Jegerne

Det jaktes i Norge. Og selv om mange bymennesker også jakter, er det på landsbygda jakta setter sitt preg på tilværelsen for de aller fleste i deler året. Ikke sånn å forstå at alle jakter, men de som jakter blir ekstra brejale på den tiden av året. Folk med andre interesser når ikke frem i samtaler rundt bordet, det er alltid en jeger ved bordet.

Før fotoapparatet og kikkertsiktet ble det også jaktet. Og det var nødvendig for å overleve.

Jeg har selv såvidt jaktet. Og jeg har drept dyr på jakt. Uten at det ga meg noen stor tilfredsstillelse. Og jeg har derfor lagt denne aktiviteten på hylla. Allikevel må jeg altså forholde meg til jaktsesongen ettersom jeg arbeider og bor på bygda.

For å sette det litt på spissen så er mitt samkvem med jegere omtrent som følger:
På vårparten utlyses det jakt for kommende høst. Da spør alle jegere meg om jeg har søkt jakt. Det har jeg jo ikke, men enkelte spør hvert år. Antagelig fordi det for dem er utenkelig at en mann med en viss interesse for friluftsliv ikke søker jakt.
Deretter kommer datoen når kvoter blir tildelt, og jeg må svare på om jeg har fått jakt. Vel, det har jeg jo ikke i og med at jeg ikke har søkt.

Her ville jeg nok aldri truffet!

Så kommer tiden for at oppskytingen skjer, storviltprøva eller reinsprøva som mange sier. Og siden jeg ikke skal på jakt trenger jeg heller ikke å bevise at jeg kan å skyte. Jeg har 14 år i forsvaret bak meg, har skutt utallige skudd med alle slags direkteskytende våpen i kaliber fra 4,75 mm til 125 mm, kan teorien og praksisen rundt stødige grepsfaktorer, kulebaner, vertikalt kast osv bedre enn de fleste. Men har ikke løsnet et skudd siden 1986. Allikevel kan jeg ikke skyte i jegernes øyne. For jeg tar ikke reinsprøva.
I august starter jakta og jeg må høre på episke røverhistorier fra årets jakt i tillegg til historier tilbake til steinalderen. Heldigvis har jeg også venner som krever at jakt ikke blir tema før de deltar i sosialt samvær.
Jakta varer omtrent til jul, så også julebordene blir preget av jaktprat.

Så er det ganske stille fra januar til april.Jegerne tier og samler testosteron til de igjen skal inn i søkeprosessen.

Jegerene klager på mye. Altfor mange undermennesker som ikke jakter, men allikevel bruker naturen, veier som stenges slik at de må gå, jaktoppsyn som er på feil sted, rovdyr som beskatter viltet de mener å ha monopol på og været. Jegere har ofte liten forståelse for økologi utover at de selv er på toppen av næringspyramiden.

En helt?

Jegere oppfatter seg selv som helter. Å skyte et stort dyr gir heltestatus. Selv om det er vanskeligere å treffe ei rype i flukt enn en elg som står i ro. Maksimal heltestatus gir det å skyte rovdyr.

Jegere er ofte late. De drømmer om safari i Afrika med åpen Land Rover. Eller i det minste å kunne kjøre ATV til og fra post.  Under påskudd av at motorisert ferdsel forstyrrer mye mindre enn om de bruker apostlenes hester.

Jägerne heter en svensk film som handler om en politimann som vender tilbake fra byen til landsbygda. Det han møter er satt på spissen i filmen, men stereotypene filmen beskriver finnes. Homofobi, fremmedfrykt og gammeldags kvinnesyn synes å være mer utbredt blant jegere enn blant andre grupper.

Igjen har jeg ingen akademiske undersøkelser som bekrefter det jeg har beskrevet. Men jeg oppfatter et miljø jeg kjenner godt slik. Og jeg vet at jeg ikke er alene om å oppfatte det slik.

Derfor er det velsignet godt å treffe bymennesker av og til. For der er jegerne i mindretall.

For jeg kjenner få menn på Montebello med engelsk setter og Range Rover og Holland&Holland sideligger.

Legg til bildetekst

Akkurat ei slik hagle ønsker jeg meg imidlertid. Mer enn en Range Rover. Men selv om jeg skulle ha de noen hundretusen kronene som trengs, ville jeg vel ikke fått tillatelse fra politiet til å erverve meg en slik børse.

Men jeg har lyst.