Første gangen jeg tenkte på kommunesammenslåing var i 1983. Da hadde jeg mitt første virkelige møte med Dovre kommune. En liten kommune lengst nord i Gudbrandsdalen der innbyggerne følte en sterkere identitet enn det jag var vant med. Og med en nabokommune som var enda mindre, men med enda større identitet. Raskt slo jeg fast at disse to kommunene burde slått seg sammen, både for å unngå å senere bli tvangsinnlemmet i Sel og for kanskje å unngå slike lokaliseringskrangler som kunne resultere i noe så hårreisende som at en spillemiddelfinansiert tennisbane ble bygd ved en sidevei på Dovreskogen. Og dette har jeg hevdet helt til nå de siste dagene av året 2014. Og dette tror jeg er stikk i mot det folk flest tenker. Nå jobbes det aktivt mot en sammenslåing av Lesja og Dovre til en kommune både av politikere og andre med innflytelse.
Mens jeg altså blir inspirert av Ibsen som i En folkefiende gjennom Stockmann uttalte at minoriteten har alltid retten, flertallet bare makten. Dette sitatet har nok hatt en viss betydning for hvordan jeg tenker; når flertallet etterhvert får en mening jeg lenge har vært nesten alene om, må jeg ha tatt feil.
En av årsakene til at mange nå går inn for et nytt kommunekart er at de regner med at den forhatte fylkeskommunen blir nedlagt som forvaltningsnivå. Når jeg spør hva som er så fælt med fylkeskommunen får jeg til forklaring at fylkesmannen stadig legger seg borti lokale forhold med innsigelser særlig knyttet til spørsmål rundt omdisponering av arealer. Veldig mange vet altså ikke at fylkeskommunen og fylkesmannen er to vidt forskjellige ting. Uvitenhet hjelper altså kommunalministeren i sin streben etter "robuste" kommuner.
Strukturendringer er enkle å initiere, men vanskelige å gjennomføre. Mange rådmenn har gjennom årene fått oppleve det når de ny i jobben ønsker å vise muskler. Og slik er jeg redd essensen i dette er også. Sittende regjering, med kommunalministeren i spissen, har behov for å vise handlekraft. Men de har ikke forutsett de hundre prosessene som skal gjennomføres for å nå tallet på 100 kommuner.
Svært mye av norsk politikk er spørsmål om lokalisering. Alle vil ha alt. Se bare på den bitre striden rundt plassering av sykehus på nord-vestlandet. Og slikt blir det mye mer av i større kommuner. All honnør til ordføreren på Oppdal som uttalte at en fremtidig kommuneadministrasjon for en fremtidig kommune kunne lokaliseres på Berkåk, men samtidig var han nok glad han har meldt sin avgang fra politikken og slipper å gjennomføre et slikt grep. Å flytte administrasjonen fra Oppdal og Støren til Berkåk vil bli en strid som får Midt-Østen til å ligne et fredens paradis. Ihvertfall verbalt.
Jeg har i løpet av de siste 14 dager blitt overbevist om at det burde vært gått en annen vei. Interkommunalt samarbeid kunne blitt utviklet mye videre. For eksempel kunne det vært en minimumsstørrelse på kommunene for at de skulle ha egen barnevernstjeneste, egne ungdomsskoler, egen plan- og bygningsavdeling osv. Rett og slett tvunget frem samarbeidsmodeller. Uten å utslette kommunens egen identitet.
Og for å banne i kirka; fylkeskommunen kunne fått utvidet ansvar og flere arbeidsoppgaver.
Nå er jeg redd prosessen blir så kostbar at det ikke blir noen økonomisk vinning før på veldig lang sikt. For ikke å snakke om hvor mye bitter strid det blir på veien når svært mange av oss skal få en ny identitet. Det er viktig for dovringen å være akkurat det, slik lesjingen vil være lesjing. Og selv vil jeg være oppdaling. Ikke en eller annen udefinert innbygger i ytterkanten av en foreløbig navnløs kommune i Trøndelag. Og ikke vil jeg dele statusen som oppdaling med et par tusen rennbygg.
Og jeg håper at jeg også i fremtiden kan ha den identiteten jag har opparbeidet meg på andre siden av Dovrefjell.
Jeg er stolt av å være han forbanna oppdalingen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar