Bortskjemt? Vekkskjemt? Eller rett og slett utskjemt?

-Man skal ha bodd lenge i Norge for å forstå hvor vondt vi har det her, uttalte en av de overlevende fra Utøya. Godt sagt, og noe å undres over når jeg ser meg rundt, og ikke minst når leser aviser, nettdebatter og hører på politikere og synsere.

Når vi får det for godt trer tilsynelatende samme mekanisme inn som når vi mennesker har det riktig dårlig. Det er egoismen som den blir den bærende kraften. Vi tenker først og fremst på oss selv, og bryr oss lite om andre. Når vi har det virkelig dårlig, er det antagelig det at vi har mer enn nok med å overleve selv, og dermed mangler ressurser til å tenke på andre. Når vi har det virkelig bra, tenker vi antagelig underbevisst at andre ikke trenger noe hjelp og støtte av oss.

Du skal hedre din far og din mor lærte vi på skolen. I dag burde vi lære mer om dette, og kanskje også utvide til begge veier.

Dette viser seg i mange sammenhenger. Vi glemmer våre gamle, eller rettere, vi anser de gamle som et offentlig ansvar. Selv har vi nok med å nyte livet, realisere oss selv og i det hele tatt leve vårt eget liv. Mange eldre er ensomme og nesten uten kontakt med yngre familiemedlemmer og slektninger. Ikke slik det var før, og fortsatt er i litt dårligere stillte land, at de unge tok ansvar for de gamle. Slik vi ser en del av våre nye landsmenn fortsatt tenker.
De godt voksne har ikke tid til barn, barnebarn og oldebarn. Mange småbarnsforeldre får ikke sine egne foreldre til å avlaste dem litt fordi de godt voksne besteforeldrene er travelt opptatt med seg selv.

Noen ganger ser vi i det offentlige rom hvordan dette gjør utslag. Nå sist med idrettsheltene Petter Northug jr, John Arne Riise og Mikkel Diskerud. Disse tre har satt seg selv i førersete på en måte som opprører enkelte, men som mange godtar og faktisk hyller.
Det synes ukjent, eller helt uvesentlig, for dem at de faktisk har et ansvar for å gi noe tilbake til dem som hjalp dem frem.

Bortskjemt?

Vekkskjemt?

Definitvt utskjemt?

Petter Northug jr går ut av landslaget med en dårlig skjult agenda om å ikke dele sin markedsverdi med sine kompiser innen langrennssporten. Ikke så rart kanskje, slik har det stort sett blitt ellers i samfunnet også, og slik sett er han bare et tegn i tiden. Verre er det at det er Coop som er hovedbidragsyteren til denne satsningen. Coop som var tuftet på fellesskapet, som skulle dele overskuddet med medlemmene, og var en motvekt mot kjøpmennene som først og fremst tenkte på seg selv.

John Arne Riise har aldri stått frem som annet enn opptatt av seg selv. Og at han går ut av landslaget og inngår kontrakt med en konkurrent til Norsk Tipping er ingen overraskelse. Verre er det at intellektet hos ham selv og hans rådgivere ikke klarer å se at han faktisk har en gjeld til fellesskapet og Norsk Tipping. Greit nok å drive egentrening, men ingen blir en topp fotballspiller av bare å sparke ballen i garasjeveggen.

Mikkel Diskerud vil heller spille for USA enn Norge. Det er hans klare rett i og med at han har dobbelt statsborgerskap. Begrunnelsen burde han holdt for seg selv. At vi i Norge ikke tar vare på individet i tilstrekkelig grad, er tullprat. Særlig i en lagsport som fotball. Og særlig i Rosenborg, som har i sitt verdigrunnlag å gjøre hverandre gode. Dette er grunn god nok til å ta inn Nils Arne Eggen for å filleriste gutten verbalt.

Denne mannen kunne løftet pekefingeren og lært enkelte litt fakta om livet

Disse tre karene er intet mindre enn bortskjemte drittunger i mine øyne. Det er dessverre ikke bare deres egen mangel på vurderingsevne som gjør at de er det. Vi er stort sett i ferd med å bli det alle sammen.

Cathrine Larsåsen har jeg ikke tatt med i samme åndedrag som de tre ovennevnte. Hun er på verdensbasis en middelmådig utøver som er litt penere enn de som er bedre enn henne. Hvis jeg hadde vært stavhopper på tilsvarende nivå hadde neppe Bettson vurdert å tilby meg kontrakt. At utseende betyr mye er for meg en helt annen diskusjon. Hun må bare få utnytte sitt lille potensiale som best hun kan.

Ikke verdens beste stavhopper, da må man utnytte andre muligheter

Selv er jeg glad for at de to utøverene som ble verdensstjerner av de som var barn da jeg brukte en del tid som leder i et idrettslag, ikke har glemt sine røtter. Jeg har overhode ingen ære for at de kom dit de er, men syns det er godt å høre at søskenparet Berger fortsatt stiller opp for sin gamle klubb når det passer sånn. Og at de fortsatt stiller opp for sine gamle sponsorer i nærmiljøet på Dombås. Forbilledlig av Lars og Tora. Slik tror jeg også Marit Bjørgen er. Og mange andre. Bildet er ikke helsvart, men de som først og fremst tenker på seg selv tar så stor plass. Og ekstra synd syns jeg det er at de er et resultat av den verden vi lever i.

Selv kommer jeg til å glede meg om Petter Northug fortsatt vil lykkes som skiløper. Men jeg er så smålig at jeg også vil glede meg om han mislykkes. Slik sett har jeg fått et unikt utgangspunkt for å følge neste vinters konkurranser i langrenn.

Kanskje er dette Petters måte å sikre seg på. At han vil underholde slike grinebitere som meg uansett.

Endelig Tour de France

Endelig er utgave nr.100 av Frankrike rundt i gang. Omtrent 40 av disse har jeg fulgt med på så godt jeg har kunnet. Først var det korte reportasjer i Adresseavisen, med løypeprofiler som ujevne sagtenner, med sort-hvite bilder av syklister med svarte sko, hvite sokker, svart shorts og ulltrøyer. Jeg leste meg opp om ryttere som Eddy Merckx, Fausto Coppi og ikke minst Tom Simpson, som døde på Mt.Ventoux i en rus av alkohol, stryknin og amfetamin. Historier som fascinerte meg, og gjorde at dette bel en årlig happening. For å følge med, hendte det jeg kjøpte franske aviser på Narvesen. Fransken mim har aldri vært god, men noe av fransken fra gymnaset ble altså repetert på denne måten.

Fausto Coppi

Senere, mye senere, ble det mulig å følge rittet på Eurosport. Utenlandske kommentatorer, vakre bilder fra et fantastisk landskap, og mer direkte oppdatering fra rittet gjorde at jeg definitivt var solgt til Tour de France tre uker hvert år.

