Jeg savner Fremskrittspartiet, jeg er tross alt glad i dem

Fremskrittspartiet har jeg beskrevet slik jeg oppfatter det her, der jeg også skriver om hvorfor jeg er så glad partiet finnes. I dag savner jeg imidlertid partiet slik det engang var. Det har blitt for stort, for ansvarlig og attpåtil havnet i regjering. Det kler partiet like dårlig som det kler meg å gå på butikken i speedo.

Den politikken som føres har minimal betydning for meg personlig. Jeg er så mainstream og samtidig så utenfor at det knapt finnes noe på den politiske arena som vedrører meg. Ikke tjener jeg spesielt mye, men heller ikke spesielt lite. Ikke har jeg formue av betydning, heller ikke har jeg utsikter til noen stor arv. Ikke har jeg barn eller barnebarn som skal leve i det samfunnet som skapes. Jeg er relativt frisk og rask, trenger verken snøscooter eller Segway, og Taxfreekvoten har jeg ikke overskredet på 30 år. Jeg handler ikke på nettet hvis det jeg skal ha overhodet er å få tak i lokalt. Og jeg passerer oftere bomveier på seterveiene enn på motorveiene. Det er nesten skremmende å være så upåvirket av de store politiske saker i tiden som det jeg er.

Allikevel prøver jeg å følge med så godt jeg kan, uten at jeg helt forstår hvorfor. Og akkurat nå savner jeg Frp slik de var.

Jeg savner også Frp-velgerne i kommentarfeltene. Misfornøyde velgere som til tross for at vi bor i verdens beste land å leve i, er overbevist om at alt er i ferd med å rakne.

Heldigvis har de sin syvende far i huset, Carl I. Og Per Sandberg lar seg ikke tøyle. Dessuten har de etter at de kom i regjering mistet 25% av sine velgere. Så det er fortsatt håp. Håp om at Frp igjen kan bli den demningen som trengs for å samle opp alle misfornøyde velgere som kommer fra de andre partiene. Demningen som forhindrer at mer ytterliggående grupperinger får oppslutning.

Carl I. og Per er opptatt av at partiet skal være for folk flest. Derfor gir de Høyre skylden for at forslaget i statsbudsjettet om å fjerne deler av formueskatten først og fremst kommer de rikeste til gode. Og kritiserer sine egne for ikke å kommunisere dette godt nok til velgerne. Ingen kan beskylde dem for å være opptatt av å snu kappen etter vinden.

Og så har de godklumpen Bård Hoksrud. Som smiler mer og mer for hver bomstasjon han får åpnet. Med kompliserte forklaringer på hvorfor det blir sånn. Som er statssekretæren som er mer synlig enn ministeren. Spør du folk på gata, vil mange hevde at han er samferdselsminister. Og han tar æren for at vi etter å ha passert en bomstasjon kan øke farten til 110 km/t. Du må jo bare bli glad i en fyr som kommer seg helskinnet gjennom en episode i Riga som de fleste ville fått problemer med å forklare selv om de ikke sitter på tinget.

Disse tre bærer litt av grasrota i partiet gjennom regjeringsslitasjen. Uten dem tror jeg oppslutningen hadde vært enda dårligere nå. Partiet slik det oppsto med støtte fra apartheid-regimet i Sør-Afrika, egner seg dårlig i regjering. Til det var meningene for ekstreme. Allikevel er dannelsen av partiet den viktigste og også mest suksessrike partidannelsen siden Arbeiderpartiet frigjorde seg fra kommunistene i 1923. Rett og slett fordi de ble en oppsamler mot ytterliggående ekstremisme.

Men så lenge de sitter i regjering, fungerer ikke dette. Sålangt henger de med tiltross for at en av fire velgere har snudd dem ryggen. Men jeg tror dessverre de mister flere på veien videre.

Jeg håper de klarer å stabilisere seg på 10%.