Penger, finans, kapital eller økonomi?

Som jeg tidligere har vært inne på, dess eldre jeg blir jo mer finner jeg ut at jeg ikke forstår meg på.

Og penger er definitivt en av disse tingene som er vanskelig å skjønne helt. I sin enkleste form er det veldig enkelt. En kamerat av meg tok en praktisk rettet utdannelse og mente at de der la alt for mye vekt på økonomi. For økonomi hevdet han var såre enkelt, har du penger kan gå i butikken, og har du ikke penger har du ingenting der å gjøre.
Dessuten lærte jeg av min bestefar at det ikke var spørsmålet om hvor mye du tjente som avgjorde om du hadde god eller dårlig økonomi, det var hvor mye du brukte.
Begge disse påstandene er enkle og forståelige for de fleste av oss.

Da vi gikk fra naturalhusholdning til pengehusholdning var det soldatene som først fikk betalt med penger. Soldat betyr rett og slett den som mottar penger. Deretter fulgte de prostituerte. Det sier seg selv at det var upraktisk å betale disse yrkesutøverne med poteter.
Siden har penger blitt måten å betale for det meste i livet. Verdien var tidligere ofte knyttet til noe av kjent verdi, som oftest gull. Nå er verdien av penger knyttet til forventning om hva du kan få for dem.

Men utover dette kompliseres det betydelig. Det er ikke for ingenting at enkelte benevnes som finansakrobater. Bare tenk på alle som driver med aksjer, obligasjoner og fond for begge disse. Og disse tingene er ikke for amatører. På det glade 80-tallet ble jeg lurt til å kjøpe aksjer, de sikreste som fantes, bankaksjer. 20 tusen ble investert med forventning om litt bedre avkastning enn om de hadde stått som bankinnskudd. Vel, det gikk som det gikk. DNC, som da var landets største bank, gikk over ende som følge av frislippet på kredittmarkedet. Myndighetene grep inn og sikret innskuddene, men aksjekapitalen gikk tapt. Mine 20 tusen var redusert til null, banken gjenoppsto med annet navn uten å stenge en eneste dag. Siden har jeg ikke satt en krone i noen aksjer. Men jeg tror jeg forstår hvordan det virker.

Slike papirer for 20 tusen ble plutselig null verdt.

Hvis jeg har en forretningsidé, men mangler kapital, får jeg med meg andre til å skyte inn penger i form av andeler i bedriften. Går butikken bra, øker aksjene i verdi. Går det dårlig reduseres verdien. Så kan andre kjøpe disse aksjene i bedriften min til den prisen de er villig til å betale og selger er villig til å selge for. Trenger jeg ny kapital sørger jeg for en nytegning av aksjer slik at det blir flere andeler i bedriften min. For å beholde kontrollen selv må jeg eie, eller kontrollere, minst halvparten selv.
Og her er det mange kreative måter å trikse på. Lar jeg det sive ut som et rykte at dette ikke går helt bra, kan jeg få kjøpt aksjene billig. Er jeg skikkelig overbevisende om at dette går så det suser, kan jeg selge aksjer jeg ikke trenger til høyere pris enn reell verdi.
Dette er aksjer på det enkleste plan, knapt nok dekkende som lærestoff i ungdomsskolen. Men tenk da hvor kreativt dette kan trikses med når økonomer og jurister får lov til å hjelpe deg. Til en høy pris pr time naturligvis.

Slikt må du forstå for å tjene penger på penger

Konklusjonen min er at aksjemarkedet ikke egner seg for oss amatører, og heller ikke for en bankansatt i en liten filial. Disse har jo økt lønna si mer enn andre fordi de handler med penger. Uten risiko for dem selv. Derfor tror jeg bankansatte er mindre å stole på enn bruktbilselgere. For bruktbil er lettere å forstå enn penger.

Her kan du lese at de som flytter penger tjener mer enn de som produserer.