Minnesmerke etter doperen Tom Simpson, som var en stor syklist som syklet med hjertet utenpå trøya.

Så kom internett, og etterhvert TV2 og Johan Kaggestad. Og Hushovd, og Boasson Hagen. Og Dag Otto.

Og doping. Doping som det faktisk er kultur for i TdF. Helt frem til på 60-tallet var doping tillatt, og det ble ansett for absolutt nødvendig å ha den rette medisinen. For det var medisin de kalte det, disse rytterne som måtte reparere sykkelen selv om den gikk i stykker, som stoppet for å snu bakhjulet for skifte gir. De hadde nemlig et stort drev på ene siden, og et mindre drev på andre siden. Reservedekk og slanger kveilet de rundt kroppen.
Dopingmidlene var mange, og alt ble prøvd. Rittet var lengre og hardere enn i dag. Og noen måtte bøte med livet. Trist, men i dag er det med på å bygge opp mytene omkring dette arrangementet.

Jeg har ett ankepunkt mot Johan Kaggestad. Det er den totale fordømmelsen og mangelen på forståelse han har overfor de som har tydd til ulovlige midler. Man skal være klar over at mange av rytterne har en helt annen bakgrunn og kultur enn våre norske ryttere. Mange er fra svært fattige land, har dårlig utdannelse, og er mer avhengig av å lykkes enn våre. Som også har blitt tatt for doping. Jeg er en stor fan av Aleksander Vinoukorov fra Kazakstan. For ham var veien til suksess mye tyngre enn for rytterne fra Nord-Europa og USA. Og jeg tilgir glatt at han har prøvd å ta snarveien via doping. Og det burde Johan gjøre også.
Jeg har vanskeligere for å tilgi Lance Armstrong. Det han gjorde var så uendelig mye mer kynisk. Han dro med seg andre, truet andre til taushet, bestakk sentrale ledere og hadde de absolutt beste rådgiverne. Han ble til og med hyllet gjennom mange år av Johan. Selv jeg hadde mistanke til Lance lenge før det sprakk.

Her skulle jeg ha vært, men da mister jeg Johan

Men utover det er Johan et unikum. Som jeg i ukene som kommer skal lære geografi, naturfag og historie av.

Og så er jeg glad for at så mange av mine venner på sosiale medier kommenterer og følger rittet. Det skal bli herlig å starte Facebook uten at halvparten av statusoppdateringene er en av følgende: ManU, Nortug, RBK. Jeg forstår folk som fascineres av fotball og langrenn og alle andre former for sport. Og heldige er de, for det er så fort gjort. En fotballkamp varer vel 2X45min, 50 km på ski varer maks 2,5 t. Mens jeg fascineres av seks timer daglig i tre uker. Seks timer som for mange er like kjedelige som å se på at maling tørker.

Mens jeg ser det som det ultimate, en blanding av risikosport og sjakk.

Trenger jeg ny sykkel?

Har i kveld faktisk tilbrakt 2 timer på sykkelen. Min gode, gamle Trek hardtail gjorde jobben.
Litt asfalt, litt sti, mye grusvei og altfor mye pukk. Veltet to ganger. Først på gress, det er bare stas for å fjerne frykten.

Så veltet jeg på pukk, og det resulterte i skrubbsår på legg og hofte. Problemet er ett av disse:
- for gammel syklist
- for gammel og utdatert teknikk
- for gammel sykkel
Eller en kombinasjon av alle tre.

De to siste kan jeg gjøre noe med. Men siste punkt blir ikke i år ettersom jeg fortsatt etterlever min selvpålagte innkjøpsstopp. Derimot kan jeg nå begynne å tenke på hva slags sykkel jeg burde hatt.

Svaret er antagelig en stisykkel. Eller er jeg i eldste laget til slik lek? Tror ikke det, dessuten tar jeg med meg noe min far uttalte etter at han ble syk. Noe han aldri ville sagt mens han selv var frisk.

Historien var at han ved et tilfelle var med meg inn på en sportsforretning der jeg skulle kjøpe noe i forbindelse med jobben. I butikken fikk jeg se noen breie løssnøski jeg umiddelbart fikk lyst på. Dette fortalte jeg min far, og fortalte det slik at jeg virkelig hadde lyst på dem, men at de kanskje var i overkant av hva jeg egentlig hadde bruk for. Da sa han følgende:

- Har du lyst på dem, så kjøp dem nå når du vet du kan bruke dem og ha glede av dem.

Nå kolliderer dette litt med innkjøpsstoppen min i år. Derfor kan jeg nå bruke tiden på å finpusse teknikk og bli en bedre syklist. For jeg har etterhvert oppdaget gleden av å mestre uten optimalt utstyr. Før kunne det være slik at om jeg ikke mestret noe, fantes det alltids utstyr å skylde på. Og noen ganger ble utstyr kjøpt inn som gjorde vanskelige ferdigheter lettere og mestre. Og gleden over å mestre kom nærmest av seg selv.

Vakrere blir knapt en sykkel, fast nav, ingen bremser, ikke en gang styretape.

Men denne mestringen kan ikke sammenlignes med mestringsfølelsen du får når du klarer noe til tross for at utstyret er litt dårligere enn optimalt. Så vi får se hva det blir neste år. Kanskje blir det en single-speed, med fastnav, men uten gir og bremser. Det optimale i minimalistisk sykkel.

Men akkurat nå, med sår hofte og legg, har jeg lyst på stisykkel. Og lette rando-ski. 

Man kan ikke alltid overgå forventningene

For en god stund siden ble jeg ferdig med å lese "Politi", Jo Nesbøs siste. Forut for denne beskrev jeg mitt ambivalente forhold til forfatteren, og mine forventniger til denne boken.

Jeg kan nå trygt si at forventningene var høyere enn det jeg opplevde. Kritikerne jublet over boken, og hevdet det var den beste han hadde skrevet. Der er jeg sterkt uenig, og vil påstå at om dette hadde vært debuten, ville suksessen aldri blitt som den ble. "Flaggermusmannen" var en bedre bok.

Men "Politi" er en god bok, bedre enn de fleste.

Men jeg savner er hel del. Jeg skal ikke røpe handlingen, men syns løsningen på at Harry Hole fortsatt er i live, er altfor svak og fantasiløs. Og det var den oppstandelsen fra de døde jeg var mest spent på.

Bruken av "cliff-hangers", der slutten på et kapittel gjør at du bare må fortsette, er overdrevet. Det er flere steder brukt helt kunstige slike, der avslutningen av et kapittel tyder på at det oppstår dramatikk ender i helt hverdagslige situasjoner.

