2014 ser bra ut for de fleste, men stakkars Liv Signe.

Noen få dager inn i det nye året er jeg forbauset over hvor likt det gamle det er. Alt er like mye på stell, eller like mye ikke på stell. Dette til tross for at vi har fått ny regjering, blåblå eller brunblå ettersom, og dermed skal ha en ny kurs. Men forandringene ser ut til å bety særlig mye for meg, og det er det viktigste meg. For meg så er jeg den viktigste person i verden, og jeg må hver dag kjempe for ikke å bli meg selv nok.

Det som allerede har skjedd er at arveavgiften har blitt borte. Heldigvis betyr ikke dette noe for meg i overskuelig fremtid.
Videre har skattesatsen blitt redusert med en hel prosent, hvilket heller ikke betyr stort for en lavtlønnet, offentlig ansatt. I samme slengen kan jeg tilføye at endringer i toppskatten er av ren akademisk interesse for meg.

Ikke kjøpt, men prøvekjørt

Segway har jeg ikke kjøpt. Det kan det hende jeg gjør om hoftene skulle begynner å krangle mer, men det ville jeg i så fall gjort uavhengig av lovligheten. Jeg snakker tross alt om en person som lenge før det ble tillatt, smuglet med seg et skateboard hjem.

Bompenger må jeg fortsatt betale, og som en som er enig i finansieringsmodellen er jeg glad for at et samlet Frp stemte for videreføring av dagens bompengepolitikk. Og tenker på ham som til sin store forbauselse dagen etter stortingsvalget var opprørt over at han fortsatt måtte betale bompenger på en setrevei i Rondane.

Sexkjøpsloven står for fall. Betyr ingenting for meg, ettersom tilbudet her på landsbygda er ikkeeksisterende. Eller ihvertfall nesten ikkeeksisternde. For noen år siden, mens det fortsatt var lov å kjøpe, ringte en venn som jobber med slike ting i politiet og fortalte meg at ei dame fra Bergen solgte sex på et hotell her på Oppdal. Ettersom jeg ikke tenner på bergensere, ble det ikke noe av det.

Prøveordningen med å få kjøre litt mer snøscooter ser også ut til å være i det blå. Til mange av oss hillbillies sin store fortvilelse. Men til min store glede. Fornøyelseskjøring med snøscooter er i mine øyne uting. Og jeg fikk kjørt av meg all interesse for slik kjøring for omtent 40 år siden. Da kjørte jeg akkurat der det passet meg uten at jeg visste hvilke lover som gjaldt.

Men Liv Signe Navarsete er det synd på. Jeg har skrevet nidskrift om Senterpartiet. Men det var ikke meningen at det skulle gå så hardt ut over Liv Signe. Jeg er også av den formening at altfor mange rikspolitikere fortsetter å være lokalpolitiker etter at de kommer inn på Stortinget. Men jeg mener ikke at de skal glemme hvor de kommer fra. Det må være en selvfølge at man jobber til beste for de som tross alt har brukt stemmeretten for å få dem inn. For å bruke innflytelsen man tross alt har som stortingspolitiker i regjering må man for Guds skyld kunne snakke med hvem man vil. Også om saker i nærheten av der man bor. Det som eventuelt kan diskuteres er tidspunktet det skjedde på. Regjeringen var på dette tidspunktet et forretningsministerium.
Dessuten har jeg litt sansen for Liv Signe, først og fremst fordi hun gav en ungdomspolitiker det glatte lag. Ungdommen må oppdras.

Selv om det er en ny regjering, ser altså det meste lyst ut for meg. Eller ihvertfall ikke helsvart. Overskyet er kanskje den riktige betegnelsen, men det er ganske bra når jeg tross alt selv er i overgangen mellom ettermiddag og kveld i livet.

Og jeg er glad jeg ikke er Liv Signe. Og glad jeg ikke har så stor gjennomslagskraft som meningsbærer at jeg føler skyld i problemene i Senterpartiet.

Fortsatt lykke til i 2014, det blir bedre enn ventet tiltross for blåblå.