Ikke rart om jeg etterhvert har blitt sur

Etter at sosiale medier ble en del av hverdagen har jeg blitt mer og mer indignert og sur. Og irritert over alle idiotene som kommer med sine sure, indignerte og idiotiske meninger om mangt og meget. Det koster meg en del å innrømme at jeg selv er en av disse idiotene. Men slik er det, ihvertfall i andres øyne.

Og så blir det en runddans. Først blir jeg engasjert i en sak, og ytrer meg om denne. Så blir jeg engasjert i om dette virkelig er noe å bry seg om, for deretter å bli sint på dem som mener at dette ikke er noe å bry seg om.

Siste eksemplet er den såkalte statoil-koppen. Denne koppen som har fulgt meg i mange år. Koppen har gjort det til en vane for meg å drikke kaffe når jeg kjører bil. Den har gjort plassering og utforming av koppholderne det til et viktig moment ved kjøp av bil.
Ifjor nådde de toppen av evolusjonen med at du bare kunne kjøpe et oblat til å feste på den koppen som passet best i koppholderne. Da kunne jeg klistre oblatet på en stor kopp fra VPG, trykke to ganger på kaffemaskinen, og ha nok kaffe fra Oppdal til Lillehammer uten etterfylling.

I år skar det seg. Jeg kjøpte meg kopp på Dombås, og grøss og gru; den passet særdeles dårlig i koppholderen på min nyinnkjøpte bil, samt at jeg ikke fant ut av åpningen. Derfor var det passende å "like" siden på Facebook som gikk til frontalangrep på Staoil. Og der var jeg ikke alene. Over 15 000 liker denne siden. Og jeg syntes det var en god sak.

Men jeg har også sammen med 40 tusen andre likt en side som heter I-landsproblem. Der blir saker som tildels er latterlige problemer i global målestokk ytterligere latterliggjort. Og misnøyen med koppen blir der gjort grundig narr av.

Og i dag hiver lokalavisa Opdalingen seg på trenden. På lederplass blir dette tatt som et tegn på hvor redde vi er for forandringer, samt at det blir poengtert hvor ubetydelig denne koppen er.

Selv er jeg misfornøyd med alle. Koppen fordi den passer dårlig i bilen, Facebook-siden som engasjerer seg fordi problemet ikke er verd så stort engasjement, Facebook-siden som latterliggjør små problemer fordi de ikke har noen raushet over små problemer før klima-, fattigdom- og fattigdomsproblemet er løst, og Opdalingen som tar dette på lederplass.

Jeg er imidlertid veldig fornøyd med å ha så mye å være misfornøyd over. Faktisk er jeg også misfornøyd med meg selv som lar meg irritere over at misnøyen min blir debattert.

Når jeg nå er så misførnøyd, tror jeg imidlertid at jeg innerst inne er ganske fornøyd.

Men ikke med Statoil-koppen.