Ord som nesten har gått tapt

Språket er i kraftig utvikling, nye ord kommer inn og gamle ord går i glemmeboka. Om en person hadde sovet om så bare siden på 70-tallet, ville vedkommende hatt store problemer med å forstå hva vi snakker og skriver om i 2014.

Nesten hver uke opplever jeg at barn ikke vet hva en syl er for noe. De foreslår hullmaskin, spiker eller i beste fall hulltang når jeg spør dem hva redskapen som brukes til å lage hull i solide materialer som lær og presenningstoff, heter.

Syl

Og spør du hva en naver er, får du med stor sannsynlighet til svar at det er en person som mottar trygdeytelser. Heldigvis heter det på Oppdal en "nåvvår", men sannsynligheten for at du får til svar at det er et kraftig håndbor, er bortimot null om du spør noen under 50.

Ord og begrep blir altså borte sammen med det de beskriver. Helt naturlig, når diverse elektrisk drevede bor overtar, er det ikke lenger bruk for naver.

Her om dagen ble jeg oppmerksom på et ord jeg ikke har brukt, og ikke hørt andre bruke, på lange tider. Jeg skulle gi en positiv tilbakemelding til gruppen som støtter Brenda og de andre i samme situasjon. Og kom på at nestekjærlighet måtte være dekkende for det disse damene har dratt i gang på lille Dombås. Kjærlighet til andre mennesker uten at det de selv kan få tilbake står i fokus. Uselvisk kjærlighet med andre ord.

En som var bedre utrustet for å tenke enn meg, tenkte ikke bare på fysikk.

Måtte de bare lykkes!

Jeg går ikke ofte i kirken, men jeg er en ganske jevn lytter til morgenandakten. Likevel har jeg altså ikke hørt ordet nestekjærlighet på lange tider. Til tross for at et av de ti bud omhandler nettopp dette. Er nestekjærligheten i ferd med å lide samme skjebne som sylen og naveren? At den rett og slett blir borte i all egotenkningen som omgir oss?

Mange av mine jevnaldrende kvinnelige venner på sosiale medier deler mye kjærlighet på sine statuser. Med jevnaldrende mener jeg her de som er minus 20 og pluss 3 år i forhold til meg selv... De sprer floskler som at det største er kjærligheten, bilder med visdomsord om kjærligheten og hjerter i alle utførelser. Og de liker hverandres statuser.

Slikt deler mine kvinnelige venner villig vekk på Facebook...

Kanskje kunne disse amatørnorsklærerne, eller selvbestaltede språkpolitiamatørene med forkjærlighet for særskrivingsfeil og orddelingsfeil tatt tak i dette? For dette er altså ikke nestekjærligheten, det er heller snakk om den neste kjærligheten. For disse damene har ofte slitt ut flere etternavn. I dagens Norge trenger de ikke bevare kjærligheten, de kan bare lete etter den neste.

Dette gjelder menn også, men de deler det ikke med omverdenen via sosiale medier. Ikke en gang mine mest skrullete homsevenner deler slike statuser. Det er med andre ord en viktig forskjell på kjønnene her. Og det er bra.

Jeg slår i dag et slag for nestekjærligheten.

Men som vanlig tviler jeg på at jeg blir hørt.