Nytt år og nye sjanser

Jeg legger merke til at mange leser og bifaller Per Fugelli sin oppfordring om å gi blanke faen. Og samtidig registrerer jeg færre nyttårsforsetter enn det har vært tidligere år. Hos andre, for selv har jeg levd etter Fugelli sitt utsagn i veldig mange år. Og tro meg; Per Fugelli tar feil.

Per Fugelli har en annen gjennomslagskraft enn meg. Og det er med tanke på budskapene vi har, like greit. Han banner tydeligvis også, ettersom han sier blanke faen. Og nettopp der ligger problemet i Fugellis utsagn. Du skal ikke gi blanke faen, men litt mer blaffen. Det vil nok hjelpe bra for mange om de ikke er så besatt av å være vellykkede og perfekte.

Jeg angrer ikke på at jeg har gitt blanke blaffen. Og ikke har jeg særlig tanker om å gi mindre blaffen i året som kommer. Men noen ting angrer jeg likevel på at jeg ikke har gjort annerledes. I januar 2014 skrev jeg om at jeg hadde gått 200 m for lite hver dag. Det har jeg gjort noe med, men etter ett år har virkningen ikke blitt synlig ennå. Så jeg må bare fortsette med det. I 20 år til faktisk.

Ved dette årsskiftet kommer jeg på en ny ting jeg angrer på. Jeg har aldri hatt dreadlocks.

I de 15 årene av mitt liv der jeg var i riktig alder for en slik frisyre, brukte jeg grønn dress. Jeg var i Hæren, og der ville nok en offiser i dreadlocks vært lite velkommen. Det som gjaldt var crewcut. Jeg var innom 80-tallets trend med struktur og bleking, til stor forlystelse for mine kollegaer. En kollega uttalte at han hadde hatt samme frisyre siden i 1962, jålete var han etter eget utsagn ikke. Da jeg sluttet i militære hadde jeg en midtlivskrise der jeg slapp på meg langt hår. Dessverre kom jeg den gang ikke på at jeg egentlig ville hatt dreads. Så klippet jeg meg, og har nå i snart 20 år hatt en frisyre som stemmer veldig godt i forhold til å være kommunalt ansatt. En frisyre som gjør at jeg ser velpleid ut i ca to uker etter hårklipp. Deretter går det et par, tre uker til før jeg plutselig finner ut at jeg at burde vært hos frisør i går. Ignorer jeg dette i to uker, må det kraftig lut til.

Dreads er mer lettvint. Når du først har fått deg slike lokker, innbiller jeg meg at kravet til vedlikehold er minimalt. Og jeg kunne gjort et kvantesprang på veien mot et enklere liv. Men så er jeg litt redd veien mot dreads. Rekker jeg det før håret er borte? Eller før jeg blir pensjonist?

Størst betenkning har jeg imidlertid i forhold til mitt store prosjekt. Jeg har nemlig tenkt å bli dannet. Det er en vanskelig oppgave, først må jeg definere overfor meg selv hva dannet innebærer. Det er kanskje vanskelig å kombinere dreads med å være dannet?

Mens håret nå vokser litt til, skal spørsmålet vurderes. Jeg skal ikke gi blanke faen!

Går jeg 200 m ekstra hver dag, og i tillegg skaffer meg dreads, vil jeg bli en utrolig cool 75-åring.

Eller blir jeg bare mer patetisk?