Du får det regnestykket du ønsker, og med det resultatet som passer deg best

På min tur fra Oppdal til Trondheim i dag, slo det meg nok en gang hvor godt politiske virkemidler kan virke, og at når de er gode nok, ja så virker de nesten for godt. Reaksjonene fra folket når politikken virker litt for godt, er ganske enstemmig. Ihvertfall fra de som snakker med store bokstaver. Udugelige politikere som ikke forstår noe som helst, svikere, løgnere og det som mye verre er, er vanlige karakteristikker.

Typisk parkering i Trondheim; el-bilene er snart i flertall

Det er vanskelig å ikke legge merke til hvordan tettheten av elektriske biler har steget voldsomt det siste halve året. Politiske virkemidler som avgiftsfritak, bompengefritak og adgang til kollektivfeltene har sammen med utviklingen av bilene gjort at folk går over til å kjøpe slike biler. Biler som over en femårsperiode har forvandret seg fra stakkarslige Buddy's til ytelsesmaskiner som Tesla. Og med sistnevnte har misunnelsen slått inn hos dem med annlegg for det, og det er mange.

Uvitenheten er stor hos nesten alle, og endel av oss lurer litt på hva som egentlig er best for miljø og klima. For la oss først slå fast at miljø og klima i denne sammenhengen er to forskjellige ting. Enklest sett dreier klima seg om utslipp av karbondioksyd, CO2, mens miljø handler om lokale utslipp av NOX eller partikkelutslipp. Jada, jeg vet at det handler om mye mer, men dette er ingen vitenskapelig avhandling, det er bare en uvitende sitt forsøk på å forenkle og forstå.

Elektriske biler har null i lokale utslipp. Det gjør dem suverene i byene der trafikken er tettest. Og det er der det er flest elektiske biler. Så allerede der har politikerne lyktes, etter å ha feilet litt da de for noen år siden la om avgiftene slik at dieselbiler ble lønnsomme.

For dieselbiler har høye lokale utslipp, men små utslipp av CO2 og er dermed mer skånsomme med klimaet.

Bensinbiler slipper ut mye mindre lokalt enn dieselbiler, de er rett og slett mer hensynsfulle overfor oss som skal puste inn luften ved siden av dem. Men de slipper ut mer CO2 enn dieselbiler. 30-40% mer faktisk.

Et sted imellom disse kommer forskjellige former for hybridbiler, som prøver å være gode på alt. Uten helt å være best på noe som helst.

For elektriske biler spiller det stor rolle hvor strømmen kommer fra. Er det såkalt ren, fornybar kraft, eller kommer den fra et kraftverk som bruker fossilt brensel som kull eller gass, eller kanskje er det rett og slett atomkraft?

Oppsummeringen kan fort bli slik:
For oss som lever her og nå er det mest positivt om de fleste kjører elektrisk, de som ikke kan dette pga av rekkevidde kjører bensin eller bensinhybrider.
For de som kommer etter oss, altså de som fødes i disse tider, vil det være bedre om flere kjører diesel eller dieselhybrider. Ihvertfall hvis den "rene elektrisiteten" vi kunne brukt til elektriske biler istedet blir i solgt til erstatning for elektrisitet produsert på et kullkraftverk.

Noe av problemet er jo at det verden trenger er energi. Det hjelper lite å sette inn sparedusj og sparepærer hvis vi lader Tesla'n i garasjen. Derfor vil en bil med fire fem hundre hestekrefter aldri bli klima og miljøvennlig. Den opprinnelige Buddy'n var nok det, kanskje også Nissan leaf og lignenede kjøretøyer, men aldri en Tesla.

Men det skal Tesla ha, de har gjort mye for at teknologien skal gi oss bedre biler etterhvert. Akkurat slik motorsporten, sportsbil- og luksusbilprodusentene har gjort før. Og kanskje har politikere og byråkrater lært litt mer om hvordan de kan legge føringer som gjør at forbrukerne handler i riktig retning. Reguleringene de kommer med kan alltid vise seg å inneha noen utilsiktede virkninger. Vi som er godt voksne husker godt alle Porschene som ble reistrert som varebiler på 1980-tallet.

Politikerne må av og til gjøre om på sine vedtak. Og det forårsaker alltid at noen taper og noen vinner. Denne karen fikk lite medfølelse i kommentarfeltet. Naturlig nok, har du råd til å bruke over 800 000 på bil, trenger du ikke selge hus og bil fordi ferga koster deg 5000 i måneden. Da selger du bilen, kjøper en el-bil til 250 000 og har en halv million å kjøre ferge for. Skattefradrag betaler 28% av fergekostnadene, dermed blir det rundt 3600 i måneden. Først etter 15 år koster det altså mer enn å kjøre Tesla, og ordningen han regnet på da han kjøpte bilen gjelder bare til 2017... 

Regnestykkene som skal til er kompliserte. Når vi begynner å beregne klimapåvirkningen både på produksjon, bruk og resirkulering av biler, blir det mange parametre å ta hensyn til. Og du får stort sett det svaret du ønsker. Med alle kjente parametre tatt i bruk vil du foreksempel måtte kjøre 150000 km i Tesla før den er like klima- og miljøvennlig som en BMW 525 turbodiesel. Etter denne kjørelengden er Tesla'n omsider mer gunstig for miljø og klima. BMW'n er heller ingen stor miljøbil, om det overhodet finnes noen.

Jeg tror min mor og min tante er av de mest miljø- og klimavennlige med sitt valg av fremkomstmiddel. Begge kjører Toyota Yaris, den ene har en diesel som nesten ikke bruker diesel, den andre har en bensinhybrid som nesten ikke slipper ut lokalt. Begge er lette og nøkterne biler som setter et lite økologisk avtrykk. Men som med de fleste andre, det var ikke derfor de kjøpte akkurat denne bilen.

Selv sparer jeg minst 2500 kr hver måned etter at skiftet ut Land Rover'n med en Lexus hybrid. Og det er den måten en må styre folk på. Utslipp og lokal forurensing må koste såpass at folk tar det med i beregningen.

Hvilken bil er mest klima- og miljøvennlig av Tesla'n i forgrunnen og min mors Yaris bak? Totalt sett tror jeg mor vinner den kampen...

Så får vi se hvilke regnestykker vi får i fremtiden. Når jeg skal begynne å regne watt, kilowatt, joule, newtonmeter, hestekrefter, CO2 osv, stokker det seg lett for en ikke-matematiker. Tesla bruker foreksempel ca 2,5 kwh/10 km. Yaris'n til mor bruker under tilsvarende forhold 0,35 l diesel. Diesel har 10,7 kwh energi pr liter. Dvs at Yaris'n bruker bortimot 50% mer energi enn Tesla'n. Det kommer av at en elekrisk motor er mer energieffektiv enn en forbrenningsmotor. Allikevel tror jeg du må kjøre 300 000 km med Tesla'n før den får mindre økologisk avtrykk enn Yaris'n.

