Om lukt, kroppslukt, gnagsår og litt sjekking

Årets påske går mot slutten og det kan være på tide å gjøre opp en liten status. Kort fortalt har påsken vært fin. Mitt eneste mén, og som heldigvis ikke er varig, er noen flotte gnagsår. Disse fikk jeg av dårlige forberedelser, og de har senere ikke fått nødvendig avlastning for å heles. Jeg har fortsatt å gå på ski inntil smertene har kommet tilbake, for deretter å ta bare for kort pause fra skiene.

Jeg har altså brukt Compeed gnagsårplaster. Et ekstra lag hud som skal sitte på til det løsner av seg selv. Dette plastret har kraftig lim, skal følge hudensbevegelser og det blir derved en kant rundt plastret etterhvert som ser lite delikat ut. Rester av ullsokker, støv og annen elendighet omkranser plastret og gjør det uaktuellt å bruke pumps. Med min iboende positivitet bruker jeg dette til å prise meg lykkelig over ikke å være transvestitt. For det hadde det blitt mye tyngre å gå gjennom påsken med compeed hvis jeg hadde hatt en trang til å gå med pumps. Da er det bedre å faktisk å være overrasket over seg selv som faktisk vet hva pumps er!

Unngå visse skotyper og folk med fotfetish når tilstanden er slik

Gjør dette alene!

Men det blir verre. Ved noen anledninger har gnagsårplastret løsnet, og det litt for tidlig. Det som i utgangspunktet ser ut som grei runde med å rive av restene, vaske med Pyrisept og bomull for deretter å legge på nytt gnagsårplaster viser seg å være en motbydelig prosess. Motbydelig på grunn av lukten. Lukten av gammelt sår som har vært innestengt i compeed, sokker og sko i flere dager er det verste jeg har luktet på. Det er så man ønsker at man hadde tilgang til det stoffet politiet på TV stryker under nesen før de går inn på et gammelt åsted. Derfor er det også en prosess jeg anbefaler å foreta alene, og ihvertfall ikke sammen med noen man kanskje nylig har blitt kjæreste med. For det er vel fortsatt slik at det tar litt tid i et forhold før man bør gjøre mer frastøtende lukter tilgjengelig for den annen part.

Ta av slike drakter alene

Luktesansen er en sans vi i dag prøver å skjerme fra ubehageligheter. Som det faktisk etterhvert i våre skjermede liv er med alle ubehageligheter. Jeg har ved mange anledninger, med og mot min vilje, gjort personer av det annet kjønn forlegne. Men sjelden så voldsomt som jeg gjorde ved en anledning under rafting i Sjoa. Dette var om våren, og vi brukte tørrdrakter. I slike drakter skal i utgangspunktet ingenting slippe ut eller inn. Og vi som er vant med dem passer på å stikke oss litt bort når vi etter en dag på elva skal åpne dem.

Enkelte modeller har den vann- og lufttette glidelåsen på tvers høyt oppe på ryggen, og den kan derfor være vanskelig å nå og ihvertfall vanskelig å få nok kraft på til å åpne. Derfor kom en både ung og pen jente bort til meg, som så mest troskyldig ut, og ba om hjelp til å få åpnet klærne. En oppfordring man vanligvis sier ja til med både glede og forventning. Dog visste jeg hva jeg gikk til, og selv om jeg er dannet og derfor naturligvis sa ja til å hjelpe den unge damen, snudde jeg meg litt bort da jeg åpnet glidelåsen. Stanken som møtte oss begge var ubeskrivelig, svette og surt undertøy, våt ull og promp i skjønn forening. Med påfølgende sterk, rødlig ansiktsfarge hos den unge damen. Og nok en elendig sjekkereplikk fra undertegnede:  Neimen huff da, og så du som er så søt og hyggelig da!

Lukt er ikke noe man tuller med

Singel-kø og ergrelser knyttet til denne

Det er mye blå himmel denne påsken. Ihvertfall i sør for Trondheim. Og vi kappes om å presentere den blåeste hmmelen som sammen med litt familie, litt venner, litt kvikklunsj, litt alkohol og litt reise bort, gir inntrykk av at vi alle her sør har hatt en aldeles fantastisk påske.

Blå himmel over Oppdal

Men det blir aldri helt perfekt, det er alltid noe å ergre seg over. Noe som skygger for alt med unntak av  den blå himmelen. F.eks kø. Jeg har allerede tidlig i påskeferien klaget på kassa-kø, og bil-kø slipper jeg heldigvis. Utested-kø har jeg vokst fra, det er lenge siden jeg ble sendt inn gjennom vinduet for å passere køen. Og lenge siden jeg kjente noen som kjente noen som gjorde at jeg sto i VIP-køen utenfor de mest populære utestedene. Vet faktisk ikke om slikt som VIP-kø eksisterer nå lenger. Håper ikke det, for nå kjenner jeg ingen som kjenner noen lenger. Noen er nok heller ikke lenger for VIP å regne, kanskje dagens dørvakter faktisk aldri har hørt om denne noen som var mitt Carte blanche for en mannsalder siden.

Heiskø er dog fortsatt en arena noen behersker mens andre er totalt ute av stand til å avansere i køen. De beste sklir ubemerket fremover i køen uten at de rundt legger merke til det. Det vil si de avanserer så lite hver gang det går fremover at ingen tør reagere fordi det kan være utilsiktet at skiene kom fem centimeter lenger frem enn dine i denne bevegelsen. Dessuten passer de gjerne på å være fordypet i en samtale med noen akkurat når køen beveger seg. Men de avanserer fem centimeter mer hver gang, og da er det bare 20 stoler eller kroker før de er en meter foran deg. Og da er det for sent.

Heiskø, men ledige seter

De større skistedene med stolheiser har imidlertid løst dette elegant for slike som meg ved å opprette en egen singel-kø. Da kan du bare kjøre forbi køen og bli vist på plass på ledige seter i heisen. Fungerer helt fantastisk.

Men alle løsninger som fungerer kan også utnyttes. Av folk som stort sett mener livet består av å ta flest mulig snarveier og lettvinte løsninger. Som i dag da jeg ble anvist inn på en fireseter sammen med en dame i passende alder, hvilket vil si halvparten av min egen alder pluss eller minus fem år. Jeg konverserte dannet med damen, men damen fant nok at samtalen allikevel etterhvert ble en smule klam. For helt uoppfordret kunne hun fortelle at mannen hennes satt i fireseteren foran oss, og at det var han som hadde kommet med forslaget om å ta singel-køen.

Gifte par som kjører på ski sammen tar ikke singel-køen, gjør de vel?

Min frykt og mine fordommer skal bort

Jeg blir også ubekvem av det. Og skulle gjerne vært det foruten. Og syns det er ytterst ubehagelig når det kommer for tett på meg. Det kan også skremme meg.

Det jeg tenker på nå opptar veldig mange i Trøndelag nå. Også resten av landet er berørt. Politiet, politikere og folk flest diskuterer ivrig hvordan vi skal hanskes med problemet. Mange hater. Det er en skammelig reaksjon på andre menneskers vonde situasjon.

Dette gir meg ubehag

Tiggerne. De kommer fra Romania, men er for det meste romfolk. Dette folket som er forfulgt og foraktet i hele Europa. Som har en måte å leve på som vi har problemer med å forstå. Eller ikke vil forstå. Fordi alt anderledes skremmer oss. 

Og vi liker ikke å bli vitne til at verden ikke er rosenrød.

 Livet hadde vært greiere om alle hadde passet inn i mønstret vårt. Fastboende, i arbeid, med hus og stasjonsvogn og to barn. Skattebetalere, viss eneste avvik fra normen kan være katt istedet for hund. Ingen rusavhengige, ingen muslimer. Ingen med skjemmende lyter å se. Og ingen tiggere.

