Kassakøen på Coop, episode N. Mestring

Du verden hvor godt det var i går å endelig føle at  jeg kan mestre kassakøen. Det ble en euforisk opplevelse, som satte preg på meg lenge. En strøm av lykkehormoner som gjorde det vanskelig å konsentrere seg når jeg skulle blogge om Venstre etterpå. Kanskje holder det så lenge at jeg nå går inn i en uke med strålende gpdt humør, skjønt det vil nok mine nærmeste tvile på.

Kort fortalt så sto jeg i går og vurderte hvilken av de to køene på Mega jeg skulle velge der jeg sto med et idrettsbrød jeg skulle betale for. Idrettsbrød fordi dette kostet 14,90.

Vurderingen her er vanskelig. Mange faktorer spiller inn. Hvor mye varer har de som står foran deg i kurven eller vogna si? Ser de som står i køen effektive ut? Er det noen av dem i venstre kø som skal tippe? Hvor effektive er kassabetjeningen? Alt dette bearbeides i den analytiske delen av min hjerne, og valget blir tatt.

Køen til høyre var lenger, men der er det ikke tipping. Og mannen foran meg hadde bare en flaske solkrem i hånden, så her skulle det gå greit.

Helt til mannens antagelige kone kom bakfra med en isboks og leverte til ham. Deretter kom en liten pike med en pose godteri. Foreløbig bet jeg det i meg, og trodde fortsatt jeg hadde valgt rett. Men så kom en ungdom med handlevogna, kjørte den forbi meg, mannen foran meg i køen rykket bakover for å få plass til vogna, og plutselig var jeg havnet to meter lenger bak.

Da brast det. Men først på en dannet måte. Jeg ba damen høflig om hente en pakke OMO colour til meg. Ikke at jeg trengte det, men jeg kommer jo helt sikkert til å trenge det før det går ut på dato.

Men damen var uhøflig og spurte meg hva jeg trodde jeg var som kunne be henne om en slik tjeneste.

Dette uttrykket gjør underverker i kassakø. Selv uten sydvest.

Da tok jeg frem min strengeste mine, og mest bestemte stemme. Gav en kort innføring i folkeskikk, gikk forbi en handlingslammet mann og betalte 14,90 for brødet. Selv om mannen var et hode høyere enn meg.  Hadde naturligvis 15 kr klar i kontanter, leverte disse sammen med medlemskortet, og satte blikket på nytt i mannen. Regner med han slipper meg frem neste gang. For nå har jeg virkelig fått troen på at mitt alvorlige og tydelige oppsyn kan få folk dit jeg vil.

Historien er ikke helt ferdig, for jeg ble heftet av kjentfolk utenfor, og kunne derfor bivåne familien da de lastet inn i bilen. Gammel BMW parkert på plassen nærmest døra som er reservert for funksjonshemmede. Da kunne jeg glede meg over å kjøre veldig sakte forbi dem etter at ryggelyset kom på i BMW'n.

Mestring er den beste følelsen. Og å slåss mot udannede, og vinne, er mestring på sitt ypperste.