Men alt dette blir for vanskelig å regne ut for meg. Men politikerne har så mye fagfolk å rådføre seg med, at det bør være mulig å legge fornuftige føringer på oss forbrukere. Litt betenkt er jeg allikevel, Siv Jensen gjorde et stort nummer av hun gav meg 200 kr i skattelette, men at hun samtidig la på 14 øre på bensinprisen nevnte hun ikke. Totalt sett går det opp i opp. Staten får inn det samme, mens jeg må bruke skatteletten på bensin.

Jeg er like glad, helt til en eller annen tosk fortsatt skylder på Kristin Halvorsen for høye drivstoffpriser!

Selv om jeg setter meg enkle mål, klarer jeg ikke å nå dem

Målstyring, måloppnåelse, målrettet, målorientering og mange andre lignende begrep er alminnelige begrep for dem som jobber i en organisasjon eller rett og slett ønsker å oppnå noe i livet sitt. Da er det viktig å ha en plan for hvordan du skal komme i mål. Og ikke minst sette realistiske mål.

Jeg hadde i januar et realistisk mål beskrevet i dette innlegget fra 2.jan 2014. Enkelt og målbart skulle jeg kunne gå 450 vertikale meter på ski pr time før påske. Ikke bare i en time, men 2 til 4 timer i strekk.

En del av toppturen er å nyte utsynet fra toppen. Og vite at du har 1300 m vertikale meter ned å glede deg til.

Første skritt på veien var å kjøpe nytt, lettere skiutstyr. Det var 50 m i et jafs. Så skulle livet legges opp for å ta de 100 gjenstående meter til målet.

Planen var enkel. Mine daglige 6 timer ute i skog og fjell skulle gi meg en utholdenhetsbase. Lav intensitet, men jevn belastning. En kveld midt i uka skulle jeg ta 300 høydemeter etter arbeidstid.
I helgene skulle jeg gå en mindre topptur i tempo opp mot terskel, altså bortimot så hardt som jeg var i stand til. I tillegg skulle jeg ta en dag i alpinbakken for å vedlikeholde skiferdigheten nedover. Hadde jeg fulgt planen, ville jeg mest sannsynlig oppnådd målet.

Men så begynte ting å gå feil vei.

1. Snøen uteble
2. Jeg brakk armen
3. Jeg ble sykemeldt og ble liggende på sofaen og se på OL.

Jeg prøvde litt halvhjertet å om ikke annet unngå videre forfall. Noen turer på det lokal treningsstudioet med øvelser for ben og stabiliseringsmuskulatur ble gjennomført. Noen korte motbakketurer med joggesko på beina ble det også. Men ingen økt var på særlig mer enn en time. Og når resten av døgnet gjennomsnittlig ble tilbrakt i sidesittende halvhøy på sofaen, sier det seg selv at stayerevnen forsvant. Evnen til å utstå vedvarende halvhøy belastning forsvant.

Varierte forhold i bjørkeskogen er en del av toppturer på våren

Allikevel var jeg rimelig godt fornøyd med å gå 400 vertikale meter i timen på en prøvetur rett etter at jeg tok av gipsen. Og jeg trodde kanskje jeg kunne nå målet litt forsinket.

Så i går ble jeg med på en topptur som inneholdt 1300 vertikal meter. Første timen gikk greit, følte meg faktisk ganske grei en stund. Men etter halvannen time buttet det kraftig mot. Evnen til arbeid over tid var rett og slett ikke tilstede. Heldigvis hadde jeg tålmodige turkamerater som ventet på meg innimellom, og de ikke bare ventet, men sto rolig sammen med meg en stund før de gikk videre. Ingen såkalte svigermorpauser altså. Dette gjorde at jeg fullførte turen, ære være mine turkamerater for det.

Målet mitt må bli å oftere kunne vente på mine turkamerater, og fotografere dem når de kommer pesende etter!

Hva har jeg så lært?

Dagens teorier om korte høyintensitets treningsøkter har ingenting for seg for å bygge arbeidsevne. Kanskje kan de gi deg bedre kondisjon for å gå opp en trapp, kanskje forebygger de til en viss grad hjerte- og karsykdommer. Petter Northug har funnet ut at han vil tilbake til Meråker og bygge basis i myrene der. Lange økter på tre timer og mer, det som var grunnlaget for langrennsløperne før i tiden. Gjennomfører Petter dette, tror jeg bestemt at han kommer tilbake som verdens beste langrennsløper.

Og så har jeg fått innblikk i hvordan enkelte av de 1000-1500 som er med meg på tur hvert år har det. Der er det også enkelte som alltid blir hengende etter, og som vi må vente på. Jeg lærte i går at jeg skal bli enda mer bevisst på at også de får en pause når de tar igjen oss som venter.

Mest fornøyd er jeg med at jeg faktisk ikke er støl i dag. Og kanskje skal jeg neste år ha mål om 500 vertikal meter i timen over tre timer?

Både Petter og jeg vet hva som skal til.

Lei av å bli lurt? Ikke i det hele tatt...

Det halvdårlige bandet Postgirobygget ga for mange år siden ut et album som blant mange andre halvbra sanger hadde en som het Lei av å bli lurt. Der var det særlig tatt utgangspunkt i at mange jenter pynter litt ekstra på fasaden med silikon og lignende. Jeg har aldri forstått hvorfor dette blir sammenlignet med å bli lurt. Vi mennesker har til alle tider fikset litt på oss for å fremstå med en ønsket image, det være seg å fremstå ung og pen, høy og mørk eller hva du måtte ønske. Jeg ser ingen forskjell på det å farge håret når gråspettingen kommer og det å fylle silikon i vrengte baklommer.

For dem som er for unge, eller for glemsomme, legger jeg ved denne sangen fra Postgirobygget.

De siste 10 årene har jeg besøkt flere land i Øst-Europa. Både i Polen, Tsjekkia, Latvia og Romania har jeg vært flere ganger. Første gangen jeg var i Tsjekkia var jeg veldig opptatt av hvor lange damer det var der. Inntil jeg fant ut at jeg ble lurt; alle gikk på skyhøye hæler. Så du en dame i joggesko var det helt sikkert en turist. Når det gikk opp for meg at jeg ble lurt, gikk jeg over til å beundre måten de klarte å balansere på disse høye hælene over brosteinen. Og ettersom det er allment kjent at jeg er over gjennomsnittet opptatt av hvordan folk går, ble denne forklaringen godtatt som unnskyldning for at jeg så på damene. Også av mine kvinnelige venner, som det var flere av på denne turen. 