Videre har Jo Nesbø flere ganger fått skryt for sitt knappe og direkte språk. Det gjelder ikke denne boken, noe følgende fra boken illustrerer:

De sto foran det nedlagte sagbruket hvor rødmalingen flasset av, og samtlige ruter i de små vinduene var knust. Det visne gresset lå som nazilugg på bakken, kjemmet i den retningen vannet hadde rent i går natt. I skyggene lå grå flekker av vasstrukken snø. En for tidlig hjemvendt trekkfugl sang optimistisk og dødsdømt, og elva klukklo fornøyd.

Dette er jo en sann oppramsing av klisjeer og metaforer. Jo Nesbø, du kan så mye bedre!

Men takk allikevel, det er godt å se at ikke alt du gjør er sånn at jeg selv skulle ønske jeg kunne tilsvarende Jo!

Er det noen av oss som er mer verd enn andre?

I dag stakk helseministeren hånda i et vepsebol da han oppfordret sykepleierne til å vise fleksibilitet, og på spørsmål om det var en menneskerett å bare arbeide hver tredje helg avkreftet han dette. VG var raskt frempå, og hevdet Støre hadde gått i strupen på sykepleierne. Anders Folkestad var naturligvis rsakt på banen, og han og andre hevdet naturligvis at sykepleierne er viktigere og mer verd enn andre grupper. Ikke direkte, men det skinner tydelig gjennom at det er det de mener.

Grovt sett er det tre yrkesgrupper som har klart å etablere en tro på seg selv som viktigere enn andre, polititjenestemenn, sykepleiere og lærere. Ved alle senere lønnsoppgjør har vi fått tutet ørene fulle fra Anders Folkestad, som representerer alle disse tre gruppene, at disse fortjener mer lønn og mer fritid enn andre grupper. Og ære være ham for det, det er tross alt jobben hans som leder i UNIO. Han har vært så dyktig i jobben sin at mange av medlemmene faktisk tror på sin egen fortreffelighet i forhold til andre.

Hvem er mest verd av disse to damene? Bare en av dem kan ta fri flere helger enn hun arbeider, og hun kan også heve høyere lønn. Det syns jeg er feil.

Men er de egentlig så mye viktigere enn andre? Ser vi på hvilke behov vi mennesker har, er behovet for sykepleiere, lærere og politifolk langt fra de mest grunnleggende. Vi trenger først og fremst mat. Derfor er de som er involvert i å sørge for at vi får mat de viktigste. Fra produsenten av råvaren, via foredlingsbedrifter og distribusjon, frem til den som tar i mot penger i butikken. Hele denne kjeden av folk arbeider for dårligere lønn enn UNIO sine medlemmer. Da unntar jeg eiere av matvarekjeder og enkelte andre ledere. De som er nederst, produsentene, arbeider uavhengig av om det er helg eller hverdag. For at lærere, sykepleiere, politifolk og alle andre skal få tilfredstillt sitt behov for mat, og kreve voldsom kompensasjon om de skulle måtte arbeide litt på helg.

Når vi har maten sikret og på plass i tilstrekkelig mengde kan vi begynne å tenke på tak over hodet. Og her igjen, bygningsarbeidere tjener mindre enn UNIO-gruppene. Hvorfor i all verden skal det være slik?

Essensen i det jeg skriver er at vi er i ferd med å glemme hva vi egentlig lever av. Produksjon av varer og tjenester. Og at det må være noe feil med et samfunn som ikke setter pris på de som skaper verdiene og tilfredstiller våre basale behov. Mens alle andre skal ha og ha og ha, mer og mer og mer. Mer penger for mindre og mindre arbeid.

Vi må nok alle tåle at vi ikke kan ta det som en selvfølge at vi har fri lørdag og søndag. Jeg er oppvokst i primærnæring der det ikke var annen forskjell på hverdag og helg og ferie enn at vi ungene hadde fri fra skolen. Jeg har også arbeidet på arbeidsplasser der jeg sto til disposisjon døgnet rundt 26 uker i året. Jeg har vært på arbeidsplasser der det var fast å arbeide annenhver helg. Ingenting av dette har jeg tatt skade av.

Derfor har jeg ingen medfølelse med sykepleiere som kanskje ikke alltid har to helger fri mellom hver arbeidshelg. Mange i viktigere arbeid jobber mer for mindre penger.

Punktum, punktum, komma, strek

Punktum punktum komma strek,

slik ble lille Arnes fjes.

Strek på strek og mave stor

Slik kom Arne til vår jord.

Med denne reglen lærte jeg i sin tid å tegne. Eller, jeg lærte det egentlig aldri, men å få et rundt ansikt ned på papiret gikk nå på en måte. Eller på et enkelt, datidens tegnebrett.

Omtrent slik tegnet jeg

Jeg ble aldri noen tegner. Og det plager meg veldig lite. Verre er det imidlertid at jeg aldri ble god til å sette komma på rett sted i skreven tekst heller. Og nå når nettet kryr av selvutnevnte norsklærere, sliter jeg med kommentarer om disse feilene. Skjønnt sliter, det plager meg ikke.

Viktigheten av komma på rett plass lærte jeg på befalsskolen. Her ble det innprentet så sterkt at vi til og med satte en ring rundt tegnet for å markere det ekstra godt. For å lære denne kunsten brakte Forsvaret setningsanalyse til nye høyder. Eksemplet som ble brukt for å motivere oss, for motivasjon for læringen var veldig viktig i forvaret, der sto det om liv eller død, var følgende:

Skyt ham, ikke vent til jeg kommer.

Skyt ham ikke, vent til jeg kommer.

Heldigvis er det sjelden mine tegnsettingsfeil får like alvorlige konsekvenser. For selv om jeg alltid har likt å skrive, har jeg aldri likt å legge særlig flid i det. På skolen kladdet jeg aldri, og leste aldri gjennom før jeg leverte, ikke engang da stilen tll examen artium skulle leveres.

Noen ganger er imidlertid tegnsetting veldig viktig. Ikke bare i forsvaret, men alle steder der skreven tekst brukes. Derfor burde jeg ansatt en korrekturleser. Og med de inntektene bloggen etterhvert genererer, burde det være attraktivt å gå inn på en fifty-fiftyavtale. Arbeidet vil stort sett ta en halvtime i uka. Men du må være tilgjengelig 24/7. For når inspirasjonen kommer, må det ut.

Trenger jeg regnskapsfører også?

På Oppdal har vi en som bare går under navnet "Komma". Hvordan han har fått navnet er det flere historier om. En, og den jeg liker best, er at han skrev en stil fullstendig uten tegnsetting, og deretter skrev en mengde komma og punktum til slutt. Der var det bare for læreren å forsyne seg. Det kan jeg også prøve om ingen søker jobben. Det hører med til historien at bror til Komma en stund ble kalt Punktum, men det slo liksom ikke an. Komma er det derimot mange som ikke vet hva egentlig heter.

Værsågod, forsyn dere:,,,,,,,,,..........

Den store styrkeprøven, en dag i kø for meg.

Jeg kjører som support for en gjeng glade amatører under sykkelrittet mellom Trondheim og Oslo. Noen ganger i teknisk bil med ansvar for reservehjul og deler forøvrig som måtte bryte sammen på en slik tur. Men i morgen skal jeg ha en friere rolle og sitte i en av de andre følgebilene. Der skal jeg regne tider, utarbeide prognoser og gjøre det som må til ellers for at karene og en dame skal komme seg til Oslo.

I forrige årtusen syklet jeg litt selv, og fullførte både på tandem og vanlig sykkel. Nå er jeg for lat, eller for gammel, eller for feit, eller har for dårlig tid, eller for dårlig utstyr, eller alt dette. Men jeg syns det er moro å bruke ei helg for året på dette. Den forbrødringen og enigheten og samarbeidet som vi viser der gjør at jeg får igjen troen på samarbeid for å nå felles mål.

Her deltar folk fra forskjellige yrker, i litt forskjellig alder, fra litt forskjellige steder i landet, og med alle meninger om viktige spørsmål. Her hilser jeg og ler sammen med pelsdyroppdretteren. Og med rovdyrmotstanderen. Og med han som nekter for at klimaendringene er menneskeskapte. Og alle i gruppen som stemmer Senterpartiet smiler og ler når de ser meg. Vi enes med det ene mål; Å få flest mulig til Oslo på kortest mulig tid.

Men også her møter jeg dem jeg forakter og ikke kan tolerere. For det blir mye kø. Og kødynamikk interesserer meg, og ikke minst; irriterer meg. Og så møter jeg noen sure damer. Som også irriterer meg mer enn det meste annet.

I dag var jeg på kurs for følgebil-mannskaper. Dette ble ledet av en politimann. Jeg ser at denne politimannen er kjekk, slik damer kan se at Angelina Jolie er flott. Denne politimannen serverte en leksjon helt på det jevne. Saklig og rettet mot det vi skal gjøre, men uten de store pedagogiske utskjeielsene. Ikke bedre enn tidligere år, men heller ikke verre.
Men etter leksjonen, der jeg som den kunnskapstørste, men svakt svaksynte og lett tunghørte mann jeg er, satt fremst møtte jeg på tur ut og bakover i lokalet, to damer i overmoden alder på full fart fremover. De gikk rett bort til den kjekke politimannen og fortalte ham at dette var det beste kurset de hadde vært på. Typisk overmodne damer sier jeg da. Ingen av oss distingverte menn ville noensinne finne på å si noe sånt til f.eks Angelina Jolie. Selv ville jeg kanskje fortalt henne at hun var enda mer strålende vakker enn jeg hadde trodd.

Seriøst på følgebil-kurs.

Så havnet jeg omtrent sist i køen for å få nummerlapper og lignende for registrering av følgebilen. Bak ei fra Helgeland med rompe som sikkert var kjempegod å sitte på. Ihvertfall så det ut som hun stort sett hadde gjort akkurat det. Ettersom jeg har arbeidet på arbeidsplasser med overvekt av damer, og derved vet hvordan damer omtaler menn seg imellom, kan jeg trygt skrive dette. Jeg er ikke noe dårlig menneske eller mann eller mannssjåvinist av den grunn. Denne damen med stor rumpe, kommunefarget hår, ustellt ytre, stram sykkeltrøye, skjærende stemme og ufikse briller sprang mellom køene, for det var fler, og dirigerte sine tropper. Hver gang kom hun tilbake og presset seg med største selvfølgelighet inn foran meg.

Men i dag var jeg i godt humør og lot det passere. Kanskje skyldes mitt gode humør at jeg i år antagelig får kvinnelig sjåfør. Og da er det en av disse pene, hyggelige, flinke, veltrente, smarte damene fra Oppdal jeg snakker om. Hadde det ikke vært for det hadde jeg antagelig pirket borti damen foran meg og kanskje sitert en kamerat (trønder som dere ser på språket) som da han så en stor rumpe utbrøt:

Viss allt derre verske, må de vårrå hæmningslaust godt å skit!

Når hadde du sist bruk for en bøkker?

De fleste av oss har vel aldri hatt bruk for denne yrkesgruppen. Og det er helt tilfeldig at jeg vet hva en bøkker er. Kanskje har noen av dere aldri tilfeldigvis blitt oppmerksom på disse håndverkerne?

Vakkert håndverk som vi ikke lenger har så mye bruk for

En bøkker er en som lager og reparerer tretønner. Fra i middelalderen var det vanlig å oppbevare mat og drikke i tretønner av forskjellig slag, og bøkkeren var en stor yrkesgruppe. I takt med tidens endringer ble det mindre bruk for bøkkere, og i dag er det vel nærmest bare i museal sammenheng at det er behov for folk med kunnskap i bøkker-faget.

Verden endrer seg, ikke alltid til det bedre, men likefullt endrer den seg. Halvparten av de yrkene som er vanlig i dag, var helt ukjente for bare 20 år siden. Og mye vi drev med på 80-tallet er helt utdatert i dag. Behovene endrer seg, og vi må vise omstillingsevne.

Derfor er jeg i dag motstander av pelsdyrhold i bur, og for en politikk som tar vare på rovdyr ute i naturen. Synspunkter som gjør at jeg aldri kan gå på en fest på lokalet om slike fortsatt fantes, uten i beste fall å få juling.

Triste dyr, som helt unødig lever i bur.

Pelsdyrhold er etter mitt syn en totalt unødvendig næring som burde vært avviklet. Dyr kan sikkert lide like mye i andre husdyrnæringer, men da som et ledd i produksjon av mat. Som vi trenger, og som det er viktig å opprettholde egen produksjon av. Vi har ingen garanti for at vi i fremtiden kan kjøpe all mat fra utlandet, uannsett hvor mye penger vi har. Derfor bør det stilles omstillingsmidler til disposisjon for næringa, og gjøre det attraktivt for dem i næringa å avvikle. Det var vanskelig for bøkkeren som ble overflødig i sin tid, det vil det nok også bli for en del pelsdyroppdrettere. Men verden fortsetter, og andre muligheter vil dukke opp.

Rovdyr er i media denne våren. Det sees ulv og bjørn overalt i landet vårt. Og takk for det. Møtet med store rovdyr er noe av det som gjør sterkest inntrykk av de opplevelsene jeg har i naturen.De er også viktige for å oppretholde balansen i naturen. Og denne balansen er en del av arven vi skal gi videre til senere generasjoner.

