onsdag 7. januar 2015

Jakten på dannelse, kan piperøyking være noe for meg?

Dette har jeg tenkt grundig over. Jeg har gått grundig bekjentskapskretsen min, både den nære og den mer perifere, i jakten på dannede mennesker. Det viste seg å være som å lete etter nåla i høystakken. Enkelte vil nok i mange sammenhenger kunne beskrives som dannede, men det var svært vanskelig å finne noen som umiddelbart fyller de kriteriene jeg setter. For kriteriet mitt er at det første du tenker på når du skal beskrive denne personen, er dannelse.

Etter mye tenking, der jeg ikke analyserte hver enkelt, men bare letet etter dette udefinerbar, kom jeg til at jeg kjenner to dannede mennesker.
Nei, de er ikke lærere. Dette skriver jeg fordi jeg enkelte ganger av mine venner som er meningsmotstandere, blir beskyldt for å kjenne i overkant mange lærere. Minst 1000 var det en som hevdet.

Begge to er grå eminenser i den hemmeligste delen av det hemmelige Norge.

Da jeg hadde funnet disse to, måtte jeg tenke nøyere over hvorfor jeg oppfattet dem som dannede. Og ikke minst hvorfor jeg øyeblikkelig tenkte på den andre etter at jeg kom på den ene. De fleste som kjenner begge, og hadde blitt spurt om hva de har felles, ville kommet opp med samme svaret som meg.

Begge to røyker pipe.

I tilfelle tvil; Albert Einstein var en dedikert piperøyker.

Kan piperøyking være en god start for meg også? Det er visstnok en kunst å røyke pipe. Kan jeg lære meg kunsten?
Og ikke minst, er det sosialt akseptert der jeg ferdes å ha denne lasten? Og hvor skadelig er det? Kan jeg ta meg ei pipe nå og da slik jeg i sosiale sammenhenger kan ta en vanlig røyk? Blir jeg oppfattet forskjellig fra sigarettrøykerne om jeg røyker pipe?

Og fremfor alt; er det en liten sjanse for at jeg blir oppfattet som et dannet menneske?

Det er forbudt, men jeg ser for meg at jeg kunne tatt frem pipa på jobb. Jeg ser for meg at jeg fyrer opp et bål ute i skogen og samler mine elever rundt bålet. Forventningene fra elevene om en spennende fortelling gjør at det er helt stille fra alle, uavhengig av konsentrasjonsvansker i skolehverdagen, når jeg rolig stapper pipa og fyrer på den. Så forteller jeg, om Ska-Eldrid som fikk hodet kappet av, eller om brødrene Ulv og Bjørn som var fredløse, eller jeg siterer fra Bukkerittet i Peer Gynt.

Jeg ville nok av mange blitt oppfattet som en dårlig rollemodell, og antagelig fått en eller annen reaksjon fra arbeidsgiver.

Men elevene ville fått sitt første møte med dannelse.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar