Skiløyper til besvær, heldigvis har vi problemer også i vårt rike land

Det har slått meg når jeg har gått i preparerte skiløyper i vinter, at brukergruppene er utvidet. Strekninga jeg har gått er 400 meter på Oppdal og 200 meter på Dombås. I disse sporene, som jeg også tidligere år, og antagelig senere i år også, har hatt stor glede av på skitur, er det spor etter mange forskjellige brukergrupper.

Noe jeg ikke tar opp her, men hvem skal betale?

Naturligvis er det skispor, både etter klassisk stil og skøyting. Så er det noen smale paralelle spor som må være fra barnevogner. det er breie hjulspor etter moderne fatbikes og ikke minst spor etter folk som går til fots. I tillegg er det en det noen hundeeiere som har plassert små svarte plastposer ved siden av løypa. Sistnevnte er vel de som bruker hodet minst. Og de bruker hodet så lite at det er helt fånyttes for meg som ikke er spesialpedagog å forklare dem at det de gjør er feil.

Fra et forum for terrengsykkel

Imidlertid har alle de øvrige brukergruppene antagelig handlet i god tro. De har gått tur med og uten barnevogna, de har syklet på sin flotte fatbike, uten å vite at det bare er skiløperne som ikke er lovbrytere. Og om du skulle konfrontere dem med at de ødelegger skiløypene, får du av de mest opplyste til svar at allemannsretten gjelder.

Det trodde faktisk jeg også inntil i går kveld.

Marianne Reusch, som er jurist med doktorgrad i rettsvitenskap, driver et nettsted som heter allemannsretten.no. Der finner en mange uttalelser fra landets antagelig fremste jurist på feltet allemannsrett. Og så lenge det foreløbig ikke finnes noen rettskraftig dom, vil uttalelsene fra Marianne Reusch vektlegges tungt i måten vi tolker loven.

Derfor er det i allemannsretten grunnlag for mye krangel og ufred. Krangel og ufred vi allerede har sett eksempler på, men som det nå er bedre dokumentert hvem som har rett. Jeg har også kommet til at jeg på 1980-tallet var en lovbryter når jeg prøvde meg på skiskøyting. Den gangen var ikke de preparerte skiløypene tilrettelagt for skøyting, og jeg ødela for vanlig klassisk stil ved å ødelegge sporene.

NRK Sørlandet tar også opp problematikken

Det er nemlig essensen i loven, allemannsretten gjelder så lenge du ikke ødelegger for andre. Derfor vil det også være lov å gå, sykle og trille barnevogn i skiløypene når de er så harde at sporene etter aktiviteten ikke vises. Det må altså utvises skjønn. Og når det skal utvises skjønn er grunnlaget for ufred utvidet betraktelig...

Det er slått fast i et skriv fra miljødepartementet at det ikke er anledning til å ta betalt for annet enn heisturen opp i alpinanleggene. Allikevel kan det gis begrensninger i forhold til ulempe for andre i min aktivitet med å innimellom gå oppover i nedfartsløypene. Dette må jeg orientere meg nærmere om. Det er ikke sikkert at mitt ringe skjønn er tilstrekkelig til at jeg er på rett side av loven når jeg går oppover.

Heldigvis er alpinanlegget, både i Oppdal og på Dombås, såpass magert trafikkert at det er stengt mer enn det åpent. Slik sett er manglende trafikk en fordel for meg og mine svært få likesinnede.

Jeg opprøres svært lite av disse lovbruddene, men jeg er kanskje for romslig? Og; kan jeg bli for lovlydig?

Men disse søppelfolkene av noen hundeeiere som legger driten i en pose uten å ta med posen gir meg lyst til å banne. 

Men jeg nøyer meg med @*%&$##!!!

Skisporet, skilåma eller det ikke så landskjente skireinna

Nå heter det kanskje trikkeskinna, men da jeg vokste opp het det skireinna. Og i motsetning til trikkeskinna, var skireinna laget av en skiløper. Det het skireinna om det var flatt, oppover eller nedover. Noen skireinner var gode, andre var dårlige, og de dårlige sørget for at vi fikk balanse, lærte å variere teknikken, og ble behendige. Behendighet som er en viktig egenskap for gode skiløpere. Jeg vil imidlertid for i dag glemme ordet skireinne og bruke det ordet de fleste bruker i dag; skispor.

Alle med ekte hjerte for skisporten, alle som ikke bare måler skituren i laktatverdier, kilometer og tidsbegrep, alle disse har på et eller annet tidspunkt sett seg tilbake og beundret skisporet sitt. Det kan ha mange varianter, fra den endeløse linja over ei snødekt vidde som viser at du har klart å gå snorende rett, til det sporet ned fjellsiden som innimellom er borte etter at skiløperen har foretatt et luftig svev. Det siste er forøvrig det skisporet vi målte hopplengden etter i barndommen, Vi sidetråkket bakken før hoppet, og etterpå satte vi skien i sporet for å finne ut hvor foten landet. Og der satte vi en kvist slik at vi i neste luftferd visste hvor vi skulle strekke oss mot for å slå kameraten eller sette bakkerekord.
Så lærte vi etterhvert telemarksvingen, lette etter passende løssnø, og tegnet perfekte kurver i snøen.
Og så oss beundrende tilbake når vi lyktes.

Senere ble det 8-tall, - da måtte du enten være to stykker som kjørte etter hverandre, eller du gikk opp igjen og tegnet ferdig 8-tallet ved å kjøre ned en gang til.
11-tall laget vi ved å kjøre rett ned. Og gikk vi da opp igjen, kunne vi svinge over 11-tallet et par ganger og lage $-tegn.

Da carvingskiene kom for 20 år siden, var det fint å være tidlig i bakken, så tidlig at bakken var som et cord-fløyelsteppe etter prepareringsmaskina. Og følelsen av kjøre ned et nypreparert heng, stoppe i bunnen og se på sitt eget spor uten en eneste skrens var lykkefølelse på høyt nivå.
Hvor ofte opplever den jevne trikkeskinneskiløper denne lykkefølelsen? Aldri.
Hvor mye behendighet og balanse får du øvd på en 3-milstur i slike maskinløyper? Svært lite.


De som er yngre enn meg, og sikkert noen ungdommelige eldre enn meg også, legger nå skispor på steder vi aldri drømte om å kjøre på ski. Utfor klipper, ned brattheng jeg ikke ville gått opp usikret og ned smale renner går det nå skispor. Og jeg er sikker på at de som legger disse beundrer sitt eget spor når de er nede.

Det er nå en lei polarisering, skal du på ski er det litt enten eller. Enten potensielt livsfarlige stunt utenfor løypene, eller trygt og godt i løype laget av maskiner. Jeg skulle ønske flere vil søke glede i det midt imellom. Slik barn og jeg gjør også i dag.

