En sjelden gang blir jeg forbannet på kvinnfolk

Og når jeg blir forbannet karakteriserer jeg alle kvinnfolk som kjerringer. Sytkjerringer for å være mer presis. Sutrefeministiske kjerringer som ikke aner hva likestilling handler om. Som ikke evner å se annen urett enn den som rammer akkurat dem selv. Og da er det mannen og mannens hersketeknikker det skyldes på.

Kan ikke se problemet med at damer bruker slikt undertøy.

Som for eksempel når Lars Monsen i samarbeid med Aclima utvikler en serie undertøy i ull. Da er det straks kjerringer på pletten som krever en serie undertøy spesielt beregnet på damer. Som om Kari Traa lanserte egen serie for menn? Det gjorde hun ikke, og ikke har jeg registrert at en eneste mann har ytret seg om det.

Kari Traa selv kler under tvil sitt eget undertøy, men vi menn vil helst klippe det av.

Det eneste jeg har å klage på i forhold til undertøyet fra Kari Traa, er at endel damer ikke forstår at det er undertøy. Joda, de har flott mønster og fine farger, men det betyr ikke at det må vises frem til alle og enhver. Det er for de fleste av mine kvinnelige venner, slik at jeg aldri får/slipper å se den fineste g-strengen de har. Og det er både jeg og damene glade for.
-Jamen,  Kari Traa sitt undertøy dekker jo alt, sier de kanskje de som går med det. Og det er helt korrekt, men samtidig er det mer avslørende enn den minste string-truse. Jeg har mange flotte damer, faktisk utrolig flotte damer, som venner. Men jeg kommer ikke på noen som kler undertøy fra Kari Traa som eneste plagg.

Dette mine damer, er undertøy

Hvis jeg ønsker meg undertøy fra Kari Traa, så skaffer jeg meg det. Det trenger ikke å være spesialprodusert eller designet for menn. Jeg har mange benklær uten gylf, det går helt fint. Da bør vel damer kunne bruke med gylf også? Uten å klage? De fleste damer jeg kjenner har bukser med gylf, selv om jeg også har sett bukser med åpning i siden eller til og med bak. Så dere damer kan trygt bruke undertøy fra Monsen/Aclima i stødige farger for menn.

I tillegg sutrer fundamentalistene i sauenæringen over at en som er kritisk til næringen slik den drives i Norge i dag, utvikler undertøy i ull. Som om ulla fra den vanligste sauerasen i Norge er brukbar til undertøy. Det er den ikke. Til det er den for grov, og er vel heller ikke primærproduktet til næringen her til lands. Men som grunnlag for sure kommentarer er det sikkert utmerket. Det rare var at også disse kommentarene kom fra damer.

Jeg anbefaler ullundertøy, men ikke som ytterplagg.

Har vi egentlig demokrati?

Det må være lov å forandre mening. Og det har jeg gjort mange ganger.
Jeg velger å tro at dette kommer av økt erfaring og økt kunnskap, heller enn at jeg har blitt gammel og sur. Selv om det står sånn i bloggtittelen. Det siste er for ironi å regne, derfor er det vel mer sannsynlig at jeg er utdatert enn at jeg er gammel og sur. Og med utdatert mener jeg da at jeg forlengst har innsett at jeg ikke makter å holde tritt på alle områder. Derfor er jeg nå i ferd med å velge ut de områdene jeg vil forsøke å henge med på.

Norge ser brukbart demokratisk her.

Nå er jeg litt opptatt av valgordningene og det politiske systemet i forskjellige land.

Jeg hadde omtrent akkurat lært meg prosentregning da jeg reagerte på den norske valgordningen. Den gangen satt det 150 representanter på Stortinget. Enkleste regnestykket var da at NKP som hadde 1% oppslutning ikke hadde en eneste representant på tinget. Selv om jeg den gangen var mere høyrevridd politisk enn i dag, syntes jeg allikevel det var demokratisk betenkelig at Norges Kommunistiske Parti ikke var representert på tinget.

Etterhvert steg kunnskapsnivået, ja faktisk så mye at jeg var enig i systemet som i rekken av tilsynelatende skjevheter, blant annet gjør at en representant fra Finnmark har adskillig færre stemmer bak seg enn en fra Oslo. Og jeg lærte videre om sperregrense og utjevningsmandater, og mente vi hadde en rettferdig valgordning.

I motsetning til i Storbrittania. Der det i teorien er mulig for et parti å få alle representanter i underhuset med 650 stemmers overvekt. Det syntes jeg var blodig urettferdig. I tillegg hadde de jo overhuset der representantene for en stor del arvet posisjonen. Men jeg så etterhvert at overhuset hadde makt bare tilsvarende den norske kongen, de kunne utsettet lovendringer og noen andre småsaker, men benyttet svært sjelden retten.

Nå er jeg mer i tvil, kanskje er det britiske systemet mer demokratisk.

Slik det har blitt her til lands er avstanden mellom stortingspolitikerne og folket stor. Skal vi påvirke politikerne på tinget, har vi få muligheter.
Den ene måten er å bruke partiet du vil påvirke. Stort sett vil du da møte en lokalpolitiker med høyst varierende påvirkningskraft. Er det ikke en lokal sak, vil vedkommende sannsynligvis ikke legge videre sjel i saken. Og din sak, eller ditt spørsmål blir med overveiende sannsynlighet borte et eller sted i partiorganisasjon. En lokal sak vil ha litt større sjanse enn en mer generell nasjonal sak.
Den andre måten er å bruke lobbyist, eller kommunikasjonsrådgiver som det heter nå. Det krever en stor lommebok, de skriver timer med gaffel fra det øyeblikket du sier hei til dem.

Dette at jeg som person har så dårlige muligheter for å kommunisere med sentrale politikere er i mine øyne en trussel mot demokratiet. Og kanskje er det en av årsakene til at så mange, ikke bare nettrollene, flittig benytter kommentarfeltene i avisene og på sosiale medier.

Kanskje er allikevel det britiske systemet mer rettferdig? Da ville vi i Norge hatt valgkretser med omtrent 30 000 innbyggere. Den av disse som fikk flest stemmer hadde da vært representanten fra denne valgkretsen. Kanskje kunne fremtidens kommunestruktur også tilpasses dette. Og avstanden mellom politikeren og oss andre ville blitt mindre. Det samme ville antagelig behovet for kommunikasjonsrådgivere vært.

Nå skal jeg etterhvert prøve å lære meg systemet i USA. Det virker foreløbig veldig innfløkt på meg. Og der tror jeg komminikasjonsrådgiverne er enda viktigere. Men jeg skal se på saken.

Jeg føler jeg har for lite innflytelse, men det er det kanskje mange som er glade for.

Jeg savner Fremskrittspartiet, jeg er tross alt glad i dem

Fremskrittspartiet har jeg beskrevet slik jeg oppfatter det her, der jeg også skriver om hvorfor jeg er så glad partiet finnes. I dag savner jeg imidlertid partiet slik det engang var. Det har blitt for stort, for ansvarlig og attpåtil havnet i regjering. Det kler partiet like dårlig som det kler meg å gå på butikken i speedo.

Den politikken som føres har minimal betydning for meg personlig. Jeg er så mainstream og samtidig så utenfor at det knapt finnes noe på den politiske arena som vedrører meg. Ikke tjener jeg spesielt mye, men heller ikke spesielt lite. Ikke har jeg formue av betydning, heller ikke har jeg utsikter til noen stor arv. Ikke har jeg barn eller barnebarn som skal leve i det samfunnet som skapes. Jeg er relativt frisk og rask, trenger verken snøscooter eller Segway, og Taxfreekvoten har jeg ikke overskredet på 30 år. Jeg handler ikke på nettet hvis det jeg skal ha overhodet er å få tak i lokalt. Og jeg passerer oftere bomveier på seterveiene enn på motorveiene. Det er nesten skremmende å være så upåvirket av de store politiske saker i tiden som det jeg er.

Allikevel prøver jeg å følge med så godt jeg kan, uten at jeg helt forstår hvorfor. Og akkurat nå savner jeg Frp slik de var.

Jeg savner også Frp-velgerne i kommentarfeltene. Misfornøyde velgere som til tross for at vi bor i verdens beste land å leve i, er overbevist om at alt er i ferd med å rakne.

Heldigvis har de sin syvende far i huset, Carl I. Og Per Sandberg lar seg ikke tøyle. Dessuten har de etter at de kom i regjering mistet 25% av sine velgere. Så det er fortsatt håp. Håp om at Frp igjen kan bli den demningen som trengs for å samle opp alle misfornøyde velgere som kommer fra de andre partiene. Demningen som forhindrer at mer ytterliggående grupperinger får oppslutning.

Carl I. og Per er opptatt av at partiet skal være for folk flest. Derfor gir de Høyre skylden for at forslaget i statsbudsjettet om å fjerne deler av formueskatten først og fremst kommer de rikeste til gode. Og kritiserer sine egne for ikke å kommunisere dette godt nok til velgerne. Ingen kan beskylde dem for å være opptatt av å snu kappen etter vinden.

Og så har de godklumpen Bård Hoksrud. Som smiler mer og mer for hver bomstasjon han får åpnet. Med kompliserte forklaringer på hvorfor det blir sånn. Som er statssekretæren som er mer synlig enn ministeren. Spør du folk på gata, vil mange hevde at han er samferdselsminister. Og han tar æren for at vi etter å ha passert en bomstasjon kan øke farten til 110 km/t. Du må jo bare bli glad i en fyr som kommer seg helskinnet gjennom en episode i Riga som de fleste ville fått problemer med å forklare selv om de ikke sitter på tinget.

Disse tre bærer litt av grasrota i partiet gjennom regjeringsslitasjen. Uten dem tror jeg oppslutningen hadde vært enda dårligere nå. Partiet slik det oppsto med støtte fra apartheid-regimet i Sør-Afrika, egner seg dårlig i regjering. Til det var meningene for ekstreme. Allikevel er dannelsen av partiet den viktigste og også mest suksessrike partidannelsen siden Arbeiderpartiet frigjorde seg fra kommunistene i 1923. Rett og slett fordi de ble en oppsamler mot ytterliggående ekstremisme.

Men så lenge de sitter i regjering, fungerer ikke dette. Sålangt henger de med tiltross for at en av fire velgere har snudd dem ryggen. Men jeg tror dessverre de mister flere på veien videre.

Jeg håper de klarer å stabilisere seg på 10%.

127 millioner, er det drømmen? Ikke min

Ikke før har oppslagene rundt inntekt,skatt og formue etter at ligningen for 2013 ble offentliggjort lagt seg, så vinner ei voksen dame på Møre 127 millioner i Vikinglotto. Og praten kan, for å variere med været, dreie seg enda litt om hva man ville gjort med en sånn sum. Dette opptar mange, og penger er helt tydelig den nye guden. Naturligvis har penger opptatt folk siden penger først ble tatt i bruk som lønn til soldater, men det ser vitterlig ut til at desto mer vi har, jo viktigere blir det å få eller ha enda mer. Antagelig har den gamle historien i finanskretser om at den som har mest når han dør, har vunnet, blitt allmenngyldig.

Også jeg kunne overfladisk sett ønsket å tjent mye mer, eller aller helst vunnet en stor sum. Selv om jeg innser at jeg egentlig er for gammel til å få noe særlig utbytte av det. Jeg kjenner nemlig ingen som har mye penger, eller mer korrekt; ingen jeg kjenner har altfor mye penger, men de fleste jeg kjenner har nok.

Det er noe som jeg heller ville enn å vinne uforholdsvis mye penger. Nemlig å oppleve å ha en stor forsamling mennesker i min hule hånd.

Jeg står ofte foran forsamlinger. Og prater, underviser eller synger. Men det er ikke særlig respons. Ikke engang når jeg tar av meg buksa foran publikum blir det særlig respons. Unntatt at det illustrerer hvor smart det er med lang underbukse. Publikumet mitt er som regel mest opptatt av om timen snart er ferdig, eller opptatt av når jeg er ferdig med talen slik at de igjen kan skåle og prate med sidemannen. Og når jeg synger blir det direkte trykket stemning om  det så er en lystig sang.

Derfor er det slik at i valget mellom å vinne 127 mill i Vikinglotto og å opptre med et rockeband som Green Day, uten betenkning ville valgt nådegaven å kunne opptre med slik autoritet som de her gjør på Reading Festivalen. 100 000 mennesker foran deg, omtrent ingen av dem kunne tenkt seg å være noe annet sted enn akkurat foran scena. Om det så var bare for en gang, ville jeg valgt det. Uten betenkning.

En hel konsert med Green Day!

Se på Trés Cool når han på 8:31 drar i gang trommeintroen på Know your enemy. Se på Billie Joe Armstrong når han alene med kassegitaren etter to timer og 13 sekunder avslutter konserten med Good riddance. For en følelse det må være!

Jeg har overvært mange konserter med store band, Rolling Stones, Metallica, Bruce Springsteen, Ole Ivars, Backstreet Girls, osv... (Nærmest gudsbespottelse å skrive Ole Ivars i denne sammenhengen, men jeg har flere venner som liker Ole Ivars enn venner som liker Green Day. Men jeg ville nok om valget sto mellom å opptre i Ole Ivars og å vinne 127 mill, valgt det siste. Uten betenkningstid.)

En venn av meg betrodde meg en gang før en konsert at han ikke skulle jobbet på jernbanen, men heller vært gitarist i et danseband. Ett minutt etter kom Petter Baarli på scena. Da måtte han innrømme at rockeband nok heller hadde vært tingen.

Og Green Day er, etter min mening, verdens beste rockeband på scena. Der jeg skulle vært med.

Men sjansen er nok større for at jeg vinner en stor pengepremie i Lotto.

Life sucks

Snøscooter? Nei takk, det ble jeg ferdig med for nesten 40 år siden

Mitt standpunkt til motorisert ferdsel i utmark tør være kjent for svært mange, og derfor er denne samtalen nokså vanlig:
- I går fløy jeg fra Oslo til Trondheim, været var klart å fint, men det var bare fjell å se fra luften. Tiltross for at det er slik, unner ikke du og de røde oss som har lyst til å kjøre snøscooter, lov til å gjøre det. Typisk misunnelse, det er mer enn nok plass for alle, og miljømessig betyr det ingenting i forhold til bil-, båt- og skipstrafikken, sier en eller annen for å provosere meg. Uten å ha fått med seg at jeg ikke lar meg provosere så lett. Kanskje jeg prøver meg på å ymte frempå om at det sikkert går i orden nå når regjeringen vil prioritere snøscooter, Segway, proffboksing og tax-free handel.
Slik det raskt ble slutt på bompengene...

Det er mulig jeg tar feil når jeg hevder at det vil skade miljøet å lempe på loven. Men områder med det som kan kategoriseres som villmark, har beviselig blitt kraftig redusert. Utviklingen vises på bildet over der de røde områdene representerer villmark. Reduksjonen kommer hovedsaklig fra veibygging, kraftlinjer og fritidsbebyggelse. Kombinert med temperaturstigningen er denne reduksjonen dramatisk for mange arter i naturen.
Det første de som prøver å provosere meg bør gjøre er å lære seg forskjellen på klima og miljø. Og lærer de dette vil de forstå hvorfor jeg aldri blander klimapåvirkning og miljøpåvirkning. Jeg er helt enig i at klimapåvirkningen fra anøscooteren er minimal. Men miljøpåvirkningen er dramatisk. I mine øyne.

Så er det dette med venstresiden, de røde, svikerne eller hvilket skjellsord de velger for å kategorisere det de tror jeg er. Faktum er at den miljøministeren som har vernet mest, er Børge Brende fra Høyre. Dessuten er mange av motstanderne av økt fritidskjøring fra DNT, hytteeiere og andre grupper som favner bredt politisk, noen med overvekt av velgere på borgerlig side. Dessuten viser meningsmålinger at 3 av 4 nordmenn er motstandere. Hadde alle disse tilhørt venstresiden, ville vi nok hatt en annen regjering i dag. Forøvrig tror jeg det finnes folk i alle partier som ønsker å kjøre snøscooter.

For det er veldig moro. Jeg er jo så heldig å være født i 1957, antagelig et heldig tidspunkt i forhold til å få et noenlunde liv i Norge. Loven som regulerte motorisert ferdsel i utmark kom ikke før i 1978, og jeg kjørte derfor fritt og lovlig scooter i skog og fjell på Oppdal fra 1973 til 1978. Det var ikke mange scootere, drivstoff kostet forholdsvis mer enn i dag, og bruken var begrenset. De få scootersporene skiløperne traff på var velkomne. De lettet turen, og når jeg kjørte var det bare blide fjes å se. Scooterne hadde fra 12 til 40 hester, toppfarten var opptil 70 km/t.

De nærmeste scooterne var de vanlige på 70-tallet, mens

dette var drømmen som jeg også ved flere anledninger. Bamse med to belter, en ski, 40 hk to gir fremover og revers. Håpløs i sidehellinger, men god å dra sporkjelke med.

Folldølene kom over fjellet i scooter noe lignende som dette. Hjemmelagd med bilmotor.

At noe er moro forsvarer ikke at det skal tillates. 

Jeg syns det er moro å kjøre 200km/t med bil, selv om det er en stund siden jeg prøvde. Så lenge at det er foreldet. Og trykknapp-bilen jeg har nå vil ikke kunne nå den hastigheten. Og jeg ønsker det ikke tillatt. Selv om miljøpåvirkningen vil være mindre enn med økt motorisert ferdsel i utmark.

Jeg har kjørt fort på ski også, over 140 km/t, det er moro, men jeg forlanger ikke at det skal tilrettelegges for å gjøre det.

Jeg vet at kokainrus er en utmerket rus, men kan ikke tenke meg å ruse meg på det. Og jeg vil ikke prøve å få det tillatt.

Og dessverre har etter min mening ytterligere ferdsel i norsk utmark ikke livets rett. Faktisk er det også en del ikkemotorisert ferdsel jeg ville ha begrenset. Dette fordi utviklingen på det øverste bildet skremmer meg i forhold til fremtiden.

Jeg kan ta feil, faktisk håper jeg at jeg har feil. Mine motstandere i denne saken tror ikke de har feil. Det er faktisk utelukket for dem selv at de kan ta feil.

Jeg skulle ønske at jeg var like overbevist som dem.

Jegerne

Det jaktes i Norge. Og selv om mange bymennesker også jakter, er det på landsbygda jakta setter sitt preg på tilværelsen for de aller fleste i deler året. Ikke sånn å forstå at alle jakter, men de som jakter blir ekstra brejale på den tiden av året. Folk med andre interesser når ikke frem i samtaler rundt bordet, det er alltid en jeger ved bordet.

Før fotoapparatet og kikkertsiktet ble det også jaktet. Og det var nødvendig for å overleve.

Jeg har selv såvidt jaktet. Og jeg har drept dyr på jakt. Uten at det ga meg noen stor tilfredsstillelse. Og jeg har derfor lagt denne aktiviteten på hylla. Allikevel må jeg altså forholde meg til jaktsesongen ettersom jeg arbeider og bor på bygda.

For å sette det litt på spissen så er mitt samkvem med jegere omtrent som følger:
På vårparten utlyses det jakt for kommende høst. Da spør alle jegere meg om jeg har søkt jakt. Det har jeg jo ikke, men enkelte spør hvert år. Antagelig fordi det for dem er utenkelig at en mann med en viss interesse for friluftsliv ikke søker jakt.
Deretter kommer datoen når kvoter blir tildelt, og jeg må svare på om jeg har fått jakt. Vel, det har jeg jo ikke i og med at jeg ikke har søkt.

