? Jeg?

For tiden er det en liten eksklusiv forsamling som planlegger å møtes til sommeren. Da er det 35 år siden vi levde tett på hverandre i ett år. Vi delte slit, kulde, sult, glede og stort sett alt annet dette året. Og jeg regner med at vi skrur oss tilbake i tid og er de samme karene når vi skal tilbringe ei helg sammen til sommeren.

Det eneste som forteller at tiden har gått, er at mange enten er pensjonister eller snart skal bli det. Mange av disse unge guttene valgte nemlig å arbeide i forsvaret, politiet eller redningstjenesten der folk sliter seg totalt ut og må pensjoneres 10 år før alle andre. Minst. Jeg kjenner faktisk folk som allerede har vært pensjonister i mange år når de er på min alder. Og jeg kjenner en som har vært pensjonist lenger enn han var i arbeid. Han gikk av i en alder av 57, hadde da arbeidet i ca 37 år, og nærmer seg nå med stormskritt 40 år som pensjonist.

Trengs mye av dette om alle skal pensjoneres tidlig

Jeg er glad jeg hoppet av dette yrket som i den grad sliter ut sine folk. Selv er jeg nemlig langt fra å føle meg som pensjonist eller moden for en slik tilværelse. Jeg kan ikke tenke meg at jeg for eksempel hadde fått problemer om jeg skulle gjennomført dette året vi gjennomførte den gangen på nytt i dag. Og om jeg kunne reist tilbake i tid og stillt opp på 8 km i den form jeg er i dag, ville jeg ikke blitt sist. Noen av mine kullkamerater ville om de hadde reist tilbake i tid, faktisk forbedret tiden sin tid fra den gangen. Og ja, vi sprang 8000 m i stedet for dagens 3000, vi gikk til marsjmerket i 3 mil, ikke 2 mil som det holder på å bli nå.

Ikke er jeg misunnelig på de som pensjonerer seg heller. Rett og slett fordi jeg ikke helt klarer å se meg selv som pensjonist enda.

Mange tror det er oljen som gjør at vi er såvidt velholdne som vi er her i landet. Like stor betydning, eller mer, har det faktum at i andre land pensjoneres arbeidstakerne tidligere. Oljeformuen vår er på et sted mellom 600 000 og 1 000 000 pr innbygger, har ikke de siste tallene for hånden. Skal alle pensjoneres 10 år tidligere enn i dag ser alle at pensjonen blir lav i disse 10 årene. Faktisk ikke til å leve av, og hva etter dette? Vi ville blitt det nye Hellas.

Fremskrittspartiet i regjering er et parti jeg liker. De går inn for å justere disse pensjonsreglene som gjelder i en del yrker. Dessuten stemmer de for bompenger, krever å undersøke lovligheten av forsøksordningen med snøscooterkjøring, deler ut likestillingspris til forsvaret for å tillate religiøse hodeplagg og halalmat, øker avgiftene på drivstoff og skviser ut Tybring Gjedde. Kan de skvise ut Listhaug også, er det like før jeg melder meg inn.

Men det viktigste er å ikke slite seg ut. Det er jeg god på.

Bare i tilfelle noen er like uopplyst som meg

Jeg er ikke alltid like opplyst. Noen ganger kan jeg være helt uvitende om de enkleste ting. Som i sommer som var da jeg skrev om et nytt ord jeg ikke visste helt hva betydde. I dette innlegget harselerer jeg litt over et nytt ord som tydeligvis var et moteord.

Jeg prøvde meg på call og kål. Men jeg fant nettopp ut at det heter koll. Jeg fant også ut at det kommer fra ordet kontroll. Har du kontroll? Har du koll? Begge spørsmålene betyr det samme.

Tror ikke ordet står i ordlista ennå. Men det er viktig for oss voksne å holde oss oppdatert. For følelsen jeg hadde når alle andre hadde koll, og jeg ikke, ja jeg visste faktisk ikke hva koll betydde, den følelsen er ikke god.

Nå er jeg oppdatert på dette. Sannsynligvis minst et år for sent.

Sannsynligvis sakker jeg akterut selv om jeg kjemper.

Jeg må bare innse at jeg er meg selv nok.

Det er kaldt i dag. Ned mot minus 20. Og like sikkert som at jeg da blir enda latere enn normalt, er det at de såkalte klimaskeptikerne har stor moro av å harselere med oss som tror på menneskeskapte klimaendringer.
De syns de er veldig morsomme når de legger ut alle mulige termometre og bilder på sosiale medier samtidig som de poengterer hvor dumme vi som tror er.