Jeg forstår at folk liker å gå i godt preparerte løyper. Det er lett, du kan bruke lett utstyr, du kan gå fort over lange distanser, du slipper å finne frem selv. Terskelen for å gå på skitur blir for mange lav nok til at de tar turen. Slik sett er de viktige for folkehelsen. Men du verden så mye dere som bare går i slike løyper mister av godfølelse.

Det er en utbredt misforståelse ute og går blant snøscooterentusiastene. De tror vi skiløpere er så interessert i å gå i scootersporene. Vi som går utenfor løypene vil faktisk helst gå utenfor løypene. Og det sporet snøscooterne lager, er ubrukelig å gå på ski etter. Særlig for dem som går med lett utstyr, og kanskje ønsker flere preparerte løyper. Og bakker som er egnet for barn å leke seg i, er akkurat de samme som snøscooterfolket ønsker å leke i.

Sporene jeg har tatt bilde av her, er et resultat av lovlig snøscooterkjøring. Her må en være særdeles god på ski for å kjøre ned på lette løypeski. Og slik blir det i egnede bakker dersom vi slipper snøscooteren for mye til. Selv om det bare blir lov til å kjøre etter løyper, vil det bli kjørt ulovlig i bakker som ligger innbydende til ved siden av.

Her er et bilde tatt noen dager før, med dårligere kamera i dårligere lys. Og jeg har tatt et par svinger bare for å gjøre det. Og for å få sjansen til å beundre mitt eget spor i snøen. Ikke all verden til skispor, men nok til å tilfredsstille en skiløper som i beste fall kan sies å være i livets sensommer. Da jeg kjørte ned gjennom scootersporene noen dager senere, var eneste gleden jeg følte, gleden over å ha ski med tailrocker, scooprocker, triple radius og mange andre uforståelige egenskaper som sammen med over 50 års skierfaring gjør det bortimot greit å kjøre ned gjennom skogen i en blanding av løssnø, hardfrosne scooterspor og hull laget av et belte drevet av et altfor stort antall hestekrefter. Og den gleden jeg da følte har ingenting med godfølelse å gjøre. Den ligner mer på gleden du kanskje føler over å ha tatt på deg redningsvest når du faller overbord fra en båt...

Min ene faste leser hevder at jeg ikke er en spesielt negativ person, jeg er bare generelt mot. Antagelig er mange enige med ham. Jeg er motstander av overdreven tilrettelegging, men ikke all tilrettelegging. Noen skiheiser, noen preparerte skiløyper for å senke terskelen for å gå ut på ski og noen små,begrensede områder for lek med snøscooter kan jeg motvillig godta. 

Det er lenge til jeg blir like rakrygget som Nils Faarlund, han som går på treski ved siden av de maskinpreparerte løypene. Han som omtaler langrennski som joggepinner og går ut i huset og inn i naturen. En innstilling å rette seg mot har jeg i hvertfall i innstillingen til Nils Faarlund, og dere anbefales å lese http://www.utemagasinet.no/Magasin/Faarlund, et utmerket intervju i det like utmerkede Utemagasinet. 

Faktisk har den gode Nils moderert seg noe med tiden. 

Jeg er spent på hvordan jeg selv utvikler meg, kanskje blir jeg bare striere og mer generelt mot med årene. 

Jeg er litt stolt av meg selv, og må skryte litt...

Den viktigste årsaken til at jeg må skryte litt av meg selv, er naturligvis at ingen annen gjør det. I starten av mitt liv på sosiale medier, var ofte turer på treningssentret og fjellturer noe jeg skrøt av på Facebook. Så sluttet jeg med dette. Kanskje fordi turene ble for få? Eller kanskje kastet jeg meg på trenden med å ikke like all positiviteten folk strør om seg med. Nå prøver jeg å være litt mer overbærende, og innimellom gleder jeg meg faktisk over å konstatere at folk jeg ikke hadde trodd det om, har gått Besseggen, vært på Galdhøpiggen eller rett og slett gått en tur i skiløypene.

Blåøret i det fjerne

Dagen i dag startet som mange andre dager med å ligge lenge. Jeg leser en spennende og interessant thriller fra finansmiljøet, og det er vanskelig å avslutte lesingen i riktig tid. Noen morgener leser jeg også litt i sjutida, før jeg sovner igjen... Og når jeg først står opp og ikke skal på jobb, er det mye kaffe som skal drikkes, aviser som skal leses både på nett og på papir, småting som skal gjøres osv, osv. Men etterhvert tok jeg skiene fatt. Skibestigningsskiene, eller randoskiene som mange sier, ble tatt på én meter utenfor trappa. Og jeg gikk den lengste motbakken det er mulig å finne derfra. Med det mener jeg den lengste bakken jeg kan gå uten å gå ned igjen av betydning. For meg blir det Blåøret, en topp på 1600 m.o.h. Og når jeg starter på 600 m.oh. blir det altså 1000 høydemeter. To og en halv time opp og en halv time ned tok dette, det er jeg godt fornøyd med.

Slike turer blir av mange forbundet med bratte renner, dyp puddersnø og luftige passasjer. Her er det ikke noe av dette. Det nærmeste jeg kom pudder var 5 cm nyprodusert kunstsnø. Men jeg fant ut at selv om det bråker fælt og forbruker masse energi, har det sin egen vakre estetikk.

Vakker estetikk er det vanskelig å finne i dette bildet, men det blir verre lenger ned... Det var såvidt kaldt i dag, at drikka i slangen til Camelback'n hadde lett for å fryse. Teknikken er å ha slangen som er isolert med neopren, på den siden som vender mot sola. Og med jevne mellomrom drikke så mye at temperaturen på drikken stiger. Det som er i slangen blir kaldt, mens det i posen som ligger i sekken, holder seg mye lenger.

Jeg gikk i dag alene, og den eneste jeg så var en heiskar på snøscooter som sjekket snøproduksjonen. Det er hyggelig å gå alene, da går du sammen med en du liker. Og jeg tenker, tenker mange tanker som kanskje dukker opp i fremtidige blogginnlegg. Dessuten tror jeg at jeg mediterer, tror fordi jeg ikke er sikker på hvordan meditering foregår.

Da jeg nærmet meg toppen, gikk sola ned over Dovrefjell. Snøhetta er den høyeste toppen litt til venstre for sola. Og det ble kaldere. På toppen var det minus 15, og en liten trekk. Da ble det ikke rare pausen, bare skifte av ulltrøye og nødvendige grep for å få skiene i nedovermodus. Gore-tex'n var rimet på innsida, og følelsen av å ta av seg en fuktig ulltrøye og bytte ut den med en tørr, kan sammenlignes med de aller største øyeblikk av nytelse.