Hvis du ikke tør sette pengene dine i aksjer har det innimellom vært rådet til å sette dem i obligasjoner. En obligasjon er et papir som viser at du har lånt ut penger til en liten del av et stort lån. En statsobligasjon er en del av et lån til et land. Neppe sikkert i disse tider, se bare på Hellas og Kypros.
Og se på alle nordmenn og norske kommuner som har tapt pengene på strukturerte spareprodukter, de kjøpte rett og slett obligasjoner amerikanske boliglån. Som knapt var sikret i det hele tatt. Fordi lovgivningen der borte var slik at om du fikk problemer med å betjene lånet, var det bare å levere husnøkkelen til banken og du var kvitt problemet. Strukturerte spareprodukter.... Lettere å selge en spade hvis du kaller det en gravemaskin enn om du kaller det det er, en spade.
Tenk litt på obligasjoner, tenk hva et selskap med komplisert struktur kan gjøre. Ved hjelp av holdingselskaper, eiendomsselskaper og driftsselskaper spredd utover i mange land, inkludert selskaper som bare er en postboks på en liten øy, kan de faktisk kjøpe sin egen gjeld til redusert pris. Tenk å låne en milliard, sørge for at folk selger obligasjonene på lånet til deg for halv pris i redsel for å tape alt, for deretter å heve de 500 millionene som du da har fått. Slikt blir det penger av!

Roboter ser ut til å ta jobben til meglerne. Jeg gråter ikke av den grunn

Men igjen, dette klarer ikke vi enkle lønnsmottagere å få til. Å bygge seg hus, for deretter å halvere boliglånet ved å opptre som finansakrobat, er ikke mulig. Det er ikke nok penger i omløp til å betale dem som skal gjøre handelen gyldig, les økonomer og jurister. De som ikke produserer noe av verdi, men som har kompetansen til å få folk flest sine verdier over på fåtallets hender, tar seg klekkelig betalt.

Men fordi dere har fulgt meg så langt skal dere også få en oppskrift på gratis penger og hvordan dere kan bli en finansakrobat i miniatyr.
Kredittkort er det både advart mot og rådet til å skaffe seg. For de med god styring er det en måte å utsette betalingen gratis i inntil 45 dager. Overstiger du 45 dager er renten du må betale hårreisende og umoralsk høy. Men det er det kredittkortselskapen vil at du skal betale. De som betaler inn alt de har betalt med kredittkort hver måned er dårlige for lønnsomheten. Men vi kan enkelt utnytte dem istedet for at de får lov til å utnytte oss.
Oppskriften er enkel:
Søk om å få to kredittkort. Er du kredittverdig får du innvilget dette på 20 min ved datamaskinen. Det kan være lurt å se litt på betingelsene for kortet, men stort sett er det grei skuring.
Når du har fått kortene makser (bruker all innvilget kreditt) du det ene. Det andre rører du ikke før neste måned. Da betaler du det første kortet med det andre. Neste måned betaler du det andre med det første. og så videre i det uendelige.
På denne måten har du fått et rentefritt lån du aldri behøver å betale tilbake!

Umoralsk? Absolutt, men neppe så umoralsk som aktiviteten til finansnæringen når de forvalter våre penger.

Og umoral er, som alt annet, relativt.

Hvem kan vi stole på?

Jeg har her på bloggen tatt for meg de politiske partiene våre, og har fortsatt to partier igjen i denne serien. Jeg har vurdert partiene offentlig slik jeg oppfatter dem, og jeg har i ettertid også fått noen innspill fra andre. Alt dette for å prøve å gjøre et riktig valg til høsten. Og jeg er fortsatt åpen for å skifte mening i sentrale spørsmål om de riktige argumentene kommer.

Problemet nå er at også partiene skifter mening. Og det noe så voldsomt at det bare kan være iveren etter å komme med i en eventuell regjering som driver dem.