Vi trenger mere sånt vær

Det er vel bare 97% sikkert at menneskelig aktivitet har betydning for klimaet. Men de fleste av oss ville aldri gjøre noe der det var bare 3% sjanse for å overleve. Russisk rulett blir for trygghetssøkere i forhold.

Og uansett om det er slik at vår aktivitet ikke har betydning, vil en reduksjon av vårt forbruk føre til å bremse utviklingen. For at kloden blir varmere er det ingen tvil om. Det er direkte målbart selv om det er kaldt i dag. Og en forsinkelse av det som er ser uunngåelig ut er bra. Vi vet alle at vi en gang skal dø, men de fleste vil gjerne utsette det i det lengste. Men vi gjør ikke det som er nødvendig.

Selv om vi vet ganske mye om hva som skal til for å bevare helsen lengst mulig, klarer vi ikke å leve etter det. Vi spiser, røyker, drikker og ligger på sofaen til livsstilsykdommene tar livet av oss.

Med det som bakteppe er det en umulig tanke at vi hver for oss skal komme til handling når det gjelder klodens framtid. For det viktigste her i livet er oss selv. Og vi er mer opptatt av oss selv jo bedre vi har det materiellt. Mange land med lavere brutto nasjonalprodukt pr innbygger enn oss, tar større ansvar for klodens fremtid. For jo mer du har, jo reddere er du for å miste det.

Erlend Johannesen, årets trønder, gjort kjent gjennom sin innsats for gatebarn på Filipinenne, snakket om dette på nyhetene i går. Historien hans om hvordan de aller fattigste i sin gjestfrihet lånte penger for å leie ei seng til ham når han overnattet i slummen gjorde ihvertfall inntrykk på meg. Men det passerer bare, gjør et lite inntrykk, før jeg fortsetter som før.

For innerst inne er jeg meg selv nok. Dessverre.

Når jeg skal konkurrere er det viktig å velge konkurrent med omhu

Det er bare å innrømme det, jeg er interessert i duppeditter. Og jeg bruker dem til mye de ikke opprinnelig er tenkt til.

Da GPS'ene kom på markedet var det først de som var beregnet på friluftsliv jeg tok i bruk. Ikke bare for å finne frem, men også til å logge turer med alle mulige data og overføre dem til kart. Og det berget stoltheten mange ganger. Som da jeg hadde mitt største fall på ski forrige tiår.
Det var en dag på skitur med elever at dette skjedde. Det nærmet seg spisepause og vi samlet ved til bålet. Været var ikke helt topp, så vi måtte først plukke med oss tørrkvist og never i et område der dette var tilgjengelig før vi kjørte ned i en dal der vi skulle ta pause.
Jeg kjørte først, og selv med favnen full av ved kjørte jeg fra elevene ned bakken. Såpass kjørte jeg fra dem at ingen var vitne til at jeg fikk en bråstopp. Derimot ble de vitne til at jeg i en haug av kvist og never strevde for å komme meg på beina igjen, og det var sikker underholdning for elevene. Denne gamle mannen som uttaler at han kjører fra alle, som tar fram en bok og leser i den når han kjører ned en to km lang bakke i såkalte trikkeskinner fordi det er så kjedelig; når han først ligger i snøen er dagen berget for elevene. Men de forsto veldig godt at jeg hadde falt, da jeg etterpå i klasserommet lastet turdataene ned på et projisjert kart, og det der sto svart på hvitt at jeg forut for fallet hadde kjørt 66 km/t med hendene fulle av bålvirke.

I bil har jeg mest brukt en app fra TomTom. Den har trofast ledet meg på rett vei i mange land på begge sider av Atlanterhavet. Og denne appen fungerer etter mitt syn bedre enn den fastmonterte GPS'n jeg har hatt i de to siste bilene mine. Men jeg har brukt dem også. Ikke til å finne frem, men til å kappkjøre med GPS'n.

TomTom beregner 1 time og 17 min på ruta fra Dombås til Oppdal

Å kappkjøre med GPS'n er den eneste trafikksikre måten å kappkjøre på, kanskje med unntak av om jeg skulle få med meg min mor på kappkjøring. GPS'n forteller hvor lang tid den antar du trenger til målet, og poenget er da å kjøre fortere enn dette.

Da jeg kjørte Land Rover slo jeg som regel GPS'n med 10 min på min tur mellom Oppdal og Dombås. GPS'n på TomTom var et par minutter raskere, men fortsatt vel innenfor det som var enkelt å slå.