Like til høyre for toppen ble tøybytte og de andre gjøremålene utført. Det ser ikke videre varmt ut, og var det heller ikke. Det er viktig å være systematisk, ta frem de tørre plaggene før du kler av deg. Har du system på dette, er det ingen problemer forbundet med å ta en selfie i minus 15 med bar overkropp. Og som tidligere nevnt, følelsen av tørr og varm trøye er verd det. Turgleden blir mye større på denne måten enn om du hutrer deg hjem i svett undertøy.

Denne karen trenger ikke grønn lue for å singnalisere at han er singel. Samtidig er jeg dyktig imponert over at en såvidt velfødd kar på nærmere 60 år går 1000 høydemeter på to og en halv time. Attpåtil med 7-8 kg i sekken. Jeg så ingen andre som gjorde det i dag.

Derfor er jeg godt fornøyd med meg selv i dag.

Og hvis jeg ser godt etter, tror jeg dobbelthaka er litt redusert...

Dobbelthaka, episode 1. Bakgrunn og metode

I forbindelse med årsskiftet er det mange som søker en bedre utgave av seg selv. Særlig mange er det som vil ned i vekt, og på treningssentrene strømmer det på med folk som snart går inn i rollen som støttemedlemmer. Jeg har vært der selv, og er det kanskje i år igjen. For tredje år på rad har jeg inntatt treningssentret. Og jeg ser igjen de samme ansiktene. Og de samme kroppene. De har altså som meg, holdt koken en periode, for så å gå over til å være støttemedlemmer.

Hvert år har jeg avsluttet omtrent når jeg må spenne inn klokkereima. Da har formen vært noe bedre enn ved juletider, og vekta redusert med omtent en kilo.

Her ser en tydelig spor etter et tidligere lettere liv. Klokkereima har vært to hakk kortere enn nå. Hvert hakk representerer ett til to kilo kroppsvekt, men det vises bare her.

Det har seg nemlig slik med kroppen min, at den først kvitter seg med fettet rundt håndleddet. Deretter må jeg inn ett hakk på spennene på alpinstøvlene. Enkelte år holder jeg trykket oppe litt lenger, og da har jeg  kunnet spenne inn beltet på buksa. Etter det har det vært slutt på vektreduksjonen. Som i kilo har utgjort fem. Hvorfor jeg da har slappet litt av, og heller nytt det søte liv, vet jeg ikke sikkert. Kanskje er det redselen for å måtte fornye garderoben? Som den nøysomme karen jeg er, har jeg brukt mye de samme klærne i 20 år. Tidløst, og med jevne mellomrom moteriktig, har vært min klesstil.

Problemet med dette begrensede vekttapet er at dobbelthaken jeg har hatt de siste 20 år, forholder seg stabil. Eller mer riktig, for hver vektøkning øker den litt, ved hver vektreduksjon holder den seg uendret. Derfor øker den litt for hvert år. Så mye har det nå blitt at en kollega spurte meg hvor mange haker jeg egentlig har. Og dobbelthaken vises til enhver tid, ettersom jeg sjelden eller aldri bruker sånn buff. Derfor er den mer skjemmende enn litt ekstra mage og hengerompe, som kan skjules brukbart ved bevisst påkledning.

Ettersom mye av klærne mine begynner å bli utslitte, er det derfor kanskje nå eller aldri. Å fornye garderoben nå for de neste 20 år, vil bety det samme som at jeg resten av livet vil slite med denne dobbelthaken. En dobbelthake jeg bare ser på bilder av meg selv. I speilet velger jeg etter 20 års trening automatisk en positur som skjuler den.

Mine blå øyne klarer ikke helt å ta oppmerksomheten bort fra dobbelthaka. Og å være nybarbert er bortkastet.

Derfor velger jeg nå en variant av det min kollega Caroline Berg Eriksen driver med i sin blogg. Nå har hun fått en del kritikk for sin måte å vise seg frem på, med retusjering og fremming av nærmest uoppnåelige kroppsidealer. Jeg skal ikke retusjere, og at jeg skulle fremme noe ideal innenfor kropp og øvrig fremtoning faller på sin egen urimelighet.

Jeg skal gjøre et seriøst forsøk på å redusere dobbelthaka. Og jeg har ikke tenkt å ta noen operasjon, ikke foreløbig ihvertfall. Ikke skal jeg velge noen annen diett heller. Til det er bollene vi på Oppdal spiser i januar og februar for gode. Men jeg skal fortsette på det jeg begynnte med i fjor da jeg bestemte meg for å gå litt ekstra hver dag. Imidlertid beskrev jeg i dette innlegget fra ett år tilbake hvor lang tid det ville ta å komme tilbake til gammel fasong. Derfor skal øke den fysiske innsatsen noe. I vinter blir det enkelt, ettersom det i motsetning til i fjor er snø på Oppdal, dessuten har jeg, ihvertfall ikke foreløbig, brukket armen...

For å legge press på meg selv vil jeg i beste rosabloggstil legge ut oppdateringer på bloggen. Ikke fordi jeg tror noen følger med, men for å ha et press på meg selv i tilfelle noen skulle følge med.

Og jeg er realistisk, det er ikke sikkert min nye garderobe vil avvike i størrelse fra hva siste 20 års garderobe har vært. Og de to hullene jeg har ubrukt i beltespenna, kan godt vise seg å være tilstrekkelige.

Men jeg blir skuffet om det viser seg at eneste virkning av mine anstrengelser, er at klokkereima blir for lang.

Elbileiere og islamister er hårsåre

Og ikke bare disse to, det er flere grupper som har enkeltindivider som er langt mer hårsåre enn det som er normalt. I tillegg til de to nevnte er spedbarnsmødre, lærere og jøder grupper der enkelte føler seg utvalgt og kallet til å trakassere oss andre, eller rett og slett kreve rettigheter ut over enhver sunn fornuft. Og de tåler ikke noe de kan mistenke har et snev av kritikk mot deres gruppe.

Me je suis Arne og ytrer meg fritt.

For alle disse gruppene kunne jeg kommet med selvopplevde historier fra siste 12 måneder for å vise hva jeg mener. Men jeg velger å ytre meg om elbilistene, rett og slett fordi de er lettest å fornærme. Senest i dag strammet jeg opp et par muslimer uten at det avstekom reaksjoner. Elbilistene er mye lettere å forarge og mere latterlig i sin argumentasjon.

For et par dager siden skrev jeg et innlegg som ikke var noe angrep på elektriske biler, men der jeg satte spørsmålstegn ved vår manglende evne til å ta fornuftige valg selv. I dette tilfellet var det snakk om å kjøre elektrisk bil med marginal rekkevidde over Dovrefjell i uvær. Jeg sjekket med elbilforum og fant at selv om denne bilen under optimale forhold klarer bortimot 200km, ikke var særlig glad i mer enn 100 km. Og på forum fikk jeg forståelse av at rekkevidde var avhengig av tørr vei, fint vær, ikke bruk av varmeapparat og stereoannlegg. Så til og med at enkelte skrev om å kjøre uten varme, men med vinduet åpent for hindre dugg, for å klare jobbpendling på 50km hver vei på Østlandet. Da er 80 km over Dovrefjell i uvær på vinteren risikosport.
At de ikke forstår at deres biler ikke er til all slags bruk, er komisk. Selv har jeg siste året byttet fra Land Rover Disco3 til Lexus hybrid. Land Roveren dekket 99% av mitt behov for bil. Kunn den dagen jeg trengte plass til flere passasjerer var den utilstrekkelig. Lexus'n dekker 95%. Jeg har problemer om det ikke er brøytet, og jeg kan ikke trekke henger. Begge er utmerkede biler, men ingen av dem dekker alle behov. Dette vet de fleste bileiere.

Dette innlegget mitt ble delt på en Facebook-side som heter "Vi som ønsker elbilen dit pepper'n gror". Straks hiver elbileierne seg på i kommentarfeltet. Jeg burde vært fratatt førerkortet, jeg hadde ingen peiling på å kjøre over fjelloverganger, jeg var virkelig en utdatert kar som ikke forsto hvor bra elbilen er for klima og miljø.
Den nevnte Facebook-siden er opprettet for å sette fingeren på en politikk som virker for bra. Derfor er de fleste innlegg der vinklet mot å få fjernet de fordelene som alle unntatt elbileierne ser er håpløse og urettferdige.

Men elbileiere er en egen rase. Noen av dem vel og merke. De tåler ingen kritiske røster mot dem selv, tiltross for at noen av sakene som har kommet opp, som f.eks lading i borettslag, manglende brøyting av parkeringsplassene osv, er mer en komisk sutring.

Elbilene er brukbare til sitt bruk, men ikke til all bruk. De er gode i forhold til lokale utslipp, og noen incentiver var på sin plass. Men når politikken fungerer for bra må den reverseres. Dessuten er selve teknikken gammel. Det forstår en hel del elbileiere også. Men ikke alle. Og det er moro å følge argumentasjonen deres.

En ting skal de imidlertid ha:

Ingen av de fanatiske elbilfantastene rettet på norsken min!

Risikosport i elbil?

Jeg hevder at vi blir dårligere og dårligere til å vurdere risiko. Foreldre, lærere, HMS-systemer og myndigheter tar risikovurderingen for oss, mens vi selv hodeløst kan utsette oss for alt ovennevnte autoriteter ikke har fortalt oss at vi ikke kan. Alt dette gjør sikkert at antallet ulykker går ned, og at levealderen øker, men vi blir selv helt uten kompetanse til å ta egne valg.

Selv er jeg oppvokst i en annen tid, og mener meg noenlunde kapabel til å vurdere risiko. Derfor er jeg alltid forberedt på uforutsette forhold, det være seg på skitur eller annet friluftsliv, og ikke minst når jeg er ute og kjører bil.

Dette er av de få bilene jeg tar igjen

I går kveld ved 20-tiden kjørte jeg over Dovrefjell i lurvete vær. Det var ikke kaldt, bare minus fire, det snødde bare lett, men det blåste 20 m/sek. På tvers. 20 m/sek tilsvarer at luften passerer E6 på tvers i 72 km/t. Med litt snø i lufta blir det da fort null meter sikt.

Men jeg er forberedt. Rikelig med drivstoff, stillongs, dunjakke, lue, votter, googles og hastighet tilpasset forholdene gjør at jeg ikke har høyere puls enn normalt over fjellet.

Med min hastighet, som er etter forholdene og varierer fra full stopp til 100 km/t, er det sjelden jeg tar igjen andre kjøretøy. Når jeg gjør det, er det enten traktorer, bobiler eller elbiler. Til og med Tesla med sine overlegne fartsressurser tar jeg igjen av den enkle grunn at de sitter og sparer på strømmen. Derfor kjenner jeg også igjeb slike kjøretøy bakfra.

Og i går kveld nådde jeg igjen en Nissan Leaf. Helt sikkert en utmerket bil, men det er ingen bil å krysse Dovrefjell med i uvær på vinteren. Risikoen for å bli sittende i bilen noen timer, uten mulighet for hjelp utenfra er rett og slett for stor. Strekningen er på 80 km, og det er en del stigning på turen. Dessuten er det helt umulig å kjøre jevnt under slike forhold.

Nå gikk det bra i går, selv brukte jeg bare ett kvarter mer enn normalt på turen, og elbilen foran meg kom også velberget til Oppdal. To biler passerte jeg som sto i grøfta, uten at det var folk i bilene, så de hadde fått hjelp. Og jeg så ingen elbiler som var uten rekkevidde i veikanten.

Men er dette forsvarlig? Er ikke dette på linje med å dra på skitur i fjellet uten å være forberedt på dårlig vær? Eller å legge ut på det åpne havet i en liten båt uten redningsvest? Det vil helst gå godt, som Max Manus sa, men før eller siden går det galt. Må noen ta avgjørelsen for oss og forby kryssing av fjellovergangene vinterstid med elbil?

Eller er jeg rett og slett blitt altfor opptatt av trygghet?

En samtale til ettertanke, enkelte bør ikke kjøre bil

Tidlig - vel, alt er relativt - en morgen denne uken parkerte jeg utenfor St.Olavs hospital i Trondheim. Parkeringsplass er som regel lett å finne der, men det blir verre når parkeringsbilletten skal betales. Ikke fordi jeg ikke har penger, parkering der et par timer klarer jeg fortsatt å finansiere selv om det nettopp har vært jul. Problemet er parkeringsautomaten som krever digital kompetanse og godt syn. Noe av problemet skyldes alderen, men det er også selve automaten med knapper preget av vær og vind som medfører problemer.

I tillegg denne morgenen, ble jeg distrahert av en ung dame som sto bak meg og ventet på at jeg skulle bli ferdig. Ung og ung, hun var nok såvidt passert 40, og derved langt fra å oppfylle halveringsregelen som en del av oss eldre herrer lever etter, eller liker å prate om at vi lever etter. Da jeg var 30 kom nok akkurat denne damen inn under dette kravet, men da levde man etter 2/3-regelen.

Disse brøkene betegner forholdet mellom egen alder og aktuelle damers alder. Snart vurderer mine jevnaldrende å gå for 1/3-regelen...

Imidlertid innledet denne damen en samtale da jeg hadde fått ut min billett. Den var omtrent som følger:

- Du har vel goe auo du?
- Må no vårrå såpass... (rødmer litt)
- Kan itj du hjælp me litt så æ får te detta?
- Jau... Dæ må e no vel kunj gjørrå..
- Æ sætt inn kortet hær.
- Ainder veiinj, chipen opp og innj..
- Huff ja ( smiler unnskyldende)
- Korr sle æ koden?
- Træng itj dæ hær.
- Oppdaling du?
- Ja
- Kossen lægg æ på tida?
- Trøkk på pluss te du har nok tid.
- Nå har æ nåkk, å så?
- Trøkk på dennj grø'n knappinj
- Sjå dær ja, tusen takk ska du ha, ka skoill æ gjort ha itj du stått her?
- Å... dæ va no itj aill verden.

Dilemmaet mitt etterpå er at jeg ble litt i tvil om hva damen hadde til hensikt. Så hun virkelig så dårlig? Eller var det en lettere desperat nysingel dame som benyttet alle sjanser til å sjekke opp en ny mann?

Jeg har tenkt en del på dette, og forhåpentligvis tar jeg feil. men konklusjonen så langt har blitt:

Hvis synet var så dårlig at hun tok frem et sjekketriks denne morgenen, burde hun ikke ha lov til å kjøre bil...

Je ne suis pas Charlie

Mange har nå blitt Charlie. Hevder de ihvertfall. Jeg har tilgode å se at disse som har blitt Charlie virkelig har tatt opp arven etter dette bladet som forøvrig kom med nytt nummer i dag. Alle Charliene jeg har sett, har fortsatt å publisere akkurat det samme som før. Litt småklaging, litt opplysninger om hvor vellykkede de er, og søte sitater som knapt er egnet til å støte noen som helst.

Det er vel i solidaritet med ofrene de har hevdet at de er Charlie. Og det er vel og bra, omtrent som da nordmenn flest var arbeiderpartisympatisører etter 22.juli.

Om jeg selv skulle vært noen annen denne uka, hadde det stått:

Je suis la fille nigérian de 10 ans.

Den 10 år gamle jenta i Nigeria som avsto fra martyrdøden som selvmordsbomber er ukens helt for meg. Bare i helga som gikk ble 20 mennesker i nordlige Nigeria drept i selvmordsangrep utført av småjenter som Boko Haram hadde sendt i døden. Men det er ikke nær nok til å vekke oss. Paris er så mye nærmere, vi har vært der selv mange av oss, og de drepte var hvite kristne. Eller rettere; tilhengere av et sekulært samfunn. Så verdenssamfunnet lar det også ligge i fred for annet enn nyhetsoppslag. Dessuten har vi lite interesse av det nordlige Nigeria, det er ingen ressurser vi absolutt skulle hatt kontroll på der. I min smule enfoldighet lurer jeg på hvordan vi hadde reagert om dette hadde skjedd i den sørlige delen av landet, i den delen der mange vestlige selskaper driver oljeutvinning.

Jeg kunne også tenkt meg å hevde at "je suis un homme gay russe". Jeg er ikke homofil, men måten homofile blir behandlet i Russland får det til å knyte seg i meg. I en utmerket dokumentar på tv sist uke ble forholdene de lever under, trakasseringen og det som verre er, vist for verden. Og jeg føler for å være solidarisk med dem.

På toppen av det hele kan jeg til en viss grad forstå terroristene fra i de muslimske landene. Slik jeg også til en viss grad forstår at de landene vi helst assosierer oss med, fører krig i de muslimske landene. Islamistene bruker religionen som forklaring på sine terrorhandlinger. Vi bruker humanitet som forklaring på hvorfor vi fører krig i andre land. Til syvende og sist handler begge deler om tilgang til ressurser. Landene vi samarbeider og relaterer oss til har ikke etter andre verdenskrig gått militært inn i en konflikt uten at det ligger en kamp om ressurser i bunn. Og uten at jeg overhodet er noen ekspert på terror, virker terroren stort sett som en hevn overfor de landene som fører krig på deres jord.

Alt dette, og mye mer, er helt forferdelig. Og jeg kan ikke forsvare noe av det. Men jeg forstår altså til en viss grad alle parter. Unntatt Boko Haram i Nigeria. Den konflikten er jeg ikke i stand til å forstå. Derfor skriver jeg helst at jeg er en 10 år gammel pike i Nigeria. På fransk, som er det språket av alle jeg ikke kan som jeg behersker best. Og som nå ser ut til å være det språket man bruker for uttrykke solidaritet.

Men til syvende og sist er jeg bare en snart gammel mann som ifølge pålitelige kilder tenker litt for mye.

Jeg må tilpasse meg dere, selv om dere er eldre enn jeg trodde

For en tid tilbake var jeg i en fødselsdag. Jubilanten fyllte 50 år, og det var stor festivitas.

50 år er kanskje siste mulighet til å feire med litt rølp og ungdommelig stil - tror vi - for faktum er at det allerede, kanskje lenge før, har blitt rimelig nedpåsigent. Ingen 25-åring ville blitt særlig imponert.

Men det skal synges. Og sangene er en blanding av platte festsanger og selvkomponerte verk en eller annen litt under middels rimsmed i bekjentskapskretsen presenterer.
Og når sangene er ukjente, må teksten deles ut. For å få det enda mer festlig blir sangene trykket på farget papir, og for å få plass til hele teksten uten å gi ut sangbok, brukes det 12 punkters størrelse på bokstavene. Den samme størrelsen som du leser nå.

I et 50-årslag er det absolutt nødvendig å kose seg. Og kos for oss som er 50+/- betyr stearinlys i en eller annen utgave. Gjerne telys i små glass som sent på kvelden blir brukt til å skåle med og av til når skåleren har nådd en viss feststemning, forsøkt drukket av...

Forsamlinger i denne alderen har i gjennomsnitt fått alderdomssvekket syn, men lesebriller blir ikke tatt med på fest.

Resutatet er derfor en forsamling med telys i en hånd og sang i andre hånda. Begge armer er strake, og halsen strukket tilbake for å få tilstrekkelig avstand til at et slitent øye klarer å fokusere.

Og bare de som ikke kan synge, ser teksten.

Teksten på bloggen her var tidligere på farget bakgrunn. Nå fant jeg ut at jeg må gå over til hvit bakgrunn og forandret det i helga som gikk.

I dag traff jeg ei venninne som fortalte meg at hun og en annen hadde lurt på hvorfor jeg ikke kunne forandre bakgrunnen. Til orientering så er disse damene mellom 10 og 20 år yngre enn meg. Det var fint å kunne informere om at jeg allerede hadde gjort det, og at sidefeltet står for tur når jeg samtidig  får tid og inspirasjon til å gjøre dette.

For å ta brodden av det hele, sa jeg at jeg egentlig trodde jeg at hadde et mer ungdommelig publikum.

Det ble kanskje feil?

Har vi allerede opphevet blasfemiparagrafen?