Her ville jeg nok aldri truffet!

Så kommer tiden for at oppskytingen skjer, storviltprøva eller reinsprøva som mange sier. Og siden jeg ikke skal på jakt trenger jeg heller ikke å bevise at jeg kan å skyte. Jeg har 14 år i forsvaret bak meg, har skutt utallige skudd med alle slags direkteskytende våpen i kaliber fra 4,75 mm til 125 mm, kan teorien og praksisen rundt stødige grepsfaktorer, kulebaner, vertikalt kast osv bedre enn de fleste. Men har ikke løsnet et skudd siden 1986. Allikevel kan jeg ikke skyte i jegernes øyne. For jeg tar ikke reinsprøva.
I august starter jakta og jeg må høre på episke røverhistorier fra årets jakt i tillegg til historier tilbake til steinalderen. Heldigvis har jeg også venner som krever at jakt ikke blir tema før de deltar i sosialt samvær.
Jakta varer omtrent til jul, så også julebordene blir preget av jaktprat.

Så er det ganske stille fra januar til april.Jegerne tier og samler testosteron til de igjen skal inn i søkeprosessen.

Jegerene klager på mye. Altfor mange undermennesker som ikke jakter, men allikevel bruker naturen, veier som stenges slik at de må gå, jaktoppsyn som er på feil sted, rovdyr som beskatter viltet de mener å ha monopol på og været. Jegere har ofte liten forståelse for økologi utover at de selv er på toppen av næringspyramiden.

En helt?

Jegere oppfatter seg selv som helter. Å skyte et stort dyr gir heltestatus. Selv om det er vanskeligere å treffe ei rype i flukt enn en elg som står i ro. Maksimal heltestatus gir det å skyte rovdyr.

Jegere er ofte late. De drømmer om safari i Afrika med åpen Land Rover. Eller i det minste å kunne kjøre ATV til og fra post.  Under påskudd av at motorisert ferdsel forstyrrer mye mindre enn om de bruker apostlenes hester.

Jägerne heter en svensk film som handler om en politimann som vender tilbake fra byen til landsbygda. Det han møter er satt på spissen i filmen, men stereotypene filmen beskriver finnes. Homofobi, fremmedfrykt og gammeldags kvinnesyn synes å være mer utbredt blant jegere enn blant andre grupper.

Igjen har jeg ingen akademiske undersøkelser som bekrefter det jeg har beskrevet. Men jeg oppfatter et miljø jeg kjenner godt slik. Og jeg vet at jeg ikke er alene om å oppfatte det slik.

Derfor er det velsignet godt å treffe bymennesker av og til. For der er jegerne i mindretall.

For jeg kjenner få menn på Montebello med engelsk setter og Range Rover og Holland&Holland sideligger.

Legg til bildetekst

Akkurat ei slik hagle ønsker jeg meg imidlertid. Mer enn en Range Rover. Men selv om jeg skulle ha de noen hundretusen kronene som trengs, ville jeg vel ikke fått tillatelse fra politiet til å erverve meg en slik børse.

Men jeg har lyst.

Er forskjellen mellom by og land økende også i forholdet mellom kjønnene?

Jeg leser en hel del nyheter. Og noen ganger håper jeg at ingen andre leser akkurat den nyheten jeg kommer over. Slik var det i uken som gikk.

Likevel velger jeg å dele dette med mine lesere. Først og fremst fordi det kanskje kan være en liten vekker for oss som bor på bygda.

Faksimile fra nrk.no

Det har nesten ikke blitt stille etter saken med ordføreren som hadde mange rare forklaringer på sine handlinger, før et nytt referat fra en overgrepssak vekker oppsikt. Igjen må man i møtet med mer urbane venner forsvare seg om hvordan forholdene er mellom kjønnene i utkantene.

Og nok en gang er det i Gudbrandsdalen det skjer. Kanskje legger jeg mer merke til nyhetene derfra, ettersom jeg har bodd der og fortsatt arbeider der. Allikevel er det liten tvil om at vi har en jobb å gjøre i forhold til hvordan vi oppfattes i mer sentrale strøk. Jeg vet positivt at mange polerte dialekta si litt da ordførersaken var på det heteste i media. De ville unngå spørsmålene og fleipen med hvordan livet på bygda er.

På mange måter minner dette litt om det som skjedde da Frp kom i regjering. Man fikk et behov for å pynte imaget litt. Med rette, for en ting er hva som er fakta, det hjelper lite når omgivelsene oppfatter det på en annen måte. Dessuten er det ofte en kjerne av sannhet i oppfattelsen andre har, selv om den kanskje ikke er helt korrekt.

Det som er sikkert er at den fornærmede jenta er inne på noe i sin forklaring. I utkantene er det overskudd på menn mellom 18 og 25 ettersom jentene i større grad flytter ut for jobb og utdanning. Dette skaper en skjevhet i kjønnsmarkedet som kompenseres ved at unge menn henger med adskillig yngre jenter. 