Etterhvert har jeg blitt kjent med flere damer fra denne delen av verden, særlig har jeg flere gode venner blant arbeidsinnvandrere. Og jeg har funnet ut at likestillingen ikke er kommet like langt der som i Norge. Ikke akkurat akademisk forskningsmateriale dette, men det duger for meg. 

Jentene fra disse landene er heller ikke så interessert i å bli likestilt på samme måte som norske jenter er. De kler seg pent, sminker seg og prøver å ta seg best mulig ut om de så bare skal på butikken. Ikke slipper de forfallet til om de blir gift heller. Joggebukse og allværsjakke er utenkelig påkledning i det offentlige rom for dem.

Og det liker vi menn, ihvertfall de av oss menn som tør være ærlige. For oss trenger ikke damen å være en skjønnhet selv i joggebukse, så lenge vi slipper å se damen i dette plagget.

Innleggsforfatteren sitter her på en bar i Riga. Med utsikt til gaten utenfor, midt på dagen. Med billig øl og jägermeister foran seg. Såre fornøyd med livet og ikke minst utsikten.

Men intet tre vokser inn i himmelen eller varer evig. På min tur til Praha ved påsketider opplevde jeg at gjennomsnittshøyden på damene har gått nedover. Og at dette utelukkende skyldtes lavere sko. Noen ville nok ha tilskrevet dette skiftende mote, men jeg som prøver å se positivt på alt tilskriver det at likestillingen har inntatt Tsjekkia. For i anti-likestillingsmekka, stolpebarene, gikk damene fortsatt med høye hæler. Og lite annet, men det er en helt annen historie.

Imidlertid blir, ihvertfall jeg, av og til lurt i andre situasjoner. Og det ergrer meg sjelden særlig mye. Jeg prøver å ta det som en erfaring, og den blir sjelden særlig dyrekjøpt. Selv om det ofte handler om penger. Som da jeg etter å ha hatt rollen som far/pappa i situasjonskomedien om far og sønn på Stripbar Rio og uten å ha blitt lurt på Rio tok drosje tilbake til hotellet. Da vi passerte samme McDonalds for tredje gang, ba vi om å bli satt av. Kostet oss sikkert 50 kroner.

Bak disse dørene blir du ikke lurt, her gjelder what you see is what you get. Men på drosjetur etterpå er faren tilstede.

Eller i drosje fra flyplassen til hotellet i Bucuresti med en drosjesjåfør som korset seg grundig hver gang vi passerte en kirke, som satte oss av 500 m fra hotellet og tok tredobbel pris.

Eller på gresk restaurant utenfor slottet Belvedere i Wien der vi bare skulle ha en liten lunsj, men endte opp med bordet fullt av de forskjelligste retter for deretter å få en regning på over 100 Euro.

På denne fortausrestauranten på Vaclav-plassen i Praha prøvde jeg nylig å stille kaffetørsten. Jeg som foretrekker trakte-, presskanne-, eller kokt kaffe ville nødigst prøve noe de kaller Americano. Såvidt kaffetørst som jeg var, gikk det ned, men da jeg fikk regning tilsvarende godt over 100 NKR for en kopp kaffe, kom kaffen nesten opp igjen. 50 m lenger opp i gaten er det en Starbucks, der får du en stor kopp for 15...

Slike lurerier tar jeg med godt humør. Og jeg har blitt verre lurt enn ovenstående eksempler. 

Men jeg takler ikke å bli lurt av tvilsomme telefonfirmaer. Da stritter jeg imot og protesterer. Og jeg lykkes. Sokker og undertøy som plutselig dukker opp med medfølgende faktura blir ikke betalt. Men jeg går i dialog, forteller at jeg er villig til å forfølge saken til veis ende. Da gir de fleste seg.

Det anbefales å reagere raskt og bestemt om det dukker opp meldinger fra 2460 og Savemore.no på mobilen.

For ett års tid siden begynnte jeg å få tekstmeldinger fra noe som het Savemore. Trodde det bare var reklame, og brød meg lite om det. Inntill jeg oppdaget at det ble trukket 199,- kr pr måned for medlemsskap i dette fussfirmaet. 

Etter en lengre prosess for å få firmaet i tale, både via mail, telefon og SMS fikk jeg omsider stoppet det. Men etter to måneder kom det plutselig en sluttavregning på 250 kr for noe jeg aldri aktivt hadde blitt med på. Jeg betalte ikke, men opprettet straks dialog. Som var nytteløs. Regningen gikk til inkasso. Inkassofirmaet var også av de tvilsomme, het forøvrig ALTINN! Som jo kan ha dobbel betydning ettersom myndighetenes nettportal for kommunikasjon heter det samme. 

Etter flere samtaler og e-poster, samt konferering med sekretær i forliksrådet, sa jeg bare at de fikk fremlegge nødvendig dokumentasjon for kravet sitt i forliksrådet. Siden har det vært stille. Tror de har en måned på seg nå om de skal fremme kravet før fristen går ut.

Stort sett tar jeg lettere svindel og lureri med godt humør. Særlig når det skjer i hyggelig selskap og trivelige omgivelser. Men telefonsalg-, teletorg-, og nettsvindel reagerer jeg på. Da våkner kranglefanten i meg.

Men det er ganske hyggelig å innimellom få en god grunn til å krangle.

Jeg lar ikke mobbing gå inn på meg

For noen dager siden skrev jeg et innlegg vedrørende rovdyrproblematikken. I den forbindelse har jeg mottat rimelig mange reaksjoner fra begge sider av konflikten. Og da sier det seg selv at det er både ris og ros å få. Mest det første.

Denne slettet jeg før andre fikk hivd seg på...

Heldigvis har meningsmålinger vist at jeg tilhører ca 80% av folket. 4 millioner nordmenn tenker altså noenlunde likt med meg i denne saken. I ingen annen sak jeg er opptatt av har jeg så mange meningsfeller.

Derfor er det lettere enn normalt å bli stemplet som idiot, kunnskapsløs, dårlig skribent, rød, osv osv. Ser også til min glede at jeg ikke ble kastet ut fra noen grupper, det skjedde med enkelte som kommenterte. Men jeg kommenterte veldig lite selv, det bringer for lite av seg. Og akkurat det burde mange lære av; Mange av de som kommenterer er rett og slett mobbere. Som angriper deg for språk, utseende, alder, sosial bakgrunn og hva de måtte finne av ting som de tror kan såre deg. Derfor blir det bare dumt å ta til motmæle mot dem. Ser de fleste politikere har lært denne leksa.

Enkelte grupper som er opprettet på Facebook, ser ut til å være opprettet for å bekrefte ens eget syn på sakene de innbyr til debatt om. Kommer det motargumenter, blir gruppeadministrator såret og lei seg. I en gruppe orket ikke engang administrator å lese mitt innlegg, det ble rett og slett for vondt for vedkommende. Da er mitt råd at man holder seg borte fra sosiale medier for å fremme en sak, og heller holder seg til søte sitater og visdomsord.

Ikke så verst saklig, men den ene er sideadministrator

I skapelsesberetningen står det at Gud skapte menneskene for at de skulle herske over andre skapninger på Jorden. Dessverre gikk det helt frem til på 1800-tallet, før bønnen om at de Gud gav et embete, skulle han også sørge for fikk forstand. Denne bønnen ble på grunn av dårlige kunnskaper i tysk, som var det språket bønnen ble lansert på oversatt til norsk slik at betydningen ble at de som fikk et embete automatisk også fikk forstand. Presensformen gir ble brukt i stedet for imperativ give. En form som forøvrig knapt er i bruk lenger.

Jeg har ikke fått noe embete.

Kanskje er det derfor jeg ifølge mange ikke har forstand?

Ulv og andre forhatte skapninger, inkludert meg selv

Jeg tenkte egentlig at jeg skulle avstå fra å kommentere denne saken i påsken, men ettersom jeg nå har slått fast at jeg ikke skal ut i offentligheten på kveldstid, lar jeg det stå til.

For de som kjenner meg er det vel kjent omtrent hvilket standpunkt jeg har til rovdyr generelt, og til ulv spesiellt. Derfor er det nok heller ingen som blir forbauset over at jeg har fulgt godt med på saken der 12 jegere ble arrestert i Hedmark. Både i nyhetene og på sosiale medier, der det på sistnevnte er etablert mange sider og grupper på begge sider av konflikten.

I kommentarfeltet må man som vanlig sile godt. Hvis ikke får jeg så mange påminnelser om hvilken stereotyp jeg er, at jeg til slutt kunne risikere å bli et sånt latte-drikkende, urbant, metroseksuelt individ av det tredje kjønn som rovdyrmotstanderne stempler meg som. Mens jeg knapt vet hva latte er, men drikker traktekaffe, filterkaffe, kokkaffe og karsk. Byer besøker jeg bare når jeg må, er en aktiv bruker av naturen og bor på landsbygda. Dessuten er jeg heteroseksuell på grensen til det mannssjåvinistiske. Og det påståes at vi stemmer SV. Oppslutningen til SV er nok litt mindre enn den gruppen som ønsker rovdyr i norsk natur...

Mine motstandere kan jeg stort sett dele inn i tre og en halv kategori, sauebønder, jegere, de som stort sett bare omgåes nevnte kategorier, og den halve kategorien er dem som er redd alt som er fremmed, det være seg mennesker eller dyr. Selv om de er mange, fortjener sistnevnte bare en halv kategori... Rett og slett fordi det er dem som har de mest usaklige argumentene, den minste naturforståelsen, og de legger mest hat i sin argumentasjon. Både overfor rovdyrene og slike som meg.

Den retusjerte karen til høyre, som her opplever et fantastisk møte med ulven, er nærmest en umulighet. Han er sauebonde, ivrig jeger som også har jaktet ulv, innimellom en venn av undertegnede og litt tilhenger av å opprettholde en stamme av rovdyr. 

Jeg forstår sauebøndene. Mange av dem prøver med dårlige rammebetingelser å drive en næring for å brødfø seg selv og sin familie. Det er fullt forståelig at det sliter både psykisk og økonomisk å miste dyr på beite. Bønder i sin alminnelighet har de siste 20 årene gjennomført en omstilling uten sidestykke i norsk næringsliv, dessverre har ikke alt vært like vellykket. 2,5 millioner sau på beite uten tilsyn, sau som er avlet frem med kjøttproduksjon som eneste mål og derav følgende redusert overlevelsesevne, er kun forenlig med en utmark som ikke er naturlig. Naturlig i den forstand at den er i balanse i forhold til populasjon av andre dyr.
Det pågår imidlertid forsøk med andre saueraser, med gjeting, med gjeterhunder og rovdyrgjerder, som antagelig på sikt vil kunne redusere rovdyrtapene. Imidlertid er saubønder flest lite åpne for andre løsninger enn å fjerne rovdyrene fra jordens overflate, eventuellt å gjøre som nordmenn er eksperter på, la andre land ta belastningen med å opprettholde det vi selv anser som en belastning.
Etter mitt syn burde både næringen og andre arbeide for andre rammevilkår. Rammevilkår som gjør det mulig å drive selv om det finnes rovdyr.

På jegervis triumferende rundt bytte

Det er vanskelig for meg å forstå jegerne. Disse mange som driver en aktivitet for fornøyelsens skyld ute i naturen, men som likevel ikke ønsker en natur i økologisk balanse. Av en eller annen grunn vil de ha viltet tilgjengelig bare for seg selv. Slik at elgjakta blir tilsvarende å fiske i et oppdrettsanlegg. For elgen er hovedføden til ulven. Og ulven dreper svake dyr og kalver, dyr som jegerne bare tar ut fordi de må i henhold til kvoten. For det er i jegernes hode mye mer av en heltedåd å skyte en stor okse enn en kalv.
Hvorfor ønsker ikke jegerne en mer utfordrende jakt der kvotene blir mindre og innsatsen for å felle kvoten blir større? Det forbauser meg alltid når mine jeger-venner uttrykker lettelse over endelig å ha skutt kvoten. Er ikke selve utøvelsen det som trekker dem? Ser de seg selv bare som et redskap for forvaltningen og jakten som en jobb som må gjøres?

Denne bjørnen er fotografert av undertegnede bare 10 km fra gårdsbruk som driver småfehold. I området var det også grizzly og ulv. Konfliktnivået var minimalt. (Banff nasjonalpark i Canada)

De som stiller seg solidarisk med sine venner blant sauebønder og jegere, er nok hyggelige og konfliktskye mennesker. Som oppriktig mener at elgjakt og sauehold slik det drives i dag er en nødvendighet for at småsamfunnene rundt om i Norge skal overleve. Uvitenhet og manglende engasjement tilgir jeg.