Jeg er redd for klimaendringene, men kan ikke lite på denne karen

SV har jo skuffet meg i miljøspørsmålet. De svelger kameler for å få lov til å sitte ved kongens bord. De prøver å skyve problemene foran seg, men jeg tviler på at de stiller kabinettspørmål den dagen endelig tildeling av borekonsesjoner etter olje utenfor Lofoten og Vesterålen skal tildeles. De er for ivrige etter å sitte med i regjeringen, og skylder på at de er med på det beste av to onder. Det andre ondet er nøyaktig samme resultat for Lofoten og Vesterålen, men initiert av en borgerlig regjering. Vi som er bekymret for miljøetkan altså ikke stole på SV.

Kanskje er Siv klar for å skifte parti? 

Enda mer oppsiktsvekkende er det når leder i Fremskrittspartiet erkjenner at menneskelig aktivitet er skyld i klimaendringene. Her har altså klimaskeptikerne mistet sitt alternativ. Selv er jeg på langt nær like overbevist som Siv Jensen over at vi har skylden, men jeg syns ikke vi har råd til å ta sjansen på at alle forskerne som hevder vi har oss selv å takke tar feil. Hva med alle som nekter for at menneskets oppførsel har på jorden påvirker klimaet? Hva skal de stemme på? De som klamrer seg til enhver forskningsrapport som sier at CO2 er ufarlig for klimaet selv om mengdene i dag er målt til høyere enn noensinne?

Ikke rart at både SV og Frp taper på meningsmålingene. De må høre på velgerne sine og ikke la egne posisjoner avgjøre standpunkt i sentrale saker.

Må jeg slutte å utøve skjønn?

På det meste jeg driver med er jeg selvlært. Formell og akademisk kompetanse er det vanskelig å finne hos meg. Derfor kan jeg ofte skylde på manglende utdannelse når vanskelige arbeidsoppgaver, eller arbeidsoppgaver jeg ikke har lyst på, skal utføres. Dessuten er det slik at utdannelse går ut på dato, og de fleste arbeider med ting de ikke opprinnelig utdannet seg til. En sivilingeniør jeg snakket med mente at den utdannelsen som han hadde trengt i jobben var juss. Og slik er det med mange.

For å kompensere for manglende formell kompetanse prøver jeg kontinuerlig å oppdatere meg der jeg selv finner det nødvendig. Gamle lærebøker, internett og fagtidsskrifter er vanligvis gode kilder for meg. Jeg prøver altså å skaffe meg ny kunnskap og erfaring slik at jeg ikke skal falle i den fella at jeg i stedet for 40 års erfaring får ett års erfaring 40 ganger.

Mye av dagen min, både privat og i arbeid, går med til å utøve skjønn. Fra jeg står opp og til jeg legger meg utøves skjønn. Skal jeg stå opp, eller er de kroppslige plager slik at jeg skal bli i sengen i dag? Jeg står opp. Hvor mye skal jeg spise til frokost? Avhengig av dagens program må jeg her bruke skjønn. Hadde jeg bare spist til jeg ble mett ved alle måltider ville jeg blitt mye mer velfødd enn jeg allerede er.

Og slik går nå dagen. Kjører jeg bil er det mye skjønn jeg må utvise. Hvor fort kan jeg kjøre ut fra forhold og fartsgrenser? Kan jeg kjøre forbi her? Og her begynner mitt skjønn å få konsekvenser. Feil skjønn kan få forferdelige konsekvenser for andre mennesker i tillegg til meg selv.

Dårlig skjønn, men uten konsekvenser

Dårlig skjønn som kan få store konsekvenser

I mitt yrkesaktive liv har jeg nesten kontinuerlig hatt med andre mennesker å gjøre, veldig ofte under forhold der mine avgjørelser kan få alvorlige konsekvenser. Derfor må jeg kontinuerlig vurdere og bruke skjønn. Brukbart skjønn, og manglende uflaks har gjort at jeg aldri har kommet ut i alvorlige uhell. Jeg vurderer risiko, og gjør alt for å redusere risikoen til null. Klarer jeg ikke det, avstår jeg fra å ta med folk på det jeg hadde i tankene.

