Ferdig som naver for denne gang

I fem uker har jeg nå vært en såkalt naver. Ikke i den opprinnelige betydningen av ordet, som var en teknikk brukt i forbindelse med lafting, men i den nye betydningen som ble årets nyord i 2012. Det beskrev i begynnelsen en ung person som drev dank på statens bekostning, senere er det mer eller mindre blitt et synonym for å motta trygdeytelser.
Jeg er godt fornøyd med ordningen, det er 15 år siden jeg sist brukte den, og håper det blir lenge til neste gang. Denne gangen har også dialogen med arbeidsgiver og NAV vært greit tilstede. Arbeidsgiver har visst at jeg mest sannsynlig ville komme meg greit i orden igjen, og NAV sendte meg etter fire uker brev om hvilke plikter arbeidsgiver og jeg sammen hadde. Alt på stell altså.

Men jeg har fortsatt vondt.

Litt hovent, men på bedringens vei

Derfor måtte jeg teste litt siste dagen jeg var en naver. Dagen opprant med strålende sol fra skyfri himmel, og hva kunne da være bedre enn å teste formen med å utøve den aktiviteten som forårsaket navingen? Jeg tok altså en tur på ski. Og på de skiene mine venner la ut på Finn, men som jeg ikke falt for fristelsen til å selge.

Omtrent diagonlt fra nedre venstre hjørne gikk turen

Turen gikk på Storhornet. En ikke altfor utfordrende tur på 5 km med 900 m stigning fra start til topp.  Og en klassiker for alle oppdalinger. Jeg hadde bestemt meg for å ta det med ro, særlig ned igjen.

Etter å ha betalt parkeringsavgiften, var det bare å legge i vei opp bakkene. Alltid litt styr før man får ordnet ski og øvrig utstyr, men konstaterte fornøyd at jeg var raskere enn et jevnaldrende par som hadde parkert før meg, men surret med klargjøringen. De gikk stort sett i veien for hverandre.

Været var det ingen ting å utsette på

Etter 50 m startet pusten å gå tungt, hvilket faktisk er et godt tegn. Er ikke formen helt elendig, er dette måten kroppen innstiller seg på anstrengelsene. Er jeg i dårlig form begynner pusten å gå mye senere, men da blir den bare verre og verre. Tiltross for fem uker med naving er jeg i noenlunde form takket være noen turer på Pulssentret og noen harde motbakkeøkter med min personlige trener som også er min søster.
Nå faller jeg etterhvert inn i en rytme, med en puls på ca 130. Første timen går jeg 400 høydemeter, hvilket er 100 mer enn da jeg i fjor gikk samme turen. Hvilket ikke skyldes bedre form, de 100 høydemetrene har jeg betalt mye for i form av nytt utstyr. En sprek ungdom gikk forbi meg, han spurte høflig om det var tungt, så jeg gir nok ikke det aller sprekeste inntrykket...

Før jeg går opp siste bakken tar jeg en liten mat- og kaffepause. Selv om været var strålende, tilsa erfaringen at det var lurt i tilfelle det skulle være vind på toppen. Svett ost smaker fortreffelig, det samme gjør kaffen. Kaffe er ikke optimalt da det er vanndrivende, men dette var en hyggetur. Jeg tenkte ikke så mye som jeg gjorde i fjor, da filosoferte jeg både over bil og damer. Nå har jeg statistisk sett en av verdens mest bekymringsfrie biler, og jeg har en avtale med to utmerkede damer om å reise sammen på Rolling Stones utpå våren. Derfor var det unaturlig å tenke på bil og damer denne dagen, tror jeg. Jeg håper jo det ikke kommer av at jeg har blitt et år eldre!

Siste biten opp til toppen var det bart, og skiene ble lagt igjen. Været var fortsatt strålende, og det eneste tiltak jeg gjorde før jeg satte meg ned for å drikke mer kaffe, var å snu ulltrøya slik at ryggstykket ble fram. Et genialt triks ettersom du svetter mye mer på ryggen enn på magen når du går slik. Tidligere har jeg ofte skiftet på toppen, men ved å snu den du har gått med, sparer du litt vekt og plass i sekken.

Trollheimen

Dovrefjell

Etter å ha beundret utsikten, tatt noen bilder inkludert obligatorisk selfie og grudd meg til nedoverturen, kastet jeg meg ut i det. Av med feller, støvler og bindinger i kjøremodus, forsiktig avgårde. 

Det ble nok ikke færre rynker denne dagen.

Etterhvert faller jeg naturligvis for fristelsen til å slippe på litt, men ikke mer enn at jeg bevarer kontrollen. Kjører forbi fem på turen ned, ingen kjører forbi meg. Veldig tilfredsstillende. Vel nede ved bilen er jeg godt fornøyd, særlig med at jeg har tørr ulltrøye og kald cola liggende der.

Men viktigst av alt:

Hevelsen i håndleddet gikk ned, og smertene ble mindre av denne turen!