Argumentasjonen

Argumentasjonen er mangfoldig på begge sider. Og tildels usaklig. Heldigvis hjalp det tydelig da politiet gikk ut og opplyste om at trusler skulle meddeles politiet. Men fortsatt er det masse antydninger av typen "vi vet hvem dette er", noe som naturlig gjør at mange avstår fra å delta i debatten. Og som vanlig hentes det inn argumenter som en eller annen skrivfør person har fått inn i media, og som plutselig da blir en absolutt sannhet. Selv om samme avis kanskje blir benevnt som talerør for motparten i andre sammenhenger.
For motstanderene var det dummeste da de sakset fra en svensk avis som sammenlignet aksjonen mot de antatte ulvejegerne med aksjonen mot 22.juli-terroren. Det ble hevdet at bare 5 politimenn deltok i aksjonen 22.juli, mens 70 deltok for å arrestere nevnte ulvejegere. For det første var alt som krype og gå av politifolk i aksjon den gangen, for det andre var dette ikke en planlagt aksjon. At 70 politifolk trengs for å aksjonere samtidig mot 12 personer kan ikke forbause noen med peiling på planlegging og gjennomføring.

Nok et argument som holder lavmål. Og knapt det. 

En hestedoktor, ja en veterinær, men han jobber mest innen travsporten, kunne komme med opplysninger om at ulven var smittet av en parasitt som kunne angripe mennesker. Sikkert riktig det, men de som frykter alt sånt får bosette seg på en øy. Og aldri forlate den. For slik vi nå reiser og opplever kan vi knapt unngå risikoen for noe som helst. Men det er kanskje mer akseptabelt å bli smittet av noe svineri i utlandet hvis du kombinerer det med å fylle taxfree-kvoten? Nå kan du reise utenlands med kjæledyrene, vi driver friluftsliv i alle verdenshjørner, men vi forlanger at dyr skal respektere grenser. For er du svensk ulv, så er du svensk og har ingenting i Norge å gjøre. Det rare er at de samme jegerne som hevder argumenter om at ulven ikke er norsk, hilser villsvinet velkommen. Aner jeg et snev av egeninteresse her?

Så har forsyne meg en doktorstipendiat funnet ut at ulven dreper mere enn den spiser. Som om det er en overraskelse. Som topp-predator må det til for at dyrene lenger ned i næringskjeden skal overleve. Åtseletere, insekter, fugler og andre er viktige deler av økosystemet. Det vet alle som fulgte med da de gikk i grunnskolen. Men dette med at ulven dreper flere enn den spiser er altså plutselig et argument mot ulv. Særlig fordi en isolert del av en doktoravhandling forteller dette. Vi som fulgte med på skolen er ikke etterettelige.

Denne filmen forteller litt om erfaringene fra Yellowstone med å sette ulv tilbake i naturen. Motstandere hevder det er spam, romantikk, desinformasjon og alt mulig annet styggedom. Likevel forteller det litt om samspillet i naturen som vi mennesker er i ferd med å ødelegge. 

Gud satte mennesket til å herske over dyrene, men på et eller annet tidspunkt glemte han å dele ut forstand.

Før og under de olympiske leker i Vancouver ble det presentert en serie intervjuer med indianerne. De hadde et helt annet syn på samspillet og sammenhengene i naturen enn oss. Vi som lever nå klarer oss alltids med å fortsette vår tvilsomme forvaltning av natur og miljø. Tidligere har menneskene hatt som mål å etterlate seg til senere generasjoner noe som er litt bedre enn det de selv hadde. Jeg tviler på at kommende generasjoner vil si at vi har gjort det.

Nå vil enkelte hevde at jeg er ulve-elsker, rovdyr-romantiker, faens venstresidefantast og mye verre ting. Vel... Jeg er ingen av delene.

Men jeg prøver å se det store bildet i de små enkeltdelene. 

Og jeg tror ikke økonomi, frykt og hat er det som skaper en verden i økologisk balanse.

Web-design er heller ikke min sterke side

Noen har kanskje vært innom i dag og sett at bloggen min ser litt annerledes ut i dag. Nærmere bestemt 62 stykker har sett dette. Årsaken er at jeg prøvde å forandre den litt for å gjøre det mulig å kategorisere innleggene mine litt. Som det er nå ligger rosa innlegg om hudkremer lett blandet med svarte innlegg om sykdom og plager, selvironiske ligger side om side med politiske ytringer osv, osv.

Det er jo å overdrive å i det hele tatt skrive blogg, og å opprette flere er helt utenkelig. Men noen faner på toppen for å gjøre det lettere å navigere hadde vært på sin plass. Imidlertid kom jeg til denne siden etterhvert:

Da var det slutt på min forståelse for å redigere blogg-sider. Og jeg ga opp. Foreløbig. Imidlertid hadde jeg på turen dit gjort endringer mens jeg utforsket mulighetene. Hva jeg hadde gjort, og hvordan, er for meg uforståelig. 

Og jeg fikk nytt innblikk i min utilstrekkelighet og uvitenhet.

Men jeg gir ikke opp!

Jeg drømmer om å være et rasshøl

Jeg har ikke så mange drømmer, eller for den saks skyld ambisjoner. Men på Oppdal i dag, mandag i påskeuka og med dårlig vær, dukket det opp en drøm.

Jeg skulle så gjerne vært største rasshølet.

Denne bilen hadde kledd det nesten største rasshølet

For i dag flokket alle med tilknytning til Oppdal som ikke er i arbeid og bygger landet seg sammen i Oppdal sentrum. Et fåtall entusiaster, sulteforet på nysnø gjennom vinteren, var nok oppe i skibakkene, men alle rasshøla var samlet i sentrum. Sammen med en hel del vanlige og hyggelige mennesker, men disse rasshølene overskygger alle.

Enkelte er bare litt rasshøl. Det er slike som ikke flytter seg når jeg skal ta melka ut av hylla, men venter til de er ferdig med samtalen de drev med akkurat foran kjølehylla. De kjører etterhvert handlevogna si pent bort til kassene, betaler for seg og går. Går ut til en korrekt parkert og helt alminnelig bil de bruker som fremkomstmiddel.

De som er litt mer rasshøl sniker i køen, for eksempel opplevde jeg i dag at det kom en ung dame fra køen ved siden av meg, gikk foran meg i min kø for å hente ut en slik lapp fra automaten en må bruke for kjøpe snus og en del andre ting. Jeg gav henne plass, regnet egentlig med at hun gikk tilbake til sin kø, men da hun hadde fått lappen så hun at plutselig var langt fremme i min kø, og valgte å bare stå der. Jeg har siden jeg skrev dette innlegget gått i egenterapi, og jeg var ikke i stand til å korrigere den unge damen slik jeg ville gjort for et års tid siden. Så jeg sto bare der som alle andre hyggelige og dumsnille mennesker og viste gode miner til slett spill. Damen betalte og gikk antagelig ut til Audien som sto på parkeringsplass reservert for bevegelseshemmede.