Vi har i år hatt en vinter med mange alvorlige ulykker i forbindelse med snøskred, noen av uhellene var ledet av folk med god formell kompetanse som hadde utøvd dårlig skjønn. Derfor var det jeg i dag med stor interesse kastet meg over en artikkel skrevet av en stipendiat og en lektor ved Høgskolen i Sogn og Fjordane.

Da forsto jeg raskt at jeg ikke er i stand til å utøve skjønn.

For jeg forstår ikke hvordan skjønn skal utøves. Jeg bruker noe de kaller heuristikk og som er automatisk ubevisste og forenklede resonnementer for å utøve mitt skjønn. Uten at jeg ble særlig klokere av disse ordene.
Det jeg i følge dem skal gjøre er følgende:
Gjøre et utvalg av relevant informasjon fra den komplekse informasjonsmengden og etterfølgende mekanisere denne.

Disse er nok mye bedre i stand til å utøve skjønn enn meg

Dette forstår jeg heller ikke. Er jeg dum, eller hadde dette vært enklere om jeg var en fullblods akademiker? Svaret på dette er nok at jeg lettere hadde forstått resonnementet om jeg var akademiker. Men da hadde jeg nok mye sjeldnere vært i den situasjonen at jeg må ta skjønnsmessige avgjørelser på vegne av mange mennesker som stoler på mitt skjønn.

Sikkert er det at om jeg klokken sju om morgenen i sengen gjør et utvalg av relevant informasjon fra den komplekse informasjonsmengden og etterfølgende mekaniserer denne, vil jeg aldri komme til å stå opp.

I alle fall ikke før klokken ti. 

Ti tusen visninger

Jeg har nå nådd målet om ti tusen visninger av bloggen. Dette tok under tre måneder, og selv om det er langt bak de mest poulære bloggene, har det forbauset meg hvor fort den spredde seg. Over all forventning. (Awesome (åsm))

Dette prosjektet startet jeg av ren nysgjerrighet om hva dette var og hvilken respons det ville gi. Målsettingen om 10000 visninger ble nådd fortere enn jeg planla, og jeg har fortsatt noen innlegg i hodet og på kladd. Så jeg får fortsette litt til, i alle fall frem til sommeren...

 Jeg kan bare anbefale andre å prøve også. Du lærer veldig(sinnsykt) mye om hvordan bloggmediet fungerer, hva folk er interessert i, og om hvordan folk bruker internett. Burde være obligatorisk å utforske dette for alle som skal jobbe med media eller markedsføring.  

Så får jeg se om jeg etter sommeren finner på noe mer fornuftig å utforske på verdensveven.

Sosiale medier og døden

I tankene mine har jeg de siste dagene tenkt litt på et humoristisk innlegg med solid islett av selvironi. Men en hendelse sent i går kveld fikk tankene mine til å ta en helomvending.

Når du har levd en god stund, og som jeg har gjort, levd flere forskjellige liv, er det etterhvert mange mennesker du har møtt og hatt en relasjon til. Noen har du kjent godt, andre har du bare passert i livet.
Men alle disse menneskene er en bit av deg selv, og når du tenker på dem finner du ofte at noen kanskje i ettertid betydde mer enn du forsto den gangen.

Flere av mine tidligere venner og bekjente har dukket opp på sosiale medier, og du har på en måte blitt kjent med dem på nytt. Kanskje bare flyktig, men du har likt bilder, kanskje chattet litt og følt du har hatt en kommunikasjon. Så blir disse plutselig borte fra arenaen.

Slik var det i går.

Jeg begynnte å tenke på, via et annet innlegg på FB, at nå var det lenge siden jeg hadde sett noe aktivitet fra en av mine tidligere venner som var en nåværende facebookvenn. Derfor ville jeg sende en melding og høre hvordan det sto til. Normalt har jeg ikke chatten på Facebook åpen, men går via meldinger. (Har jeg chatten åpen blir forstyrrelsene derfra for store for meg). I går gikk jeg imidlertid inn på profilen til vedkommende.

