Noen får aldri noen pris

Spellemannsprisen ble en traurig forestilling. Mange av de som fikk pris har jeg aldri hørt om. Og de norske utgivelsene jeg hører på var ikke en gang nominert. Og attpåtil fikk Ylvis en pris, noe som i mine øyne er uhørt. Men jeg er jo flåsete, sur, gammel og i denne sammenheng også utdatert.

Det er mange priser som deles ut i tiden rundt årsskiftene. Hvert eneste år blir kandidater vurdert mot hverandre, noen ganger vurderes de av publikum, andre ganger av en tungt seriøs fagjury. Men noen blir aldri vurdert. Derfor vil jeg i dag dedikere et blogginnlegg til musikkpersonligheter i Dovre som aldri har fått, og neppe får noen pris senere heller.

De jeg i dag vil hylle er Dj Ove og Svamparna. Og nå tror nok noen at jeg er flåsete, jeg som hverken liker disko eller danseband. Mange vil ikke tro meg i dette, men hyllesten er ektefølt og ærlig.

Morten Ramm parodierer Dj Ove

Dj Ove er bare litt yngre enn meg. Og har sikkert vært Dj Ove i 30 år. Alltid oppdatert på musikkfronten har han spilt for sin egen generasjon, de som er eldre og generasjonen under ham. Mange i Dovre tror Dj Ove er verdens eneste discjockey, og de fleste er overbevist om at selv om det finnes flere, så er Dj Ove verdens beste. Han kjenner sitt publikum, spiller den musikken som publikum krever, og skaper stemning. Det være seg på lokal pub, i andre arrangementer eller på afterski. Dj Dan i torsdagsklubben parodierer ham, og å bli parodiert er en stor ære. Dessverre vet storparten av de som ser torsdagsklubben ikke hvem som parodieres.

Gutta i Svamparna er vanligvis i mye bedre humør enn på dette bildet.

Svamparna er altså et danseband. Og danseband er regnet for å være folkelige. Ingen danseband er i nærheten av å være like folkelige som Svamparna. De skulle hatt en pris bare for det. De har spillt på fester på lokalet, i disse dager på gammeldags maskerade, i bryllup, på ensligtreff og på festivaler i en årrekke. Med godt humør har denne festglade gjengen underholdt sitt nesten like festglade publikum, til tider smårufsete, men likevel stødig og med musikalitet for større oppgaver i bunnen. Mange ungdommer i Dovre er nok ikke tilhengere av danseband i sin alminnelighet, men Svamparna er store. Så store er de at jenter i grunnskolen lager prosjekt om dem på skolen.
Dessuten har de rekord i antall personer de har fått inn på nachspiel på et enkeltrom i gamle murblokka på Dombås Hotell. Vi som var der, og husket det dagen etter, glemmer det aldri.

Både Dj Ove og Svamparna har underholdt et variert publikum. Edru folk, men også fulle, ja kav dritings har publikum vært. Damer i langt fremskreden alder har i møtet med dem oppført seg som beliebers, sjalu ektemenn har truet dem med juling. Folk har slåss og spydd til tonene fra disse kulturbærerne, og sjenkebevillinger har vært i fare, men å engasjere dem har nesten alltid vært en garanti for et vellykket arrangement.

Men noen priser får de nok aldri. Til det er de for folkelige. Priser deles ut av det jeg kaller for peninger. Og da er ikke Dj Ove og Svamparne bra nok. Men for meg er de mer enn bra nok. Selv om jeg ikke liker disko og danseband.

Dj Ove og Svamparne eldes. Det gjør jeg også. Men vi har noe annet viktig felles.

Vi eldes ikke med stil. Og takk for det.