De som er nærmere toppen på rasshøl-pyramiden opererer oftest i par. Der én står ved kassen med vogna, mens den andre løper rundt og henter varer. Metoden er beskrevet her. Når de har betalt står RRS'n, RR'n, Q7'n, Q5'n, X5'n, X6'n eller Cayenne'n klar i fotgjengerfeltet rett utenfor inngangsdøra.

Akkurat her ville jeg parkert Bugatti'n.

Hvordan har det seg at graden av å være rasshøl i Oppdal sentrum så uløselig er knyttet til hvilken bil du kjører? Betaler du mellom en halv og en hel mill for bilen, kjøper du deg samtidig en rettighet til å heve deg over alle som kjører billigere biler. Og når du passerer en million i innkjøpspris, kan du gjøre som du vil.

Jeg har altså drevet egenterapi for å reagere like lite som de fleste av mine medborgere på slik oppførsel. Men i dag fikk jeg såpass tilbakefall at jeg begynnte å drømme.  Et raskt søk på nettet fortalte meg at jeg ønsker meg en Bugatti Veyron. Ikke fordi den har 1001 hestekrefter jeg skal bruke til å kjøre fra andre med, men fordi den er verdens dyreste serieproduserte bil og at jeg derved kan parkere overalt. Som foreksempel på plassen til den rumenske selgeren av Folk er Folk på baksiden av Domus. Kjøre til døra åpner seg, etterlate bilen der mens jeg handler. Gå rundt på butikken og si FLYTT DEG istedenfor unnskyld. Bruke alle triks for å snike meg frem i køen før jeg går ut i Bugatti'n.

Marauder til venstre, hummer til høyre.

Selve drømmen tør jeg nesten ikke nevne. Drømmen er å kjøpe en Marauder. Skyve til siden eller parkere oppå andre biler. Kjøre til jeg sperre inngangen, eller kanskje bare brase inn. Bruke mild vold mot alle under 70, inkludert kvinner og barn, for å komme til varene. Betale ved bare en slenge en bunt sedler på rullebåndet idet jeg forlater butikken, bruke grov vold om noen forsøker å gripe inn, og forlate åstedet uten å ta hensyn til døde gjenstander.

Egenterapien har resultert i at jeg sniker meg beskjedent rundt i hybridbil på leting etter en ledig parkeringsplass. Selv om jeg kanskje må gå mange hundre meter fra bilen til butikken. Inne på butikken sier jeg høflig unnskyld til rasshølene, og kommer det et rasshøl foran meg i køen later jeg som ingenting.

Kanskje har jeg drevet terapien for langt. Men når jeg innser mine innerste drømmer, vet jeg ikke om jeg tør reversere terapien. Jeg vet ikke helt når jeg skal stoppe. Nå har jeg gått for langt den ene veien for å bli et mer hyggelig menneske enn det jeg var i fjor. Ingen vet hvor det stopper når jeg prøver andre veien. Håper inderlig at jeg ikke vinner en av de helt store lottopremiene.

Kanskje jeg trenger profesjonell hjelp?

Christian, Vladimir og jeg er faktisk litt enige. Vi kompromisser ikke for vennskaps skyld.

Blant mine nære venner finnes det knapt noen jeg er enig med. Det kan tolkes på svært mange måter, jeg kan foreksempel tiltrekkes av motsetningene, eller kanskje er mine venner rett og slett et tverrsnitt av det norske folk og at det er jeg som har avvikende meninger? Det siste er kanskje det mest sannsynlige.

Jeg har venner som hører på danseband-musikk, venner som driver med pelsdyr, noen har sau, de fleste er motstandere av ulv og andre rovdyr, enkelte er dedikerte jegere, flere er klimaskeptikere, stemmer Frp og atter andre er innvandringsmotstandere på grensen til ren skjær rasisme. Noen liker sushi og annen fremmed mat, mens andre er vinkjennere eller rett og slett vinsnobber. Og jeg kjenner flere som ser med glede fram mor å kunne kjøre snøscooter.

Selv er jeg det motsatte av alt jeg har nevnt ovenfor. Og nå tar jeg den muligens et hakk videre når jeg sier meg enig med Christian Tybring Gedde. Langt i fra på alle områder, kanskje bare på ett. Men tilstrekkelig til at jeg tøyer strikken, og i likhet med den godeste Christian må se meg langt omkring for å finne meningsfeller. Men i spørsmålet om Ukraina, Krim, Russland, Putin og vestens fordømmelse er jeg nesten enig med ham. Linken er forøvrig til Klassekampen. En avis jeg oftere er enig med enn uenig med.

Kanskje burde verdens politikere lære litt av mitt forhold til mine venner. Jeg aksepterer at de har andre syn enn meg i mange saker, og de aksepterer nesten meg. At den russiske lederen reagerer når områder befolket av russere risikerer å bli en utsatt minoritet er lett å forstå for meg. Mens vesten ser for seg lettere tilgang til ressursene i Ukraina, som en gang var et av verdens virkelige kornkamre. Og ikke vol se at det nye styret i Ukraina er bortimot nasjonalistisk og med stor sikkerhet vil undertrykke den russiske delen av befolkningen.

Jeg får oftere og oftere invitasjon til å prøve noe som heter Bursdager på Facebook. Mange venner ser nok at jeg har glemt, eller rett og slett har unnlatt, å gratulere dem. Det er ikke bra å glemme sånt. Og enda verre å unnlate.

Jeg vet ikke hva denne applikasjonen gjør. Er den slik at den automatisk sender ut en standard gratulasjon? Da hadde den vært noe for meg, samtidig som jeg da lettere forstår dem som alltid husker. Men å bruke en slik blir enda mindre personlig enn en FB-hilsen du ihvertfall har skrevet selv.

Kanskje jeg skal skjerpe meg?

Både opp- og nedturene fortsetter

Mine litt faste lesere vet godt at jeg prøver å snu det meste til en opptur. Også når det sitter veldig langt inne. Heldigvis er nedturene ikke noe særlig lange, og oppturene heller ikke av de aller største, så det vil falle meg vanskelig å påberope meg en bipolar lidelse.

Da jeg nylig gikk rundt med gips på armen, var det veldig få som syntes synd på meg. Det ble heller brukt mot meg for alt det var verdt. Stor var derfor gleden da jeg under et besøk på biblioteket, der jeg stod bladde i en roman av Stig Sæterbakken, ble tilsankket av en ukjent jente i ti-årsalderen som lurte på om det gikk greit med meg. Slikt gir meg håp om at også den generasjonen blir bedre enn generasjonenen før dem.

Altfor lite sympati å få med denne gipsen, det lille jeg fikk var imidlertid svært gledelig.

En ung mann som gikk forbi meg på vei opp til Storhornet, spurte meg om det var tungt. Dette skriver jeg også på kontoen for opplevd omsorg.