Fotballsupportere og Hells Angels skremmer meg

For enkelte andre avvik fra meg selv enn tigging opprører meg også. Faktisk er det veldig mye som skremmer meg og forårsaker ubehag når jeg utsettes for det. Fotballentusiaster skremmer meg med sin brautende adferd. Folk med masse tatoveringer gjør meg mistenksom og litt forsiktig med hva jeg sier og gjør. Homoseksuelle og sadomasochister har ihvertfall tidligere skremt meg. Og Håkon Lie, og rektor på skolen. Og folk som kjører Audi. Og punkere, selv om jeg liker musikken og vanket i miljøet for 35 år siden. Og selv om jeg har spist grønnsaksuppe på Blitz-huset på 80-tallet, er jeg litt fryktsom når jeg møter Stein Lillevolden. Og Hells Angels er jeg redd selv om jeg kjenner folk der. Og jeg liker ikke telefonselgere. Slik kunne jeg ramset opp nesten til evig tid. For jeg er lettskremt og fordomsfull.

Likeledes Stein Lillevolden

Jeg prøver å jobbe med meg selv for å bli kvitt fordommene.

Og jeg hater ingen av disse. Ikke tiggerne heller. Og tror ikke alle er en del av organisert kriminalitet. At alle er en del av organisert kriminalitet tror jeg bare er en måte å legitimere hatet på. Derimot er jeg veldig i tvil om hvilke virkemidler som skal til. Det jeg er sikker på er at forbud, eksportering og isolering ikke er rett medisin. Vi kan ikke forby alt vi ikke liker, og heller ikke eksportere alt vi ikke vil ha selv til andre land. Ikke kan vi isolere oss fra resten av verden heller.

To ting vil jeg dele av opplevelser fra andre land.

 Det første er fra Østerrike. Også der har de stor arbeidsinnvandring, særlig fra Hellas og Romania, men også fra Polen og de baltiske statene. Der er rumenerne de som blir foretrukket når det skal ansettes folk. Rumenere jeg snakket med, og som hadde prøvd begge deler, kunne fortelle at det var mye bedre for dem i Østerrike enn hva det var i Norge. I Norge ble de møtt av fordommer, og en fortalte meg til og med om nedverdigende behandling ved innreise. Romania er ikke med i Schengen og må derfor gjennom grensekontroll.

Den andre er fra Romania. Jeg skulle reise tilbake til Norge en morgen kl 0730, oppholdt meg 300 km fra flyplassen og kjørte derfor gjennom natten for å rekke flyet. Bilen jeg kjørte var en lånt, nesten ny BMW. Eieren var på ferie i Frankrike, så jeg skulle bare parkere bilen på flyplassen. 170 km fra flyplassen, litt før tre på natta fikk jeg en feilmelding på bilen og måtte parkere på en avkjøring ute på landsbygda. Gode råd var dyre, særlig ettersom mobildekningen manglet på dette stedet.
Vel, jeg tok mot til meg og banket på døra til nærmeste hus. Der kom det opp en kar som ikke forsto annet enn rumensk, men du verden så blid og hjelpsom. Han kjørte meg til flyplassen i sin gamle,skrantne Dacia. 170 km! Og forlangte bare betaling for bensin. Han fikk en god del mer, kanskje ei halv månedslønn for ham, men det er ikke poenget. Han var hyggelig og hjelpsom overfor et medmenneske i relativ nød.

Dacia lik Stanescu sin

Hva hadde jeg gjort om jeg ble vekket i tre-tiden på natta av en utlending som hadde fått problemer med bilen? Tror dessverre ikke jeg hadde gjort som min venn Stanescu, tvert om hadde jeg antagelig ringt politiet før jeg i det hele tatt hadde åpnet døra.

Jeg jobber hardt med fordommene mine, men er langt fra i mål.

Og jeg hater ingen

En god dag, tross alt.

Dagen i dag ble bra selv om starten på dagen endret mine planer. Jeg hadde planer om å utnytte dagen på ski i fjellet eller i alpinbakkene her på Oppdal, men compeed-plastret på ene fotene hadde løsnet og avdekket et gnagsår som ikke hadde behov for videre unødig belastning. Dermed fikk jeg en god unnskyldning for å foreta noen andre nødvendige gjøremål.

Denne designlinjen ble resultatet i dag

Uten særlig håp om å få det gjort hurtig, dro jeg til frisøren for å få en sterkt tiltrengt hårklipp. Stor var da min overraskelse og glede over å kunne sette meg i stolen tvert og til klipping av min lenge bortkomne favorittfrisør. Favoritt fordi hun har stålkontroll på slike begrep som designlinje, liker skikkelig musikk og er en begavet tegner og maler som attpåtil spiller gitar og innimellom skjenker øl. Ja ikke på frisørsalongen da, men på lokal pub. Da blir det lett å småprate underveis i prosessen mot et velsoignert ytre. Og nedturen over at øyenbryn og ørehår og nesehår etterhvert trenger mer stell enn hodehåret blir mye mindre.

Dette er en mer avansert designlinje

Så dro jeg på det lokale samvirkelaget for noen småinnkjøp, og det med bange anelser for hvordan min sterkt belastede psyke ville takle påsketrafikken.(Se innlegget om fysiske og psykiske plager, så slipp meg frem fra lørdag) Stor var gleden over å finne butikken fullt bemannet slik at det ikke fantes kassakø. Og da jeg betalte ble jeg ytterligere positivt overrasket da en ung mann tok varene og pakket dem i plastpose mens jeg betalte. Og denne unge mannen var høflig, blid, kortklippt og uten piercinger og tatoveringer. Så jeg kunne forlate Oppdal sentrum med ny tro på fremtiden.






Med årene er det mye mindre som skal til for å glede, og mer som skal til for å forsure. Har jeg slått fast uten å se på tittelen til denne bloggen. Så livet endrer seg, og vi med det. Noe av det rareste som endrer seg er spørsmål omkring moral. Og at potensen hos mannen går nedover med årene. Og ikke minst at disse to tingene henger sammen. Derfor tror jeg livslang lykke hos mannen henger nøye sammen med at han som ung har høy potens og lav moral. Og senere i livet får høy moral og lav potens. En av livets mange merkelige, men lykkelige sammenhenger.

Jeg har ikke utpreget høy moral

Jeg er redd

Som et ledd på veien mot å gjøre det riktige valget ved stortingsvalget tar jeg meg tid til å sette meg inn i partienes programmer og historie. Programmene forteller en ting, historien ofte noe litt annet.

Denne damen kan selge hva som helst til meg, samt få meg til å endre politisk syn

Ved første mulighet for å bruke stemmeretten var jeg en ung og forholdsvis lovende befalselev. Jeg mener bestemt jeg den gangen stemte Høyre. Høyre var forsvarsvennlig, og dessuten var høyre-folk litt penere i tøyet enn andre. Mine jevnaldrende intellektuelle venner tilhørte stort sett AKP(m-l). Når jeg tenker over hvor tilfeldig valget av parti den gangen var, forstår jeg godt at dagens unge kanskje velger parti av tildels lite overveide årsaker. Dersom filmen om gymnaslærer Pedersen etter boka til Dag Solstad hadde kommet den gangen, og med Ane Dahl Torp på rollelista, hadde jeg nok vært m-l'er.

Det ferskeste partiet ved valget nå er partiet Rødt, stiftet i 2007 etter en sammenslåing av RV og AKP. De deltok ved valget i 2009 og fikk 1,4 prosent av stemmene.

Partiet har et program og et prinsipprogram jeg er enig i mye av. De vektlegger individets frihet, rettferdig fordeling, produksjon av varer styrt av behov og bærekraftig miljø- og klimapolitikk.
De går inn for at andre trinn på toppskatten skal slå inn ved 600 tusen i årsinntekt og at marginalskatten på inntekter over 1,5 millioner skal være 100%. Det siste kan nok synes brutalt, men jeg har venner som tjener 1,5 mill og de er ikke fem ganger så mye verd som de av mine venner som tjener 300 tusen. Det mener de ikke selv heller, og ja; jeg har spurt dem.
Litt mer i tvil er jeg når de bruker ordet revolusjon. Jeg er tror det trengs forandring, men ikke i form av revolusjon. Vi bør skynde oss, men langsomt.
De vil forby strippeklubber. Der må jeg reservere meg, vi menn har behov for noen mer lumre adspredelser. Særlig for oss i rurale strøk er det viktig at muligheten for å bli bondefanget ikke forsvinner.

Dog er jeg såpass tilhenger av mye i programmet at jeg kunne stemt Rødt. Men jeg tør ikke. Jeg er en feiging og en reddhare. Nei, jeg er ikke redd for hva andre mener og tror. Heller ikke redd for å bli stempla med ord som bare brukes i nettdebattene.

Jeg er redd Håkon Lie

Ingen kødder med denne karen

Jeg respekterer og beundrer ham også. Som politiker, organisasjonsbygger og retoriker.  Han ble nesten 104 år gammel og var sentral i norsk politikk fra 1921 og frem til hans død i 2009. Men jeg er altså redd ham selv fire år etter hans død. Han truet i 1967 sin gamle venn, landsfaderen Gerhardsen med at han skulle knekke ham som en lus da Gerhardsen ville ha en mer forsonende holdning til venstresiden. Han drev en overvåking og kartlegging av politiske motstandere på venstresiden som i dag ville kvalifisert til fengsel. Jeg hadde aldri blitt sikkerhetsklarert så høyt som jeg ble i Forsvaret om jeg hadde skrevet dette mens apparatet hans var intakt. Antagelig hadde jeg ikke kommet inn på befalsskolen heller. I romaner skrevet i senere tid sørger han for at politiske motstandere forsvinner. Jeg er en veldig uviktig brikke, men jeg frykter altså fortsatt Håkon Lie. Dog tør jeg nå lese Klassekampen.

Men jeg tør altså ikke stemme Rødt til høsten



<a href="http://www.blogglisten.no"><img src="http://www.blogglisten.no/connect/4b13e7b42eb0ad3945afeb1350a4dcac" alt="Blogglisten" /></a>

Hvem kjenner meg best? Jeg eller www?

Verdensveven, eller www slutter aldri å forundre meg. Jeg vet at jeg kan finne det aller meste av informasjon og underholdning her, men enda mer forundret er jeg over alt som finnes av kunnskap om en beskjeden, tilbaketrukket mann som meg, Finurlige dataprogrammer har satt sammen en profil som verdensveven tror er meg. Jeg er ikke alltid enig i den profilen, men det er meget mulig at verdensveven kjenner meg bedre enn hva jeg gjør selv.

Til og med gratis fikk jeg tilbud om

Mitt første møte med denne kunnskapen om meg fikk jeg for ca 15 år siden. Da handlet jeg for første gang på nett. Et sykkelsete fra en nettbutikk i Sverige. Underveis i bestillingen dukket det opp en spørreundersøkelse vedrørende impotens relatert til lange sykkelturer som jeg besvarte. Besvarelsen gav femti kroner i rabatt på setet, og de femti kronene ville jeg naturligvis spare. Dessuten tok spørreundersøkelsen under fem minutter, og femti kroner på fem minutter er god betaling. Syns ihvertfall en kommuneannsatt i utkanten langt vekk fra Vestlandet.
I ettertid av denne besvarelsen fikk jeg tilbud om å kjøpe Viagra på nett. Via e-posten som jeg hadde opplyst om da jeg besvarte undersøkelsen kom det daglig flere tilbud i mange år etterpå.
Akkurat som om jeg er for beskjeden til å gå til fastlegen om behovet for slik hjelp skulle være tilstede...

Virkelig mye informasjon om meg fant jeg ut at verdensveven hadde da jeg entret Facebook. Annonsefeltet til høyre ble oversvømmet av gode tilbud på ting de trodde jeg hadde bruk for.

Først kom det mye annonser for friluftsutstyr. Naturlig nok siden jeg hadde "likt" en del slike sider, Nettbutikker fra fjern og nær hadde gode tilbud. Uten at jeg bet på. For som enkelte vet, og etterhvert selv også vet, så har jeg alt jeg trenger. Og om det skulle være noe, handler jeg lokalt om det er mulig.

Så kom de på rekke og rad. Profilbildet utløste et ras av anti-rynkekremer. Flere bilder førte til at overvektsklinikkene meldte seg på. Verdensveven visste altså ikke at rynker forteller om erfaring og levd liv, og at en bitteliten tendens til overvekt er trivselsvekt.

Et bilde av nye Converse(sko) gjorde at annonser for sko kom på plass. Verdensveven syntes nok ikke at en voksen, velsoignert mann skulle gå rundt i Converse. Men de visste ikke at jeg har gått rundt i Converse i 50 år, og at gammel vane er vond å vende.

Et innlegg om bruk av kontaktlinser gjorde optikerne interessert. De visste ikke at jeg er så klumsete at jeg besøker lokal optiker hver måned for å bytte linser.

Og så alle datingsidene da. Ut fra alle annonsene er det visstnok tusenvis av damer som leter etter akkurat meg. Er det rart jeg aldri har prøvd dem? Tusenvis blir i meste laget selv for en som har motttatt hundrevis av tilbud om reseptfri viagra. Var lettere før. Da var det i Dagbladet små annonser som fortalte at unge damer søkte velsituerte herrer for treff. Det hadde jeg planlagt å svare på når jeg ble en velsituert herre, men da jeg syntes tiden var inne, var annonsene borte.

En slik hurtigtast hadde vært fint

Trenger du penger spør de jevnt om på høyresiden av Facebook. Verdensveven har nok samkjørt seg med skatteetaten og sett at det står bare sånn passe til. Så derfor vil de gi meg masse kreditt. De overbyr hverandre på å tilby kredittkort og forbrukslån. Men pass på dere; når jeg blir gammel og skrøpelig skal jeg utnytte disse mulighetene maksimalt. For jeg har ingen som skal arve min gjeld, og da vil dere nok angre på alle tilbudene dere har sendt meg.

En slik stabel planlegger jeg å etterlate meg.

I min alder og livssituasjon er jeg ikke så nøye på hva jeg deler med verdensveven. Det er lite jeg skjemmes over, og ingen andre som heller bør skjemmes over ting jeg liker eller legger ut. Men det har en ulempe, verdensveven danner seg et bilde av meg som etter min mening ikke stemmer. Jeg vil kjempe i det lengste for at det er mitt eget bilde av meg selv som stemmer, og ihvertfall ikke verdensveven sitt.

Den kjenner best hver skoen trykker, den som har den på

Fysiske og psykiske plager, så slipp meg frem!

En blogger med respekt for seg selv må utlevere sine plager for verden. Mange av suksessbloggene er i dag rene lidelseshistoriene. Og leserne omfavner dem, antakelig ut fra sannheten om at felles skjebne er felles trøst. Og i tillegg er andres ulykke godt stoff å meske seg i.

Det passer bra å skrive om dette i dag da jeg har fått solid påfyll av lidelser.