Slik har det vel alltid til en viss grad vært, men tendensen er økende. I min ungdomstid i forrige århundre var det flaut for en 18-åring å ha kjæreste på 14. Nå er det nærmest normalt.

Og det bifalles i deler av den eldre generasjon, les foreldregenerasjonen. Foreldrene kjører (det går ikke buss på bygda) sine mindreårige døtre til sine litt eldre kjærester. Og 14 åringer overnatter hos sine eldre venner/kjærester av motsatt kjønn. Med foreldrenes fulle samtykke. Og man kan si hva man vil om ansvaret i overgrepssaker, men det burde være unødvendig å tilrettelegge for det.

Jeg er nok snerpete og gammeldags når jeg ikke synes dette er så bra. Da jeg var på den alderen ble det innimellom blant de voksne pratet om jenter som var havnet i ulykka. Den tiden er heldigvis forbi, men jeg syns ikke noe om den totale normaliseringen av graviditeter blant jenter under 18 år. Disse jentene mister veldig mange muligheter. Og dette er mye vanligere på landsbygda enn i byene.

Ingenting er bedre enn om dette ikke stemmer med virkeligheten. Kanskje er det bare slik jeg og en del andre oppfatter det. Kanskje er overnattingene og kjæresteforholdene like vanlig i byene. Kanskje har det ingen rot i virkeligheten når vi må tåle at folk fra byene har det litt artig med oss for disse tingene?

Faktum er at oppfatningene er slik. Og da må vi kanskje reise debatten. Slik Frp gjorde det da den internasjonale pressen beskrev dem som et facsistisk parti, eller sammenlignet dem med Sverigedemokraterna.

Eller skal vi bare la forskjellen mellom by og land øke?

Enklere liv????

Enkelte nye butikker oppfatter jeg som beregnet først og fremst på eldre mennesker. Og jeg har særdeles vanskelig for å forsone meg med at jeg er kommet i gruppen eldre mennesker. Derfor sliter jeg med å akseptere at Facebook til en stadighet foreslår at jeg skal like siden til Enklere liv.

Enda verre å akseptere er det at det står to navn og 48 andre av mine venner som liker siden. De to navnene er alltid de samme, og tilhører to damer som er en god del yngre enn meg. To gjennomført flotte, morsomme damer det alltid har vært en fest å være i selskap med. På grensen til drømmedamer er de begge to.

Men de liker altså Enklere liv. Og minner meg dermed på at også de har nådd skjels år og alder.

Nå vurderte jeg om jeg skal like eller om jeg rett og slett skulle sperre for denne reklamen. Klikke på at den ikke er relevant for meg.

Før jeg gjorde det, måtte jeg imidlertid se hvem de 48 andre var. Og i en lang rekke med Facebook-venner, mange pensjonister, mange jevnaldrende, var det også hele tre unge damer i 15-års alderen. Og disse tre er nærmest rosa i hele sin fremtoning. Men kommer garantert til å bli drømmedamer om noen få år.

Da bestemte jeg meg for å like Enklere liv.

For når både avtroppende og påtroppende drømmedamer liker siden, kan jeg heve meg over at jeg garantert får tyn fra mine hårfint yngre, mannlige kollegaer.

De sjeldne gangene jeg i den senere tid har kjøpt noe nytt, har det nemlig vært standardspørsmålet hvorvidt jeg har handlet på Enklere liv.

Jeg må slutte å være så forutinntatt.

På viddene

I dag famlet gudbrandsdølene rundt, om ikke i blinde, så i hvert fall i skodda. Selv fikk jeg gleden av å kjøre to turer over Dovrefjell, der jeg greit kunne konstatere årsaken til denne famlingen. Og jeg fikk også tenkt gjennom første gang ordet friluftsliv ble brukt i en tekst, nemlig i diktet "På viddene" av Henrik Ibsen. 

Det eneste verset jeg kan utenatt av dette lange diktet fra 1860, er det siste. Det beskriver til gjengjeld den følelsen jeg lett får på fjellet slike vakre dager.

Nu er jeg stålsat, jeg følger det bud

der byder i højden at vandre

Mitt lavlandsliv har jeg levet ud

heroppe på vidden er frihed og Gud

dernede famler de andre. 

(siste vers i På viddene av Henrik Ibsen)

Men i likhet med Ibsen trakk jeg ned i lavlandet igjen.

Selv om det er diskutabelt om det er nede i lavlandet jeg famler, 600 m.o.h som jeg oftest befinner meg.

Hvor dum er jeg egentlig? Er det bare meg?

Jeg har såpass selvinnsikt at jeg veldig godt vet at jeg ikke er den skarpeste kniven i skuffen. Dessuten har jeg såpass selvtillit at jeg aldri har trodd at jeg er den sløveste. Og det jeg tror er mulig for meg å forstå og ha en mening om, har jeg vært overbevist om at jeg skal kunne sette meg inn i.

Men denne selvtilliten står for fall.

