Hvor lang tid trenger jeg for å bli erfaren?

Jeg innser selv at jeg absolutt ikke kan kalle meg en erfaren toppturskiløper. Og jeg har brukt veldig lang tid på å skaffe meg den smule erfaring jeg har. Kanskje så mye som 40 år. Men jeg vil på det sterkeste imøtegå påstander om at jeg har ett års erfaring 40 ganger. For så mye rart som jeg har prøvd, er den smule erfaring jeg har meget variert.

Kanskje var den første egentlige toppturen å gå på Snøhetta med konkurranse langrennski.  På Kneisslski gikk jeg fra Grønbakken. Lange flater ble forsert med skøyteteknikk 10 år før det begynte å bli populært. Og til topps kom jeg. Ned igjen også, uten spor av eleganse.

Slik så mine første toppturski ut. 45 mm breie under midten, litt mindre foran og bak.

Så fikk jeg gleden av å ha kontakt med US Special Forces og skibestigningsskiene de brukte på 80-tallet. Kneissl White Star som mange kanskje husker som en dugende slalomski med Silveretta bindinger. Bindinger som fungerte etter stegjernprinsippet, skoene var alpine klatresøvler i lær. Tungt, stødig og ubrukelig for norske forhold.

Siveretta randonnebinding

Deretter kom Telemarksbølgen. Med vadmel og fjellski i begynnelsen. Gikk Haute Route med Atomic Telemark, Rottefella og Alfastøvler. Skiene nærmet seg 70 mm under midten, og var smalest der. Jeg lærte meg å kjøre ok telemarkssvinger på disse, og brukte dem også i heisbasert skikjøring.

Asolo Extreme uten spenner. Sko for purister og masochister. De gav nemlig lett gnagsår...

Etterhvert ble det Fischer GTS, som var 76 mm bred på midten, og Asolo Extreme. Jeg stillte med skifeller, ble ledd av, og gikk alene på tur. På flatene inn mot Snøhetta, sammen med to andre på tradisjonelle fjellski med smøring, ble jeg igjen ca 10 m pr 100 m vi gikk. Rett og slett fordi de gled 10 cm for hvert skritt, mens jeg gled null. Opp bratta gikk jeg rett opp, hadde til og med hælløftere, mens de gikk sikk sakk. Vi møttes på toppen, jeg kjørte kraftig fra på tur ned, og satt med kaffekoppen i bånn når de to andre kom etter ned. En ensom form for tur.

Lite har jeg blitt så mobbet for som mine Scarpa T1 telemarksstøvler

Så ble jeg med på hele turen opp til Scarpa T1, telemarksstøvel i plast. Kortsvinger på Telemark var på et vis målet på å beherske skikjøring. Og jeg ble hånet av landslagstrenerne i langrenn når jeg kom svingende ned småskogen på denne måten. Det var jo visstnok ikke noe problem å mestre med det utstyret jeg hadde. Selv om jeg så mye rar telemarksteknikk i bakkene på denne tida. Dette var første halvdel av 90-tallet.

Men så kom carvingskiene. Og det tok mange år før jeg igjen kjøpte meg utstyr spesiellt beregnet på topptur. Carvingskiene ga nye glede i å kjøre i velpreparete alpinbakker. Å dra på litt og kjenne på sentrifugalkreftene i svingene med carvingski er en egen glede og mestringsfølelse. 

Naxo, eller Fiasko

Rundt årtusenskiftet fattet jeg igjen interesse for å prøve noe nytt. Randoutstyret var utviklet fra Silveretta jeg prøvde på 80-tallet til noe som var brukbart. Problemet var at det var lite ekspertise i butikkene på dette. Jeg gjorde en av mange feilinvesteringer. Kjøpte Rossignol B3, en slalomski, og satte på Naxo-bindinger. Naxo som senere ble omdøpt til fiasko. Bakbindingen sprakk, og utløserfunksjonen var i beste fall tvilsom. Men jeg gikk, fikk nye bindinger når den gamle sprakk, på Kirketaket, Ringstind, Blånebba, Hornet og mange andre klassikere. Og var litt bitt av basillen.

Så det ble nye ski og bindinger. Völkl Gotama med Fritschi. Over 100 mm på midten, tupp både foran og bak, flyt i løssnø og lang svingradie som gjorde dem stabile også i preparert bakke. Dette kjøpte jeg mens trenden fortsatt var at du skulle kjøpe de skiene du ville ha på tur ned. Kjempeski og utstyr bortsett fra at det var tungt i forhold til Dynafit og Tech-bindingene deres. Så de jeg gikk på tur med gikk mye fortere enn meg opp. Og kjørte like fort ned. Blir lite kaffepauser av slikt.

Med slike bindinger må jeg passe på så jeg ikke mister skiene...

Derfor måtte jeg investere i nytt utstyr igjen. Som jeg på grunn av vær- og føreforholdene på Oppdal i år ikke har fått testet ut skikkelig. Nå ble det Dynafit over det hele. Med fokus på oppturen uten at kjøreegenskapene er helt glemt. De er uten skistoppere, slik at jeg må bruke fangrem. Og de skadefro og misunnelige rundt meg håper nok at jeg skal miste ei ski på en eller annen topp.

Blir det bare litt mer snø og litt brukbart vær i vinter, skal jeg fortsette arbeidet med å bli erfaren. 

For fastlegen min hevder at utstyret må brukes, fordi det da er lettere å kjøpe nytt.