Kulden om natta kombinert med solskinn om dagen gjør at jeg omsider forstår hvorfor skøytebanen i Alma Ata, eller Almaty som byen heter nå, var så fenomenalt rask. På Medeobanen var det ofte kalde netter og solfylte dager, noe som gjorde isen så glatt at verdensrekordene satt løst på denne banen. At det i tilllegg var fallvinder fra fjellene rundt banen som gjorde at det var medvind rundt hele banen gjorde faktisk at det internasjonale skøyteforbundet en periode ikke godkjente rekorder fra Alma Ata. Slike forhold er det mange steder på Oppdal nå.

Så da jeg skulle ut med bil i dag gikk det galt. Jeg startet bilen, kjørte ut av garasjen og registrerte at jeg hadde glemt telefonen. Ettersom jeg liker å tøffe meg med overdrevent høy bil, er det et stykke ned når en kortvokst kar skal ut av setet og ned på bakken. Derfor har jeg også en løsning der jeg kan senke bilen for lettere inn- og utstigning. Dette går imidlertid såpass sakte at jeg ikke alltid tar meg tid til å senke når jeg skal ut, heller ikke i dag, med det resultat at føttene bare er i kontakt med isen et kort øyeblikk før det er rompa/rævva/baken/stumpen som tar landingen. Første tanken, før jeg overhodet tenker over om jeg fortsatt er i live eller bare skadet, er om noen så meg. Det var det ikke, og en rask egensjekk avgjorde at det nok bare ble blå rompeball på venstre side. Og igjen takket jeg meg selv for ikke å ha latt kroppen forfalle til å bli en tynn pusling. For med litt mindre fett hadde nok ikke dette gått så bra. Nå er det vel bare snakk om en kort rekonvalesens før jeg er like fin.

Dog er dette med rekonvalesens noe som tar lenger og lenger tid. I september hadde jeg en toskete og dum manøver som gjorde at jeg falt utfor en skrent og på et eller annet merkelig vis klarte å skade en arm. Denne armen er fortsatt vond, og jeg har begynt å lære meg å leve med det.

Hoftene mine har jeg lært meg å leve med. Jeg ploger nesten aldri på ski, løper ikke på asfalt og svømmer ikke 1000 m bryst. Alt dette er små offer.

Bilde av gnagsårene, ikke lekkert, men mindre støtende enn bilde av venstre rompeball.

Torsdagens topptur gav meg to flotte gnagsår. De pleies etter alle kunstens regler for å brukes som unnskyldning når noen vil ha meg med på skitur i påsken. Jeg vil nemlig komme på det selv, ikke bli pådyttet noe av en eller annen som merkelig nok vil ha meg med. Forøvrig sitter gnagsårene på et sted der de ikke plager meg ved bruk av turskiutrustning...

Mest plager det meg imidlertid det som skjer i hodet mitt. Like sikkert som at det er påske hvert år, er det at butikkene på Oppdal oversvømmes av folk som tror rasjonering på mat og øl er nær forestående. Og da dukker de opp foran meg i køen disse som bare holder av plass i køen ved kassen mens kone og barn springer rundt i og henter varer. I dag tok en kar dette til nye høyder da han bare sto der med noe i hånda og ventet på et aller annet damemenneske som kom med handlevogna og leverte denne til ham.

Sånn kan det gå når en vanlig mann blir presset over grensen, f.eks av en handlende påskegjest.

Slike opplevelser har jeg hver påske, og de blir en stadig større belastning for min gamle psyke. En dag smeller det for meg, omtrent som det gjorde for en kar i en film jeg ikke husker navnet på. Han parkerte bilen midt i gata etter å ha kjørt i kø hjem hver dag i mange år. Hvorpå han startet en voldelig opprenskning i New York. Når dette skjer med meg blir det trasig å være uoppdragen og frekk i kassakø på Oppdal. Så bare pass dere, når dere ser en voksen bisk mann som bare skal ha noe småtteri:

Slipp ham for guds skyld frem!

En liten reiseskildring

Jeg er glad det ikke var i dag jeg tok en topptur. Og ihvertfall glad jeg ikke er ute på Dovrefjell. Der var det minus 19, og snøen drev fra toppene.

I stedet kjørte jeg fra en NM-bygd til en annen. På Oppdal arrangeres NM i Alpint, og når du passerer sentrum er det liten tvil om at det forgår noe spesiellt. Norske flagg på rekke og rad får en nesten til å tenke 17.mai. Men bannere forteller deg hva som foregår. Og utøverne er synlige i sentrum.

Så passerer jeg Dovrefjell og kommer til Dombås der det arrangeres NM i skiskyting i disse dager. Hadde jeg ikke visst det, ville jeg antagelig ikke oppdaget det. Noen få flagg og bannere, men ikke så mange at det oppfattes som om det foregår noe spesiellt. Ved innkjøring til arenaen er det skiltet til skiheis og hotell, men ikke til arrangementet. I sentrum har bedriftene fått seg bålpanner, men ikke noe bål. Er dovringene så beskjedne at de helst vil holde arrangementet hemmelig?

Det er nok en viss forskjell på dovringer og oppdalinger. Oppdalingene har over lang tid fått  påfyll av selvtillit av utviklingen som faktisk foregår der. Folketallet stiger sakte men sikkert, folk som bygger hytte i Rennebu forteller at de bygger i Oppdal. Og dialekten vår blir brukt og gjenkjent over det ganske land.

Dovringene er derimot inne i en depresjon som får situasjonen i Hellas til å fortone seg som et lite anfall av dårlig humør. Folketallet synker, bedrifter går konkurs eller gir bare opp, skoler er nedleggingstruede og befolkningen flytter ut. Og fra utsiden ser det ut som om folk aksepterer situasjonen, og resignerer. Og skylder på sentrale myndigheter som gir altfor strenge restriksjoner for aktivitet i verneområdene. Hadde vi bare fått kjøre snøscooter skulle det blitt vekst er løsningen mange sverger til akkurat nå. Stikk i strid med hvilke flotte rammer de egentlig har fått gjennom verneforskriftene. Litt rart at folk tar seg til toppen av Snøhetta uten bein og armer, mens dovringen vil kjøre snøscooter.

Dessuten klager de over utformingen av rundkjøringa, som blir rost opp i skyene av de som besøker Dombås. Og sutrer over at det nye hotellet som blir bygd ikke ligner på det gamle som brant. For ikke å snakke om Viewpoint Snøhetta som verden har trykket til sitt bryst mens dovringene fortsatt er kritiske...

Godot er en skikkelse i et berømt skuespill av Samuell Beckett. Godot er mannen som aldri dukker opp, men to karer sitter og venter på ham. Og bare Godot dukker opp skal alt bli bra.

Er det det dovringene gjør, venter på Godot?

På Storhornet med verdens beste turfølge

Storhornet sett fra der oppdalingen føler seg tryggest

Storhornet på Oppdal, eller "Hoinne" som det heter her, er en sentral fjelltopp på Oppdal. Den kan sees fra store deler av bygda, og er sammen med Almannberget like ved sentrum, de mest kjente toppene i bygda. For mange oppdalinger er livet vanskelig om de ikke ser en av disse toppene. Den største lykke for en oppdaling er å være på et sted der du kan se begge disse, og fra gammelt av var kraftsentrumi bygda der begge kan skues. Disse to fjelltoppene er nok også en viktig årsak til at Oppdal er utypisk for innlandet i og med at vi har en forsiktig vekst i folketall. Dessverre er de også skyld i at en del oppdalinger ikke tør bevege seg særlig ut av bygda. Verden for dem befinner seg i området mellom Storhornet og Almannberget.

