Endelig Tour de France

Endelig er utgave nr.100 av Frankrike rundt i gang. Omtrent 40 av disse har jeg fulgt med på så godt jeg har kunnet. Først var det korte reportasjer i Adresseavisen, med løypeprofiler som ujevne sagtenner, med sort-hvite bilder av syklister med svarte sko, hvite sokker, svart shorts og ulltrøyer. Jeg leste meg opp om ryttere som Eddy Merckx, Fausto Coppi og ikke minst Tom Simpson, som døde på Mt.Ventoux i en rus av alkohol, stryknin og amfetamin. Historier som fascinerte meg, og gjorde at dette bel en årlig happening. For å følge med, hendte det jeg kjøpte franske aviser på Narvesen. Fransken mim har aldri vært god, men noe av fransken fra gymnaset ble altså repetert på denne måten.

Fausto Coppi

Senere, mye senere, ble det mulig å følge rittet på Eurosport. Utenlandske kommentatorer, vakre bilder fra et fantastisk landskap, og mer direkte oppdatering fra rittet gjorde at jeg definitivt var solgt til Tour de France tre uker hvert år.

Minnesmerke etter doperen Tom Simpson, som var en stor syklist som syklet med hjertet utenpå trøya.

Så kom internett, og etterhvert TV2 og Johan Kaggestad. Og Hushovd, og Boasson Hagen. Og Dag Otto.

Og doping. Doping som det faktisk er kultur for i TdF. Helt frem til på 60-tallet var doping tillatt, og det ble ansett for absolutt nødvendig å ha den rette medisinen. For det var medisin de kalte det, disse rytterne som måtte reparere sykkelen selv om den gikk i stykker, som stoppet for å snu bakhjulet for skifte gir. De hadde nemlig et stort drev på ene siden, og et mindre drev på andre siden. Reservedekk og slanger kveilet de rundt kroppen.
Dopingmidlene var mange, og alt ble prøvd. Rittet var lengre og hardere enn i dag. Og noen måtte bøte med livet. Trist, men i dag er det med på å bygge opp mytene omkring dette arrangementet.

Jeg har ett ankepunkt mot Johan Kaggestad. Det er den totale fordømmelsen og mangelen på forståelse han har overfor de som har tydd til ulovlige midler. Man skal være klar over at mange av rytterne har en helt annen bakgrunn og kultur enn våre norske ryttere. Mange er fra svært fattige land, har dårlig utdannelse, og er mer avhengig av å lykkes enn våre. Som også har blitt tatt for doping. Jeg er en stor fan av Aleksander Vinoukorov fra Kazakstan. For ham var veien til suksess mye tyngre enn for rytterne fra Nord-Europa og USA. Og jeg tilgir glatt at han har prøvd å ta snarveien via doping. Og det burde Johan gjøre også.
Jeg har vanskeligere for å tilgi Lance Armstrong. Det han gjorde var så uendelig mye mer kynisk. Han dro med seg andre, truet andre til taushet, bestakk sentrale ledere og hadde de absolutt beste rådgiverne. Han ble til og med hyllet gjennom mange år av Johan. Selv jeg hadde mistanke til Lance lenge før det sprakk.

Her skulle jeg ha vært, men da mister jeg Johan

Men utover det er Johan et unikum. Som jeg i ukene som kommer skal lære geografi, naturfag og historie av.

Og så er jeg glad for at så mange av mine venner på sosiale medier kommenterer og følger rittet. Det skal bli herlig å starte Facebook uten at halvparten av statusoppdateringene er en av følgende: ManU, Nortug, RBK. Jeg forstår folk som fascineres av fotball og langrenn og alle andre former for sport. Og heldige er de, for det er så fort gjort. En fotballkamp varer vel 2X45min, 50 km på ski varer maks 2,5 t. Mens jeg fascineres av seks timer daglig i tre uker. Seks timer som for mange er like kjedelige som å se på at maling tørker.

Mens jeg ser det som det ultimate, en blanding av risikosport og sjakk.