Bare så det er klart; jeg fordømmer og avskyr drapene i Paris. Og jeg håper de skyldige blir tatt og får sin straff. Men jeg klarer ikke å bifalle eller hylle vestlige medier som så snart de fikk sjansen trykket karikaturtegningene til Charlie Herbo. Og ikke minst at de, såvidt jeg kunne konstatere, bare brukte de satiriske karikaturene som støter muslimer. Og påberoper seg ytringsfriheten som forsvar for å krenke hele den muslimske befolkningen i verden. I straffeloven har vi fortsatt, selv om den står for fall, en blasfemiparagraf. Den lyder: Den som i ord eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse, eller som medvirker hertil, straffes med bøter eller med hefte eller fengsel inntil 6 måneder. Påtale finner bare sted når allmenne hensyn krever det. Straffelovens §142 Dette er greit, for meg ihvertfall. Men om verdens aviser hadde vært tapetsert med lignende, hadde jeg følt meg krenket. I teknisk forstand brøt derfor mange aviser loven i dag. Nå tar jeg sikkert feil når jeg ovenfor skrev at hele den muslimske befolkningen føler seg krenket av disse tegningene. Det er i den muslimske delen av befolkningen akkurat slik det er i den kristne, det varierer stort hvilket forhold vi har til religionen. Selv er jeg en ikke utøvende kristen. Jeg er ikke aktiv i kirken og jeg synder antagelig hver dag uten å tenke videre over det. Men jeg er døpt og konfirmert. Og jeg tror tankegangen min er veldig preget av kristendommen. Og jeg føler meg krenket når noen gjør narr av religiøse handlinger eller andre ting knyttet til kristendommen. Det tok en stund før jeg godtok den engelske filmen "Life of Brian". I dag kan jeg more meg kongelig over den, men jeg forstår godt de som føler seg krenket. Jeg liker det ikke når det gjøres narr av Jesus på korset, narr av de kristne sakramentene, og jeg måtte venne meg til sketsjene til Kirkvaag, Lystad og Mjøen der de kledde seg ut som prester. Fortsatt føler jeg det blasfemisk når omtrent hele omgangskretsen omtaler Kristi Himmelfartsdag som himmelspretten. Jeg føler meg faktisk direkte krenket av det. Nå er jeg en fredsæl person. Og jeg er forholdsvis rolig og avbalansert. Om jeg hadde vært muslim hadde jeg kjent på følelsen i dag, følelsen av å blitt gjort narr av, og ikke minst følt på om jeg burde føle skyld for det som skjedde i Paris. Men jeg hadde taklet den vonde følelsen, slik som de aller, aller fleste muslimer gjør i dag. Det er for meg greit at et forholdsvis intellektuelt satireblad med et opplag på 50 tusen driver satire med religion. Særlig ettersom de såvidt jeg har oppfattet det ikke innskrenker det til en religion, men sparker i alle retninger. Kanskje er det til og med bra. Men at en hel del av verdens aviser plukker ut noen islamkritiske tegninger som de publiserer i dag, er ikke greit. Ikke for meg ihvertfall. Nå må vi passe oss for ikke å bli revet med!

Dum og deilig?

Svært mange av mine venner på Facebook har i den senere tid benyttet en algorytme laget av den svenske avisen Aftonbladet for å få et forslag til hvordan de selv og deres venner ville danne regjering. Nå er jeg ikke spesielt klar for å havne i svensk regjering, det må være det som kan betegnes som en Uriaspost, men det smerter meg allikevel litt at jeg foreløbig ikke er funnet tung nok til å bekle en ministerpost.

Jeg prøvde den selv, og da var jeg selv blitt statsminister, men resten av mannskapet imponerte meg veldig lite. Så jeg publiserte ikke.

Slike tester som involverer vennene dine, bruker algorytmer som måler og tar hensyn til interaksjon mellom deg og dine venner. Altså hva du liker, hva du kommenterer og forhold rundt felles venner og deres interaksjon.

Selv har jeg 1800 venner på Facebook. Nummer 1800 ble en av mine beste venner for noen år siden, som omsider opprettet profil. Av disse 1800 er det ca 250 som er aktive likere og kommentatorer, eller mer korrekt så er det over 1500 som aldri bryr seg. De risikerer heller ikke å havne i regjering eller på annen måte bli spesielt knyttet til meg.

For det er slike teste for det utroligste. Jeg testet forleden ut noen av dem. Først ville jeg finne mine tre beste venner. Vel.. Resultatet ble en som stort sett er uenig med meg som bestevenn, en tidligere kollega ble nærmeste venn, og en som for et par måneder siden etter en spøk strøk meg fra vennelista kom på 3.plass som god venn. Det siste viser vel at slike tester bruker opplysninger fra litt tilbake i tid også.

Så ville jeg finne min mest trofaste venn. Og det var hyggelig å se at den var ganske pålitelig. Vedkommende var vel en av mine første venner på Facebook, og har jevnt og trutt likt og kommentert, i tilegg til at vi har møttes i det virkelige liv på nesten daglig basis.

Så fikk jeg forslag om å finne ut hvem som var hemmelig forelsket i meg. Rett og slett gi dem en skikkelig utfordring. Litt heldig at jeg som heteroseksuell fant at jeg ikke er den hemmelige forelskelsen til en mann ihvertfall! Men jeg tviler sterkt på at det er slik med den som dukket opp også. Det må i tilfelle ligge langt bak Facebook sin tid, og lenge før jeg selv ble gammel og sur. Og jeg delte heller ikke denne med omverdenen, selv om det er en boost for selvtilliten at noen i det hele tatt er hemmelig forelsket i meg. For en algorytme tar ikke feil. 

Glad og fornøyd med at det tross alt er ei dame som er forelsket i meg, prøvde jeg meg så på en gramatikkprøve. En prøve mange av mine venner, de fleste oppfattet jeg før som mindre smarte enn meg selv, fikk full score på. Nedtur, under halvparten riktig ble resultatet. Da hjelper det lite at det står excellent i tillegg til poengsummen. Jeg er under halvparten så smart som venner jeg har regnet som på grensen til tilbakestående.

Nytt selvbilde; tilbakestående, men en damer blir forelsket i. Eller kanskje bare ei dame...

Jakten på dannelse, kan piperøyking være noe for meg?

Dette har jeg tenkt grundig over. Jeg har gått grundig bekjentskapskretsen min, både den nære og den mer perifere, i jakten på dannede mennesker. Det viste seg å være som å lete etter nåla i høystakken. Enkelte vil nok i mange sammenhenger kunne beskrives som dannede, men det var svært vanskelig å finne noen som umiddelbart fyller de kriteriene jeg setter. For kriteriet mitt er at det første du tenker på når du skal beskrive denne personen, er dannelse.

Etter mye tenking, der jeg ikke analyserte hver enkelt, men bare letet etter dette udefinerbar, kom jeg til at jeg kjenner to dannede mennesker.
Nei, de er ikke lærere. Dette skriver jeg fordi jeg enkelte ganger av mine venner som er meningsmotstandere, blir beskyldt for å kjenne i overkant mange lærere. Minst 1000 var det en som hevdet.

