Selv om jeg setter meg enkle mål, klarer jeg ikke å nå dem

Målstyring, måloppnåelse, målrettet, målorientering og mange andre lignende begrep er alminnelige begrep for dem som jobber i en organisasjon eller rett og slett ønsker å oppnå noe i livet sitt. Da er det viktig å ha en plan for hvordan du skal komme i mål. Og ikke minst sette realistiske mål.

Jeg hadde i januar et realistisk mål beskrevet i dette innlegget fra 2.jan 2014. Enkelt og målbart skulle jeg kunne gå 450 vertikale meter på ski pr time før påske. Ikke bare i en time, men 2 til 4 timer i strekk.

En del av toppturen er å nyte utsynet fra toppen. Og vite at du har 1300 m vertikale meter ned å glede deg til.

Første skritt på veien var å kjøpe nytt, lettere skiutstyr. Det var 50 m i et jafs. Så skulle livet legges opp for å ta de 100 gjenstående meter til målet.

Planen var enkel. Mine daglige 6 timer ute i skog og fjell skulle gi meg en utholdenhetsbase. Lav intensitet, men jevn belastning. En kveld midt i uka skulle jeg ta 300 høydemeter etter arbeidstid.
I helgene skulle jeg gå en mindre topptur i tempo opp mot terskel, altså bortimot så hardt som jeg var i stand til. I tillegg skulle jeg ta en dag i alpinbakken for å vedlikeholde skiferdigheten nedover. Hadde jeg fulgt planen, ville jeg mest sannsynlig oppnådd målet.

Men så begynte ting å gå feil vei.

1. Snøen uteble
2. Jeg brakk armen
3. Jeg ble sykemeldt og ble liggende på sofaen og se på OL.

Jeg prøvde litt halvhjertet å om ikke annet unngå videre forfall. Noen turer på det lokal treningsstudioet med øvelser for ben og stabiliseringsmuskulatur ble gjennomført. Noen korte motbakketurer med joggesko på beina ble det også. Men ingen økt var på særlig mer enn en time. Og når resten av døgnet gjennomsnittlig ble tilbrakt i sidesittende halvhøy på sofaen, sier det seg selv at stayerevnen forsvant. Evnen til å utstå vedvarende halvhøy belastning forsvant.

Varierte forhold i bjørkeskogen er en del av toppturer på våren

Allikevel var jeg rimelig godt fornøyd med å gå 400 vertikale meter i timen på en prøvetur rett etter at jeg tok av gipsen. Og jeg trodde kanskje jeg kunne nå målet litt forsinket.

Så i går ble jeg med på en topptur som inneholdt 1300 vertikal meter. Første timen gikk greit, følte meg faktisk ganske grei en stund. Men etter halvannen time buttet det kraftig mot. Evnen til arbeid over tid var rett og slett ikke tilstede. Heldigvis hadde jeg tålmodige turkamerater som ventet på meg innimellom, og de ikke bare ventet, men sto rolig sammen med meg en stund før de gikk videre. Ingen såkalte svigermorpauser altså. Dette gjorde at jeg fullførte turen, ære være mine turkamerater for det.

Målet mitt må bli å oftere kunne vente på mine turkamerater, og fotografere dem når de kommer pesende etter!

Hva har jeg så lært?

Dagens teorier om korte høyintensitets treningsøkter har ingenting for seg for å bygge arbeidsevne. Kanskje kan de gi deg bedre kondisjon for å gå opp en trapp, kanskje forebygger de til en viss grad hjerte- og karsykdommer. Petter Northug har funnet ut at han vil tilbake til Meråker og bygge basis i myrene der. Lange økter på tre timer og mer, det som var grunnlaget for langrennsløperne før i tiden. Gjennomfører Petter dette, tror jeg bestemt at han kommer tilbake som verdens beste langrennsløper.

Og så har jeg fått innblikk i hvordan enkelte av de 1000-1500 som er med meg på tur hvert år har det. Der er det også enkelte som alltid blir hengende etter, og som vi må vente på. Jeg lærte i går at jeg skal bli enda mer bevisst på at også de får en pause når de tar igjen oss som venter.

Mest fornøyd er jeg med at jeg faktisk ikke er støl i dag. Og kanskje skal jeg neste år ha mål om 500 vertikal meter i timen over tre timer?

Både Petter og jeg vet hva som skal til.