Da fant jeg ut at vedkommende døde for over en måned siden. Veggen til vedkommende var full av vakre ord om Hvil i fred og enda vakrere ord fra nære venner og familie. Jeg vet foreløbig ikke hva som har skjedd, men jeg tenker mye på det og skal nok etterhvert få en klarhet i det.

I den perioden jeg har vært på sosiale medier har sju av mine venner avgått ved døden. Folk er flinke til å kondolere på FB. Og enda hyggeligere er det når noen tar seg tid til å skrive litt mer enn dette moderne R.I.P. Jeg syns akkurat disse tre bokstavene blir litt for moderne og upersonlige i en slik anledning. Men jeg tror også vi må være klar over at dette sniker seg inn, og at ungdommene og hippe voksne faktisk skriver dette om sine aller nærmeste. Så jeg skal ikke bli surmaget over denne utviklingen.



Men når og hvordan slettes en profil? Noen profiler blir raskt slettet av pårørende. Andre står lenge. En god stund etter syns jeg de bør stå. Dette for at mer perifere venner skal ha en mulighet til å vite at vedkommende er borte.

Dog er det opprørende, og på grensen til makabert når profilene blir stående veldig lenge. Ved årsskiftet 2012/2013 så jeg for eksempel at folk ønsket en venn av meg, som hadde vært død i halvannet år, godt nytt år, og et enda bedre år enn året som var gått.

Lærdommen bør være at man ser på profilen til folk før man skriver på veggen deres. 

Det trenger ikke å være bare død som gjør at du kanskje avstår fra å skrive, eller uttrykker deg anderledes enn du hadde tenkt. Samlivsbrudd, tap av nær famile, andre opprivende forhold kan gjøre at du bør avstå fra akkurat det du var tenkt på å legge ut.

Men ikke utsett å ta kontakt med folk. I morgen kan det være for sent.

Dei apokryfe strofane

I dag skriv eg nynorsk. Trur eg. Eg tykkjer det passar betre i dag. Og kva er då betre enn å taka fram dei apokryfe (gjømde) strofane frå diktet Millom bakkar og berg av Ivar Aasen. Dei syner at Ivar Aasen var langt framme og allereie i 1863 såg den norske folkesjela. 

Sud um Havet han stundom laut skrida. 

Der var Rikdom paa Benkjer og Bord; 

men kring um saag han Trældomen kvida, 

og so vende han atter mot nord.

Lat no andre om Storleiken kivast, 

lat deim bragla med Rikdom og Høgd! 

Millom Kaksar eg litet kann trivast, 

millom Jamningar helst er eg nøgd.

Gratulerer med dagen!

Er det en kime av fremmedfrykt i meg også?

Når det diskuteres innvandringsspørsmål og snakker om frykt for fremmede kulturer er jeg oftest den som sterkest forsvarer folk fra andre land og kulturer. Faktisk er ingen av de jeg omgåes så tolerante som meg. Eller kanskje de som er det ikke snakker like høyt som meg.

Men i dag kom tvilen. Er vi i ferd med å miste vårt norske fotfeste?

Jeg har i dag vært til Trondheim. Det vi på Oppdal kaller er bytur. Og for 40 år siden det lengste vi noen gang reiste fra Oppdal. Verden utenfor visste vi lite om. Noen hadde riktignok vært i Sverige, og vi hadde hørt om et land som het Syden der diaré og oppkast var en del av reiseopplevelsen.

Kaféen på Kvål

 En bytur var noe stort på mange vis. Hus med mer enn tre etasjer, rulletrapp var det på Sundt, og så gikk vi på kafe' og spiste. Noe som aldri skjedde ellers. Og turen til byen var så lang at vi måtte ha spisepause underveis. Da var det Kvål og karbonadesmørbrød med løk eller speilegg som var tingen. Så fortsatte vi til Trondheim og gjorde det vi kalte utretninger. Utretninger var slikt som offentlige kontorer, spesialister innen legestanden og polet. Når alt dette var utført gnog sulten igjen og det var tid for å gå på Trønderheimen å spise kjøttkaker. Der satt gjerne også andre oppdalinger på bytur i tretiden på ettermiddagen.