Original GPS i Lexus beregner 1 time og 30 min på samme rute

Jeg har nå gått over til å kjøre Lexus. Min uærbødige påstand er at de som ikke kjører fortere enn det den originale GPS'n i denne bilen antar, bør ikke ha førerkort. For her er det snakk om å bruke bortimot 50% lengre tid enn det jeg bruker innenfor lovens grenser når jeg kjører bil. Altså må jeg kjøre 55 km/t i 80-sona. Mine medtrafikanter liker ikke slik kjøring. Og heller ikke UP.

Men kanskje er Lexus tilpasset eldre, forsiktige karer som vil opprettholde selvtilliten ved å fortsatt kunne slå GPS'n fra A til B?

2014 ser bra ut for de fleste, men stakkars Liv Signe.

Noen få dager inn i det nye året er jeg forbauset over hvor likt det gamle det er. Alt er like mye på stell, eller like mye ikke på stell. Dette til tross for at vi har fått ny regjering, blåblå eller brunblå ettersom, og dermed skal ha en ny kurs. Men forandringene ser ut til å bety særlig mye for meg, og det er det viktigste meg. For meg så er jeg den viktigste person i verden, og jeg må hver dag kjempe for ikke å bli meg selv nok.

Det som allerede har skjedd er at arveavgiften har blitt borte. Heldigvis betyr ikke dette noe for meg i overskuelig fremtid.
Videre har skattesatsen blitt redusert med en hel prosent, hvilket heller ikke betyr stort for en lavtlønnet, offentlig ansatt. I samme slengen kan jeg tilføye at endringer i toppskatten er av ren akademisk interesse for meg.

Ikke kjøpt, men prøvekjørt

Segway har jeg ikke kjøpt. Det kan det hende jeg gjør om hoftene skulle begynner å krangle mer, men det ville jeg i så fall gjort uavhengig av lovligheten. Jeg snakker tross alt om en person som lenge før det ble tillatt, smuglet med seg et skateboard hjem.

Bompenger må jeg fortsatt betale, og som en som er enig i finansieringsmodellen er jeg glad for at et samlet Frp stemte for videreføring av dagens bompengepolitikk. Og tenker på ham som til sin store forbauselse dagen etter stortingsvalget var opprørt over at han fortsatt måtte betale bompenger på en setrevei i Rondane.

Sexkjøpsloven står for fall. Betyr ingenting for meg, ettersom tilbudet her på landsbygda er ikkeeksisterende. Eller ihvertfall nesten ikkeeksisternde. For noen år siden, mens det fortsatt var lov å kjøpe, ringte en venn som jobber med slike ting i politiet og fortalte meg at ei dame fra Bergen solgte sex på et hotell her på Oppdal. Ettersom jeg ikke tenner på bergensere, ble det ikke noe av det.

Prøveordningen med å få kjøre litt mer snøscooter ser også ut til å være i det blå. Til mange av oss hillbillies sin store fortvilelse. Men til min store glede. Fornøyelseskjøring med snøscooter er i mine øyne uting. Og jeg fikk kjørt av meg all interesse for slik kjøring for omtent 40 år siden. Da kjørte jeg akkurat der det passet meg uten at jeg visste hvilke lover som gjaldt.

Men Liv Signe Navarsete er det synd på. Jeg har skrevet nidskrift om Senterpartiet. Men det var ikke meningen at det skulle gå så hardt ut over Liv Signe. Jeg er også av den formening at altfor mange rikspolitikere fortsetter å være lokalpolitiker etter at de kommer inn på Stortinget. Men jeg mener ikke at de skal glemme hvor de kommer fra. Det må være en selvfølge at man jobber til beste for de som tross alt har brukt stemmeretten for å få dem inn. For å bruke innflytelsen man tross alt har som stortingspolitiker i regjering må man for Guds skyld kunne snakke med hvem man vil. Også om saker i nærheten av der man bor. Det som eventuelt kan diskuteres er tidspunktet det skjedde på. Regjeringen var på dette tidspunktet et forretningsministerium.
Dessuten har jeg litt sansen for Liv Signe, først og fremst fordi hun gav en ungdomspolitiker det glatte lag. Ungdommen må oppdras.

Selv om det er en ny regjering, ser altså det meste lyst ut for meg. Eller ihvertfall ikke helsvart. Overskyet er kanskje den riktige betegnelsen, men det er ganske bra når jeg tross alt selv er i overgangen mellom ettermiddag og kveld i livet.

Og jeg er glad jeg ikke er Liv Signe. Og glad jeg ikke har så stor gjennomslagskraft som meningsbærer at jeg føler skyld i problemene i Senterpartiet.

Fortsatt lykke til i 2014, det blir bedre enn ventet tiltross for blåblå.

Har dere resignert?

