fredag 10. oktober 2014

Hvor dum er jeg egentlig? Er det bare meg?

Jeg har såpass selvinnsikt at jeg veldig godt vet at jeg ikke er den skarpeste kniven i skuffen. Dessuten har jeg såpass selvtillit at jeg aldri har trodd at jeg er den sløveste. Og det jeg tror er mulig for meg å forstå og ha en mening om, har jeg vært overbevist om at jeg skal kunne sette meg inn i.

Men denne selvtilliten står for fall.

En del av vurderingene til politikerne forstår jeg ikke. Og heller ikke dem som forsvarer dem. Dessuten forstår jeg ingenting når det kommer til samfunnsøkonomi.

Så når statsbudsjettet legges frem, føler jeg meg dum.


SSB har regnet ut at 55% av skattelettelsene tilfaller de 5% rikeste, mens vi andre 95% får 45% av de totale skattelettelsene. Og dette forsvares på mange måter.
Enkelte, selv lavtlønnede og trygdede, mener at disse 5% har arbeidet så mye mer, satset så mye mer og ofret så mye mer enn oss andre.
Vel, kanskje har de arbeidet mer enn meg, etter manges mening skal ikke det mye til, men ikke 10 ganger mer, Og definitivt ikke 100 ganger mer.
Det samme gjelder satsing og ofring. Jeg kjenner enslige mødre med i lavtlønnsyrker som har jobbet og ofret like mye som disse 5% av befolkningen som får 55% av kaka.
Så er det mange som tror at disse 5 prosentene vil pløye alle pengene de sparer i skatt tilbake i bedriften og skape mange arbeidsplasser. Det er det nok noen som gjør, men de fleste venter med å pløye penger tilbake til etter at de har skaffet seg hus til 10 ganger mer enn andre folk, kjøpt seg biler 5 ganger dyrere enn gjennomsnittsbilen, for ikke å snakke om hytter og båter og skjortesnipper som må sendes til London for stryking.
Misunnelse sier sikkert noen nå, hvilket jeg benekter. Kanskje jeg var det for 30 år siden, men ettersom jeg nå kjenner folk både blant de 5% rikeste og folk som er i den motsatte enden, vet jeg at lykken ikke er proporsjonal med bankkontoen.
Og jeg har alltid hevdet at staten må hente sine inntekter der de er å hente. Til og med hos meg. Jeg regnet en fang ut hvor mye av lønna mi som gikk tilbake til stat og kommune i form av skatt og avgift. Jeg kom til 85%. Hva fikk jeg tilbake? Ikke stort i forhold til mine venner med barn i skole og barnehage, ikke stort i forhold til mine venner som går på uføretrygd, ikke stort i forhold til venner som har mistet jobben. Men jeg har trodd at det er riktig å hente pengene der de kan hentes, og selv om det føltes urettferdig, forstår jeg at de kunne hente storparten av mine penger tilbake.

Så jeg forstår ikke at det er så fint med den skattelettelsen som ligger i forslag til statsbudsjett.

Det andre jeg ikke forstår nå, er hvordan sentralbankene håndterer nedgangen i økonomien.


De gjør klar seddelpressen!

Med andre ord kompenseres manglende inntekter ved å trykke penger. Oljeprisen er nå i nærmest fritt fall. Det er ikke lenge siden prisen på råvaren olje var på 114$ fatet, nå er den under 90. Dette betyr naturligvis store tap, skjæringspunktet for når det ikke lenger lønner seg å utvinne oljen nærmer seg, og med det ytterligere tap av inntekter.
Dette kan altså motvirkes ved å trykke flere penger. Når inntektene ikke kommer, lager vi altså penger. Uforståelig for meg.

Er det noen som kan opplyse meg om disse tingene?

Problemet er at jeg nå har så lav selvtillit at jeg ikke tror det er mulig for meg å forstå dette!



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar