127 millioner, er det drømmen? Ikke min

Ikke før har oppslagene rundt inntekt,skatt og formue etter at ligningen for 2013 ble offentliggjort lagt seg, så vinner ei voksen dame på Møre 127 millioner i Vikinglotto. Og praten kan, for å variere med været, dreie seg enda litt om hva man ville gjort med en sånn sum. Dette opptar mange, og penger er helt tydelig den nye guden. Naturligvis har penger opptatt folk siden penger først ble tatt i bruk som lønn til soldater, men det ser vitterlig ut til at desto mer vi har, jo viktigere blir det å få eller ha enda mer. Antagelig har den gamle historien i finanskretser om at den som har mest når han dør, har vunnet, blitt allmenngyldig.

Også jeg kunne overfladisk sett ønsket å tjent mye mer, eller aller helst vunnet en stor sum. Selv om jeg innser at jeg egentlig er for gammel til å få noe særlig utbytte av det. Jeg kjenner nemlig ingen som har mye penger, eller mer korrekt; ingen jeg kjenner har altfor mye penger, men de fleste jeg kjenner har nok.

Det er noe som jeg heller ville enn å vinne uforholdsvis mye penger. Nemlig å oppleve å ha en stor forsamling mennesker i min hule hånd.

Jeg står ofte foran forsamlinger. Og prater, underviser eller synger. Men det er ikke særlig respons. Ikke engang når jeg tar av meg buksa foran publikum blir det særlig respons. Unntatt at det illustrerer hvor smart det er med lang underbukse. Publikumet mitt er som regel mest opptatt av om timen snart er ferdig, eller opptatt av når jeg er ferdig med talen slik at de igjen kan skåle og prate med sidemannen. Og når jeg synger blir det direkte trykket stemning om  det så er en lystig sang.

Derfor er det slik at i valget mellom å vinne 127 mill i Vikinglotto og å opptre med et rockeband som Green Day, uten betenkning ville valgt nådegaven å kunne opptre med slik autoritet som de her gjør på Reading Festivalen. 100 000 mennesker foran deg, omtrent ingen av dem kunne tenkt seg å være noe annet sted enn akkurat foran scena. Om det så var bare for en gang, ville jeg valgt det. Uten betenkning.

En hel konsert med Green Day!

Se på Trés Cool når han på 8:31 drar i gang trommeintroen på Know your enemy. Se på Billie Joe Armstrong når han alene med kassegitaren etter to timer og 13 sekunder avslutter konserten med Good riddance. For en følelse det må være!

Jeg har overvært mange konserter med store band, Rolling Stones, Metallica, Bruce Springsteen, Ole Ivars, Backstreet Girls, osv... (Nærmest gudsbespottelse å skrive Ole Ivars i denne sammenhengen, men jeg har flere venner som liker Ole Ivars enn venner som liker Green Day. Men jeg ville nok om valget sto mellom å opptre i Ole Ivars og å vinne 127 mill, valgt det siste. Uten betenkningstid.)

En venn av meg betrodde meg en gang før en konsert at han ikke skulle jobbet på jernbanen, men heller vært gitarist i et danseband. Ett minutt etter kom Petter Baarli på scena. Da måtte han innrømme at rockeband nok heller hadde vært tingen.

Og Green Day er, etter min mening, verdens beste rockeband på scena. Der jeg skulle vært med.

Men sjansen er nok større for at jeg vinner en stor pengepremie i Lotto.

Life sucks