Jeg har tilbrakt et par dager i Dovre, eller rettere på Dombås, nå. Litt mer vinter enn på Oppdal er det her, men det er marginalt. Og den dårlige vinteren ser nesten ut til å ha fått befolkningen her til resignere. La oss håpe det er stille før stormen. For her er det jo mye som burde engasjert.

Flyttet til Lillehammer nærmest uten videre

1. Norgesmesterskapet i langrenn ble flyttet fra Molde til Lillehammer helt uten sverdslag. Molde har brukt Dombås som reservearena under mye dårligere forhold enn det er nå, og veien fra Molde til Dombås er ikke lengre enn at Molde fortsatt kunne fått ære og litt økonomi ut av en flytting. At Dombås burde stillt med arena, kunnskap og erfaring sammen med romsdalingene så jeg nevnt i ett eneste innlegg på Facebook.
2. Nå har også dovringene som var medlemmer i AP bestemt seg for å melde seg ut av partiet etter at kampen om videregående skole på Dombås ikke får den oppslutning lesjinger og dovringer hadde håpet på. Denne bestemmelsen ble tatt etter et møte med fylkespartiet i går kveld. Resultatet ble nevnt i et innslag i distriktsendinga på NRK kl 20:50. Like etterpå var saken førsteoppslag i nettutgaven til regionavisen GD. Jeg regnet da med at kommentarene, delingene og liker kom til å komme. Men... Ingenting. Først langt på dag i dag la Facebooksiden 13-årig skoletilbud i Lesja & Dovre ut link til saken. Og har fått rundt 30 likes. Og ingen konstruktive kommentarer. Lokalavisa på nett har ikke nevnt saken så langt. Og folk jeg har snakket med, kjenner knapt saken. Og ungdommene forbereder seg på at Otta blir alternativet fremover.
3. Det er snart OL i Sotsji. Fagforbundene har begynt å innstille sine utøvere. Tora Berger er klar, og hun er også behørig hyllet for å ha fått prisen som årets forbilde under idrettsgallaen. (Manglet bare at en gambler hadde fått den prisen også) Men hva med HK? Snøbrettkjøreren Hilde Katrine Engeli er nummer 8 på verdensrankingen, som har to 4.plasser hittil i sesongen, som har vunnet verdenscuprenn og blitt verdensmester tidligere.  Den eneste som har uttrykt misnøye på sosiale medier med at hun ikke er uttatt til OL er hennes far. Seks personer har uttrykt seg enig ved å like innlegget hans, derav en søster til HK, to utlendinger, en vagvær, en telemarking og bare EN dovring.

   

   HK er etter min mening allerede kvalifisert for Sotsji

Hvor blir det av den entusiasmen  og sjåvinismen som jeg harselerte litt med i dette blogginnlegget? Er dere så mette etter jula at dere fortsatt ikke har orket å ta frem kamphumøret? Tvert i mot snakket jeg i går med en kar som var glad han hadde bolig på Dombås nå når boligverdiene ser ut til å falle. Glad fordi boligen var så lite verd i utgangspunktet at den ikke kunne falle så mye.

Jeg håper det ikke brer seg en holdning om at det er greit om det ikke går så bra, fordi fallet ikke blir så høyt om det går galt. Bedre med slakk nedoverbakke enn bratt nedoverbakke.

For selv om det ikke ser slik ut i alle innleggene mine, ønsker jeg lesjinger og dovringer alt godt. Også i 2014.

Konditor, skiløper eller sofagris?

Jeg mangler en klar retning, både i livet og i denne bloggen. Det viser dagen i dag tydelig. Den forløp omtrent som følger:

- Rett etter at vinmonopolet åpnet var jeg på plass der for å kjøpe en ingrediens til en kake jeg skulle bake mellom jentenes og guttenes konkurranse i Tour de ski. Ingrediensen manglet, men kake ble det allikevel. Og Tiramisu'n ble brukbar også med Kahulua og Bache Gabrielsen. Å improvisere med alkohol i matlaging er en kunst, men etter en vellykket dessert med 60% i geleen og eggelikør i stedet for vaniljesaus til geleen, er selvtilliten stor på dette området. Så kake ble det.

Favorittkaken i påvente av fastelavnsbollene.

- Deretter fulgte jeg interessert med på Tour de ski. Imponert over norske utøvere i tillegg til forventninger til mine nye ski gjorde at jeg sløyfet hopp og skiskyting til fordel for en skitur.