Min beste venn og turkamerat

I dag innbød været til en topptur på Storhornet. Av mange årsaker gikk jeg alene. Selv om fjellvettreglene sier du aldri skal gå alene. Altså var jeg en ulydig samfunnsborger i dag. Men det er en torsdag, og ikke mange har anledning til å gå på ski sånn midt i uken. Dessuten går jeg så sakte, at ingen andre turinteresserte vil gå sammen med meg. Dessuten går jeg ofte sammen med svært mange, og da er det godt med en tur i kunn eget selskap. Gå i eget tempo, snu om man vil det, ta pause uten å diskutere når og hvordan. Vil jeg ta en kaffekopp eller ta noen bilder, gjør jeg det. Men er det ikke kjedelig å ikke ha noen å snakke med? Nei, jeg snakker med meg selv. Da kan jeg alltid styre samtalen dit jeg vil, og ved diskusjoner har jeg full kontroll på argumentasjonen.

Men er det ikke artig å dele opplevelser med andre? Tja... I dette øyeblikk deler jeg med hele verden. Og har lagt til en oversetter nederst som gjør det enkelt å oversette innleggene mine for dem som ikke forstår norsk. Så lenge jeg ikke tillater meg noen store språklige sprell, fungerer det utmerket har jeg fått tilbakemelding om.

I slik bil blir damer blide

Hva snakker jeg så om? Det som lettere tilårskomne menn snakker om. Damer, bil, trening, jobb, mer damer, utstyr av diverse slag samt en real dose verdensproblemer. Som vi finner løsningen på.

Det første jeg snakket med meg selv om i dag var damer. Og for å bli ferdig med bil, kombinerte jeg de to. De som trofast leser denne lille bloggen vet at jeg liker blide damer. Det er viktigere enn noen annen egenskap for meg. Og i dag mener jeg å ha funnet en sammenheng mellom små biler og blide damer. Jeg har aldri møtt ei sur dame i Fiat 500. Men derimot mange i Porsche Cayenne.

Så snakket jeg litt med meg selv om skiutstyr og fysisk form. Det ble i dag årets første tur på skibestigningsutstyr. Jeg bruker tungt utstyr, noe som går helt fint bare man går sakte. Tempoet jeg legger opp til er 300 høydemeter i timen. Da tar det tre timer opp på Storhornet. Med lettere utstyr ville jeg nok tatt 350 høydemeter i timen. Hadde jeg sløyfet litt av det jeg har i sekken, ytterligere 20. Og hadde jeg redusert min egen vekt ville jeg glatt gått 500 i timen. Men jeg koser meg med 300 i timen. Dog er det bra for arrangørene at jeg ikke er påmeldt på Randoenern. Ville blitt en lang dag for funksjonærene.


Å gå lenge i taushet og uten tanker er også veldig godt. På vei opp til toppen i dag fant jeg plutselig ut at jeg hadde tatt 200 høydemeter uten å tenke på noe. Bare stabbet ivei i mitt tempo. Ren mentalhygiene er jeg sikker på at dette er.

Spor etter rein

Sportegn etter rein

I skiløypa, og like ved løypa, fant jeg spor etter reinsdyr. Dette dyret som gjorde at vi som regner oss for etniske nordmenn i sin tid flyttet til Norge. Derfor tenkte jeg lenge på de første nordmenn. Hvordan de levde, hvilke tanker og drømmer de hadde, hvilket språk de snakket, osv. Undring er viktig også for oss vel voksne, og det er etter mitt syn veldig viktig å ta vare på undring hos barn. La dem gå på tur uten prestasjonspress, men la dem undre seg lenge over det de ser.

Snøhetta og Larstind fra uvant vinkel for dovringer

Utsikten på turen er en opplevelse i seg selv. Å se fjell og grender fra uvante vinkler gjør meg faktisk litt andektig. Og da siterer jeg ofte Ibsen, uten at jeg skal trette leserne med det. Dessuten vil nok en eventuell Ibsen-kjenner arrestere meg på sitater som jeg har forandret litt på, og nesten gjort til mine...

Trollheimen

Hva er så det beste på en slik tur? Det er å komme ned til parkeringsplassen så mør i lårene at du knapt kan stå, skifte til tørr ullundertrøye, skifte til joggesko og finne cola'n du drømte om oppe på toppen.

For man drar ikke på afterski torsdag før påske, gjør man vel? 

Årsavgift og restskatt og varm bil

Dagen i dag skulle vise seg å bli en gladdag av brukbare dimensjoner. 

Det er viktig å kunne snu negative opplevelser og gjøremål til det positive. For ut fra det som står å lese på sosiale medier opplever de fleste noe av det jeg har gjennomgått i dag som negativt. Men et langt liv gjør faktisk noe med noen av oss, vi blir ikke gamle, sure og negative, men tvert om positive til mye av det som flertallet blir frustrert og oppgitt over.

Takket være Altinn kunne jeg sjekke ligningen for 2012. Ikke noe spennende, for jeg hadde regnet ut på forhånd hvordan dette ville gå, og skulle etter mine beregninger få tilbake i overkant av to tusen kroner. Dette ville da bli første gang siden ligningsåret 1982 at jeg skulle få penger tilbake. 29 år med kontinuerlig restskatt skulle krones med to tusen tilbake. Men for første gang siden samme år hadde jeg regnet feil. Resultatet viste nemlig over fem tusen i restskatt. Med andre ord mellom sju og åtte tusen fattigere enn jeg trodde at jeg var. Først sank humøret et par hakk, men så kom jeg på at jeg faktisk kan feire rundt tall. 30 års sammenhengende restskatt. For en samfunnsstøtte jeg er!

Så mye må jeg betale.

For å se om jeg på noe vis kunne makte denne ekstra belastningen logget jeg meg inn på nettbanken. Der var det tre tusen mindre enn jeg trodde. Nå begynte det å bli alvorlig, over ti tusen fattigere enn jeg var ti minutter tidligere er tøft å håndtere en onsdag i mars. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at den av mange forhatte årsavgiften for bilen var trukket via avtalegiro. Den hadde jeg ikke skjenket en tanke. Det vil si at jeg har føyd sutringen på Facebook over denne avgiften inn på kontoen for all annen sutring som oversvømmer sosiale medier og kommentarfelt. 

Disse pengene skal til et godt formål

Jeg tror disse pengene går til et godt fomål som våre demokratisk valgte politikere bestemmer. Og selv er jeg glad jeg kjører bil. For det har ikke alltid vært en selvfølge for meg. Perioden jeg var uten førerkort hadde jeg heller ikke bil, og slapp da denne avgiften og en hel masse andre utgifter. Men så tungvint alt var! 

Kaldt å høre på andakten når det er -31 og måleren for driftstemperatur såvidt stiger over bunnstreken.

Bilen min har i vinter vært litt kald. Jeg har trodd at det var det kalde været som gjorde at det tok lang tid å få temperaturen opp inne i bilen. Inntil jeg i forrige uke fant ut at Webastoen ikke slo inn. Så i dag var bilen på verksted i fem minutter, slettet en feilkode oppstått en gang den var nesten tom for diesel, og Webastoen gikk som en drøm.

Så HURRA, jeg er en samfunnsstøtte som kjører varm bil!

Fotball og traume i oppveksten

I dag tidlig var det mye triveligere å høre på NRK H&O enn på NRK Trøndelag på min ferd over fjellet. Jeg er nemlig ikke interessert i fotball og syns den tar for stor plass i mediene. Særlig nå når den øverste divisjonen i Norge har begynt. Derfor er det for meg en lise å komme over grensa til Oppland slike morgener, Oppland har ikke noe stort, berømt og dyrt fotballag.

Min manglende interesse for fotball skyldes opplevelser i livet som er på grensen til det traumatiske. Dog har behovet for terapi for dette traumet aldri vært tilstede, selv om jeg mer enn halve året må plusse på dette på kontoen for manglende mandighet.

