Tilståelse og bønn om tilgivelse

Denne historien har jeg sverget skulle bli mellom Ola og meg, men etter 55 år er den foreldet. Og den er allerede fortalt for fem år siden på en gjenforeningsfest. Da var det imidlertid så sent på kvelden at noen hadde forlatt festen, andre fikk den ikke med seg og fortelleren var unøyaktig med detaljene. Nå passer den godt som ei julefortelling fra gamle dager.

Guttene som skulle kjøpe julepresang

I 1965 fikk vi ny barneskole på Oppdal. Nedlegging av noen grendaskoler ble gjort med like lite støy som innføringen av bokmål som hovedmålform ble gjort noen år tidligere. I klasse 2A møttes elevene fra sentrum sør for Ålma, elevene fra uti Spælen, de som bodde i nærheten av kirka og vi som kom fra Fagerhaug. Flunkende ny skole var stas, nye klassekamerater likeså, og på toppen fikk vi med oss Ingebjørg, verdens snilleste lærer, over fra Fagerhaug. Livet smilte, ting falt på plass selv om skolebøkene var en blanding fra forskjellige barneskoler, noen på bokmål og andre på nynorsk. Noen fikk Historie, andre Soge, noen fikk Geografi, mens noen av oss måtte bla i Landkunna. Alle sammen var vi imidlertid på god vei mot dannelse og det å bli gavns mennesker.

Klasse 2A mens Ingebjørg fortsatt var lærerinna vår

Ikke så lenge etter at skoleåret startet ble imidlertid Ingebjørg syk, vi hadde litt forskjellige lærere ei lita stund. Så fikk vi ny lærer sånn omtrent etter potetferien.

Og hvilken lærer! Eller rettere sagt lærerinne som det het den gangen. Ikke noe galt med Ingebjørg, Åsta og Ola Mjøen som vi hadde hatt tidligere, men Berit var i en annen liga. Hun var nesten like snill som Ingebjørg, var ung, pen og fra Trondheim. Det skal holde hardt om noen av guttene i klassen var i nærheten av å bli forelsket i noen annen enn Berit før de kom i puberteten.

Det nærmet seg jul da fortvilelsen bredde seg i klassen. Berit måtte få julegave. Men hvordan skulle vi ordne det? Ei så fin dame fra selveste Trondheim, tok nok ikke til takke med noen hjemmelagde juketrekurver eller en dekorasjon laget av furukongler, mose og einerkvister.

Så vi bestemte oss for å samle inn penger og kjøpe gave. Summen ble bestemt til en krone fra hver elev. Det høres ikke så veldig mye ut i dag, men ifølge SSB tilsvarer det 11 kroner i 2018. Og det er nok lettere i dagens Norge å hoste opp elleve kroner, enn det det var å finne ei krone i 1965. 

Men vi fikk inn alle pengene, totalt kr 22.

Så måtte vi bestemme oss for hva vi skulle kjøpe. Et naturlig valg var å snakke med gullsmeden. Gullsmed Eide hodlt til der Nabo'n pub er i dag. Ola og undertegnede fikk ansvaret, både for økonomien og valget av gave. 

Før vi hadde samlet inn pengene var vi innom for å orientere oss og prate litt med gullsmeden. Han hadde ikke så mye å velge i innenfor vår tross alt beskjedne ramme. Vi fant et fat, eller var det en lysestake? Noen detaljer er fortært av tidens tann. Det kostet imidlertid 25 kroner, noe som avstedkom to noe molefonkne karer. Men to høflige 8-åringer nådde frem med å prute det ned til 22 kroner. Lykkelige kunne vi formidle reultatet til våre klassekamerater. Og pengene ble krevd inn.

Siste uka før jul skulle vi handle. Vi gikk til Sigurd, som var rektor og som satte pris på foretaksomme småguuter, avtalte han skulle komme inn og hente oss i tredje time for deretter å la oss gå og gjøre vårt ærend. Å bli hentet av rektor midt i timen var alvorlige greier, men kanskje kom det ikke som noen overraskelse på Berit at vi to ble hentet. Kanskje hadde vi gjort noe galt i friminuttet?

To 8-åringer på egen hånd med 22 kronestykker i lomma satte kursen mot sentrum. Dette var en seriøs handel, mente Ola og foreslo at vi vekslet til oss to tikroner. Tikronene den gangen var sedler og ærendet vårt fikk vi utført på kinokiosken. Med to sedler og to kronestykker gikk vi så videre på ferden. Og som 8-åringer flest rotet vi mye på turen. Og vi følte oss fremfor alt rike. Vi kikket på sedlene og jeg fortalte om bestefar som hadde vist meg både tobrettinger(500) og trebrettinger(1000). Men disse historiene om trebrettingene til bestefar nådde ikke helt opp mot Ola som fortalte meg om Rockefeller i USA, intet mindre enn verdens rikeste mann.

Men det vi pratet mest om var alt det gode vi hadde sett da vi vekslet på Kinokiosken. 

Tenk så stor pikpose med karameller vi hadde fått for pengene vi hadde!

Hvordan idéen kom, husker jeg ikke helt. Men hva om vi klarte å prute litt til? Og på snedig vis dukket tanken om at ikke alle hadde klart å skaffe ei krone til julegavespleisen. Vi kunne rett og slett si at bare 18 av 22 hadde betalt for å bli med på julegaven.

Som tenkt så gjort. Først gikk vi på Grøsethkiosken, den som lå på hjørnet av bygget som sto der Bunnpris nå er, og vekslet tilbake den ene tieren. Så puttet Ola 18 kroner i lomma, jeg tok de fire øvrige kronestykkene.

Tikrone fra 1965

Inn til Eide kom det to betuttede småkarer og fortalte hvordan situasjonen var. Ola var sønn til presten, og det hjalp nok godt på. Presten var den gangen en person som avtvang særlig respekt, og sønnen lå ikke langt etter. Og i siste uka før jul, gjorde nok det utslaget. Gaven ble innkjøpt for kr 18,-.

Lykkelige, men en smule nervøse gikk vi etterpå tilbake til Grøsethkiosken. Der handlet vi sjokolade, kjærlighet på pinne, IFA( som Ola kunne fortelle meg var oppkalt etter operasangeren Ivar F. Andersen) og sjokolade. Alt dette spiste vi og moret oss kongelig. Jeg var mest fornøyd med godsakene, mens Ola var mest fornøyd med den økonomiske gevinsten. Jeg har jo i ettertid for spøk nevnt for ham at det kanskje var her han fikk smaken på økonomisk gevinst, og da gevinster fra fellesskapet uten at fellesskapet merker det. Ola har jo senere blitt av de mer velstående i Norge. 

Det siste Ola sa til meg før vi gikk inn iklasserommet igjen, var at dette måtte vi aldri fortelle til noen. 

Aldri er et tøyelig begrep, og 53 år er ekvivalent med aldri for en 8-åring.

God jul

Førjulsskråblikk på OP-RE-DO-LE (Oppdal, Rennebu, Dovre, Lesja)

I går tok jeg min siste tur for året over Dovrefjell. Arbeidsåret mitt er avsluttet, og neste uke blir det ingen tur til eller fra jobb med god tid til å tenke. Men i går tenkte jeg mye begge veier. Og det jeg tenkte mye på, var de fire kommunene jeg kjenner best. Som mange vet, bor jeg i Oppdal og arbeider i Dovre. Jeg leser lokalavisene begge steder og får dermed med meg Rennebu og Lesja i tillegg.

Disse fire kommunene er like på noen områder, men veldig ulike på andre. Og selv om alle fire opprinnelig var bondesamfunn, finner en forskjeller også i historien. På sørsida av Dovrefjell var Dovre og særlig Lesja, føydalsamfunn med store forskjeller på folk. Litt av dette henger igjen. I Oppdal og Rennebu var det midre forskjeller, gårdene var jevnt over middelstore bruk og det var liten forskjell på fattig og rik.
Dovre er eneste kommunen av disse fire som ikke har et eneste bedehus, Rennebu forekommer meg å fortsatt ha innslag av pietisme. Mens Oppdal har moderne frimenigheter med innflytelse, særlig kulurelt i det daglige liv i kommunen. I Lesja er det menigheter som for en utenforstående virker lukkede.

Alle fire kommuner har tilbakegang i folketallet. Oppdal bare med én innbygger i siste kvartal, de andre har mistet et tjuetall innbyggere bare siste tre måneder. Halvparten av innbyggerne i området bor i Oppdal, den andre halvparten fordeler seg nokså likt. Oppdal og Lesja er nesten like store i areal, Dovre og Rennebu må slå seg sammen for å ha samme areal som enten Oppdal eller Lesja.

Lesja ville ikke slå seg sammen med Dovre, Rennebu ville ikke danne kommune sammen med Oppdal. Men når jeg som ansatt i Dovre, men boende i Oppdal, får julekort fra Dovre kommune, er det med motiv fra Oppdal. Kanskje burde vi bare slått sammen alle fire?

Jeg kjenner perifert alle fire ordførerne såpass at jeg hilser på alle fire og slår av en prat med to av dem når jeg treffer dem.

Nå har alle kommunene vedtatt budsjett eller økonomiplan for neste år. Og det har det vært litt støy omkring.

Sett utenfra virker det som Rennebu styrer mot oppløsning. Flere grender vil rive seg løs og gå over til Oppdal. Skjer det, tror jeg det er slutt på Rennebu som egen kommune. Men hvem vet, nå kommer det ny E6 forbi Berkåk og ordføreren tror dette skaper et knutepunkt som skal danne grunnlag for ny vekst og trivsel. Ordførere er optimister, naboen Oppdal så undergangen i at E6 skulle gå forbi og ikke gjennom, mens Rennebu altså ser dette som positivt. Og midt oppi all den naturen vi er så glade i, skal veien forbi Berkåk bli et smykke for bygda.

Lesja var for få år siden på Robek-lista over kommuner som nærmest var satt under administrasjon. På rekordtid kom de seg ut av dette, og har siden utad fremstått som en kommune med kontroll på økonomien. Men det ligger lik i lasten, som et helsehus som antagelig må erstattes med nytt. Det oppsiktsvekkende nå før jul er at vedtok eiendomsskatt selv om alle var mot. Merkelig... Lesja er vel den kommunen av de fire, som sterkest markerer seg mot sentralstyring. En svært aktiv varaordfører er leder i Utmarkskommunenes sammenslutning (USS), og opprør mot fylke og stat er formidabel. Troen på utbygging av fritidsboliger er som utkantenes olje, hevder lesjingene. Det er alle enige i, men vi må ikke finne på å innføre eiendomsskatt, men vi stemmer for det i kommunestyret.

Dovre sliter med økonomien. Bortfall av inntekter, gjør at det må kuttes. Men alle tilbud skal bestå, de skal bare bli billigere. Og ikke dårligere. Dovre-modellen i skolen har fått nasjonal anerkjennelse, men Dovre har ikke råd til å videreføre modellen de selv har utviklet. For det skal spares, må vite. De eneste som ikke skal spare er rådmann og ordfører. De krever 10% lønnspåslag. Mens vi andre får 2-3% og i tillegg risikerer å miste jobben helt. Men det er kanskje slik at hvis 8-10 ansatte må gå, ja da må rådmann og ordfører jobbe desto hardere for at alle tilbud skal bestå og med samme kvalitet. Litt komisk ble det da gruppeleder for Ap i kommunestyret ba om unnskyldning for at leder i Ap hadde stilt kritiske spørsmål ved lønnskravet.

På Oppdal er det sånn noenlunde økonomi. Men da er det andre ting å diskutere. Skiløype kontra brøytet vei ble det store stridstemaet. Skiløypa vant frem i kommunestyret, men siste ord er nok ikke sagt.
I Oppdal har det i høst vært en oppvåkning. Vedtak i kommunestyret legger nå grunnen for et grønt skifte. Og det vises i holdningene til innbyggerne at de tenker mer i den retning. Det er ikke så mye snakk om å forbruke det vi har lenger, bærekraft virker å ha slått rot.
Dessuten stiller for første gang MDG liste ved kommunevalget til høsten. I sum fremstår da kommunen adskillig mer moderne enn den gjorde for bare ett år siden.
Men det blir nok mange harde tak fremover, både med skiløyper, hyttefelt og parkeringsplasser. Debatten lever i kommentarfeltene nå mens jeg skriver.

Alle fire ordførere og varaordførere er synlige på sosiale medier. I forrige periode var det bare en som var synlig. Der besto aktiviteten av å innimellom skrive Rosenborg som statusoppdatering Facebook. Nå er det bedre, selv om det mangler litt interaktivitet. Enkelte er mest opptatt av å få bekreftet seg selv og takler dårlig kommentarer som ikke bekrefter det de selv står for. Men du verden, det er stor fremgang.

Jeg tenkte i går litt på lokaldemokratiet. Det virker som om rådmenn og administrasjoner er mektigere enn de folkevalgte. Få folkevalgte stiller spørsmål ved rådmannens prioriteringer. Og i alle fire kommuner gikk rådmannens forslag rett gjennom. Ikke så rart når de altså i Lesja stemmer for, men er mot. Er folkevalgte uten makt? Er det i bunn og grunn byråkratiet som styrer? Er situasjonen omtrent som i den gamle komiserien "Javel statsråd"?

Jeg vil også i året som kommer hovedsaklig befinne meg i disse fire kommunene rundt Dovrefjell. Og jeg ønsker dere alt mulig bra.

Og ikke minst; riktig god jul alle 14 000!

Keith Richards, the man, fyller 75 år i dag. og fortsatt er han den eneste i verden som er cool

Denne dagen trodde jeg ikke jeg skulle få oppleve. Eller rettere; denne fødselsdagen trodde jeg ikke jeg at skulle oppleve. Hver eneste 18.desember ønsker jeg at jeg hadde lært meg å spille gitar, drukket godt med Jack Daniels, samt brukt både heroin og kokain.

Keith Richards fyller i dag 75 år. Den eneste i hele verden jeg kunne finne på å kalle cool. Som har toppet alle lister over rockere som snart skal dø i 40 år. Han er fortsatt med oss. Med fete gitarriff og sigaretten i munnviken. Han er nemlig også den eneste i hele verden som kler en sigarett i munnviken. Hvordan har han overlevd? Med større forbruk av heroin og Jack Daniels enn det skal være mulig å overleve. Men som han sa: -Jeg har ikke noe stoffproblem, bare et politiproblem.

Det er lenge siden han visstnok sluttet med heroin og nå hevdet han i et nylig nyhetsoppslag at han hadde sluttet med alkohol også. Ikke av helsemessige årsaker, men han var rett og slett lei.

Jeg har følelsen av at jeg har kjent Rolling Stones hele livet. Det har jeg naturligvis ikke, jeg var seks år gammel da de fikk sin første relative suksess i 1963 med singelen Come on. Dog fikk jeg ikke virkelig øynene opp for dem før de ga ut dobbeltalbumet Exile on Main Street i 1972. Etter dette måtte jeg også ha Sticky Fingers som kom året før. Begge er strålende album.

Siden har alltid Keith og Stones vært en del av musikkinteressen min. Jeg har leflet med punk, country, blues, metal og nypunk. Men i valget mellom en konsert med Stones og andre band har jeg i snart 50 år villet gå for Stones.

Jeg har opplevd dem live fem ganger. Alle fem gangene har jeg vært sikker på at det var siste gang. Men de kommer igjen og igjen.

Det jeg angrer mest på i 2018, er at jeg ikke fulgte med i timen og dro til Praha på konserten de holdt 4.juli. Den ligger på YouTube, og når konserten starter med at Keith kommer først på scenen, drar i gang riffet på Street fighting man med et beinspark som ingen andre 74-åringer er i stand til, er det helt utrolig at Keith er født midt under 2.verdenskrig.

Og jeg skal følge bedre med fremover og ikke la slike muligheter gå fra meg. Nedenfor ligger YouTube-linken til konserten i Praha.

Rammen rundt konsertene er stor. Sist jeg var på Stones, opplevde jeg at en sauegjeter fra Dovre hadde kveldens korteste skjørt og kom seg nesten opp på scenen til Keith.

Og en tynseting i mitt følge opplevde til sin forskrekkelse at hun ikke bare hadde gått på rødt lys, men hadde sneket på T-banen og stukket fra restaurantr-regninga. Mer rocka blir aldri en tynseting!

Og jeg nektet å opplyse damene i følget om på hvilket hotellrom jeg bodde. Som om pågangen var altfor stor....

Et av de store øyeblikkene utenom de fem konsertene var da jeg tilfeldigvis fikk se et program om Fender-gitarer på TV. Keith satt i en hammock og forklarte og demonstrerte forskjellen på Stratocaster og Telecaster. Og drakk Jack Daniels. De riffene han presterte fortalte det meste. Også om at en Fender egentlig er det eneste instrumentet som trengs her i verden.

Et annet øyeblikk er da en fremmelig 16 år gammel jente fra Sverige prøvde å forføre meg på et diskotek på Gran Canaria til tonene av Satisfaction. Jeg syntes vel det hele var litt upassende, men da ba hun meg med på hotellrommet. Det var ikke særlig mer passende, for der lå moren og hennes venninne og sov....

I can't get no satisfaction...., men akkurat i dette tilfelle stemte ikke strofen med I can't get no girl in action...

Gratulerer med dagen Keith, du fortjener den mer enn de aller fleste.

Også fordi mine egne tiltagende rynker blir lettere å godta når jeg ser deg.

Du er rett og slett cool Keith, måtte du fortsatt få mange år!

Nei, i dag ble jeg skuffet over meg selv

Når det, som i dag, er +/- 15 kuldegrader ute og jeg er litt småforkjøla, er det litt tungt å få dagen til å gå. Heldigvis overførte lokalavisa OPP dagens spennende kommunestyremøte direkte på Radio E6. Gammeldags som jeg er, har jeg ikke radio som tar inn denne stasjonen som sender på FM 102,8 Mhz, men løsningen ble nettradio på iPhone og Mac. Og der fikk jeg det bokstavlig talt minutt for minutt. Til og med ordførerens hviskende konfereringer med rådmannen, fikk jeg med meg. Fremragende jobb av OPP-avisa.