Jeg tok bilen til bakkene i Stølen. Det er dårlig med snø på Oppdal, og for trim og utprøving av nytt utstyr er alpinanlegget best. Jeg regnet ikke med at heisen gikk, men den nederste delen gikk, og det var skitrening der. For å ikke se helt tussete ut gikk jeg på andre siden opp. Så stor selvtillit at jeg våger å gå opp ved siden av en heis som går, har jeg ikke. Kanskje ikke alle som tror det, men jeg liker ikke å skille meg så krafig ut eller å gi inntrykk av at jeg er så påholden med kronene at jeg ikke kjøper heiskort.

- Skiene fungerte utmerket. Å gå opp med lett utstyr var en ny opplevelse for meg, og formen var faktisk bedre enn forventet. Uvant med støvler og bindinger som jeg er, var det litt knoting før jeg fant ut av det. Noe som klart vil bedre seg på neste tur. Dessuten tok jeg ikke med sekk på den korte turen jeg tok, litt dumt ettersom fellene skal av og fraktes ned. Store lommer løste imidlertid problemet greit om ikke elegant.

Ned igjen på vekslende is og skare var tøft. Ettersom ski og støvler veier 1/3 av mine gamle, svingradiusen er under det halve og skiene er 20 cm kortere, var det klart en overgang. Føltes omtrent som om jeg skulle kjøre ned på langrennski. Men med litt fokus svarte skiene på mine ønsker, og jeg gleder meg til å prøve dem under litt bedre forhold. 

- Det helt geniale med Dynafit er at du i gåmodus kan strekke foten foran deg. Skallet tillater 60% bevegelse i ankelleddet, det butter ikke mot i leggen bak slik som på mine Scarpa-støvler. Dette gjør at du også uten problemer kan kjøre bil med dem.

Det er ikke sikkert politiet er helt enig med meg, så jeg vil nok anbefale å bytte sko før du kjører hjem. Men det er greit å vite at det går, for når du er sliten kan det være tungt å få støvlene av seg, særlig når de er nye.

I dag var jeg ikke sliten, men skulle bare prøve om det gikk. 

Forfallet må bekjempes med selvmedisinering

Jeg har forfalt. Ingen tvil om det. Og da snakker jeg ikke om det naturlige forfallet over en 30-årsperiode. Nei, jeg har forfalt i løpet av desember 2013.

Dette forfallet kommer ikke av det som kanskje de fleste plages av i begynnelsen av et nytt år, nemlig for mye mat i jula. Jeg har ikke spist overdrevent mye.

Heller ikke har jeg hatt et høyt forbruk av alkohol eller andre rusmidler. Det blir det mindre av for hvert år, ja snart er jeg en aktuell kandidat for avholdslosjen, om noe sånt fortsatt eksisterer.

Med ovenfornevnte faktorer som bakteppe har jeg heller ikke gått opp i vekt. Alle klær passer fortsatt, hvilket er en stor fordel.

Men jeg har likevel forfalt. Jeg har vært lettere værsjuk og knapt rørt kroppen på lang tid. Vind, varmegrader og manglende snø har ført til at sofaen har vært altfor flittig i bruk. Men kanskje er vær- og føreforholdene bare en unnskyldning, kanskje er den egentlige årsaken at jeg har vært lat. Og når en er så lat som jeg har vært i desember grenser det til en psykisk lidelse og vi som har den blir nevnt i nyttårstalen til statsministeren nesten hvert år. Så det er mobbing når dere beskylder oss for å være lat.

Det å være lat er det verste som vederfares meg. Og det forteller mye om at jeg egentlig har lite å klage over. Det kunne vært så mye verre. Vissheten om dette gjør det enda vanskeligere å være lat.

Så her må det selvmedisinering til. Kanskje må jeg også sette meg et mål. Et realistisk mål.

Fullt så sprek som disse blir jeg nok aldri. Men noe i nærheten kanskje...

I dag har jeg kjøpt meg nye ski. Etter et år uten innkjøp av noe turutstyr eller sportsutstyr kunne jeg koste på meg såpass med rimelig god samvittighet. Og det ble nytt skibestigningsutstyr eller rando som det heter nå. Jeg har tidligere beskrevet mitt forhold til slikt utstyr i dette innlegget. Utsyret jeg nå har kjøpt vil øke min vertikale hastighet betraktelig. Kombinerer jeg dette med å bli kvitt latskapen er et realistisk mål å øke hastigheten fra 300 høydemeter i timen til 450 før påske.

Dette er ikke et nyttårsforsett. Jeg kaller det selvmedisinering.

NB: For de interesserte kommer det et innlegg etter at jeg har prøvd skiene. Da forteller jeg hvilket utstyr jeg har kjøpt, og hvordan jeg opplevde handleprosessen. 

Det kan imidlertid ikke poengteres nok at jeg handlet lokalt.