Skisporet, skilåma eller det ikke så landskjente skireinna

Nå heter det kanskje trikkeskinna, men da jeg vokste opp het det skireinna. Og i motsetning til trikkeskinna, var skireinna laget av en skiløper. Det het skireinna om det var flatt, oppover eller nedover. Noen skireinner var gode, andre var dårlige, og de dårlige sørget for at vi fikk balanse, lærte å variere teknikken, og ble behendige. Behendighet som er en viktig egenskap for gode skiløpere. Jeg vil imidlertid for i dag glemme ordet skireinne og bruke det ordet de fleste bruker i dag; skispor.

Alle med ekte hjerte for skisporten, alle som ikke bare måler skituren i laktatverdier, kilometer og tidsbegrep, alle disse har på et eller annet tidspunkt sett seg tilbake og beundret skisporet sitt. Det kan ha mange varianter, fra den endeløse linja over ei snødekt vidde som viser at du har klart å gå snorende rett, til det sporet ned fjellsiden som innimellom er borte etter at skiløperen har foretatt et luftig svev. Det siste er forøvrig det skisporet vi målte hopplengden etter i barndommen, Vi sidetråkket bakken før hoppet, og etterpå satte vi skien i sporet for å finne ut hvor foten landet. Og der satte vi en kvist slik at vi i neste luftferd visste hvor vi skulle strekke oss mot for å slå kameraten eller sette bakkerekord.
Så lærte vi etterhvert telemarksvingen, lette etter passende løssnø, og tegnet perfekte kurver i snøen.
Og så oss beundrende tilbake når vi lyktes.

Senere ble det 8-tall, - da måtte du enten være to stykker som kjørte etter hverandre, eller du gikk opp igjen og tegnet ferdig 8-tallet ved å kjøre ned en gang til.
11-tall laget vi ved å kjøre rett ned. Og gikk vi da opp igjen, kunne vi svinge over 11-tallet et par ganger og lage $-tegn.

Da carvingskiene kom for 20 år siden, var det fint å være tidlig i bakken, så tidlig at bakken var som et cord-fløyelsteppe etter prepareringsmaskina. Og følelsen av kjøre ned et nypreparert heng, stoppe i bunnen og se på sitt eget spor uten en eneste skrens var lykkefølelse på høyt nivå.
Hvor ofte opplever den jevne trikkeskinneskiløper denne lykkefølelsen? Aldri.
Hvor mye behendighet og balanse får du øvd på en 3-milstur i slike maskinløyper? Svært lite.


De som er yngre enn meg, og sikkert noen ungdommelige eldre enn meg også, legger nå skispor på steder vi aldri drømte om å kjøre på ski. Utfor klipper, ned brattheng jeg ikke ville gått opp usikret og ned smale renner går det nå skispor. Og jeg er sikker på at de som legger disse beundrer sitt eget spor når de er nede.

Det er nå en lei polarisering, skal du på ski er det litt enten eller. Enten potensielt livsfarlige stunt utenfor løypene, eller trygt og godt i løype laget av maskiner. Jeg skulle ønske flere vil søke glede i det midt imellom. Slik barn og jeg gjør også i dag.

Jeg forstår at folk liker å gå i godt preparerte løyper. Det er lett, du kan bruke lett utstyr, du kan gå fort over lange distanser, du slipper å finne frem selv. Terskelen for å gå på skitur blir for mange lav nok til at de tar turen. Slik sett er de viktige for folkehelsen. Men du verden så mye dere som bare går i slike løyper mister av godfølelse.

Det er en utbredt misforståelse ute og går blant snøscooterentusiastene. De tror vi skiløpere er så interessert i å gå i scootersporene. Vi som går utenfor løypene vil faktisk helst gå utenfor løypene. Og det sporet snøscooterne lager, er ubrukelig å gå på ski etter. Særlig for dem som går med lett utstyr, og kanskje ønsker flere preparerte løyper. Og bakker som er egnet for barn å leke seg i, er akkurat de samme som snøscooterfolket ønsker å leke i.

Sporene jeg har tatt bilde av her, er et resultat av lovlig snøscooterkjøring. Her må en være særdeles god på ski for å kjøre ned på lette løypeski. Og slik blir det i egnede bakker dersom vi slipper snøscooteren for mye til. Selv om det bare blir lov til å kjøre etter løyper, vil det bli kjørt ulovlig i bakker som ligger innbydende til ved siden av.

Her er et bilde tatt noen dager før, med dårligere kamera i dårligere lys. Og jeg har tatt et par svinger bare for å gjøre det. Og for å få sjansen til å beundre mitt eget spor i snøen. Ikke all verden til skispor, men nok til å tilfredsstille en skiløper som i beste fall kan sies å være i livets sensommer. Da jeg kjørte ned gjennom scootersporene noen dager senere, var eneste gleden jeg følte, gleden over å ha ski med tailrocker, scooprocker, triple radius og mange andre uforståelige egenskaper som sammen med over 50 års skierfaring gjør det bortimot greit å kjøre ned gjennom skogen i en blanding av løssnø, hardfrosne scooterspor og hull laget av et belte drevet av et altfor stort antall hestekrefter. Og den gleden jeg da følte har ingenting med godfølelse å gjøre. Den ligner mer på gleden du kanskje føler over å ha tatt på deg redningsvest når du faller overbord fra en båt...

Min ene faste leser hevder at jeg ikke er en spesielt negativ person, jeg er bare generelt mot. Antagelig er mange enige med ham. Jeg er motstander av overdreven tilrettelegging, men ikke all tilrettelegging. Noen skiheiser, noen preparerte skiløyper for å senke terskelen for å gå ut på ski og noen små,begrensede områder for lek med snøscooter kan jeg motvillig godta. 

Det er lenge til jeg blir like rakrygget som Nils Faarlund, han som går på treski ved siden av de maskinpreparerte løypene. Han som omtaler langrennski som joggepinner og går ut i huset og inn i naturen. En innstilling å rette seg mot har jeg i hvertfall i innstillingen til Nils Faarlund, og dere anbefales å lese http://www.utemagasinet.no/Magasin/Faarlund, et utmerket intervju i det like utmerkede Utemagasinet. 

Faktisk har den gode Nils moderert seg noe med tiden. 

Jeg er spent på hvordan jeg selv utvikler meg, kanskje blir jeg bare striere og mer generelt mot med årene.