Jeg er nemlig prematur. Før det fantes kuvøser og solid oppfølging av premature barn. Muligens derfor var jeg en liten gutt, på grensen til å være i minste laget. Derfor lå jeg et stykke bak mine jevnaldrende i fysisk kapasitet og fordypet meg heller i bøker enn i fotballspilling og annen fysisk lek. Som et reultat av dette ble jeg i tillegg til å være kort, tykk. Det som kanskje på dialekten blir støitt-tjokk. Som støitt-tjokk 10-åring havnet du alltid i forsvar når lag ble valgt og roller tildelt. Eneste gleden var å bruke litt matematikk når jeg sto å ventet på å bli valgt. Sto nemlig alltid igjen til sist, så det var enkelt å finne hvem av de store guttene du ville møte i angrep på det andre laget. Disse var mye større, raskere og tyngre enn meg, og løp meg ned uten at farten i angrepet ble redusert.

Som gutten til venstre følte jeg meg når vi hadde fotball på skolen

I 14-årsalderen begynte jeg å trene. Kondisjon først og fremst. Vokste litt på lengden, men ble tynn. Ei pingle, eller pengel på dialekt. Jeg gikk altså fra "støitt-tjokk" til "pengel" på kort tid. Som 19-åring var jeg 169 cm lang og 54 kg tung. Alle forstår at man ikke blir fotballspiller av en sånn utvikling.

Senere er jeg blitt karakterisert som et merkelig tilfelle. Jeg var ikke utvokst før jeg ble 30 år gammel da jeg nådde mine nåværende 173 cm. Vekten har i perioden variert mye...

Men jeg ble altså ikke fotballspiller. Og heller ikke fotballentusiast. Mitt eneste forbilde som fotballspiller var Rene Houseman fra Argentina. Han var bare 157 cm, men forbildet bleknet da han ble arrestert for å ha voldtatt en stuepike på et hotell han bodde på.

Hadde imidlertid datidens lærere vært mer oppmerksom på hva det gjør med en elev å alltid stå igjen til sist når lagene skulle velges, kunne det sett anderledes ut. Dagens lærere er stort sett flinke slik. Og elever i dag er mye flinkere på å akseptere andre barn slik de er. For som voksen har jeg funnet ut at jeg faktisk har over middels god ballfølelse og dermed kunnet bli en god tekniker på fotballbanen. Men da er det veldig mange gode bøker jeg ikke hadde fått lest.

Så jeg er godt fornøyd med slik det tross alt ble med fotballkarrieren.

Jeg liker ikke Senterpartiet

Dette blir det første i en serie der mitt syn på de politiske partier blir belyst. Jeg har ved flere anledninger blitt spurt hvor jeg hører hjemm politisk, og her kan ihvertfall disse bli litt klokere. Kanskje jeg selv også blir litt klokere når jeg tenker igjennom de forskjellige alternativene, og prøver å uttrykke min oppfatning av partiene med ord. At det ble Senterpartiet som kommer først beror i sin helhet på tilfeldigheter. Men jeg er glad det er slutt på bygdefestene, for om jeg hadde forvillet meg på en slik, ville jeg fått bank etter mine synspunkter som fremkommer her.

Jeg har avgitt stemme ved samtlige kommune- og stortingsvalg som har vært avholdt etter at jeg fikk stemmerett for 36 år siden. Og ved flere anledninger har min stemme gått til Senterpartiet. Jeg har til og med blitt spurt om å stå på partiets liste ved et kommunestyrevalg. Ettersom jeg ikke har vært medlem, hverken av Senterpartiet eller andre politiske partier, har jeg sagt nei. Også til de to andre som har spurt.

Øverst på næringspyramiden

Senterpartiet står for mye av det jeg er opptatt av. Jordvern, opprettholdelse av norsk matproduksjon, motvirke avfolkningen av landsbygda, samt at jeg tidligere var enig i partiets EU-standpunkt. Dessuten har partiet fostret mange gode ordførere gjennom tidene.

Denne skal utryddes i Norge. Sverige får ta seg av dem.

Det er veien mot målet jeg misliker. Mer konservativt, snevert og proteksjonistisk parti finner du ikke. Alt de ikke liker skal utryddes. Rovdyr har ikke livets rett, mennesket er på toppen av næringspyramiden og skal ikke ta hensyn til andre levende veseners behov. I ytterste konsekvens er det etter mange senterparti-folk's mening den norske bonden som står øverst. Vi andre skal tjene ham som leilendinger. For å nå dit tar vi alle midler i bruk.

Ulven skal utryddes, det samme med jerv, ørn, gaupe og bjørn. Andre land får værsågod ta på seg ansvaret for artsmangfoldet for de arter som ikke gavner den norske bonden.

For å opprettholde bosettingen i distriktene taes alle næringer i bruk.
Pelsdyrnæringen, som er en totalt unyttig næring, må for all del få drive uten særlig hensyn til dyrevelferden.
Verneområdene våre må legges til rette for næringsinteresser som snøscooterkjøring, ATV-kjøring, hyttebygging osv. Bare grunneierne tjener penger.
Oljeutvinning utenfor Lofoten og i Polhavet må utnyttes maksimalt og så fort som mulig slik at vi ikke risikerer dårligere pris i fremtiden. Hugo Chavez hadde en mer fornuftig oljepolitikk.
Hele landet skal altså taes i bruk, vi som mener noe annet er tullinger som ikke hører til her. I likhet med ulv, jerv, bjørn og gaupe.
Det kommunale selvstyre er hellig. Ingen sentrale lover og reguleringer skal få lov til å bestemme hvordan kommunene skal forvaltes.

Slik skal vi bli rike, men bare vi

Vi skal for enhver pris holde oss utenfor internasjonalt samarbeid som ikke gavner oss selv. Vi bruker importrestriksjoner og toll for å beskytte norsk matproduksjon på land, mens vi reagerer med forferdelse over at andre land kan finne på det samme med norsk fisk.

Noe av dette er naturligvis satt på spissen. Jeg er forsåvidt enig i mye av målsettingen tl Senterpartiet. Men er sterkt uenig i veien mot målet.

Senterpartiet får ikke min stemme ved neste valg.

Diskusjon med meg selv

Jeg har tatt en vanskelig og høyst diskutabel avgjørelse. Ikke vanskelig for meg personlig, men det er slett ikke bra om mange gjør som meg. På kort sikt. På lengre sikt er det antagelig det eneste riktige. For jeg har bestemt meg for ikke å kjøpe unødvendige ting i 2013. Og om mulig etablere en varig endring av forbruksmønstret.

Som sagt er dette uproblematisk for meg personlig, jeg har nemlig mer enn jeg trenger allerede. Hva skal jeg for eksempel med ei gore-tex jakke til når jeg har fire fra før. Eller nye sko når jeg har både Converse (hatt kontinuerlig siden 1962, ikke samme paret naturligvis,) og Adidas All Stars (hatt et par stort sett siden 1970 når de har vært på markedet) som holder en sesong til. Nye dongribukser trenger jeg neppe, kunne kanskje trengt ei skjorte, men nei. Jeg klarer meg.

En slik herreekvipering finner jeg ikke lenger

Sykkel? Bil? Begge deler, eller skal jeg si alle tre ettersom jeg har to sykler, er gode nok en stund til. Ski? Kunne strengt tatt ønsket meg nye og lette randoski med rocker, men jeg trenger den ekstra treningen vekta på utstyret gir meg, og det er uhyre sjelden jeg opplever snø som rettferdiggjør rocker'n.

Hva med gadgets? Pulsmålere, klokker, GPS, SPOT, skredsøker, kamera, telefon, routere, fjernsyn, you name it, I've got it.