Sakslista var spennende for en som prøver å følge litt med. Og forventningene til å skulle ta tastaturet fatt i ettertid, var store. Jeg får noen ganger høre at mine innimellom litt smale meninger, fremføres i den hensikt å provosere. Og nære bekjente hevder at når jeg ikke vet særlig mye om en sak, hvilket snarere er regelen enn unntaket, så velger jeg å være mot.
Og her skulle kommunen debattere både klima- og miljøsatsning, forslag til arealplanen som i praksis fryser videre utlegging av tomter til fritidsbebyggelse, bosetting av flere flyktninger, og selve rosinen i pølsa;ekspropriering av veirett til fordel for skiløype i Gjevillvassdalen.

Jeg må bare innrømme at jeg aldri har gått denne løypa på ski selv. Men jeg syns saken er av prinsipiell betyding for spørsmålet om hvorvidt grunneierinteresser skal veie tyngre enn almennhetens interesser.

Kommunestyremøtet varte i ca sju timer. Og skulle du sett! I løpet av disse timene vedtok bygdas fremste kvinner og menn veien mot et grønt skifte med el-biler og sykkel og tanker om omlegging av offentlige innkjøpsrutiner, de tok ut planlagte hyttefelt i heisnære områder, de lot dyrket mark trumfe hytteutbygging et annet sted i kommunen, de vedtok å bosette 25 nye flyktninger med påfølgende familiegjenforeninger, og jaggu ble det ikke flertall for å ekspropriere veiretten til skiløype.

Debatten var innimellom hard, men det utrolige var at alle vedtak ble akkurat slik jeg ønsket dem.

Og det er da jeg blir så innmari skuffet over meg selv. Jeg som har sitert Ibsen om at "mindretallet har alltid rett" og trodd at jeg selv var "den kompromissløse, konsekvente idealisten som ble holdt nede av den forbannede kompakte, liberale majoritet", fortsatt fritt etter Ibsen. Jeg som har trodd jeg var en moderne utgave av folkefienden, dr.Stockmann. En det ville vise seg hadde rett først etter at det er for sent.

Men neida, flertallet i kommunestyret tenkte i dag som meg.

Så da må jeg igjen stille meg spørsmålet om jeg har mistet min provoserende kraft. Har jeg havnet bakpå? Har jeg blitt satt? Er jeg mer mainstream enn jeg har trodd?

Eller har rett og slett lokalpolitikerne tatt meg igjen?

Mt.Everest, damer og reseptbelagte medisiner jeg ikke har behov for lenger

Alt i tittelen henger sammen. Ihvertfall i mitt hode når det får tenke fritt uten påvirknung fra andre. Og det får det som regel mellom halv sju og åtte på dagen.

Da jeg sto på badet i går morges, multitasket jeg. Det kan være nødvendig for å få meg i gang. Jeg sto på ett ben under tannpussen for å trene balansen, mens jeg leste meg opp på nyheter og sosiale medier. Som vanlig finner jeg ut at et forbausende antall er aktive på sosiale medier natterstid. Og det gjelder langt fra bare de som oppholder seg i andre tidssoner.

Men jeg ser også at et norsk par har giftet seg på Mt.Everest. Det var, som jeg skal komme tilbake til, noe som interesserte meg. Litt skuffende var det da å lese at det var Everest Basecamp. Det er ikke på Mt.Everest i min virkelighetsoppfatning.

Og jeg konstaterer nok en gang at jeg har reseptbelagt medisiner som jeg ikke har behov for, både Adalat Oros, Diamox og Viagra.

Dette gir grunnlag for mine tanker når jeg litt senere sitter i bilen over Dovrefjell. 

I 50 år har jeg vært opptatt av Mt.Everest. Da lånte jeg ei bok på biblioteket om bragden til Sir Edmund Hillary og Norguay Tenzing som i 1953 ble de første som bekreftet sto på toppen av verden. Etterhvert leste jeg mer, om George Mallory og Andrew Irvine, som kanskje sto på toppen, men omkom på veien ned.

Jeg leste med stor interesse om Peter Habeler og Reinhold Messner som i 1980 ver de første på toppen uten medbrakt oksygen.

For ikke å snakke om da de første nordmennene sto på toppen i 1985.

Og jeg kjenner til alle navnene som stedene underveis har fått, greenboots, the yellow band, Khumbuisfallet, the Hillary step, den kinesiske stigen, the yellow band, Lohtse-veggen osv osv.

Disse bragdene ble tildels utført av folk med ekstraordinære ferdigheter og tilgang på ressurser. Det ble tillatt bare ekspedisjon på fjellet om gangen, og disse måtte fikse alt selv. Logistikken var enorm, den norske ekspedisjonen i 1985 sysselsatte kanskje 150 personer mens den pågikk. Og for meg var det mer enn nok å lese og drømme om Mt.Everest.

Utover 1990-tallet endret dette seg. Kommersialiseringen av Everest skjøt fart. Nå er penger viktigere enn klatreferdigheter. Sherpaene legger ut faste tau helt til toppen, de har en egen stab som bare jobber i isfallet som regnes for den farligste passasjen. de såkalte "icefall doctors". Det meste kan kjøpes i Base Camp og betaler du nok, får du wifi på hele turen. 

Værmeldingstjenesten er kritisk for en topptur på Everest, og nå finnes det vel knapt et sted i verden som har bedre værmeldingstjeneste enn det som er på Mt.Everest i i april og mai hvert år. Og betaler du nok, blir alt du trenger båret til topps av sherpaene. Nå har 13-åringer og 80-åringer vært på toppen, det samme med blinde og benamputerte. Den største faren nå er faktisk kødannelser. Det blir rett og slett for lang kø ved enkelte passasjer.

Allikevel er prestasjonen med å nå toppen formidabel. Viljen til å ofre tid, penger og og komfort må være til stede. Og du må være villig til å¨akseptere en viss risiko, en risiko som er synkende.

Køen på Hillary step.

Men hva har dette med damer å gjøre? 

Flere ting. Jeg har en gang frydet meg over at en dame ikke nådde toppen. Denne damen holdt et foredrag om sine imponerende ekspedisjoner til forskjellige steder i verden for ca 200 damer og meg. Hersketeknikken hun utviste overfor meg og andre menn var så infam at om en mann hadde gjort tilsvarende, ville han vært svartelistet i de fleste sammenhenger. Dette er imidlertid en helt annen historie.

I fjor(2017) var det 10 nordmenn som tok seg til toppen. Halvparten av disse var kvinner. Imponerende tall so viser at jenter kan like mye som oss menn, og vil enda mer. Jeg imponeres jevnt og trutt over det som tidligere ble benevnt som det svake kjønn. Fra de er små jenter til de blir gamle, imponeres jeg. Guttene imponerer mye sjeldnere. Jeg opplever aldri at ei jente trenger hjelp til å knytte skolissene, mens det i fjor var en kar i 40-årene som satte fram foten i et fåfengt håp om å få meg til å hjelpe seg. Vel, han spør nok ikke meg igjen...

Og jeg følger en hel haug med friluftsinteresserte damer på sosiale medier. I gjennomsnitt er nok damer mer aktive der, men det er likevel påfallende hvor mange som drar ut på tildels svært avanserte og krevende turer.

"Pudderpiken" er en av dem jeg følger. Ikke av de mest profilerte, slik som f.eks Moa Hundseid, Elisa Røtterud, Tonje Blomseth og Emilia Forsberg.
Men hun er en av utrolig mange som ser ut til å benytte seg av mulighetene som finnes. Og så er hun av de aller beste til å ta selfier.
Imidlertid er det noe helt annet som er hovedårsaken til at jeg følger henne. Hun har nemlig den største samlingen av egenproduserte strikkegensere jeg vet om. Og de er alle fargerike og vakre. Noen av dere vet det, jeg er en stor tilhenger av strikkegensere. Noen vil til og med hevde at det nærmer seg en fetish. Og jeg er sikker på at en av mine sporadiske lesere som har fetish på fetisher, har et navn på denne fetishen...

Og da nærmer vi oss neste steg i tankerekken. 
En av truslene ved opphold i store høyder, er høydesyke. Og riktig aklimatisering er kritisk i forhold til å lykkes når høyden over havet nærmer seg 4000 meter. Men om du ikke klarer denne prosessen helt tilfredsstillende, finnes det medisiner som hjelper. Dette er medisiner som i utgangspunktet har helt andre formål, og det er ikke sikkert fastlegen skriver ut resept om du ber om det før du drar på ferie til Nepal.
Heldig er jeg da som nesten hver dag ser på medisiner som har blitt til overs ettersom jeg ikke lenger har bruk for dem. Odalat Oros, Diamox og Viagra har jeg altså klar om jeg skulle bestemme meg for å reise. Så jeg kommer nok ikke til å levere dem inn på apoteket slik jeg egentlig skulle gjort forlengst, En tusenlapp i medisiner, om jeg skulle få resept, er altså spart. Og det trengs når slike ekspedisjoner lett passerer en halv milion kroner i kostnad. Stort sett er det bare en dunbukse eller hel dundress og et par Mons støvler jeg trenger for å være utrustet til turen.
Det er fryktelig dyrt, sier mange. Tja, jeg kjenner flere som har råd, enn som ikke har det. Flere jeg kjenner kjører bil til 6-7 hundre tusen og mer. De ville klart seg like godt med en bil til 2 hundre tusen. Og de av mine venner som bor i sentrale strøk, har opplevd verdiøkning på boligen med en tur på¨Everest hvert år. For svært mange dreier det seg bare om prioritering.

