Har vi egentlig demokrati?

Det må være lov å forandre mening. Og det har jeg gjort mange ganger.
Jeg velger å tro at dette kommer av økt erfaring og økt kunnskap, heller enn at jeg har blitt gammel og sur. Selv om det står sånn i bloggtittelen. Det siste er for ironi å regne, derfor er det vel mer sannsynlig at jeg er utdatert enn at jeg er gammel og sur. Og med utdatert mener jeg da at jeg forlengst har innsett at jeg ikke makter å holde tritt på alle områder. Derfor er jeg nå i ferd med å velge ut de områdene jeg vil forsøke å henge med på.

Norge ser brukbart demokratisk her.

Nå er jeg litt opptatt av valgordningene og det politiske systemet i forskjellige land.

Jeg hadde omtrent akkurat lært meg prosentregning da jeg reagerte på den norske valgordningen. Den gangen satt det 150 representanter på Stortinget. Enkleste regnestykket var da at NKP som hadde 1% oppslutning ikke hadde en eneste representant på tinget. Selv om jeg den gangen var mere høyrevridd politisk enn i dag, syntes jeg allikevel det var demokratisk betenkelig at Norges Kommunistiske Parti ikke var representert på tinget.

Etterhvert steg kunnskapsnivået, ja faktisk så mye at jeg var enig i systemet som i rekken av tilsynelatende skjevheter, blant annet gjør at en representant fra Finnmark har adskillig færre stemmer bak seg enn en fra Oslo. Og jeg lærte videre om sperregrense og utjevningsmandater, og mente vi hadde en rettferdig valgordning.

I motsetning til i Storbrittania. Der det i teorien er mulig for et parti å få alle representanter i underhuset med 650 stemmers overvekt. Det syntes jeg var blodig urettferdig. I tillegg hadde de jo overhuset der representantene for en stor del arvet posisjonen. Men jeg så etterhvert at overhuset hadde makt bare tilsvarende den norske kongen, de kunne utsettet lovendringer og noen andre småsaker, men benyttet svært sjelden retten.

Nå er jeg mer i tvil, kanskje er det britiske systemet mer demokratisk.

Slik det har blitt her til lands er avstanden mellom stortingspolitikerne og folket stor. Skal vi påvirke politikerne på tinget, har vi få muligheter.
Den ene måten er å bruke partiet du vil påvirke. Stort sett vil du da møte en lokalpolitiker med høyst varierende påvirkningskraft. Er det ikke en lokal sak, vil vedkommende sannsynligvis ikke legge videre sjel i saken. Og din sak, eller ditt spørsmål blir med overveiende sannsynlighet borte et eller sted i partiorganisasjon. En lokal sak vil ha litt større sjanse enn en mer generell nasjonal sak.
Den andre måten er å bruke lobbyist, eller kommunikasjonsrådgiver som det heter nå. Det krever en stor lommebok, de skriver timer med gaffel fra det øyeblikket du sier hei til dem.

Dette at jeg som person har så dårlige muligheter for å kommunisere med sentrale politikere er i mine øyne en trussel mot demokratiet. Og kanskje er det en av årsakene til at så mange, ikke bare nettrollene, flittig benytter kommentarfeltene i avisene og på sosiale medier.

Kanskje er allikevel det britiske systemet mer rettferdig? Da ville vi i Norge hatt valgkretser med omtrent 30 000 innbyggere. Den av disse som fikk flest stemmer hadde da vært representanten fra denne valgkretsen. Kanskje kunne fremtidens kommunestruktur også tilpasses dette. Og avstanden mellom politikeren og oss andre ville blitt mindre. Det samme ville antagelig behovet for kommunikasjonsrådgivere vært.

Nå skal jeg etterhvert prøve å lære meg systemet i USA. Det virker foreløbig veldig innfløkt på meg. Og der tror jeg komminikasjonsrådgiverne er enda viktigere. Men jeg skal se på saken.

Jeg føler jeg har for lite innflytelse, men det er det kanskje mange som er glade for.