Her om dagen opplevde jeg for første gang at noen reiste seg for meg på offentlig kommunikasjonsmiddel. På undergrunnen i en av Europas hovedsteder reiste en goth-jente seg og tilbød plassen sin til meg. Noe jeg har etterlyst et par år, og som jeg nå altså for første gang fikk oppleve. Men det er et stort men... Har jeg nå kommet dit at jeg oppleves som stusslig av dem som ser meg? Ja ja, jeg blir ihvertfall sett. Og for dem som er mindre opplyst enn meg, legger jeg ved et bilde av ei slik goth-jente.

Ikke dårlig at en slik jente, som ser tøff og ufølsom ut, har et stort hjerte og en god oppdragelse. Igjen ble jeg påminnt å ikke dømme etter utseende og førsteinntrykk.

Etter litt mye asfalt og hus med flere enn tre etasjer, følte jeg her om dagen behov for å bevege meg i en litt grønn lunge. Og den fant jeg i form av en 300 m høy kolle med en 70 m høy kopi av Eiffeltårnet på toppen. Veien opp tok jeg via noen fine grusstier, som ikke lå i sepentinere oppover bakken, men gikk rett opp. Jeg gikk på mine Masai balanasesko. Slike sko styrker kjernemusklene i kroppen på en fantastisk måte i tillegg til at de utfordrer balansen.

I bratt motbakke er de imidlertid veldig tunge å gå med. Du må overvinne litt ekstra for hvert skritt for å komme deg over på tærne. Derfor antar jeg at 300 høydemeter på slike sko tilsvarer omtrent 600 med normale sko. Og da var det godt at jeg med ca 100 m igjen til toppen fant en pub. En pub der de ikke tok kredittkort, noe som gjorde at noen støyende dansker måtte gå videre uten å få slukket tørsten. Selv hadde jeg imidlertid kontanter og kunne sette meg ned både en og to halvlitere.

Men til toppen skulle jeg, og på toppen skulle jeg til topps i tårnet. Pengene hadde jeg drukket opp på turen opp, derfor måtte jeg ta trappene opp. 366 trappetrinn i en spiraltrapp som ble trangere og trangere mot toppen. Luftig ble det også etterhvert, da jeg hadde klatret 100 trappetrinn var det skummelt å se både opp og ned. 

Rart at menneskeskapte konstruksjoner er så skremmende. 20 meter i en fjellvegg er mye lavere enn det samme på en strekkmetallkonstruksjon. Etterhvert som jeg steg, merket jeg også at det blåste en del, og da jeg kom på øverste utkikksplattform svaiet det på en måte som virket direkte faretruende. Og akkurat da jeg begynnte å føle solid vertigo (høydeskrekk) ringte telefonen. 

Vanligvis er jeg ikke uhøflig overfor telefonselgere og slike som ringer for å få en mening om noe. Men denne stakkars damen som ringte meg da jeg sto og svaiet i toppen av tårnet, kom ikke langt i markedsundersøkelsen sin.

Hun traff rett og slett en brysk kar, noe bildet vel viser, som avsluttet samtalen uvennlig og bestemt. 

I ettertid burde jeg ringt opp igjen og takket vedkommende, for etterpå var tanken om dårlige konstruksjoner som svaiet 3 meter sideveis i vinden borte. 

Og jeg fikk tatt noen bilder i fugleperspektiv av gjenstander jeg tidligere nesten har brukket nakken for å se opp på. Og turen ned gikk greit, da ble spiralen videre og videre nedover, og rundt i karusellfølelsen ble lettere og lettere. 

Nede i bakken var puben fortsatt åpen, men nå var det jeg som ikke hadde penger. De hadde jeg drukket opp på vei opp. Men nedturer av dette slaget er lette å takle, 200 høydemeter ned til neste vannhull som tok VISA gikk greit. 

Det går altså fortsatt opp og ned i livet mitt. Nå håper jeg det fortsatt er snø på Oppdal når jeg kommer dit i morgen tidlig.

Med muligheter for nye opp- og nedturer.

Ferdig som naver for denne gang

I fem uker har jeg nå vært en såkalt naver. Ikke i den opprinnelige betydningen av ordet, som var en teknikk brukt i forbindelse med lafting, men i den nye betydningen som ble årets nyord i 2012. Det beskrev i begynnelsen en ung person som drev dank på statens bekostning, senere er det mer eller mindre blitt et synonym for å motta trygdeytelser.
Jeg er godt fornøyd med ordningen, det er 15 år siden jeg sist brukte den, og håper det blir lenge til neste gang. Denne gangen har også dialogen med arbeidsgiver og NAV vært greit tilstede. Arbeidsgiver har visst at jeg mest sannsynlig ville komme meg greit i orden igjen, og NAV sendte meg etter fire uker brev om hvilke plikter arbeidsgiver og jeg sammen hadde. Alt på stell altså.

Men jeg har fortsatt vondt.

Litt hovent, men på bedringens vei

Derfor måtte jeg teste litt siste dagen jeg var en naver. Dagen opprant med strålende sol fra skyfri himmel, og hva kunne da være bedre enn å teste formen med å utøve den aktiviteten som forårsaket navingen? Jeg tok altså en tur på ski. Og på de skiene mine venner la ut på Finn, men som jeg ikke falt for fristelsen til å selge.

Omtrent diagonlt fra nedre venstre hjørne gikk turen

Turen gikk på Storhornet. En ikke altfor utfordrende tur på 5 km med 900 m stigning fra start til topp.  Og en klassiker for alle oppdalinger. Jeg hadde bestemt meg for å ta det med ro, særlig ned igjen.

Etter å ha betalt parkeringsavgiften, var det bare å legge i vei opp bakkene. Alltid litt styr før man får ordnet ski og øvrig utstyr, men konstaterte fornøyd at jeg var raskere enn et jevnaldrende par som hadde parkert før meg, men surret med klargjøringen. De gikk stort sett i veien for hverandre.

Været var det ingen ting å utsette på

Etter 50 m startet pusten å gå tungt, hvilket faktisk er et godt tegn. Er ikke formen helt elendig, er dette måten kroppen innstiller seg på anstrengelsene. Er jeg i dårlig form begynner pusten å gå mye senere, men da blir den bare verre og verre. Tiltross for fem uker med naving er jeg i noenlunde form takket være noen turer på Pulssentret og noen harde motbakkeøkter med min personlige trener som også er min søster.
Nå faller jeg etterhvert inn i en rytme, med en puls på ca 130. Første timen går jeg 400 høydemeter, hvilket er 100 mer enn da jeg i fjor gikk samme turen. Hvilket ikke skyldes bedre form, de 100 høydemetrene har jeg betalt mye for i form av nytt utstyr. En sprek ungdom gikk forbi meg, han spurte høflig om det var tungt, så jeg gir nok ikke det aller sprekeste inntrykket...

Før jeg går opp siste bakken tar jeg en liten mat- og kaffepause. Selv om været var strålende, tilsa erfaringen at det var lurt i tilfelle det skulle være vind på toppen. Svett ost smaker fortreffelig, det samme gjør kaffen. Kaffe er ikke optimalt da det er vanndrivende, men dette var en hyggetur. Jeg tenkte ikke så mye som jeg gjorde i fjor, da filosoferte jeg både over bil og damer. Nå har jeg statistisk sett en av verdens mest bekymringsfrie biler, og jeg har en avtale med to utmerkede damer om å reise sammen på Rolling Stones utpå våren. Derfor var det unaturlig å tenke på bil og damer denne dagen, tror jeg. Jeg håper jo det ikke kommer av at jeg har blitt et år eldre!

Siste biten opp til toppen var det bart, og skiene ble lagt igjen. Været var fortsatt strålende, og det eneste tiltak jeg gjorde før jeg satte meg ned for å drikke mer kaffe, var å snu ulltrøya slik at ryggstykket ble fram. Et genialt triks ettersom du svetter mye mer på ryggen enn på magen når du går slik. Tidligere har jeg ofte skiftet på toppen, men ved å snu den du har gått med, sparer du litt vekt og plass i sekken.

Trollheimen

Dovrefjell

Etter å ha beundret utsikten, tatt noen bilder inkludert obligatorisk selfie og grudd meg til nedoverturen, kastet jeg meg ut i det. Av med feller, støvler og bindinger i kjøremodus, forsiktig avgårde. 

Det ble nok ikke færre rynker denne dagen.

Etterhvert faller jeg naturligvis for fristelsen til å slippe på litt, men ikke mer enn at jeg bevarer kontrollen. Kjører forbi fem på turen ned, ingen kjører forbi meg. Veldig tilfredsstillende. Vel nede ved bilen er jeg godt fornøyd, særlig med at jeg har tørr ulltrøye og kald cola liggende der.

Men viktigst av alt:

Hevelsen i håndleddet gikk ned, og smertene ble mindre av denne turen!

Djeezess, så mange akademikere vi trenger

Nå er ikke dette noe angrep på akademikerne, vi trenger mange av dem. Slik vi trenger mange bønder, snekkere, sykepleiere og alle andre yrkesgrupper. Det jeg reagerer på er når de krever enerett på en del selvfølgelige rettigheter enhver norsk borger har, og at deres utdannelse i enkelte miljøer er det eneste som er verd å satse penger på.

En liten begrepsoppklaring kan være på sin plass. En akademiker var opprinnelig en som fulgte den greske filosofen Platons lære. Senere ble man akademiker i det øyeblikket man var immatrikulert ved et universitet, eller at man hadde sitt virke ved et universitet.
I de senere år er akademikerne definert seg selv som en høyt utdannet person med høy kompetanse. I enkelte fora opereres det med minimum tre års studier etter videregående.

Platon, den opprinnelige akademikeren

Den store gruppen som omfattes av disse begrepene gjør sitt beste for å opphøye seg selv til noe enestående. Vi andre kan forsåvidt ha en eller annen kompetanse, men vi skal i mange sammenhenger utelukkes. Og det toppet seg for meg da noen snobbete Høyre-folk ville fjerne all støtte til folkehøyskolene. Begrunnelsen var det som terget meg mest; De ga ingen akademisk kompetanse. Som om akademisk kompetanse er det eneste som er verd å satse penger på. Skal vi ikke lenger verdsette at ungdom utvikler seg som mennesker? Det siste er et såkalt retorisk spørsmål.

Enkelte nettaviser har stengt kommentarfeltene, andre vurderer det samme. Det kommer nemlig så mye kommentarer fra slike som meg, slike som ikke er akademiske nok til å ha en mening om noe som helst. Dessuten fører vi ikke et akademisk språk. Med andre ord er vi av mange ansett som ikke å være i stand til å ha en mening, eller si en fornuftig tanke.
Venstresiden i norsk politikk har nå endelig fulgt høyresiden ved å opprette en såkalt tankesmie. Civita og Minerva har i lange tider foret liberalistene med gode og dårlige ideer og tanker. Marte Gerhardsen har fått jobben med å rekruttere folk til tankesmia, og lede disse. De som skal jobbe der er det krav om skal ha en mastergrad for å kunne tenke og uttrykke seg på en akademisk måte. Enhver som tenker uten mastergrad, tenker med andre ord ikke fornuftige tanker. Selv om kapasiteten vår kanskje ikke tilsa lang teoretisk utdannelse, har vi faktisk en hel del å fare med.

Denne trenden ser jeg politikerne både lokalt og sentralt hiver seg på. Ikke rart konsulentbransjen, som sikkert også stort sett består av akademikere, er en raskt voksende og lukrativ bransje. Vi andre utelukkes fra demokratiet. Og det i 2014 når vi feirer 200-års jubileum for grunnloven, der en av bærebjelkene har vært at alle skal kunne bli hørt og respektert for sine meninger.

For en tid tilbake satt jeg en fredag på tur ut fra Oslo med toget. Bak meg satt det to unge damer, og selv om det ikke er pent å lytte til andre sine samtaler, kunne jeg ikke unngå å få med meg denne en smule høylytte kaklingen fra damene i slutten av 20-årene. Hun som kaklet høyest og mest, kunne knapt si en setning uten å bruke navnet Jesus. Men ikke slik jeg lærte på barneskolen, nei har var det snakk om Djeezess.
Etterhvert forsto jeg at damen var politiadvokat. Altså en akademiker som skal lede politiets arbeid. Utfra samtalen, som var ispedd mye historier fra Oslo-politiet innimellom alt snakket om fester og såpeserier, syns jeg oppriktig synd på de polititjenestemenn og damer som skal arbeide ledet av et slikt nek. Men akademiker er hun etter nyere definisjon utvilsomt.

I min familie er det faktisk også noen som har fått utdelt hode til å studere ved fødselen. En av disse, som er sivilingeniør, fikk i påsken i fjor prøve å kjøre snøscooter. Dårlig skjønn og manglende ferdigheter gjorde at han kjørte seg så grundig fast at han måtte skaffe hjelp. Den nærmeste var han ene i familien som faktisk er med og bygger landet i praksis. Han uttrykte seg kanskje ikke helt akademisk, men replikken hans er gull verd:

-Skal jeg ta med en kalkulator til deg, så du kommer deg løs?