En del av vurderingene til politikerne forstår jeg ikke. Og heller ikke dem som forsvarer dem. Dessuten forstår jeg ingenting når det kommer til samfunnsøkonomi.

Så når statsbudsjettet legges frem, føler jeg meg dum.

SSB har regnet ut at 55% av skattelettelsene tilfaller de 5% rikeste, mens vi andre 95% får 45% av de totale skattelettelsene. Og dette forsvares på mange måter.
Enkelte, selv lavtlønnede og trygdede, mener at disse 5% har arbeidet så mye mer, satset så mye mer og ofret så mye mer enn oss andre.
Vel, kanskje har de arbeidet mer enn meg, etter manges mening skal ikke det mye til, men ikke 10 ganger mer, Og definitivt ikke 100 ganger mer.
Det samme gjelder satsing og ofring. Jeg kjenner enslige mødre med i lavtlønnsyrker som har jobbet og ofret like mye som disse 5% av befolkningen som får 55% av kaka.
Så er det mange som tror at disse 5 prosentene vil pløye alle pengene de sparer i skatt tilbake i bedriften og skape mange arbeidsplasser. Det er det nok noen som gjør, men de fleste venter med å pløye penger tilbake til etter at de har skaffet seg hus til 10 ganger mer enn andre folk, kjøpt seg biler 5 ganger dyrere enn gjennomsnittsbilen, for ikke å snakke om hytter og båter og skjortesnipper som må sendes til London for stryking.
Misunnelse sier sikkert noen nå, hvilket jeg benekter. Kanskje jeg var det for 30 år siden, men ettersom jeg nå kjenner folk både blant de 5% rikeste og folk som er i den motsatte enden, vet jeg at lykken ikke er proporsjonal med bankkontoen.
Og jeg har alltid hevdet at staten må hente sine inntekter der de er å hente. Til og med hos meg. Jeg regnet en fang ut hvor mye av lønna mi som gikk tilbake til stat og kommune i form av skatt og avgift. Jeg kom til 85%. Hva fikk jeg tilbake? Ikke stort i forhold til mine venner med barn i skole og barnehage, ikke stort i forhold til mine venner som går på uføretrygd, ikke stort i forhold til venner som har mistet jobben. Men jeg har trodd at det er riktig å hente pengene der de kan hentes, og selv om det føltes urettferdig, forstår jeg at de kunne hente storparten av mine penger tilbake.

Så jeg forstår ikke at det er så fint med den skattelettelsen som ligger i forslag til statsbudsjett.

Det andre jeg ikke forstår nå, er hvordan sentralbankene håndterer nedgangen i økonomien.

De gjør klar seddelpressen!

Med andre ord kompenseres manglende inntekter ved å trykke penger. Oljeprisen er nå i nærmest fritt fall. Det er ikke lenge siden prisen på råvaren olje var på 114$ fatet, nå er den under 90. Dette betyr naturligvis store tap, skjæringspunktet for når det ikke lenger lønner seg å utvinne oljen nærmer seg, og med det ytterligere tap av inntekter.
Dette kan altså motvirkes ved å trykke flere penger. Når inntektene ikke kommer, lager vi altså penger. Uforståelig for meg.

Er det noen som kan opplyse meg om disse tingene?

Problemet er at jeg nå har så lav selvtillit at jeg ikke tror det er mulig for meg å forstå dette!

Skal, skal ikke?

Jeg har en av de eldste iPhonene i landet, en iphone 4 uten noen bokstaver bak. Den har fulgt meg i tykt og tynt siden den kom på markedet høsten 2010. Den er altså over fire år gammel og nærmer seg den levetiden forbrukerrådet mener elektronikk skal ha. Før det hadde jeg hatt iPhone 3 siden den ble lansert i 2008, hvilket vil si at den bare tilfredsstillte mine behov i 2 år. Før det var det utallige andre, hovedsaklig Nokia, og jeg prøvde å følge med utviklingen mer de fleste gjør.

Jeg har (nesten) telefonen til venstre, men ønsker meg den til høyre.

Nå har jeg lyst på ny telefon. Upraktisk som bare det, men jeg har lyst på iPhone 6 plus. Stor skjerm frister nemlig, og jeg har aldri klart å forsvare overfor meg selv å anskaffe iPad. Jeg skriver nemlig like mye som jeg surfer. Og jeg er forberedt på å ta imot hentydninger om at jeg omsider har fått meg flatskjerm.

Men så har jeg dette med hvordan jeg ønsker å fremstå, hvilken image jeg ønsker å ha. Tidligere hadde jeg et ønske om å være en som fulgte godt med og hadde den nyeste teknologien tilgjengelig. Jeg var inne på alle duppeditter og gadgets, og var faktisk også tidlig ute med å beherske teknologien. Og dette var viktig for meg, både for min egen del og for å skape et bilde av meg selv overfor dem rundt meg.