Begge to er grå eminenser i den hemmeligste delen av det hemmelige Norge.

Da jeg hadde funnet disse to, måtte jeg tenke nøyere over hvorfor jeg oppfattet dem som dannede. Og ikke minst hvorfor jeg øyeblikkelig tenkte på den andre etter at jeg kom på den ene. De fleste som kjenner begge, og hadde blitt spurt om hva de har felles, ville kommet opp med samme svaret som meg.

Begge to røyker pipe.

I tilfelle tvil; Albert Einstein var en dedikert piperøyker.

Kan piperøyking være en god start for meg også? Det er visstnok en kunst å røyke pipe. Kan jeg lære meg kunsten?
Og ikke minst, er det sosialt akseptert der jeg ferdes å ha denne lasten? Og hvor skadelig er det? Kan jeg ta meg ei pipe nå og da slik jeg i sosiale sammenhenger kan ta en vanlig røyk? Blir jeg oppfattet forskjellig fra sigarettrøykerne om jeg røyker pipe?

Og fremfor alt; er det en liten sjanse for at jeg blir oppfattet som et dannet menneske?

Det er forbudt, men jeg ser for meg at jeg kunne tatt frem pipa på jobb. Jeg ser for meg at jeg fyrer opp et bål ute i skogen og samler mine elever rundt bålet. Forventningene fra elevene om en spennende fortelling gjør at det er helt stille fra alle, uavhengig av konsentrasjonsvansker i skolehverdagen, når jeg rolig stapper pipa og fyrer på den. Så forteller jeg, om Ska-Eldrid som fikk hodet kappet av, eller om brødrene Ulv og Bjørn som var fredløse, eller jeg siterer fra Bukkerittet i Peer Gynt.

Jeg ville nok av mange blitt oppfattet som en dårlig rollemodell, og antagelig fått en eller annen reaksjon fra arbeidsgiver.

Men elevene ville fått sitt første møte med dannelse.

Må vi virkelig slå sammen kommuner?

I jule- og nyttårshelga har jeg brukt litt mer tid til å tenke. Og jeg har lest flere aviser enn normalt. Dessuten har jeg snakket med litt forskjellige mennesker, diskutert ting som er i tiden, og jeg har blitt påvirket. Påvirket i den grad at jeg er i ferd med å forandre mening.

Første gangen jeg tenkte på kommunesammenslåing var i 1983. Da hadde jeg mitt første virkelige møte med Dovre kommune. En liten kommune lengst nord i Gudbrandsdalen der innbyggerne følte en sterkere identitet enn det jag var vant med. Og med en nabokommune som var enda mindre, men med enda større identitet. Raskt slo jeg fast at disse to kommunene burde slått seg sammen, både for å unngå å senere bli tvangsinnlemmet i Sel og for kanskje å unngå slike lokaliseringskrangler som kunne resultere i noe så hårreisende som at en spillemiddelfinansiert tennisbane ble bygd ved en sidevei på Dovreskogen. Og dette har jeg hevdet helt til nå de siste dagene av året 2014. Og dette tror jeg er stikk i mot det folk flest tenker. Nå jobbes det aktivt mot en sammenslåing av Lesja og Dovre til en kommune både av politikere og andre med innflytelse.

Mens jeg altså blir inspirert av Ibsen som i En folkefiende gjennom Stockmann uttalte at minoriteten har alltid retten, flertallet bare makten. Dette sitatet har nok hatt en viss betydning for hvordan jeg tenker; når flertallet etterhvert får en mening jeg lenge har vært nesten alene om, må jeg ha tatt feil.

En av årsakene til at mange nå går inn for et nytt kommunekart er at de regner med at den forhatte fylkeskommunen blir nedlagt som forvaltningsnivå. Når jeg spør hva som er så fælt med fylkeskommunen får jeg til forklaring at fylkesmannen stadig legger seg borti lokale forhold med innsigelser særlig knyttet til spørsmål rundt omdisponering av arealer. Veldig mange vet altså ikke at fylkeskommunen og fylkesmannen er to vidt forskjellige ting. Uvitenhet hjelper altså kommunalministeren i sin streben etter "robuste" kommuner.

Strukturendringer er enkle å initiere, men vanskelige å gjennomføre. Mange rådmenn har gjennom årene fått oppleve det når de ny i jobben ønsker å vise muskler. Og slik er jeg redd essensen i dette er også. Sittende regjering, med kommunalministeren i spissen, har behov for å vise handlekraft. Men de har ikke forutsett de hundre prosessene som skal gjennomføres for å nå tallet på 100 kommuner.

Svært mye av norsk politikk er spørsmål om lokalisering. Alle vil ha alt. Se bare på den bitre striden rundt plassering av sykehus på nord-vestlandet. Og slikt blir det mye mer av i større kommuner. All honnør til ordføreren på Oppdal som uttalte at en fremtidig kommuneadministrasjon for en fremtidig kommune kunne lokaliseres på Berkåk, men samtidig var han nok glad han har meldt sin avgang fra politikken og slipper å gjennomføre et slikt grep. Å flytte administrasjonen fra Oppdal og Støren til Berkåk vil bli en strid som får Midt-Østen til å ligne et fredens paradis. Ihvertfall verbalt.

Jeg har i løpet av de siste 14 dager blitt overbevist om at det burde vært gått en annen vei. Interkommunalt samarbeid kunne blitt utviklet mye videre. For eksempel kunne det vært en minimumsstørrelse på kommunene for at de skulle ha egen barnevernstjeneste, egne ungdomsskoler, egen plan- og bygningsavdeling osv. Rett og slett tvunget frem samarbeidsmodeller. Uten å utslette kommunens egen identitet.

Og for å banne i kirka; fylkeskommunen kunne fått utvidet ansvar og flere arbeidsoppgaver.

Nå er jeg redd prosessen blir så kostbar at det ikke blir noen økonomisk vinning før på veldig lang sikt. For ikke å snakke om hvor mye bitter strid det blir på veien når svært mange av oss skal få en ny identitet. Det er viktig for dovringen å være akkurat det, slik lesjingen vil være lesjing. Og selv vil jeg være oppdaling. Ikke en eller annen udefinert innbygger i ytterkanten av en foreløbig navnløs kommune i Trøndelag. Og ikke vil jeg dele statusen som oppdaling med et par tusen rennbygg.

Og jeg håper at jeg også i fremtiden kan ha den identiteten jag har opparbeidet meg på andre siden av Dovrefjell.

Jeg er stolt av å være han forbanna oppdalingen.

Er det mulig for meg å bli en dannet mann?

Dannet er nok ikke det første folk tenker på om de skal si noe om meg. Og kanskje er det svært få som får stempel som dannet når de skal beskrives. For meg er dette begrepet imidlertid noe jeg tenker å utvikle i året som kommer. Faren for å mislykkes er stor, kanskje er det rett og slett umulig for meg, og om jeg mislykkes har jeg tenkt å få meg dreadlocks. Så ved neste årsskifte er jeg enten en dannet mann, eller jeg går med lange tovede fletter. Akkurat nå syns jeg ikke disse to tingene kan kombineres, men kanskje forandrer jeg mening i løpet av prosessen.

Først må jeg prøve å finne ut hva det egentlig betyr å være dannet. Og kanskje finne eksempler på dannede mennesker. Den som umiddelbart renner inn i hodet på meg, er Kåre Willoch.

Har så Kåre Willoch noe til felles med undertegnede? Ikke veldig mye, tror jeg. Vi har begge gjennom årene beveget oss mot venstre i politikken. I bunn og grunn er vi begge verdikonservative, vi er bare uenig om hvilket parti som best kan ta vare på våre verdikonservative verdier. Dessuten tror jeg Kåre banner enda mindre enn meg, og utenfor Kristelig Folkeparti skal du lete lenge etter noen som banner mindre enn Kåre og meg. Språket forøvrig er vidt forskjellig. Det kler Kåre helt utmerket å si "nu" i stedet for "nå", mens det neppe vil bli annet enn komisk om jeg gjør det samme.

Klesdrakt og frisyre tør jeg ikke tenke på å kopiere. Poplinskappe er ikke mitt plagg, og så lenge jeg har hår, vil jeg ha litt av det synlig.

Jeg kan altså ikke kopiere Kåre, men han kan likevel fungere som et slags forbilde.

I jakten på hva dannelse egentlig er, her jeg funnet mange definisjoner. Den som kanskje passer best med det jeg er ute etter, er den om at dannelse er det du sitter igjen med etter at du har glemt det du har lært. Litt mer forklart det du har lært, men som har blitt automatisert. Vi har lært å bruke kniv og gaffel, men det har blitt en naturlig del av å spise. Noe det ikke var for menneskene i tidligere tider, og fortsatt ikke er i andre kulturer.

Det du sitter igjen med etter at du har glemt det du har lært.

Problemet mitt med denne definisjonen er at jeg har lært så lite. Og enda mindre av det jeg har lært gir grunnlag for dannelse. Jeg kan sykle, uten å tenke på hvordan, men det betyr ikke at jeg er dannet.  Det samme gjelder å gå på ski, kjøre bil og lese en tekst. Men jeg er altså ikke dannet av den grunn. Jeg kan ikke lenger integralregning, men jeg vet nesten hva det brukes til. Det visste jeg overhodet ikke da jeg kunne det, kanskje er dette at jeg nå vet hva noe jeg ikke lenger behersker kan brukes til, en form for dannelse?

Jeg er også til oppdaling å være, relativt veloppdragen. Men når jeg kommer til utlandet, kan jeg fort bli kategorisert som uoppdragen. Og jeg vil tro Kåre Willoch, med sin oppdragelse fra vestkanten i Oslo, er mere veloppdragen enn meg. Imidlertid vil en fransk veloppdragenhet, eller en vestkantbasert oppdragelse, ikke passe inn der jeg ferdes. Strengt tatt holder oppdragelsen i Trøndelag, men ikke særlig utover det.

Jeg har altså en lang vei å gå. Og veien frem er ukjent. Men utover året vil det komme statusrapporter. Neste blir en vurdering på om jeg skal begynne å røyke pipe.

Kanskje det blir dreads...

Nytt år og nye sjanser

Jeg legger merke til at mange leser og bifaller Per Fugelli sin oppfordring om å gi blanke faen. Og samtidig registrerer jeg færre nyttårsforsetter enn det har vært tidligere år. Hos andre, for selv har jeg levd etter Fugelli sitt utsagn i veldig mange år. Og tro meg; Per Fugelli tar feil.

Per Fugelli har en annen gjennomslagskraft enn meg. Og det er med tanke på budskapene vi har, like greit. Han banner tydeligvis også, ettersom han sier blanke faen. Og nettopp der ligger problemet i Fugellis utsagn. Du skal ikke gi blanke faen, men litt mer blaffen. Det vil nok hjelpe bra for mange om de ikke er så besatt av å være vellykkede og perfekte.

Jeg angrer ikke på at jeg har gitt blanke blaffen. Og ikke har jeg særlig tanker om å gi mindre blaffen i året som kommer. Men noen ting angrer jeg likevel på at jeg ikke har gjort annerledes. I januar 2014 skrev jeg om at jeg hadde gått 200 m for lite hver dag. Det har jeg gjort noe med, men etter ett år har virkningen ikke blitt synlig ennå. Så jeg må bare fortsette med det. I 20 år til faktisk.

Ved dette årsskiftet kommer jeg på en ny ting jeg angrer på. Jeg har aldri hatt dreadlocks.

I de 15 årene av mitt liv der jeg var i riktig alder for en slik frisyre, brukte jeg grønn dress. Jeg var i Hæren, og der ville nok en offiser i dreadlocks vært lite velkommen. Det som gjaldt var crewcut. Jeg var innom 80-tallets trend med struktur og bleking, til stor forlystelse for mine kollegaer. En kollega uttalte at han hadde hatt samme frisyre siden i 1962, jålete var han etter eget utsagn ikke. Da jeg sluttet i militære hadde jeg en midtlivskrise der jeg slapp på meg langt hår. Dessverre kom jeg den gang ikke på at jeg egentlig ville hatt dreads. Så klippet jeg meg, og har nå i snart 20 år hatt en frisyre som stemmer veldig godt i forhold til å være kommunalt ansatt. En frisyre som gjør at jeg ser velpleid ut i ca to uker etter hårklipp. Deretter går det et par, tre uker til før jeg plutselig finner ut at jeg at burde vært hos frisør i går. Ignorer jeg dette i to uker, må det kraftig lut til.

Dreads er mer lettvint. Når du først har fått deg slike lokker, innbiller jeg meg at kravet til vedlikehold er minimalt. Og jeg kunne gjort et kvantesprang på veien mot et enklere liv. Men så er jeg litt redd veien mot dreads. Rekker jeg det før håret er borte? Eller før jeg blir pensjonist?

Størst betenkning har jeg imidlertid i forhold til mitt store prosjekt. Jeg har nemlig tenkt å bli dannet. Det er en vanskelig oppgave, først må jeg definere overfor meg selv hva dannet innebærer. Det er kanskje vanskelig å kombinere dreads med å være dannet?

Mens håret nå vokser litt til, skal spørsmålet vurderes. Jeg skal ikke gi blanke faen!

Går jeg 200 m ekstra hver dag, og i tillegg skaffer meg dreads, vil jeg bli en utrolig cool 75-åring.

Eller blir jeg bare mer patetisk?