Je ne suis pas Charlie

Mange har nå blitt Charlie. Hevder de ihvertfall. Jeg har tilgode å se at disse som har blitt Charlie virkelig har tatt opp arven etter dette bladet som forøvrig kom med nytt nummer i dag. Alle Charliene jeg har sett, har fortsatt å publisere akkurat det samme som før. Litt småklaging, litt opplysninger om hvor vellykkede de er, og søte sitater som knapt er egnet til å støte noen som helst.

Det er vel i solidaritet med ofrene de har hevdet at de er Charlie. Og det er vel og bra, omtrent som da nordmenn flest var arbeiderpartisympatisører etter 22.juli.

Om jeg selv skulle vært noen annen denne uka, hadde det stått:

Je suis la fille nigérian de 10 ans.

Den 10 år gamle jenta i Nigeria som avsto fra martyrdøden som selvmordsbomber er ukens helt for meg. Bare i helga som gikk ble 20 mennesker i nordlige Nigeria drept i selvmordsangrep utført av småjenter som Boko Haram hadde sendt i døden. Men det er ikke nær nok til å vekke oss. Paris er så mye nærmere, vi har vært der selv mange av oss, og de drepte var hvite kristne. Eller rettere; tilhengere av et sekulært samfunn. Så verdenssamfunnet lar det også ligge i fred for annet enn nyhetsoppslag. Dessuten har vi lite interesse av det nordlige Nigeria, det er ingen ressurser vi absolutt skulle hatt kontroll på der. I min smule enfoldighet lurer jeg på hvordan vi hadde reagert om dette hadde skjedd i den sørlige delen av landet, i den delen der mange vestlige selskaper driver oljeutvinning.

Jeg kunne også tenkt meg å hevde at "je suis un homme gay russe". Jeg er ikke homofil, men måten homofile blir behandlet i Russland får det til å knyte seg i meg. I en utmerket dokumentar på tv sist uke ble forholdene de lever under, trakasseringen og det som verre er, vist for verden. Og jeg føler for å være solidarisk med dem.

På toppen av det hele kan jeg til en viss grad forstå terroristene fra i de muslimske landene. Slik jeg også til en viss grad forstår at de landene vi helst assosierer oss med, fører krig i de muslimske landene. Islamistene bruker religionen som forklaring på sine terrorhandlinger. Vi bruker humanitet som forklaring på hvorfor vi fører krig i andre land. Til syvende og sist handler begge deler om tilgang til ressurser. Landene vi samarbeider og relaterer oss til har ikke etter andre verdenskrig gått militært inn i en konflikt uten at det ligger en kamp om ressurser i bunn. Og uten at jeg overhodet er noen ekspert på terror, virker terroren stort sett som en hevn overfor de landene som fører krig på deres jord.

Alt dette, og mye mer, er helt forferdelig. Og jeg kan ikke forsvare noe av det. Men jeg forstår altså til en viss grad alle parter. Unntatt Boko Haram i Nigeria. Den konflikten er jeg ikke i stand til å forstå. Derfor skriver jeg helst at jeg er en 10 år gammel pike i Nigeria. På fransk, som er det språket av alle jeg ikke kan som jeg behersker best. Og som nå ser ut til å være det språket man bruker for uttrykke solidaritet.

Men til syvende og sist er jeg bare en snart gammel mann som ifølge pålitelige kilder tenker litt for mye.