Jeg er litt stolt av meg selv, og må skryte litt...

Den viktigste årsaken til at jeg må skryte litt av meg selv, er naturligvis at ingen annen gjør det. I starten av mitt liv på sosiale medier, var ofte turer på treningssentret og fjellturer noe jeg skrøt av på Facebook. Så sluttet jeg med dette. Kanskje fordi turene ble for få? Eller kanskje kastet jeg meg på trenden med å ikke like all positiviteten folk strør om seg med. Nå prøver jeg å være litt mer overbærende, og innimellom gleder jeg meg faktisk over å konstatere at folk jeg ikke hadde trodd det om, har gått Besseggen, vært på Galdhøpiggen eller rett og slett gått en tur i skiløypene.

Blåøret i det fjerne

Dagen i dag startet som mange andre dager med å ligge lenge. Jeg leser en spennende og interessant thriller fra finansmiljøet, og det er vanskelig å avslutte lesingen i riktig tid. Noen morgener leser jeg også litt i sjutida, før jeg sovner igjen... Og når jeg først står opp og ikke skal på jobb, er det mye kaffe som skal drikkes, aviser som skal leses både på nett og på papir, småting som skal gjøres osv, osv. Men etterhvert tok jeg skiene fatt. Skibestigningsskiene, eller randoskiene som mange sier, ble tatt på én meter utenfor trappa. Og jeg gikk den lengste motbakken det er mulig å finne derfra. Med det mener jeg den lengste bakken jeg kan gå uten å gå ned igjen av betydning. For meg blir det Blåøret, en topp på 1600 m.o.h. Og når jeg starter på 600 m.oh. blir det altså 1000 høydemeter. To og en halv time opp og en halv time ned tok dette, det er jeg godt fornøyd med.

Slike turer blir av mange forbundet med bratte renner, dyp puddersnø og luftige passasjer. Her er det ikke noe av dette. Det nærmeste jeg kom pudder var 5 cm nyprodusert kunstsnø. Men jeg fant ut at selv om det bråker fælt og forbruker masse energi, har det sin egen vakre estetikk.

Vakker estetikk er det vanskelig å finne i dette bildet, men det blir verre lenger ned... Det var såvidt kaldt i dag, at drikka i slangen til Camelback'n hadde lett for å fryse. Teknikken er å ha slangen som er isolert med neopren, på den siden som vender mot sola. Og med jevne mellomrom drikke så mye at temperaturen på drikken stiger. Det som er i slangen blir kaldt, mens det i posen som ligger i sekken, holder seg mye lenger.

Jeg gikk i dag alene, og den eneste jeg så var en heiskar på snøscooter som sjekket snøproduksjonen. Det er hyggelig å gå alene, da går du sammen med en du liker. Og jeg tenker, tenker mange tanker som kanskje dukker opp i fremtidige blogginnlegg. Dessuten tror jeg at jeg mediterer, tror fordi jeg ikke er sikker på hvordan meditering foregår.

Da jeg nærmet meg toppen, gikk sola ned over Dovrefjell. Snøhetta er den høyeste toppen litt til venstre for sola. Og det ble kaldere. På toppen var det minus 15, og en liten trekk. Da ble det ikke rare pausen, bare skifte av ulltrøye og nødvendige grep for å få skiene i nedovermodus. Gore-tex'n var rimet på innsida, og følelsen av å ta av seg en fuktig ulltrøye og bytte ut den med en tørr, kan sammenlignes med de aller største øyeblikk av nytelse.

Like til høyre for toppen ble tøybytte og de andre gjøremålene utført. Det ser ikke videre varmt ut, og var det heller ikke. Det er viktig å være systematisk, ta frem de tørre plaggene før du kler av deg. Har du system på dette, er det ingen problemer forbundet med å ta en selfie i minus 15 med bar overkropp. Og som tidligere nevnt, følelsen av tørr og varm trøye er verd det. Turgleden blir mye større på denne måten enn om du hutrer deg hjem i svett undertøy.

Denne karen trenger ikke grønn lue for å singnalisere at han er singel. Samtidig er jeg dyktig imponert over at en såvidt velfødd kar på nærmere 60 år går 1000 høydemeter på to og en halv time. Attpåtil med 7-8 kg i sekken. Jeg så ingen andre som gjorde det i dag.

Derfor er jeg godt fornøyd med meg selv i dag.

Og hvis jeg ser godt etter, tror jeg dobbelthaka er litt redusert...