Taket på Trønderheimen. For her var det høyt under taket og god mat

Ettersom jeg måtte ha tannregulering ble det etterhvert mange turer til Trondheim. Og allerede i tolvårsalderen fikk jeg reise alene. Fri fra skolen, litt lommepenger og bytur alene, det var høytid. Og mønstret kunne brytes litt. Minnes fortsatt hamburgeren og softisen med kuler på Vekteren Bistro rett overfor sportsforretningen til Bruun i Prinsens gate. Stedet  brant dessverre ned for en tid tilbake.

Etterhvert ble det byturer mer for fornøyelsens skyld, og for oss unge var Peppe's Pizza et naturlig mål. Peppe's med apostrof må vite, for genitiv ble skrevet slik av utlendingen som startet det hele. Nå er vel kjeden døpt om til Peppes. Og kvaliteten har gått ned. Eller nyhetens interesse er ikke lenger med på å løfte smaksopplevelsen. ( Her må innskytes at til og med McDonalds var en kulinarisk nytelse da kjeden etablerte seg i Norge tidlig på 80-tallet.)

Dessverre gikk det slik med Vekteren Bistro

Tilbake til dagen i dag. Tiltross for bedre biler og bedre, kortere vei enn før tar byturen omtrent like lang tid som før. Respekten for fartsgrensene er større i dag. Heldigvis. Men nå kjører vi i ett til Trondheim. En time og tre kvarter er ganske normal tidsbruk. Og når du bare har en utretning i Trondheim kan en fint kjøre frem og tilbake bare med påfyll på Statoil-koppen. Men litt mat hører fortsatt med.

Foccacia eller noe sånt. Mat på bytur er det ikke.

På St.Olavs sykehus er alt nytt og flott. Mange små spisesteder gjør at man trenger ikke å dra andre steder. Eller? For hva møter en? En gedigen salatbuffé som ikke metter en voksen mann. Pluss tilbud om noe som heter foccacio. FOCCACIO! Hvilke gamle gubber som meg vet hva det er? De som vet det er det helt sikkert noe feil med. Magre asketer i feminine yrker med feminine og jålete karaktertrekk.

Der og da forbannet jeg innflytelsen fra verden utenfor Trøndelag. Og når Vekteren Bistro er nedbrent, og Trønderheimen forlengst historie, ble løsningen å kjøre til Størens Bageri.

     

For karbonademiddag og ett av de berømte wienerbrødene fra Størens Bageri kan redde dagen for den mest fremmedfiendtlige. Og gjorde det definitivt for meg!

Hva er det egentlig som drar damer?

Nå vil jeg gi et lite innblikk i hva menn snakker om seg i mellom. Dette er naturligvis ikke det eneste, men emnet har dukket opp i alle slags sammenhenger menn i mellom. Fra de yngste guttene og til vel så godt voksne menn tenker over dette innimellom. Og snakker om det. Skulle du en gang nevne det for en dame, vil hun vanligvis benekte at det er slik vi menn sier. Heldigvis kan ikke kvinner diktere hva vi tror, vet eller mener. Selv om mange kvinner er overbevist om at de kan det.

Egentlig er dette enkelt. Menneskets behov for å reprodusere seg selv, og gjerne få en forbedret versjon av seg selv i neste generasjon, styrer hva som gjør at vi tiltrekkes av andre. Men dette er en primitiv drift, og som sådan forandres kravene til en partner seg saktere enn mange andre ting.Kanskje lever vi fortsatt sånn ca i vikingtiden når vi leter etter partner. Og i vikingtiden var de sikkert også på etterskudd med kravspesifikasjonene.

Men dette skal ikke være en dyptgående analyse tilbake til steinalderen. Snarere vil jeg dele litt av samtaler og observasjoner gjennom årene.

Allerede da jeg skrev om damer for en tid tilbake slo jeg fast at kriteriene forandrer seg. Og dette gjelder både den enkelte og hvordan påvirkninger fra samfunnet forandrer våre krav.