Hva så med saueholdet? Det kan ikke drives slik som i dag. Det er ingen selfølge at vi skal slippe degenererte husdyr på utmarksbeite. Husdyr med lavt flokk-, flukt- og forsvarsinstinkt. Eller husdyr som om de legger seg på feil måte ikke klarer å reise seg igjen.

Vi spiser i gjennomsnitt 2,1 kg sauekjøtt hver i året. Prisen kan derfor lett økes med 100 kr pr kg uten at folk flest vil få store problemer. Denne økte fortjenesten må gå til sauebonden som da får økonomisk grunnlag for å bruke andre saueraser, gjete dyrene, og der det ligger til rette for det, sette opp gjerde mot rovdyrene.

Kanskje egner slik sau seg bedre enn de mer vanlige rasene?

Mattilsynet må få økt myndighet til å pålegge saueholderne å utføre nødvendige tiltak. Vi har ikke tid,sier mange. Vel, det er ikke noen selvfølgelighet at sauehold skal være mindre arbeidskrevende enn annet dyrehold. Med økt pris for kjøttet følger også økte utgifter. Hvert lam levert til slakt, vil jo med mitt forslag gi ca 2000 kr ekstra. Leverer du 100 lam, som er et lite hobbysauebruk, får du 200 000 ekstra å drive dyrevelferd for. Det tror jeg du unngår store tap for.

Men skal vi få til dette må vi huske bøkkeren. Og typografen, som også ble overflødig for ikke lenge siden. Omstilling og tanke for kommende generasjoner er nøkkelord.

Skal jeg kjøre fortere enn fartsgrensen?

Jeg er blant de mange som kjører altfor mye bil. 30000 km i året har det lett for å bli. Jeg råner ikke, og det aller meste er nødvendig kjøring. Kunne vel barbert av noen kilometer på fritiden, og jobber med den saken. Derfor har jeg faktisk godt håp om å komme ned på 24000 km i år.

I april 2012 fikk jeg min foreløbig siste fartsbot. 1600 kr for å kjøre 91 km/t i 80-sona. Vel fortjent, selv om det er litt sure 1600 kr. Imidlertid har velstanden i Norge blitt så høy at de fleste kan takle en slik sum uten at de må spise grøt i lange tider. Slik også med meg, det var ingen av mine planer som ble endret etter denne bota.

Et tenkende menneske. Som tenker store tanker.

De fleste av mine kilometer i bil sitter jeg alene, og da tenker jeg på mye rart. Som at kostnaden til fartsbøter for mitt vedkommende er på 53 øre pr mil. Ikke all verden i forhold til øvrige utgifter ved bilkjøring.

Så tenkte jeg videre. Hvor mye sparer jeg i drivstoff på å kjøre lovlig? Dette ville jeg finne ut av.

Derfor begynnte testen på den strekningen jeg oftest kjører, mellom Oppdal og Dombås. 80 km med 500 m høydeforskjell underveis.
Kjørte frem og tilbake i nøyaktig lovlig hastighet. Gjentok dette tre ganger, og fikk et bra grunnlag for å sammenligne.
Deretter kjørte jeg tilsvarende der jeg konsekvent kjørte 10 km/t for fort. Her må tilføyes at jeg kjører på tider av døgnet der dette er nesten forsvarlig.

Dette bildet er tatt i 50-sona på Vinstra etter å ha kjørt fra Oppdal om morgenen, Pent forbruk! Og dette var før jeg regnet ut at samvittigheten min krever at jeg kjører fortere og mer drivstofføkonomisk.

Stor var overraskelsen da jeg regnet ut at jeg kjørte billigere når jeg kjørte for fort. 0,02 liter mindre på mila for å være nøyaktig. Tallene er regnet ut etter fyllinger og km og ikke på kjørecomputeren. 0,02 liter koster rundt 26 øre. På mine 3000 mil betyr det en besparelse på 780 kr i året. Kjører jeg ett år til uten bot, altså to år uten bot, vil regnestykket gå nesten i null.

Men alt kan ikke regnes i kroner og øre. Mitt avtrykk her på jorden blir også mindre, ettersom jeg slipper ut mindre CO2 når jeg kjører for fort. Temperaturen på Jorden vil stige litt saktere. Og hvis mange nok gjør som meg vil temperaturen stige betraktelig saktere. Det kan jeg ofre 20 kr i året for.

Jeg vet faktisk ikke om jeg har samvittighet overfor kommende generasjoner til å kjøre i lovlig hastighet lenger.

Hvordan skal jeg lære meg å bruke ordet deilig?

Det er så mye jeg ikke liker, og jeg unngår det jeg ikke liker så godt jeg kan.

De som har fulgt meg vet at jeg unngår å banne. Jeg syns ikke banning og skjellsord beriker språket noe særlig. Samtidig forhindrer min motforestilling mot skjellsord meg fra å uttrykke meg med all den rikdom på følelser og stemninger som banning og skjellsord unektlig kan gi mulighet til. Så av og til glipper det for meg også.

Videre vet mange at jeg ikke bruker ordene "bortoverski" om turski, og "trikkeskinner" om gode skispor. Dog er disse ordene så grunnfestet hos enkelte at jeg ved et par tilfeller har tatt dem i bruk, ikke fem ganger, men kanskje to.

Men ett ord har jeg ennå ikke funnet det nødvendig, eller passende, å bruke. Kanskje er jeg rett og slett for dårlig i norsk til å bruke ordene i språket vårt for å variere og nyansere? Men enkelte ord henger igjen som ubrukelig for meg.

Det ordet jeg aldri har funnet noen fornuftig bruk for er deilig. DEILIG! Hva i himmelens navn er slik at jeg må bruke adjektivet deilig? Jeg vet ikke om noe som er deilig. Eller noen for den del.

Men det er et ord jeg absolutt skulle lært meg å bruke. For det er veldig anvendelig ser jeg. Jeg googlet DEILIG, ba om bilder, og hva fikk jeg?

 Med andre ord, hva har Linni Meister, Erna Solberg, Vibeke Skofterud og rakfisk til felles?
Jo, de er alle deilige.

Et så anvendelig ord må jeg lære meg å bruke! Jeg bruker forresten ordet hver jul, da synger jeg Deilig er jorden...

Jeg foretrekker Hells Angels fremfor enkelte andre

Nordmenn er vel omtrent verdensledende når det gjelder å være med i frivillige organisasjoner. Idrettslag, sangkor, sanitetsforeninger, bilklubber, hundeklubber, frimerkesamlerklubber, politiske partier, ja det finnes vel knapt en hobby eller interesse som ikke har en klubb eller organisasjon. Svært få av oss er ikke med i en eller annen slik klubb eller forening. Og disse er stort sett demokratisk organisert slik at alle kan være med, og alle kan øve innflytelse. Mange av disse har gitt medlemmene verdifull erfaring de kan bruke i arbeid og i større organisasjoner, for ikke å snakke om i politikken både lokalt og sentralt.

Eksempel på åpent og inkluderende miljø

I tillegg er over 100 tusen nordmenn medlemmer i mer lukkede klubber. Slike som det ikke er bare å melde seg inn i for alle som har lyst. Og disse klubbene liker ikke jeg.

Nå vil kanskje noen si at det er bare fordi jeg aldri har vært invitert til å bli med. Det må de bare hevde, og det hjelper nok lite at jeg kan forsikre om at så ikke er tilfelle.

De jeg snakker om er slike som Frimurerlogen, Lions, JCI, Odd Fellow, Hells Angels, Rotary og andre i samme kategori. Det er flere, men jeg nevner disse fordi jeg har venner i alle disse, noen er sågar med i flere. Felles for dem er at jeg ikke bare kan melde meg inn. Det stilles krav til de som skal bli medlemmer, og de må anbefales av allerede medlemmer.

Disse vennene mine i disse organisasjonene skifter ofte personlighet når de er i møte, tjeneste eller på annen måte representerer foreningen. Det vil si Hells Angels er redelige i så måte. Jeg har en venn og en bekjent i Hells Angels, begge vedkjenner seg meg fullt ut også når de er sammen med andre fra klubben. De er rett å slett de samme hyggelige karene som de ellers er. En gang jeg traff på flere fra Hells Angels på en større parkeringsplass, fikk jeg muntre tilrop av typen; -Hei Arne, hvordan står det til?

Hyggelige karer

Slik er det ikke hos de andre. Ved en anledning var jeg innleid som foredragsholder i en Lions-forening, Lions som muligens er den mest folkelige av disse. Jeg ankom i god tid, sjekket det tekniske utstyret med prosjektør, og satte meg ned med en kopp kaffe. Da en av mine venner i klubben kom, fikk jeg spørsmål om hva i h.... jeg gjorde der. Underforstått var jeg ikke velkommen. Og slike eksempler har jeg også med både frimurere, Odd Fellows og rotarianere.

Hva kreves så for å komme innenfor i disse miljøene? Svært mange av dem krever at du tror på Gud, har et ordnet liv, har god økonomi, har en viss etikk og blir anbefalt av andre og i tillegg er mann. Jada, jeg vet det er noe som heter Rebekka-losjer, og at Lions godtar kvinner som medlemmer og at det er andre unntak. Men sånn rent generellt er det vanskelig å bli medlem for en kvinnelig muslimsk stripper med inkassokrav. Og vanskelig for en lurvete, gammel tidligere punk-rocker som har vært på Blaze. Slik som meg. Men det plager meg ikke at jeg ikke kan bli medlem. Dog må sies at enkelte av dem jeg kjenner på innsiden er mer lurvete og tvilsomme enn meg.

Hvorfor er folk med i slike? Mange av disse foreningene har et skinn av veldedighet. Frimurerene gir for eksempel hvert år en gave på en million til et godt formål. En million er jo hele 50 kr pr frimurer. Samme sum som jeg betaler for bladet =Oslo, som jeg kjøper flere ganger i året.

Flere av dem har i statuttene at alle innsamlede midler skal brukes humanitært, mens all drift skal taes av en høy medlemskontigent. Vel og bra, men jeg vet også at enkelte som kommer inn i miljøene reagerer på at et lite fåtall drar nytte av utstrakt representasjon og andre fordeler. Mens grasrota må samle inn penger og betale kontingent.

Ikke Ku Klux Klan, men frimurer

Dessuten skal medlemmene utvikle seg selv og leve opp til en viss standard. Dette gjennom ritualer, gjerne hemmelige, som får en konfirmasjon eller annen kirkelig handling til å virke puslete. Tviler på at verdien av disse ritualene på det personlige plan er særlig større enn virkningen av at du ble båret til dåpen som barn en gang i tiden.

Ikke bra

Nei, jeg får kalle en spade en spade, og jeg er overbevist om at alle jeg kjenner som er med i disse klubbene, er opptatt av statusen det av en eller annen grunn gir. Og er litt pompøse. Og nettverket du blir en del av. Det er nok mer hjelp i å oppsøke lokale frimurere om du får problem et sted i verden, enn å oppsøke det lokale idrettslaget. Og nedenstående er klippet fra informasjonssidene til Den Norske Frimurerorden, og forteller ganske klart at en trengende frimurer er mer trengende enn et trengende medlem av idrettslaget.
Formålet med etableringen av Frimurerhjemmene var å skaffe frimurere og deres enker gratis eller rimelige boliger. Som følge av samfunnsutviklingen, er behovet for å sikre trengende frimurere og deres enker vesentlig redusert, og boligene kan også tildeles andre frimurere. Trengende frimurere ivaretas nå også gjennom andre velferdstiltak i Ordenen.

For å møte denne samfunnsutviklingen er statuttene endret ved beslutning av Ordenens Stormester i Det Høye Råd den 2. desember 2004.

Ikke akkurat klubbhuset til idrettslaget

Hvorfor er jeg sånn motstander av disse klubbene? To prosent av Norges befolkning er med, mange av disse er vel etablerte i posisjoner som gir makt og innflytelse. Det utgjør etter mitt syn en fare for demokratiet.
Dessuten bryter disse klubbene med tanken om at vi alle er like mye verd. Som er grunnfestet i meg. Derfor syns jeg det er like hyggelig å snakke med en selger av =OSLO som å snakke med en frimurer. Kanskje hyggeligere. For selgeren er seg selv. Mens frimureren. rotarianeren, losje-broren eller hva de nå kaller seg, er en person sammen med meg og en annen sammen med sine i brorskapet. Da fristes jeg til å sitere Ibsen og Brand:

Vær ikke ett i dag, i går,

og noe annet om et år.

Det som du er, vær fullt og helt,

og ikke stykkevis og delt.

Hells Angels kan jeg nesten godta. For de er seg selv, og er nesten det de utgir seg for. Et hyggelig brorskap som stiller opp for hverandre på tvers av samfunnets konvensjoner. Så medlemsskap der vil bli vurdert seriøst om jeg skulle bli anbefalt. Noe jeg tviler på at jeg blir.

For jeg kjører ikke motorsykkel.

Livet er livsfarlig, men jeg klandrer ingen for det

Tilfeldigheter er en vesentlig del av livet. Hver dag sørger tilfeldighetene for liv og død, i tillegg til alle andre mulige forhold i livet. I den senere tid har det vært tre ulykker i trafikken der rene tilfeldigheter fikk tragiske utfall. Fryktelig, men i de tilfellene det er naturens tilfeldigheter som skaper ulykken er ingen å laste. Selv om det nærmest har blitt obligatorisk i mange kretser å plassere skyld. Og det er oftest Jens som får skylden.

I dag gjorde igjen tilfeldighetene at jeg fortsatt er i live. Det hadde gått steinsprang i Drivdalen. For andre gang i år var det jeg som ringte inn og varslet.

Hadde ikke jeg slumret i dag tidlig kunne jeg blitt truffet av en stein på to tonn. Hadde ikke dieselprisen på YX vært såpass nedsatt at jeg fyllte selv om jeg strengt tatt ikke trengte det, kunne det samme skjedd. Hadde jeg ikke blitt liggende bak et saktegående kjøretøy på Driva, kunne steinen truffet meg. Og om jeg hadde vært av dem som alltid kjører litt for fort, hadde jeg kanskje ikke fått sjansen til å skrive dette innlegget.

Vakkert, men farlig. Særlig om vinteren, men ikke verre enn at jeg kan leve med det.

Få kjører oftere gjennom Drivdalen og over Dovrefjell enn meg. Stort sett kjører jeg 80 km i timen. 90 over Drivstuggu. Men forbi stedet der det begge gangene har rast eller gått steinsprang, kjører jeg 80, eller i overkant av 22 m i sekundet. Bilen min er i underkant av 5 m lang. Steinen som lå i veibanen i dag var ca en meter i diameter. Altså må tilfeldighetene gjøre at jeg og en stein er på samme sted samme 0,22 sek. Jeg passerer stedet omtrent 200 ganger i året. Det er 31 536 000 sek i ett år. Statistisk sett kan jeg med samme frekvens som nå, kjøre over fjellet i 8 millioner år mellom hver gang jeg blir truffet av en stein. Det rekker jeg ikke. Og den risikoen syns jeg ingen skal klandres for.

Derfor regner jeg det som trygt å kjøre gjennom Drivdalen i forhold til steinsprang og ras. Andre ting vil med større sannsynlighet hende meg.

Men jeg har allikevel et lite skråblikk opp lia i tillegg til fremover veien når jeg kjører der.

Ingen vet om Harry er død...

Ingen vet om Harry er død er en lett omskriving av CC Cowboys sin gamle hit "Harry", men det er også en passende måte beskrive følelsen mange av oss har hatt i de to årene som er gått siden Jo Nesbø sist gav en bok i serien om Harry Hole. Hele tiden har jeg trodd at Nesbø ville komme med flere bøker etter "Gjenferd", men jeg har ikke hatt mulighet til å forestille meg hvordan han kunne få Harry til å overleve slutten på denne. Men i morgen får jeg svaret, og jeg går inn i en ambivalent helg. Ambivalent fordi jeg på den ene siden er veldig glad i forfatterskapet til Jo Nesbø, på den andre siden er jeg så smålig at jeg ikke helt klarer å like slike som Jo Nesbø. Slike som har suksess uansett hva de begynner med. På den tredje siden er Jo Nesbø umulig for meg å mislike.

En likandes kar

Jo Nesbø kunne om korsbåndene ikke hadde røket vært Norges beste fotballspiller. Han vant NM-junior med Molde i 1978, der han scoret seiersmålet og fikk tittelen som banens beste spiller.

Han var en lovende skihopper og kunne sikkert lyktes der også.


Han er siviløkonom og arbeidet en stund som aksjemegler. Et yrke der han kanskje kunne tjent like godt som han gjør som suksessforfatter. Men det har aldri virket som om penger er noen drivkraft for ham.



Han hadde stor suksess som frontfigur i bandet Di Derre. Ikke verdens beste gitarist og sanger, men tekstene er fabelaktig treffende for hans og min generasjon. Og dessuten er både melodiene og tekstene egnet for allsang, både som rølp og mer stillferdig.

Når han gav ut sin første bok, Flaggermusmannen, ventet nok ingen at det skulle ta av slik det har gjort. Men det ble priser og stort salgsvolum. Og vi som tidlig ble fenget av ham, fikk jevn påfyll og nå kommer altså den tiende i morgen.

Slik har en tegner tenkt seg at Harry Hole ser ut.

Plutselig fant Jo Nesbø ut at han ville skrive barnebok. Den kjøpte jeg og leste tidlig rett å slett i håp om at Jo Nesbø hadde gitt seg ut på noe han ikke behersket. Men neida, kjempesuksess og raskt inn blant bøkene som blir lest høyt på skolen for å fremme leselyst.

Prompepulver fenget både barn og voksne. Genialt!

Når skal denne mannen misse? Ingen skandaler, ingen meningsytringer som kan støte noen, ingen vaner utover de helt hverdagslige. Enkelte suksessforfattere drikker, andre bruker narkotika, en kjører Ferrari, noen uttaler seg som rikssynsere, en gifter seg kongelig og noen stiller i reality-serier på tv. Men ikke Jo Nesbø. Han rusler rundt i alminnelige klær blant alminnelig folk og spiser middag på IKEA.

Onde tunger prøvde seg da han gjennom en stiftelse brukte sine penger på leseopplæring i den tredje verden. De mente han drev skatteplanlegging. Og det gjorde han naturligvis, men ikke til egen vinning, og den saken ble raskt en ikke-sak.

Helgens planer

Men jeg er altså smålig og klarer ikke helt å godta at det finnes så talentfulle, flinke og samtidig alminnelige mennesker som Jo Nesbø. Jeg ønsker det beste for alle mennesker, men et eller annet sted i meg er det noe som vil at alle også skal være litt mislykket. På et eller annet felt. For at andres ulykke ikke er å forakte ligger i meg. Som hos mange andre.

Hvordan skal jeg klare å bli mindre smålig og mere raus? En ting er sikkert; i helga bryr jeg meg ikke om været; jeg skal lese "Politi". Og beundre fantasien og talentet til Jo Nesbø.

Kassakøen på Coop, episode N. Mestring

Du verden hvor godt det var i går å endelig føle at  jeg kan mestre kassakøen. Det ble en euforisk opplevelse, som satte preg på meg lenge. En strøm av lykkehormoner som gjorde det vanskelig å konsentrere seg når jeg skulle blogge om Venstre etterpå. Kanskje holder det så lenge at jeg nå går inn i en uke med strålende gpdt humør, skjønt det vil nok mine nærmeste tvile på.

Kort fortalt så sto jeg i går og vurderte hvilken av de to køene på Mega jeg skulle velge der jeg sto med et idrettsbrød jeg skulle betale for. Idrettsbrød fordi dette kostet 14,90.

Vurderingen her er vanskelig. Mange faktorer spiller inn. Hvor mye varer har de som står foran deg i kurven eller vogna si? Ser de som står i køen effektive ut? Er det noen av dem i venstre kø som skal tippe? Hvor effektive er kassabetjeningen? Alt dette bearbeides i den analytiske delen av min hjerne, og valget blir tatt.

Køen til høyre var lenger, men der er det ikke tipping. Og mannen foran meg hadde bare en flaske solkrem i hånden, så her skulle det gå greit.

Helt til mannens antagelige kone kom bakfra med en isboks og leverte til ham. Deretter kom en liten pike med en pose godteri. Foreløbig bet jeg det i meg, og trodde fortsatt jeg hadde valgt rett. Men så kom en ungdom med handlevogna, kjørte den forbi meg, mannen foran meg i køen rykket bakover for å få plass til vogna, og plutselig var jeg havnet to meter lenger bak.

Da brast det. Men først på en dannet måte. Jeg ba damen høflig om hente en pakke OMO colour til meg. Ikke at jeg trengte det, men jeg kommer jo helt sikkert til å trenge det før det går ut på dato.

Men damen var uhøflig og spurte meg hva jeg trodde jeg var som kunne be henne om en slik tjeneste.

Dette uttrykket gjør underverker i kassakø. Selv uten sydvest.

Da tok jeg frem min strengeste mine, og mest bestemte stemme. Gav en kort innføring i folkeskikk, gikk forbi en handlingslammet mann og betalte 14,90 for brødet. Selv om mannen var et hode høyere enn meg.  Hadde naturligvis 15 kr klar i kontanter, leverte disse sammen med medlemskortet, og satte blikket på nytt i mannen. Regner med han slipper meg frem neste gang. For nå har jeg virkelig fått troen på at mitt alvorlige og tydelige oppsyn kan få folk dit jeg vil.

Historien er ikke helt ferdig, for jeg ble heftet av kjentfolk utenfor, og kunne derfor bivåne familien da de lastet inn i bilen. Gammel BMW parkert på plassen nærmest døra som er reservert for funksjonshemmede. Da kunne jeg glede meg over å kjøre veldig sakte forbi dem etter at ryggelyset kom på i BMW'n.

Mestring er den beste følelsen. Og å slåss mot udannede, og vinne, er mestring på sitt ypperste.

Venstre. Et parti jeg kunne stemt på, men aldri stemt på. Ennå.

Venstre er Norges eldste parti. Stiftet i 1884 tuftet på en opposisjonsbevegelse mot de høyere embetsmenn som den gangen i praksis styrte Norge. De fikk innført parlamentarismen, religionsfrihet, juryordningen og ikke minst almenn stemmerett. (Noe partiet Høyre var sterkt i mot)

Slik sett har Venstre stått for noen av de viktigste reformer i vår tid. Bare Arbeiderpartiet kan skilte med noe i nærheten av denne merittlista, og slik sett er partiet  klart et godt valg hvis en ser det i et historisk perspektiv. De har vist gjennomføringsevne i de periodene de satt i regjering for over 100 år siden. Og det skal man ikke kimse av, de vekslet den gangen med Høyre om regjeringsmakten, og Høyre utrettet svært lite i sine perioder. Mens altså Venstre innførte de tidligere nevnte ordninger som er grunnsteiner i vårt moderne demokrati.

Partiet har sosialliberalismen som ideplogi. Dette betyr at enkeltmennesket i størst mulig grad skal få ta egne valg, mens de som av en eller annen grunn ikke er i stand til å ta valg til beste for seg selv skal hjelpes av samfinnet. Gode tanker, som jeg godt kan være enig i.

Partiet er det mest progressive miljøpartiet på borgerlig side, og har helt siden før 2.verdenskrig profilert seg på dette. De går for eksempel inn for varig vern av havområdene utenfor Lofoten.  Det som slår meg er at partiet vil måtte svelge mange kameler på dette feltet om de skal sitte i en regjering med de andre borgerlige partiene. Og jeg er redd at en stemme på Venstre ikke blir en stemme for bærekraftig miljøpolitikk.

Partiprogrammet deres er det mest grundige, akademiske og tungleste av alle programmer foran høstens valg. Da jeg var guttunge på skolen lærte jeg at Venstre var partiet for lærere, folk i frie yrker som advokater, regnskapsfolk og journalister. Samt for småbedrifter og hobbybønder. Og prester som var i stand til å skille politikk fra religion. Er det en levning fra den gangen at en enkel sjel som meg ikke har evner og tiltak nok til å studere programmet i detalj. Nettopp derfor har det også tatt tid å vurdere dem.

Mange av Venstres standpunkter er kontroversielle i det øvrige politiske Norge. De er for fri fildeling, for at tunge misbrukere kan få heroin på resept, og er veldig liberale i forhold til seksualitet, religion og den enkeltes valg forøvrig.

De har dessuten en passus om enslige husholdningers situasjon, der de blant annet vil se på en differensiering av en del avgifter som er like uannsett størrelse på en husholdning.

Skole og utdanning er viktig i årets valgkamp. Og Venstre prøver å gå høyt ut her. Jeg mistenker partiet for å sikte seg inn mot en ministerpost i Kunnskapsdepartementet. Vel og bra, men som leirskolelærer er jeg skuffet over at leirskole ikke er nevnt med et eneste ord i programmet som tross alt er på 103 tettskrevne og kjedelige sider. Elleve av disse sidene omhandler skole og utdanning. Men ingenting om leirskole altså.

Jeg er i tvil. Venstre er et aktuellt parti å stemme på for meg. Jeg er enig i store deler av programmet. De har vist gjennomføringsevne tidligere.

Men de har også vist at de er mottagelige for politikere som mest av alt er høye på seg selv. Som Lars Sponheim. En av de store meg, meg, meg-politikerne på 90-tallet. Sammen med Kjell Magne Bondevik (Krf) kanskje den verste. Som bare brukte politikken for å tilfredstille egne ambisjoner.

Gi meg en ny Johan Sverdrup. Som kan endre politikken i den retning Venstre står for. Grønnere enn SV og SP tilsammen. For oss godt voksne i dag vil det medføre smertelige endringer. Men for fremtidens mennesker vil de endringer være riktige. Og de vil takke oss, slik vi i dag takker Johan Sverdrup.

Men av en eller annen grunn bekymrer de fleste seg i dag ikke for fremtidige generasjoner. Vi er like bekymringsløse for fremtiden som tidligere tiders mennesker var i kulturer som gikk til grunne. Er rart dette at ren egoisme og nytelsessyke er det siste mennesker henfaller til før kulturen går over ende.

Ingen vil i fremtiden takke oss slik vi lever i dag, eller meg som tror jeg vet noe for den del. Men kanskje, og bare kanskje vil jeg stemme Venstre for å gjøre en liten forskjell.