Men når jeg har det jeg trenger, hvorfor er det da vanskelig? En årsak er at folk lurer på hvorfor.
Er jeg en slags fanatisk forbruksmotstander? Neppe om du leser forrige avsnitt.
Er jeg en idealist som skal redde jorda ved å ha en bærekraftig livsstil? Neppe med tanke på sju utenlandsturer med fly og 40000 km med bilkjøring i fjor.
Blakk? I noens øyne er jeg nok det, men de fleste, meg selv inkludert, vil si at jeg har så jeg klarer meg.
Tenker fremover og på pensjonen? Nei, selv om det ifølge avisene er noe jeg burde gjøre.
Problemer med å finne herreekviperinger som har klær til deg? Det har jeg, men slik har det vært i 30 år.
Passer ikke konfeksjon lenger? Tvert om, jeg bruker fortsatt klær innkjøpt på 80-tallet.
Påvirket av vestkantfruer som er lei av å levere klær med alle merkelapper på til Fre-Tex? Hm, tror ikke det, men har registrert at enkelte av disse finner glede i å gjøre det samme som meg.

Flere enn meg som har for mye slikt?

Hvorfor er det ikke bra om mange gjør som meg? Da vil det bli en kraftig nedgang i økonomien. Folk i hopetall vil miste jobben, og vil måtte gjøre som meg uten å ville det. Klarer ikke helt å forstå dette med økonomi; økonomer og politikere oppfordrer oss til å spare, men er livredd at vi skal spare for mye.

Klarer ikke selv å forklare hvorfor jeg gjør det, men det er vel lov å gjøre ting bare fordi?

Takk til alle frivillige

Jeg er trøtt i dag. Sist natt satt jeg opp foran skjermen og fulgte innspurten på Finnmarksløpet. Først måtte jeg få med meg favorittene ut fra Karasjok. Se om de kom seg ut til tiden, og med hvor mange hunder. Følge dem litt på trackingen som haltet mye i natt, for så å legge seg noen timer. Nøye beregnet for å få med seg situasjonen litt etter Jotka. Dvs at vekkeklokka ble stillt på 0500. Ble vel med 3,5 timers søvn, noe som fungerer greit bare det er en sjelden gang.

Nå er kampen om seieren forlengst avgjort, gratulerer til Thomas Wærner. Og gratulerer til dere like bak som sørget for spenningen frem til nesten siste meter. Og takk til dere som ligger litt lenger bak og ikke er i mål. Poenget nå er å følge med på hvor mange som kommer inn tidsnok til banketten i morgen kveld. Aldri noe problem å finne drama i denne idretten. Takk også til dere som av forskjellige grunner måtte bryte årets løp, dere var med å sette farge på løpet så lenge dere var med.

Og et par av mine venner har også blitt frelst på å følge med. En av dem foreslo til og med at vi skulle ta ferie neste år for reise oppover og følge med på nært hold. Kanskje som rookie-handlere? Vi klarer oss på enkelt vis, tåler å ikke sove, takler kulde som en isbjørn (eller kanskje moskus siden vi er fra det området hvor den bor), er ikke fremmed for hunder, vant til å jobbe gratis og er litt over gjennomsnittet gode til å regne timer og minutter og gjennomsnitt. Lettvinte i kosten er vi også. Så om disse kvalifikasjonene kan være verifulle for noen er det bar å ta kontakt.

Takk også til alle de frivillige som gjør et slikt arrangement mulig. Uten det gratisarbeidet dere gjør ville det vært umulig å gjennomføre slike arrangement. Og arrangementet har vært en PR for hele Finnmark som også betyr mye økonomisk for næringslivet.

Selv FrP trenger frivillighet, eller kanskje særlig dem.
Siden de vil kutte i tilskuddet til frivillige organisasjoner.

Og da til mitt hjertesukk i dag. Fikk høre et rykte i dag. Som bør spres videre for forhåpentligvis å bli avkreftet som usant. I forbindelse med et annet stort arrangement der frivillige over flere år har arbeidet for å legge til rette og under arrangementet arbeider nær sagt døgnet rundt, var det krav om lege tilstede under konkurransene. Noen få timer hver gang. Legen som ble forespurt først krevde 6000 kroner. Pr dag. Heldigvis fikk de tak i en annen lege som gjør jobben gratis av interesse for idretten og lokalsamfunnet. Om dette ryktet er sant, foreslår jeg at ordet dugnad blir pensum også for de som tar legestudiet. En rimelig sum hadde vært ok og blitt godtatt. Men 6000 kroner? Pr dag? Timelønn på 2000 for å jobbe sammen med folk som jobber gratis og kanskje betaler andre for å gjøre sin egen jobb av egen lomme?  Da har grådigheten overtatt, og jeg håper ryktet blir avkreftet snarest.

Håper det snart er slutt på at enkelte har lov til å tro de er verd uendelig mye mer enn andre.

Brilleskille eller solfaktor?

Jeg liker godt å være på grensen til solbrent. Gjerne med lueskille og brilleskille. Hvorfor vet jeg egentlig ikke, men solsvidd ansikt og bustete hår er bortimot yndlingsfremtoningen min. Derfor blir jeg ofte i perioden mars-mai blitt kalt neger. Og da er det med positivt fortegn og mye misunnelse. Tradisjonelt var vel ikke negeren beheftet med min mer rødlige hudfarge, men likevel er det neger jeg oftest har blitt kalt.

Pent er det ikke, men imagen er god

Mens jeg selv tror jeg ser ut som en skikkelig barsk villmann som er ute på strabasiøse eventyr i fjellet stadig vekk. Pluss at gamle dagers skikk med å møte på jobb tirsdag etter påske i lyseblå skjorte for å fremheve brunfargen blir en daglig foreteelse.

Fordums obligatoriske solkrem

Ikke bra nok

Spørsmålet om beskyttelse mot solens skadevirkninger dukker imidlertid ofte opp. Historisk sett var det Nivea som var tingen. En hvit og ganske stiv krem i blå boks som var vanskelig å smøre utover. De mest hardcore brukte Vaseline. den var jo nesten som et brennglass på huden. Klissete og blank ble du også av den. Men solbrent ble du, og da var mye av hensikten oppnådd. Dessuten har det i enkelte kretser blitt hevdet at faktor er for pingler.

Så har det vært prøvd mye fra Piz Buin. Fransk, og hudpleie skulle en tro de kunne. Dessuten var det ikke å få kjøpt overalt og dermed gav det en viss eksklusiv følelse som ikke er til å kimse av.

Et fantastisk produkt, intet over, intet ved siden.
Anbefales

Det beste jeg har funnet er å smøre et uvasket (for å ta vare på naturlig beskyttelse) ansikt  med noe som heter TIROLER HOCHGEBIRGS LATSCHENKIEFERSALBE MARKE KAISERADLER. Anbefales ikke for barn under tre år står det på tysk bak på boksen. Et fantastisk produkt så lenge du har et visst grunnlag. Hindrer uttørring av huden, beskytter mot kulde og sol, og du får farge. Dette med beskyttelse er riktignok bare noe jeg tror. Men smak på navnet på denne, det oser kvalitet og tradisjon lang vei. Noe helt annet enn Delial eller Natusan.
Men jeg vet også at faktor er viktig mot solforbrenning. Uten godt grunnlag over lang tid er det bare faktor som duger om ikke solforbrenning skal ødelegge for dine planer

Jeg var ved en anledning på High Camp på Turtagrø. Dette er en toppturfestival med fokus på skibestigninger av høye topper som Nordre Skagastølstind, Ringstind og andre topper ved Turtagrø. Dett var i begynnelsen av mai, og værmeldingen var sol fra skyfri himmel. For å sikre meg gikk jeg til innkjøp av Piz Buin faktor 50. Været var så bra at vi gikk på ski med T-skjorte. Og vi var ute i solen fra 8 om morgenen til 8 om kvelden. Ansiktet ble smurt med Latchenkiefersalbe. Men på armer og hals brukte jeg faktor 50. Og smørte inn på nytt hver time hele dagen. Resultatet var at armene fortsatt var hvite som snø om kvelden. Det jeg ikke hadde regnet med var at solen klarte å brenne meg gjennom ull-T-skjorta slik at jeg hadde ryggsekkreimskille. Moralen er at solen brenner gjennom tøy i ekstreme tilfeller, og at faktor 50 beskytter bedre enn ull.

Men TIROLER HOCHGEBIRGS LATSCHENKIEFERSALBE gjorde jobben. Fin og brun i huden, samt glatt som et barn.

Finnmarksløpet og damer

Fortsatt sitter jeg og følger med på Finnmarksløpet. Analyserer vær, form til hundene, taktikk og mulige utfall. Følger med på masse internettsider når 10 hundespann ligger i ro på et sjekkpunkt, spent på hvem som tar initiativet videre.  Spennende for meg, men vet at for mange er det omtrent som å se maling tørke. Slik det var med sykling generellt og TdF spesiellt før. Nå er det mange som følger sykkel og lar seg rive med. Mange reiser jo til Frankrike for å være der det skjer når det skjer. Mens slike som meg følger det best på TV og på nett.

Nå når jeg følger Femundløpet, Finnmarksløpet, Giro de Italia, Tour de France og Vuelta Espana tett, bruker jeg altså 11 uker av året på det mange mener er kjedelig idrett der ingenting skjer, Kanskje ikke så rart at jeg er singel/enslig/ensom (stryk det som ikke passer). På den annen side kjenner jeg flere gifte menn som ser fotball omtrent hver dag. Og jeg kan ikke huske sist jeg så en hel kamp. Dette bringer meg dog videre til det jeg har på hjetet. Damene.



Jeg har bare mannlige kollegaer. Men tett sammen med oss jobber det mange damer. Innimellom er jeg også for kortere perioder innom kvinnedominerte arbeidsplasser. Ingen av disse er sure. Hverken mine mannlige kollegaer eller kvinnene jeg treffer i arbeidssammenheng. Men ingen er så blide og sjarmerende som de som konkurrerer i langdistanse hundekjøring. Inger-Marie Haaland, Sigrid Ekran, Trine Kristiansen Lyrek, Kristine Jerijærvi og Nina Skramstad er jenter jeg ikke ante fantes for et par år siden. Via reportasjer i TV har vi i fjor og i år blitt litt kjent med dem. Og for noen solstråler de er hele bunten. Hvorfor er det sånn?

Det er helt klart et krav for å mestre 14 hunder og få disse til å yte maksimalt at du har godt humør. Hunder merker humørsvingninger mye bedre enn oss mennesker.Er det noe annet som kjennetegner dem? Jeg tror det er et par ting de har felles og som bidrar til at de fremstår som særdeles blide og hyggelige.

1. De tilbringer veldig mye tid sammen med dyr. Dyr, og særlig hunder, gjør noe med oss mennesker. Hundene fremkaller følelser hos oss, de får oss til å føle omsorg, og ikke minst tør vi være oss selv fullt og helt sammen med dem.








 2. De har fulgt drømmen. Og forsaket veldig mye for å følge drømmen. Jeg kjenner ikke disse damene personlig, men tviler på at dyre vesker og ny kjøkkeninnredning er det som opptar dem mest. Men de har fulgt sin drøm. Og drømmen har blitt en realitet. Det blir en nok i godt humør av.


Nå har dessverre Nina og Kristine brutt. Men i dette øyeblikk kjører Inger-Marie i tet mot Levajok. Går hun også i år på en smell etter Levajok? Er Sigrid snart frisk igjen og kan yte maks? Kanskje Trine har en lur plan? Spennende blir det, og sure miner er jeg sikker på at det ikke blir hvordan utfallet enn blir fram mot Alta. Og det er fortsatt rundt 250 km å gjøre det på.

Sykling, hundekjøring og sjakk

Jeg er fascinert av store prestasjoner. Særlig når de er et resultat av nitidige forberedelser og virkelig dedikasjon. Og utholdenhet. Og intelligens. Slik som syklistene i de store tourene og klassikerne på våren. Og fellesstarter i langrenn. 50 km langrenn er mye mer interessant nå, enn da det var enkelstart. Taktikk spiller en større rolle, og kombinasjonen sjakk og fysisk utholdenhet er spennende. Eller for syklistenes del; taktikk, utholdenhet og risikosport.

Kombinasjonen sjakk og risikosport

 Historien om f.eks Tour de France er historien om episke prestasjoner. At doping har vært et problem lar jeg ligge denne gang, men den delen av historien tilfører også en ekstra dimensjon til dramaet. Som jeg nok kommer tilbake til i et senere blogginnlegg.

Nå om dagen er det Finnmarksløpet som opptar meg. Samarbeid mellom menneske og dyr, ekstreme vær- og villmarksopplevelser, ekstreme fysiske prestasjoner av mennesker og dyr  kombinert med voldsomme mengder taktikk og matematikk gjør at jeg kan fortape meg helt i denne konkurransen. Når kvinner og menn attpåtil konkurrerer på like fot, blir opplevelsen for oss som følger med total. Moderne teknologi med GPS-sporing gjør at det er mulig å følge med hele tiden, og når dette pågår døgnet rundt er det slitsomt også for oss som fascineres.

Verdens beste atleter

Nordisk stil

Selv har jeg syslet litt med hundekjøring, da i nordisk stil. På distanser opp til 30 km, eller i eksteme tilfeller 70 km over to dager med overnatting ute. Dette trodde vi var ekstremsport, men nå er det altså 1000 km som gjelder. Etappene er opptil 120 km, og kjøres i ett. På sjekkpunktene er du innom, men enkelte signerer bare for så å ta neste etappe på direkten. Kanskje løper enkelte hundespann 200 km nesten uten pause og med en gjennomsnittsfart på opp mot 15km/t. Selv har jeg snørekjørt på ski bak to doberman og tilbakelagt 30 km på ca en time. Men da er det tomt for krefter sekv hos en godt trent doberman.

Alaska husky derimot er intet mindre enn verdens beste atlet. Den løper lengre i høy hastighet enn noen andre hunder, kanskje dyr i det hele tatt, og restituerer seg raskere enn noen andre. 200 km på 14 timer, så fem timer hvile og hundene er klar for innsats igjen. Og hundene elsker det. Ingen som har sett dette i praksis er i tvil om det.

Huff og huff

Noen misforstår etter mitt syn dette, og mener det er dyreplageri. Det starter 1350 hunder i Finnmarksløpet, disse kontrolleres jevnlig på sjekkpunktene av veterinærer. Hunder som viser tegn på utmattelse eller sykdom taes ut av løpet.

I fjor døde to hunder underveis. Sterkt beklagelig, og alle er enige om at dette for enhver pris bør unngåes. Min påstand er imidlertid at disse to hundene hadde hatt et uendelig mye bedre liv enn storparten av hundene rundt oss før de døde. Og helt sikkert mye bedre enn disse hundene som lever livet sitt påkledd moteriktige klær på armen til en eller annen dame som bruker den som pyntegjenstand. For ikke å snakke om hundens slektning pelsreven, som lever et miserabelt liv i et bur for at vi mennesker skal pynte oss.

Hvis det er lite å se til meg for tiden, kan det være jeg sitter og prøver å analysere utviklingen i en eller annen idrett som kombinerer flere elementer. Gjerne Finnmarksløpet.