Jeg kunne godt tenkt meg en tur. Men det er noen usikkerhetsmomenter i forhold til helse. Litt ergerlig nå når det faktisk er mulig, heldigvis er jeg god til å tenke at det er en tid for alt. Dessuten mangler jeg behovet for den prestisjen det ville gitt å ha stått på 8848 m.o.h. Jeg har vært på 4808 m.o.h og var lenge den i omgangskretsen med høyderekord. Nå kryr det av folk som har besteget Kilimanjaro og Elbrus.
Det jeg tenker er at i stedet for å stå i kø på Mt.Everest, kan jeg for like mange kroner få tre turer til Himalaya. En til Island Peak på 6189, da ville jeg igjen nærmet meg toppen i bekjentskapskretsen. Om dette hadde gått greit, kunne jeg tatt en tur til  Lhakpa Ri på 7045. Fikk jeg også dette til å fungere og gi mersmak, vil jeg fortsatt innenfor budsjettet kunne klatre Cho Oyu på 8201, og som er verdens sjette høyeste. Og jeg kunne kanskje stått på ski ned igjen... Eller forresten, det er snart 30 år siden 1990, jeg tror alltid det var for 10 år siden før jeg tenker meg om...

Og så må jeg pensjonere meg først. Og finne et firma som kan hjelpe meg. Da er det for meg viktig at mest mulig av det jeg betaler, blir igjen i Nepal. Da tror jeg kanskje Chhurim kan hjelpe meg.

Hvis dere googler Chhurim, vil nok mange av dere være enig med meg om at dette er førstevalget. To ganger på toppen av Everest i løpet av en uke som førstegangsbestiger i 2012 sier sitt, Men jeg ser jeg kan få problemer med at Chhurim er ivrig feminist. 

Kanskje greit å ikke utdype at høydemedisinen er "leftovers". Det er innimellom vanskelig nok på norsk å forklare slikt, derfor følger det ikke med noen forklaring her heller.

Nok er nok, antagelig for lenge siden.

Når når både MDG, SV og svært sterke enkeltstemmer har hevet kritiske røster mot den voldsomme utbyggingen av fritidsboliger som finner sted i Oppdal og mange andre steder, våger også jeg å angripe tastaturet.

Det blir litt som å kaste stein i glasshus, ettersom jeg i likhet med svært mange andre på Oppdal, indirekte har nytt økonomisk godt av dette. Familien og den utvidete familien har tjent noen kroner på dette, og kommer også kanskje til å tjene mer.
Allikevel ser jeg hvor galt det bærer av sted. Dette kan ettet min mening ikke fortsette og burde vært stoppet før. Det er typisk at en av de sterke stemmene for omtrent 20 år siden skrev et avisinnlegg som bare kunne kopieres og settes inn på nytt. Forskjellen fra den gangen er at veldig mange ser hvor galt det har gått. Og i fjor kom også en tidligere riksadvokat på banen i forbindelse med storutbygging i Hallingdalen. I en bisetning kan det nevnes at når du heter Georg Fredrik Rieber-Mohn og er tidligere riksadvokat og dommer i Høyesterett, haglet det med beskyldninger om vikarierende motiver som å ville ha rypeterrenget rundt jaktslottet for seg selv. Men hytta var etter det jeg forstår, av enkel standard uten strøm og innlagt vann, og dessuten bygget lenge før problematikken oppsto. Hytta til Arne Næss på Tvergastein ville aldre blitt bygd i dag.

Den myteomspunne hytta på Tvergastein ville aldri blitt bygd i dag. Men selv ikke Arne Næss visste bedre den gangen.

Det er altså lov å skifte mening. Å skifte mening er rett og slett en dyd. Det vitner om evne til å tilegne seg ny kunnskap og ta den til etteretning.

De i ingressen nevnte stemmer argumenterer med kjente argumenter som jeg stort sett kan si meg enig i. Reduserte beiteområder, redusert biologisk mangfold, reduserte områder uten menneskelig inngripen og økt klimaavtrykk er grunneleggende argumenter for å sette bremsene på, og godt belyst av tidligere innlegg fra andre.

I dette ca 10 kvadradkilometer store området var det ikke en eneste hytte for 40 år siden.

Lite er tatt opp om at fritidsbebyggelsen forringer områdene for oss andre. Da jeg var guttunge kunne jeg gå 500 meter og sette opp telt. En avstand som gjorde avstanden overkommelig om mørkeredsel eller hjemlengsel skulle bli påtrengende. I dag måtte jeg ha gått 3 km for å kunne sette opp et telt i tillatt minsteavstand(150m) fra bebyggelse. 

Og i dag kan jeg ikke kjøre på ski ned lia, men må ta veien via alpinanlegget. Denne lia ville i dag vært et eldorado for drikjøring på ski med sine klipper, hyller som ville laget snøputer å mellomlande på og fin, passe tett og bratt skogkjøring.

Uten hytter i Rønningslia hadde jeg hatt litt mindre penger, men kunne kjørt slik hjem igjen på ski.Hva er mest verd? For meg personlig er heg ikke i tvil.

I Oppdal har vi et område det særlig er strid om. Svært mange mener at dette er en spesielt fin seterdal med natur og kulturlandskap. Der går det en vei som i mange år ikke har vært brøytet, men som har inngått i skiløypenettet. Her er det mange grunneiere som med vintervei, kan hente ut en betydelig økonomisk gevinst. Da vil dalen for mange miste sin verdi. Dalen kan om man slipper løs utbyggingen, bli mer attraktiv for arkitekturinteresserte, enn for skiløpere.

Alt det over er rettigheter jeg har etter friluftsloven og allemannsretten. 

Disse rettighetene har jeg nå delvis mistet. Og tap av slike rettigheter og muligheter kompenseres ikke, mens grunneieren blir kompensert med god betaling.

Eneste måten å kompensere allmennhetens tap, er ved skatter og avgifter. Men det vegrer både sentrale og lokale myndigheter seg for å gjøre.

Gjevilvassdalen med skiløype og vei

Jeg forstår de som ønsker å ha hytte der du har utsikten på bildet over fra vinduet. De betaler imidlertid for å ødelegge den for alle andre. Uten at disse for noen kompensasjon.

Jeg forstår også at grunneieren med dagens tenkemåte ønsker å gjøre om sine eiendommer til penger. Tanken om at en gård skal overleveres i bedre stand enn da du overtok, er borte for svært mange. Kortsiktig gevinst er viktig sett med snevre øyne.

Et annet moment i denne forbindelsen er slitasjen på infrastruktur og da særlig på veinettet. Utbyggingen krever mye transport med tunge kjøretøyer, og etter utbyggingen er også trafikken mye høyere enn før utbyggingen. Kommunale og fylkeskommunale veier er ikke laget for dette. Gamle kongevei på Oppdal er nesten ufremkommelig andre påskedag etter at alle hyttebeboerne har reist hjem.

Og vi har denne betente Nerskogsveien. En fylkeskommunal vei til ei grend som var veiløs for bare 60 år siden. Nå vil ikke fylkeskommunen bevilge de summene som kreves for å få den veistandarden som 150 innbyggere og to 2000 hytter krever. Innbuggerne føler seg holdt for narr. Isolert sett er det veldig forståelig. Men politkerne har jobben med å prioritere de økonomiske midlene som finnes. God formål må settes opp mot andre gode formål.

For det er klar att utbyggingen har skjedd i feil rekkefølge. Infrastrukturen burde vært på plass før alle hyttene.

Hyteutbygging kan for Oppdal sammenlignes med oljeutvinningen for Norge. Oljen har i vesentlig grad bidratt til velferden i Norge takket være visjonære politikere som tok grep og sikret at hele Norge fikk del i rikdommen.

Ingen lokalpolitikere har vært like visjonære. Hadde de gjort som Jens Evensen & co gjorde, kunne de sikret seg en større del av kaka. Pengene kunne vært satt i et fond som kom alle til gode, slik oljefondet er tenkt. Om hver hytteeier hadde måttet betale 10000 kroner og tomteselger det samme, ville Nerskogsveien vært i boks. Da hadde 40 millioner ligget klart. Og hadde kommunen eller fylkeskommunen hentet inn 100 tusen fra hyttebygger og det samme fra tomteselger, ville løypepreparering, veiutbygging og andre fellesgoder vært mye lettere å finansiere. Det er tross alt 3500 hytter i Oppdal og nesten det halve i Rennebu.

Hyttene ville blitt dyrere, men svært mange av de over 5000 hyttene hadde fint tålt 200 tusen i redusert standard. Og svært mange hytteeiere ville tålt st slit prispåslag uten å senke standarden. Grunneierne ville på samme måten tålt en reduksjon i sine inntekter. Mange av dem som topper skattelistene lokalt, er nettopp slike som har solgt eiendommen stykkevis og delt. Og mange har kommet seg inntil denne eiendommen på svært billig måte gjennom arv.

Dette er bare noe av det som slår meg som problematisk med den storstilte utbyggingen som er i gang. Politikere og grunneiere vil smi mens jernet er varmt. Det samme gjelder utbyggere, håndverkere og næringslivet forøvrig.

Nå er imidlertid tiden kommet til å si at nok er nok. Vi kan ikke fortsette sånn. Andre områder er kommet verre ut enn her på Oppdal. Rundt Lillehammer og i Hallingdalen, Valdres og rundt Oslofjorden er konfliktene minst like store. Vi må tenke nytt. Og fremfor alt nå prioritere de områdene som allerede er lagt ut og godkjent-

Og vi må aldri glemme de viktigste argumentene for å sette bremsene på. Reduksjon av villmarkspregede områder, tap av leveområder for mange arter planter og dyr, samt reduksjon av beiteområder er alle forhold som bør tillegges stor og avgjørende vekt.

Men økonomi er så mye lettere å forstå for mange av oss. 

Carl I. Hagen ville på 70-tallet selge rettighetene til norsk olje for en slik og ingenting. 10 milliarder som det var snakk om, var mye penger der og da. Og som kortsiktig gevinst uvurderlig. Men Carl I. har i ettertid måttet tåle mye tyn for dette forslaget nå som oljefondet er på 7000 milliarder delv om vi har brukt en del av det underveis.

Det er en fare for at vi som håndterer hytteutbyggibg i dag, i fremtiden vil fremstå like kortsiktige som Carl I. var i oljespørsmålet.

Kanskje er det vi driver med sammenlignbart med å tisse i buksa når vi fryser?

Men ærlig talt, vi fryser ikke!  

Exit Knut Arild, takk for det du har gjort

Det har vært en nesten uvirkelig prosess det vi har vært vitne til med Krf den siste tiden og som fikk sitt klimaks i dag. Tilbake står to tapende grupperinger, Knut Arild og hans tilhengere samt partiet Frp.

Hvorfor Knut Arild står igjen som taper er ganske åpenbart, ikke fullt så klart er det at Frp tapte. Men om en tenker etter, bør det være klarere. Frp har svelget mange kameler for å være med i nåværende regjering, skal Krf med i regjeringen vil de måtte svelge ytterligere kameler. Hvordan de skal klare dobbeltkommunikasjonen med ett Frp på Stortinget og et annet i regjeringen, blir spennende å følge med på.

Det har vært en het debatt i kommentarfeltene og på sosiale medier rundt prosessen. Ikke uventet er det mye som dreier seg om at et lite parti kan bestemme så mye. Folk vil ikke ta inn over seg at det er flertallet som bestemmer, og at det når det er jevnt, uvegerlig blir de siate som avgjør hvem som får makta. Det er ikke de som bestemmer, men de bestemmer sammen med de andre som er på samme side.
Dessuten er det mange som skal oppheve sperregrensen. Men de vet ikke at den bare regulerer hvem som får utjevningsmandater. De tror at partier under sperregrensen ikke kommer inn på Stortinget i det hele tatt. Hvorfor er da Bjørnar Moxnæss og Une Bastholm der?
Og skal man først gjøre noe med sperregrensen, bør man vel også se på bestemmelsene som gjør at landareal har innvirkning på mandatfordelingen. Det er i dag dobbelt så mange stemmer bak en representant fra Oslo, som det er bak en fra Finnmark. Stortinget ville sett ganske annerledes ut hvis en stemme var en stemme uavhengig av adressen til den stemmeberettigede.

Så er det mange som snakker og skriver nedsettende om Knut Arild. Og ikke minst harselerer med ham.

Knut Arild fikk terningkast 5 som statsråd. Ikke verst!

Jeg tror Knut Arild er en av de dyktigste, mest hardtarbeidende, retorisk beste og kanskje den aller tøffeste politikeren på Stortinget i dag.

Det sier jeg ikke bare ut fra den tøffe prosessen han satte i gang for litt over en måned siden, men med bakgrunn i at jeg møtte ham da han var statsråd i Bondevik 2. Jeg hadde da en kort karriere som lobbyist i en sak der min side forøvrig nådde frem, noe jeg har angret på at jeg bidro til i ettertid, men det er en helt annen historie.
Saken var den at den ferske og bare 31 år gamle statsråden jaget byråkratene i departementet ut, da de prøvde å styre saken i den retning de selv ville. De måtte pent gå på gangen slik at Knut Arild fikk gjøre seg opp sin egen mening,
Jeg møtte også hans etterfølger, Helen Bjørnøy. Hun hadde jeg den største respekt for som menneske, men som statsråd var hun passiv. Hun lot byråkratene lede møtet, uten å bidra med så mye som et oppfølgingsspørsmål.

Knut Arild Hareide var og er en tøffing. Selv om det ikke ligger tjukt utenpå den spinkle kroppen. Dessuten har han humor og talegaver langt utover det vanlige.

Jeg håper han fortsetter å være en ledende politiker. Det vil være synd om han blir borte etter en slik prinsippfast opptreden som han har hatt i denne saken.

Og så tror jeg han er et godt menneske. Det trengs det og.

Korsfest,korsfest! Eller kanskje ikke...

I går sprakk nyheten om at en av våre stortingsrepresentanter hadde trikset til seg ganske store summer på fiktive reiseregninger. Og ikke hvilken som helst representant, men Mazyar Keshvari fra Frp.
Og for satirikere kunne det ikke vært mer innbydende. Selv jeg falt for fristelsen til å harselere litt med dette i et innlegg på Facebook.

Han har vært innvandringspolitisk talsmann for Frp. Der ville han stoppe all asyl-innvandring, han ville sende tilbake flyktninger når grunnlaget for asyl ble borte, kriminelle asylsøkere skulle også rett ut. flyktninger som reiste på ferie til hjemlandet etter at de ble norske statsborgere, skulle miste statsborgerskapet.
Ved en overfladisk gjennomgang av Keshvaris egen situasjon, kan det se ut som han oppfyller alle kriteriene for utsendelse, etter at det nå er stor sjanse for at han også er kriminell. Han har når han har frontet sine standpunkter ofte blitt konfrontert med sin egen situasjon. Dette har han ved flere anledninger stemplet som irrelevant.

Det må bare bli satire av slikt. Sosiale medier er full av skadefryd, politiske meningsmotstandere som meg, klarer nesten ikke å tøyle oss. Og hans partifeller har ikke annet valg enn å ta avstand fra ham, eller rettere sagt gjerningene.

Men vent litt. Noen ganger bør vi tenke oss om. Keshvari har innrømmet det hele. Det er lett å tenke seg at han ikke har det bra. Så dårlig har han det, at han har blitt sykmeldt. Dette er det også harselert med tiltross for at pyskiske og psykososiale forhold står for de fleste sykemeldinger også blant oss helt vanlige folk.

Det er ikke nødvendig å legge ytterligere stein til byrden. Han har vel ikke svindlet hver av oss for mer enn 5-6 øre.

La nå arbeidsgiver, politi og rettsvesen gjøre jobben i forhold til den handlingen som er gjort. Og arbeidsgiver er i dette tilfellet Stortinget, ikke Frp.
Og arbeidsgiver må gå gjennom sine rutiner på dette. Der det foreligger muligheter for juks, vil det innimellom være noen som faller for fristelsen.

Alle slags mennesker trår feil hver eneste dag. Er feilen stor nok, får man den straffen samfunnet finner rimelig. Satirikere, kommentatorer og hobbyhumorister bør moderere seg litt slik at tragedier unngås.
Politisk kommentator i Aftenposten, Terese Sollien, mener at tilgivelse bør sitte langt inne. Det syns jeg er feil, det finns tilgivelse for alt. Når den eventuelle straffen er ferdig oppgjort, bør Keshvari kunne komme tilbake. Om han ønsker det og klarer å få den nødvendige tilliten.

Kanskje er han uansett ferdig på Stortinget om en måneds tid. Vara for Siv Jensen som han tross alt er.

Og hvis Krf vil, er Siv Jensen tilbake som stortingsrepresentant før jul

Jeg koser meg ikke, ikke er det deilig heller

ENDELIG!
I dag ble det en omsider en høstdag slik høstdager skal være. Kuldegrader på natt, rim på bar mark og skodde først på dagen og så solskinn, er en høstdag slik det skal være. At jeg lå litt for lenge ril å utnytte den, får så være, jeg er allikevel veldig godt fornøyd.

For jeg har ikke vært særlig fornøyd de siste dagene. Når temperaturen lørdag steg til årets varmeste kveld og natt, syntes jeg det var skremmende. Og nyhetene søndag morgen, skremte meg enda mer. Helt uventet flom i Skjåk, var et solid skremmeskudd for det jeg tror vi kan vente mer av i fremtiden.

På sosiale medier har jeg bare en venn i Sjåk. Alle andre så ut til å ha det helt fortreffelig. De koste seg i deilig vær. En skrev til og med at sauene koste seg i det deilige været. Min umiddelbare reaksjon var da at vedkommende kunne inngått i saueflokken uten at gjennomsnittlig intelligens hadde steget i flokken.

Mens det så sånn ut et lite stykke unna, koste vi oss i deilig vær på mine trakter (Skjermdump fra TV2)

Selv legger jeg ikke skjul på at jeg langt fra er "skarpeste kniven i skuffen". Selvinnsikten er betydelig bedre enn selvtilliten. Derfor velger jeg å tro på dem som skal vite bedre enn meg, både i kraft av sin erfaring, sin utdannelse og sin kløkt. Så når FN kom med sin rapport om klimaet for noen dager siden, velger jeg å tro på denne ubehagelige rapporten.

Men det gjør ikke mange nok. Ingen av mine facebook-venner nevnte ved et ord, et bilde eller en lenke at det været vi hadde på søndag, var det været vi antagelig kan vente mer av. Og selv om noen uttrykte medfølelse med innbyggerne andre steder i landet som var rammet av flom, koste de seg videre i det deilige været.

Folk som er foreldre, besteforeldre, og til og med oldeforeldre koser seg uten tanke for at etterkommerne vil måtte ta konsekvensen av all kosen vi har drevet. Hvis de en gang i fremtiden får spørsmål om hva de gjorde for at tingenes tilstand kunne vært bedre, er det eneste ærlige svaret de kan komme med, at de koste seg i deilig vær. Og at de uttalte seg med maksimal selvtillit og minimal selvinnsikt.
Håndverkere, lærere, bønder, leger, regnskapsførere, bruktbilselgere og alt mulig annet visste bedre enn 98% av klimaforskerne i verden.

Det er ingen etter meg, i hvert fall ikke i rett nedadstigende linje. Derfor tenker jeg ofte på hvorfor jeg bryr meg. Men jeg og resten av min generasjon vil garantert bli kollektivt fordømt om noen år for hvordan vi håndterte vår tids største utfordring. Jeg gjør på langt nær nok selv, men jeg vet at det er mulig. Jeg har ikke vært i et fly på 14 måneder, jeg er akkurat like lykkelig eller ulykkelig som jeg var da jeg for få år siden fløy sju turer til utlandet på ett år. Og det er mye annet jeg kunne gjort som ikke i vesentlig grad ville forringet livskvaliteten min. Selv om jeg foretrekker kjøtt, hadde jeg klart meg helt fint på fisk og grønnsaker. Selv om jeg foretrekker å kjøre bil selv når det passer meg, kunne jeg fint reist mer kollektivt.

Jeg koser meg aldri. Heller ikke synes jeg noe som helst er deilig.  Det har mer med ordene å gjøre enn at jeg alltid syns alt er trasig. Men når folk nikoser seg over de tidlige virkningene av en katastrofe vi selv antagelig er medskyldige i, føles det trasig for meg.

Jeg kunne tenkt meg å levd veldig lenge, gjerne 100 år til. Eneste gode grunnen til dette, er at da ville jeg mest sannsynlig fått sjansen til å si:

Hva var det jeg sa?

Hvorfor jeg ikke skriver under

På 1970-tallet fikk jeg en slags åpenbaring. Jeg kjørte inn i Sverige ved Storlien. Det første jeg funderte litt på, var veistandarden. Veien var litt bredere, litt rettere og mye jevnere enn på norsk side av grensen. Og veidekket var grovere. Det virket som om kvaliteten på topplaget var nedprioritert til fordel for noe bredere vei. Og fartsgrensen var høyere, synes å huske den var 110 den gangen.

Men refleksjonene over veistandarden vek fort plass for refleksjoner over hvor mye dårligere det så ut til å stå til på svenske landsbygda. Storlien var en liten plass med tilbud som langt ble overgått til og med på Dombås. For ikke å snakke om at Oppdal virket å være i en helt annen liga. Til og med Meråker, som jeg nettopp hadde passert, hadde urbane kvaliteter som overgikk Storlien. Og videre ble det bare verre. Tydelig fraflyttede gårdsbruk med vindskjeve hus avløst av små tettsteder som fikk Fagerhaug og Lønset til å virke som metropoler, viste med all tydelighet at distriktspolitikken i Norge var langt overlegen den svenske.

Men så kom jeg rundt en sving og fikk en åpenbaring. Det flate, monotone landskapet ble brutt av ett fjell. Og et høyhus! Det vil si, høyhus var det ikke med sine sju etasjer. Og i dag har det druknet litt blandt mye annen bebyggelse. Jeg var kommet til Åre. Huset var ikke pent, og det ødela sikkert utsikten for noen. Det var den gangen rett og slett en kloss. En slik kloss du fant som boligblokker på Lamberseter og Ammerud i Oslo og i dag kan se mengder av i tidligere østblokk-stater i Europa.

Men det stakk seg ut. Og det signaliserte fremtidstro og fremoverlenthet. Og fortalte at her skjedde det noe helt spesielt. Og det har det gjort på de 40 årene som har gått siden jeg fikk åpenbaringen. Åre er, uten forkleinelse for Oppdal, Hemsedal, Trysil og andre destinasjoner i Norge, den fremste alpindestinasjonen i Skandinavia. Og høyhuset har blitt pyntet på.

Senere har jeg hatt lignende opplevelser andre steder. Og jeg er sikker på at alle disse byggene har møtt motstand. Mange steder i det stille, av den enkle grunn at de er satt opp i totalitære stater der motstand ikke akkurat sto langt fremme på dagsorden. Og de skygger for sola og utsikten.

Og de stjeler plass som kunne vært brukt til parkeringsplass.

Men de er landemerker og turistmagneter. Svært få ville i dag byttet ut Oslo operahus med parkeringsplass. Heller ikke den astronomiske klokka i Praha, Eiffeltårnet i Paris. eller operaen i Sidney. For ikke å snakke om hvor flott parkering det kunne vært i Trondheim uten Nidarosdomen og Erkebispegården.

Hjemme på Oppdal er signalbyggene godt skjult. Det finnes i mine øyne ei hytte som gir meg en viss wow-effekt. Som skiller seg fra mengden av laft og stavlaft. Men den vet ikke så mange om, og jeg tviler på at eieren er interessert i skuelystne.

Kommer du kjørende langs E6 ser du et standard tettsted i bygde-Norge. Som prøver å være alt på en gang. Et sted der parkering er prioritert. Så er det spedd på med litt skifer for å prøve å skape en egenart.

I sentrum er grå plater dominerende. Rett og slett videreføring av bølgeblikkskur. Dette er funksjonelle bygg med gode kvaliteter for det de er ment til. Og du finner lignende bygg i alle tettsteder i Norge der det bor over 1000 mennesker. For dem som ønsker det, er det fullt mulig å kjøre bil fra dør til dør. dessuten må du stille deg helt inntil en vegg for ikke å se Allmannberget, Hovden og Hornet.  Og slik vil mange ha det. Mange oppdalinger føler seg ukomfortable uten denne utsikten og muligheten til parkering.

Derfor er det nå en underskriftskampanje som pågår. Den går mot at SIVA skal få bygge et bygg på det åpne området som utgjør sentrum. 

Det er ingen tvil om at dette bygget vil forandre sentrum. Mindre parkering til flere mennesker, Utsikten vi er vant med, blir kanskje borte. For byggete blir høyt etter oppdalske forhold, hele 19 meter. Og det vil synes godt ragende fem meter høyere enn Skifer hotellet.

Alternative plasseringer er foreslått. Det løser tapet av parkeringplasser. 

Men hvorfor ikke anlegge parkeringsplasser på disse alternative plassene? Det kan bli mange plasser på meieritomta og Shell-tomta. Flere og flere tettsteder innfører også tidsbegrensniger på parkering i sentrum. Noen innfører også betaling. Differensierte priser med dyrere ved butikkdøra kan hjelpe. De aller fleste handler ikke mer enn de kan bære 200 m. Og muligheten for å kjøre inntil døra for å lesse av og på vil jo fortsatt være der. Kanskje noen flere handicap-plasser også kan være verd å vurdere. I dag blir disse plassene ofte okkupert av en BMW med motoren i gang mens en funksjonsfrisk person sitter i bilen og venter på sin bedre halvdel som er inne i butikken for å handle potetgull og øl. Risikoen for reaksjon på ikkehjemlet bruk av disse plassene er ikke eksisterende.

Og bilen vil ikke være viktig i all fremtid. Allerde nå ser jeg stadig flere oppdalinger med sykkel og tralle. Og at fremtiden vil bringe andre transportløsninger, er jeg helt sikker på. Da kan parkeringsplassene brukes til andre formål.

Så var det utsikten da. Hvis utsikten til fjell og natur er vesentlig for ditt virke og eksistens, kan du ikke etablere deg eller bosette deg i et sentrum. Og utsikten til et signalbygg kan være like flott som utsikten til et fjell. Uteserveringene under den astronomiske klokken i Praha er alltid stappfulle. Og der skinner aldri sola. Dessuten er det på Oppdal bare å ta seg en tur rundt et hjørne for å se på Allmannberget.

Utsikten fra toppleiligheten på Aunasentret blir nok noe redusert, men det er bare å snu seg, så ser du fortsatt Allmannberget.

Det blir så stygt kunne en som satt med lista og ville ha min underskrift, fortelle meg. Det kommer an på øynene som ser. Selv mener jeg at bygg som skiller seg litt ut er verdifulle og vel verd å se på. Ingen kan for eksempel si at Viewpoint Snøhetta er direkte pent, men et signalbygg er det så definitivt. Og det trekker til seg besøkende langt utover de som vil se moskus og Snøhetta.

Jeg forstår dem som har motforestillinger. Selv om disse stort sett er egoistisk motivert, forstår jeg dem. Det er faktisk veldig greit å kunne kjøre fra dør til dør når du handler. Imidlertid ser jeg at vi nå har blitt så mange at dette ikke kan bli førende for hvordan vi bebygger sentrum. Parkeringsbehovet vil antagelig øke litt til, for så å minke og til slutt bli null.

Det er mange som ytrer seg mot SIVA-bygget. Og mange skriver under, noen antagelig flere ganger. Stemmene for bygget er tausere, men det er nok adskillig flere enn meg som ønsker det velkommen. Den eneste motforestillingen jeg har, er at jeg har en mistanke om at det i bygget vil bli etablert flere såkalte "bullshit-jobber", slike jobber som strengt tatt gjør arbeid vi ikke har bruk for. Men det er en helt annen diskusjon, og strengt tatt er vel allerede de fleste jobber av en slik karakter. I butikkene rundt parkeringsplassen er det veldig mye å få kjøpt som ingen trenger.😁

Min mening er lite verd, det er også underskriften. Og i denne saken får dere den ikke.

Jeg er hverken dum eller idiot,

Og det er ikke du som leser heller. Uansett hvor uenige vi måtte være i viktige eller uviktige saker. Riktignok har jeg gjort mye dumt, ja til og med idiotisk, men derfra er det langt til å være idiot.

Jeg er relativt intelligent, jeg har relativt stor allmennkunnskap, jeg følger med på det som skjer i verden og har meninger om mangt. Dessuten innehar jeg en grad av modenhet i kraft av å ha levd lenge. Selv om mange kanskje vil bestride det når jeg omtaler meg selv som moden. Jada, en del umodent har jeg også vært med på, men det er i mine øyne en del av modningsprosessen.

Alt jeg skriver om meg selv, gjelder også svært mange av alle andre mennesker i verden. Og om du har lest helt hit, gjelder det absolutt deg.

Men mange oppfører seg ikke som om så var tilfelle. I min barndom fikk vi mye oppdragelse via regler. En gikk omtrent slik: "Dom som sier dom e dom, dom e domme dom". En god regle å ta meg seg i ordskifter, særlig på ordskiftene som foregår i kommentarfeltene og på Facebook.

Jeg har ingen mastergrad i noe som helst. Men jeg prøver å innhente kunnskap om forhold jeg føler jeg ikke har tilstrekkelig grunnlag til å uttale meg om. Det syns jeg er folkeskikk av en som ønsker å ytre seg eller diskutere et tema. Og jeg prøver også å bruke forskjellige kilder. Da føler jeg at jeg kan skape klima for en eventuell debatt.

Det jeg og andre som ytrer oss opplever, er at det vi skriver ikke blir imøtegått. Det blir imidlertid vi som person. Vi er i beste fall dumme eller uvitende, i verste fall fortjener vi en skjebne verre enn det min fantasi til vanlig kan fantasere fram. Uansett er det ordbruk som om skolebarn hadde brukt dem, ville hjemmet blitt kontaktet.

Jeg prøver i enkelte tilfeller å slåss mot slik argumentasjon. For at jeg ikke skal ha for mange kamper å kjempe, fokuserer jeg på slik argumentasjon fremsatt av lokale maktmennesker. For de synder ofte.

For en tid tilbake foregikk det en diskusjon om hvorvidt bøndene skulle få utvidet avlingsskadeerstatning etter den tørre sommeren. Det ble ropt høyt for og mot.

En journalist i en liberal tankesmie mente at bøndene måtte likestilles med andre bransjer som opplever variasjoner basert på været. Han innhentet fakta fra blant annet Universitetet for miljø- og biovitenskap, tidligere Landbrukshøyskolen. Der fremgikk det blant annet at bøndene hadde bedre inntektsutvikling enn befolkningen forøvrig. Og at bøndene allerede i 2012 i gjennomsnitt tjente 550 000 kroner i året. Som liberaler er det da ikke så rart at han mener landbruket må ta tapene selv. Dessuten hentet han frem data om norsk selvberging som tilsier at vi faktisk er netto eksportør av mat. Og det mest liberale argumentet av alle, vi kan kjøpe mat billigere fra utlandet enn vi klarer å produsere den her til lands.
Temaet er komplisert, selvforsyningsgrad, dekningsgrad og selvforsyningsevne er begreper mange sliter med å skille fra hverandre. Og alle, ikke bare de lærde, strides.

En lokalpolitiker delte dette innlegget på Facebook og klarte å hevde at slike som skribenten i tankesmia ikke burde ha rett til å ytre seg. Og at han var uvitende. Og vedkommende gikk ikke mot en eneste påstand.
Jeg syntes dette var drøyt og spurte i kommentarfeltet om lokalpolitikeren virkelig mente at tankesmieskribenten burde miste ytringsfriheten. For hvilken ytringsfrihet har vi om den bare skal gjelde de som har samme mening som en selv?
Reaksjonen var ganske formidabel. Og jeg fikk passet påskrevet. Jeg prøvde å diskutere uttalelsen om inndragelse av retten til ytre seg, men vedkommende ville bare diskutere viktigheten av norsk matproduksjon. Det er jeg delvis enig i, om enn på en litt annen måte enn vedkommende politiker. Tilslutt fikk jeg slengt til meg at jeg kommenterte bare fordi hun er kvinne.
I moderne debatt kalles vel det å dra kvinnekortet.

Men jeg har kommentert både mannlige og kvinnelige politikere som i mine øyne begår slike overtramp. Jeg tenker faktisk ikke kjønn i debatter. Kvinnelige og mannlige ordførere og andre lokalpolitikere får samme behandling.
Kanskje kan min erfaring si at mannlige er litt bedre på å ta tilbakemeldinger. Jeg tror flere kvinner enn menn først og fremst er opptatt av bekreftelse fremfor motforestillinger når de ytrer seg i sosiale media. Men det er bare noe jeg tror.

Så er det sikkert mange som tror at Frps politikere er overrepresentert i usaklig og faktaresistent retorikk. Det stemmer ikke i min erfaring. Fløypartiene på begge sider er like dårlige på dette feltet. Ap, Høyre og Krf er mest saklige.
Mest usaklig, faktaresistente og folkeskikkløse er de fra Senterpartiet.

Nå er dette bare mitt inntrykk. Men jeg kommer i ledige stunder frem mot lokalvalget til å korrigere dere uavhengig av hvilket parti eller kjønn dere tilhører. Kanskje prøver jeg å debattere sak også. Men enhver hentydning om at jeg er dum eller noe verre, vil føre til at jeg avslutter debatten med dere.

Jeg har en del sterke meninger. Og svært mange er uenige med meg. Men hverken de som er enige eller de uenige er dumme. Og det er altså heller ikke jeg.

Kjør debatt! 

Per er blidere enn meg, og det er ikke så rart

Per og jeg er egentlig ganske like. Se bare her:

• Vi er begge trøndere
• Vi er omtrent like gamle 60-ish.
• Begge er vi ofte bustete, men Per har litt mindre hår å buste til.
• Både Per og jeg misbruker snus.
• Vi har forholdsvis runde ansikter, roinnlett som vi sier på Oppdal.
• Vi har begge tydelig dobbelthake.
• Begge kunne tatt av noen kilo uten at det hadde gjort noe.
• Vi har begge holdt tale etter inntak av alkohol, jeg i bursdager, bryllup og på julebord, Per på Stortingets talestol.
• Vi har begge sterke meninger som omfavnes av omtent 10% av befolkningen. Tilsammen er 20% enige med oss, vi har nemlig motstridende sterke meninger.
• Begge er heterofile og glade i vakre damer.

Men ingen av de ovennevnte egenskapene drar damer.
Riktignok appelerer mine meninger til flere kvinner enn menn. Disse kvinnene kommer i kategorien som fordomsfulle menn som Per tror har et bredt utvalg av lilla skjerf. Men Per, er de bare vakre nok så godtar du nok også lilla skjerf du som godtar svart hijab.
Jeg må nok lete i ulikhetene for å finne ut hvorfor Per har så uendelig mye mer drag på damene at han til og med får misser på halvparten av sin alder til å falle pladask for seg.

• Per er voldsdømt, det er ikke jeg. Og mange kvinner tiltrekkes av bad-boys.
• Vi er begge uopplyste menn som er avhengig av andres kunnskap. Jeg tror på vitenskap og fakta, mens Per bestiller fakta og kunnskap som bekrefter hans oppfatninger. Og kvinner liker nok slike som behersker vitenskapen så til de grader. Eller, hva vet jeg?
• Per er statsråd og som statsråd nær toppen av det norske samfunnet. Jeg er vel ikke helt på bunnen, men nærmere bunnen enn den overflaten Per er skyhøyt over. Og evolusjonslæren tilsier at kvinner alltid har valgt menn som står over andre, såkalte Alfa-hanner.
• Jeg har vært høyt sikkerhetsklarert, Jeg har ikke mistet klareringen på grunn av tvilsomme forhold, men jeg har ikke lenger behov for tilgang til gradert materiale. Såvidt jeg har forstått er ikke Per sikkerhetsklarert, og gjennom sin voldsdom og senere omgang med regimer vi helst ikke skal omgåes med, tror jeg kanskje Per hadde fått problemer med sikkerhetsklareringa.
• Jeg har litt innsikt i hvordan fremmed etteretning jobber. Det kan Per umulig ha. Da hadde han fattet mistanke om honningfelle i det øyeblikk han fortsto at den unge, iranske missen var oppnåelig.

Og det siste er sakens kjerne. Når en asylsøker etter tre avslag blir tvangsutsendt, men ikke får komme inn i Iran igjen, for så senere å pleie utstrakt omgang med hjemlandets ambassade, burde det fått alle alarmklokker til å ringe. Det hadde det faktisk gjort hos meg om jeg den gangen jeg hadde tilgang til gradert materiale hadde fått draget på en sånn dame. Selv om jeg den gangen var mye yngre og penere enn jeg er nå. Men hvorfor er ikke dette tema i medienes dekning?
Er det for drøyt å antyde at en eldre mann som blir kjæreste med en ung, vakker utenlandsk dame har gått i en honningfelle?

Jeg regner med at PST har kontroll i denne saken. Og fiskeriministeren er vel ikke den mest sensitive posten i forhold til rikets sikkerhet.

Jeg er derimot klar for enhver honningfelle. Jeg har aldri møtt en vaskekte miss. For ikke å fornærme noen, kan jeg strekke meg til å skrive at jeg har møtt noen som kunne vært det.

Men mine kunnskaper om hemmelige og sensitive forhold er forlengst gått ut på dato.

Slik jeg er i ferd med å gjøre selv

#BeLikeArne, eller kanskje ikke helt?

I det aller siste har jeg for spøk brukt emneknaggen #BeLikeArne på Instagram. De fleste forstår spøken, men spøk og ironi er for deler av befolkningen vanskelig å forstå. Enkelte av mine yngste følgere har særlig problemer og tror jeg faktisk mener det. Men jeg lar det stå til, å forstå spøk og ironi er en del av det å være et dannet menneske.

I dag har jeg imidlertid litt lyst til å hevde at mange om ikke annet kunne vært litt mer som meg. #BeMoreLikeArne

To store hendelser kjemper i dag om oppmerksomheten min. Det er som vanlig i juli, Tour de France, men i tillegg følger jeg med enda større spenning den kompliserte redningsoperasjonen i Thailand.

Måtte det enda godt for alle!

Stor var min forbauselse for et par dager siden da to damer faktisk knapt kjente til dramaet som utspant seg langt inne i grottene. Og ettersom de tilsammen er ca 75 år gamle, kan det ikke brukes som bevis på at de unge ikke følger med på nyhetene. Det er det veldig mange som ikke gjør selv om de er godt opp i årene.

De nyhetene mange får med seg, er de som kommer gjennom sosiale medier. Og der er det de berømte algoritmene som bestemmer hva du får se. Nyheter du leser, innlegg du reagerer på, reklame du ser på, alt dette er med å bestemme hva du får se.

Og da blir faren stor for at alt du ser er ekkokammer bestående av dine snevre meninger og interesser. Og det syns jeg er skremmende. En voksende andel av befolkningen får ikke med seg stort annet enn opprørende reportasjer om dårlig mat på et sykehjem, en katt som har blitt med på et flyttelass, en flyktning som har fått støtte til førerkort, en ulv som har drept sau, samt meninger omkring dette.

Jeg prøver å motvirke dette ved å spre min nyhetsoppdatering på mange medier. Jeg leser lokalaviser, Aftenposten, VG, Nettavisen, Klassekampen, Nationen, Resett, Agenda, Minerva, Document og mye annet. Jeg leser kommentarfeltene som hyller Lan Marie og kommentarfeltene som hyller Sylvi. Jeg leser kronikker fra Kristin Clemet og Torbjørn Jagland med like stor interesse. Og er noen ganger enig med den ene, andre ganger enig med den andre.
Ukentlig er jeg innom New York Times og Al Jazeera.
Slik mener jeg selv å få bred dekning av nyheter og kommentarer, Og jeg har i 40 år vært åpen for å skifte mening i de fleste spørsmål. Noe jeg også har gjort.

Og det mener jeg andre også bør være åpen for. Men forutsetningen er jo da at du følger med i nyheten. Og da nytter det ikke at du etter nesten to uker ikke har hørt om den kanskje største nyhetssaken i perioden.

Og jeg får lyst til å hevde at emneknaggen ikke er bare spøk. Om du ikke tar det helt bokstavlig og går for #BeLikeArne:

#BeMoreLikeArne

Det er ikke jeg som skal ha den

Beskjedenhet er en dyd, men noe jeg dessverre ikke er plaget av. Derfor har jeg heller aldri hatt problemer med å kjøpe noe i butikken som kanskje er litt på siden av det som forventes. Jeg har kjøpt øl, sprit, viagra, damebind, tamponger, dasspapir, sex-leketøy og mye annet rart uten behov for å fortelle at det ikke er jeg som skal ha det. Selv om det stort sett har vært slik...

Men i dag tok sjenansen tak i meg slik at når butikkbetjeningen høflig spurte om jeg trengte hjelp, svarte jeg bare at jeg bare kikket litt. For deretter å forlate butikken uten å ha kjøpt noe.

Jeg har gjennom et forholdsvis langt og forholdsvis aktivt liv, vært opptatt av mange forskjellige sporter og utendørsaktiviteter. Ofte har det vært kompliserte aktiviteter med omfattende utstyrsbehov. Det har gått så langt at jeg for eksempel har bygget sykkelhjul selv for å sette sammen de beste delene på markedet til det beste hjulet. Og jeg var aldri skamfull over å kjøpe sykkeleiker til dobbel pris for å spare 10 gram. Selv om ekspeditøren visste godt at jeg hadde blitt en mye bedre syklist ved å legge vekt
Svært ofte når jeg satt og vurderte deler, plundret med det tekniske og sparte penger til nye deler,.tenkte jeg på hvor enkelt det hadde vært og drevet med noe helt ukomplisert. Slik som svømming eller løping. For ikke å snakke om når jeg drev og preparerte ski eller når mansjettene på tørrdrakta revnet like før jeg skulle sette meg i elvekajakken.

Nå finner jeg plutselig igjen glede med å bevege meg med joggesko på beina. Jeg skriver ikke løpe, for det er en forsvinnende liten del av turen jeg løper. Men jeg beveger meg forholdsvis sakte og lenge. Én time minst, men helst over to timer bruker jeg på aktiviteten. Jeg er ingen sprinter. Og smått om senn går det lettere og fortere. Gleden over det ukompliserte er stor på disse turene. Dessuten kan jeg tenke på alt mulig underveis.

Det jeg savner under denne aktiviteten, er muligheten for å drikke underveis. Jeg har drikkebelte av typen jeg må ta av meg for å drikke. Bortskjemt som jeg er med drikkeflasker på sykkelen og innlagt vann i ryggsekken slik at jeg bare suger fra slange, er det tungvint å ta av seg beltet, skru av korken og drikke enten fra innebygd kork eller direkte fra åpningen på belte. Ikke får jeg med mer enn 0,7 l heller. Ryggsekken jeg bruker på toppturer på ski blir for stor. Spade, søkestang, skredsøker, undertøyskift osv er ikke slikt jeg trenger på "løpe"turene mine.

Men i 2018 finnes det løsninger. Det er på markedet løpevester med plass for drikkeflasker eller drikkeposer. Og litt til, slik som ei jakke, mobiltelefonen, en sjokolade eller bar og gåstaver.

Slike vester sto jeg i dag og så på og vurderte. Flotte finesser på alle, prisen ikke altfor ille unntatt på Salomon sin som er altfor dyr i forhold til hva du får. Og jeg hadde oppriktig lyst til å kjøpe.
Men jeg tok ikke sjansen på å prøve. Vi snakker tross alt om en vest beregnet på atleter. Og jeg har tidligere, riktignok inne på prøverom, erfart hva dagens athletic fit betyr. Tenke seg å stå omgitt av folk og ta på seg noe som ved første øyekast ser ut som en ryggsekk, for så å finne ut at den er for trang. Jeg var ikke i stemning til å utsette meg for denne ydmykelsen.

Bedre ble det ikke da jeg ble spurt om jeg trengte hjelp. Jeg sa jeg bare kikket meg rundt. Og det ble ingen handel.

I dag var jeg i butikken i travleste tiden. Kanskje skal jeg prøve med det samme de åpner om morgenen? Manne meg opp til å ignorere frykten for at betjeningen flirer av meg når jeg går ut igjen?
Eller må jeg spørre om å få komme utenom ordinær åpningstid? Legg merke til at å bestille på nett ikke er vurdert. Jeg prøver alle lokale muligheter før jeg kjøper noe som helst på nettet. Selv om nettbutikken i dette tilfellet er lokal...

Om jeg skulle manne meg opp til å kjøpe, er det fortsatt en vei å gå for meg. Jeg må jo ta det i bruk! Og om jeg skviser meg inn i denne vesten oppfylt med væske og nødvendige ting og tang, hva sier de jeg møter på ferden om meg? En i de flestes øyne gammel mann, med grånende hår og BMI i høyeste laget skviset inn i siste modell ultramarathondrikkeanordning som holder en fart spreke småbarnsmødre overskrider når de løper med siste modell joggebarnevogn...

Jeg får vurdere og eventuelt manne meg opp til mandag morgen.

Jeg kommer aldri til å si at det ikke er jeg som skal ha den.

Så lavt synker jeg bare ikke.