Jeg fikk meg en liten vekker for ti år siden da jeg var i en forsamling med det som gjerne blir benevnt som samfunnstopper. Der var den telefonen som lå på flest bord en Nokia 3110. En fabelaktig telefon som jeg aldri har hatt i mitt eie av den enkle grunn at den bare gjorde det en mobiltelefon skal gjøre, du kunne ringe med den og sende og motta tekstmeldinger. Selv hadde jeg vel da verdens første kameramobil, en Nokia 7650.

Det har altså tatt over 10 år å komme dit, men nå er jeg opptatt av å fremstå som en som bruker nødvendig teknologi og ikke mer. Jeg behersker det nødvendige, men bryr meg ikke om å ha det nyeste til enhver tid. Slik er det ihvertfall jeg ønsker å bli oppfattet.

Men suget er der fortsatt. Og da må jeg samle argumenter overfor meg selv for å rettferdiggjøre en eventuell nyinvestering. For iPad klarte jeg aldri å finne gode argumenter. Og jeg sliter med iPhone 6 plus også. Det eneste argumentet jeg har kommet på, er at det blir lettere å følge med på navigasjonen når jeg kjører bil. For navigasjonsappene til iPhone overgår med god margin original navigasjon i bilen. Det gjelder ihvertfall i de to bilene jeg har hatt etter at jeg fikk iPhone; Land Rover og Lexus.

Imidlertid trenger jeg ikke navigasjon i bilen. Jeg har nå ikke kjørt i utlandet siden i juli, og her til lands kjører jeg stort sett mellom Oppdal og Dombås. Den dagen jeg kjører feil på den strekningen, bør jeg fratas førerkortet.

Så den løsningen jeg burde gå for, er å slite med min iPhone 4 til den er utslitt. Og deretter gå til anskaffelse av en Doro. Store taster, lang batteritid og alle viktige funksjoner i en klapptelefon.

Og klapptelefon har jeg aldri hatt.

Ord som nesten har gått tapt

Språket er i kraftig utvikling, nye ord kommer inn og gamle ord går i glemmeboka. Om en person hadde sovet om så bare siden på 70-tallet, ville vedkommende hatt store problemer med å forstå hva vi snakker og skriver om i 2014.

Nesten hver uke opplever jeg at barn ikke vet hva en syl er for noe. De foreslår hullmaskin, spiker eller i beste fall hulltang når jeg spør dem hva redskapen som brukes til å lage hull i solide materialer som lær og presenningstoff, heter.

Syl

Og spør du hva en naver er, får du med stor sannsynlighet til svar at det er en person som mottar trygdeytelser. Heldigvis heter det på Oppdal en "nåvvår", men sannsynligheten for at du får til svar at det er et kraftig håndbor, er bortimot null om du spør noen under 50.

Ord og begrep blir altså borte sammen med det de beskriver. Helt naturlig, når diverse elektrisk drevede bor overtar, er det ikke lenger bruk for naver.

Her om dagen ble jeg oppmerksom på et ord jeg ikke har brukt, og ikke hørt andre bruke, på lange tider. Jeg skulle gi en positiv tilbakemelding til gruppen som støtter Brenda og de andre i samme situasjon. Og kom på at nestekjærlighet måtte være dekkende for det disse damene har dratt i gang på lille Dombås. Kjærlighet til andre mennesker uten at det de selv kan få tilbake står i fokus. Uselvisk kjærlighet med andre ord.

En som var bedre utrustet for å tenke enn meg, tenkte ikke bare på fysikk.

Måtte de bare lykkes!

Jeg går ikke ofte i kirken, men jeg er en ganske jevn lytter til morgenandakten. Likevel har jeg altså ikke hørt ordet nestekjærlighet på lange tider. Til tross for at et av de ti bud omhandler nettopp dette. Er nestekjærligheten i ferd med å lide samme skjebne som sylen og naveren? At den rett og slett blir borte i all egotenkningen som omgir oss?

Mange av mine jevnaldrende kvinnelige venner på sosiale medier deler mye kjærlighet på sine statuser. Med jevnaldrende mener jeg her de som er minus 20 og pluss 3 år i forhold til meg selv... De sprer floskler som at det største er kjærligheten, bilder med visdomsord om kjærligheten og hjerter i alle utførelser. Og de liker hverandres statuser.

Slikt deler mine kvinnelige venner villig vekk på Facebook...

Kanskje kunne disse amatørnorsklærerne, eller selvbestaltede språkpolitiamatørene med forkjærlighet for særskrivingsfeil og orddelingsfeil tatt tak i dette? For dette er altså ikke nestekjærligheten, det er heller snakk om den neste kjærligheten. For disse damene har ofte slitt ut flere etternavn. I dagens Norge trenger de ikke bevare kjærligheten, de kan bare lete etter den neste.

Dette gjelder menn også, men de deler det ikke med omverdenen via sosiale medier. Ikke en gang mine mest skrullete homsevenner deler slike statuser. Det er med andre ord en viktig forskjell på kjønnene her. Og det er bra.

Jeg slår i dag et slag for nestekjærligheten.

Men som vanlig tviler jeg på at jeg blir hørt.