Det mest primitive som tiltrekker seg damer er penger, posisjon og makt. Trofékone er et kjent begrep, og er en ung og slik vi er opplært til det, pen kone til den tilårskomne mannen som har oppnådd mye av makt, penger eller posisjon. For ham er damen en pyntegjenstand, for henne er han en sikkerhet for å kunne opprettholde en materiell standard utover det vanlige.

Ett av de mer kjente parene der det neppe er annet enn penger som tiltrekker damen hos mannen. Jeg skal ikke dømme, derfor skriver jeg neppe... Men hvem vet?

Men det er ikke bare damer som utnytter dette fenomenet at penger og makt tiltrekker. Tror nok at i tilfellet med Italias statsminister er det like mye han som utnytter sin status som sjekketriks.

Hadde jeg vært Berlusconi hadde jeg også smilt sleskt...

Rekken av fotballspillere og artister som har trukket veksler på sin posisjon er lang. For mange år siden jobbet jeg innimellom på et hotell. En av landets den gangen mest kjente artister overnattet der sammen med en dame. Da jeg fortalte en god venn av meg om denne strålende vakre damen, kom de bevingede ord:

- Hadde han jobbet på jernbanen hadde han aldri fått seg dame i det hele tatt!

Å spille gitar er for mange et supert triks. Mange av oss har nok vært på nachspiel der en eller annen figur som egentlig ikke skulle reprodusert seg i en rettferdig verden finner frem gitaren og overtar både nachspielet og damene. Slitsomt for alle oss andre som bare spiller blokkfløyte. For ikke å snakke om fiolin som jeg en gang i tiden prøvde å lære meg å spille...

I samme kategorien kommer dansebandmusikere. Glemmer ikke da jeg overhørte en samtale mellom en fiskerfrue fra Ålesund og en av medlemmene i Ole Ivars. Hun kunne fortelle at når mannen var ute på fiske hengte hun på soverommet opp en plakat med bilde av bandet på. Og hver kveld kysset hun alle medlemmene før hun gikk til sengs.

Å være ren og pent kledd og hyggelig er for kjedelig for mange damer. En kar jeg jobbet sammen med i hine hårde dager var slett ikke noen av delene. Han var rett og slett en gris. Luktet vondt, skitne klær og ikke hyggelig å være sammen med på fest. Men drag på damene hadde han. Og gikk sjelden alene hjem. Og naboene (vi bodde tett i en gammel befalsmesse) kunne fortelle om at de våknet en natt av at han meddelte damen på militært vis: 

- Alt intendanturmateriell av!

(Intendanturmateriell er blant annet klær)

Hva denne karen hadde har vi andre aldri klart å finne ut av.

Eksempel på intendanturmateriell

I jobbsammenheng har jeg ofte gått ut på byen sammen med mange menn. Der ser jeg at enkelte etter veldig få drinker får et overdrevent ungt selvbilde. Menn i 40- og 50-årene som tror de har draget på 20-åringer etter to pils har jeg nesten ikke sett fungere. Glad jeg tilhører den store masse som tar en pils til og går alene hjem uten å ha dummet meg ut. For det fungerer ikke. 

HØRER DERE KARER? DET FUNGERER IKKE Å TRO DU ER 20 NÅR DU ER 50! 

Noen karer jeg kjenner er det rett og slett flaut å være med ut på byen.

Noen modne damer er også mest interessert i unge gutter. Et forholdsvis nytt fenomen der de selv hevder å være "cougars" og tror guttene ser på dem som "MILFS". (mothers I'd liked to fuck). Nye fenomener som nok springer ut fra at damene ikke lenger trenger en mann til å forsørge seg. Kvinnefrigjøringen har kommet dit at kvinner også kan pryde seg med trofégutter. Men ingen kvinneaktivist vil innrømme at det er sånn. Dessuten har jeg stor sans for ordningen han beskrev som fortalte om hvordan det før i tiden var i bygda han kom fra:

- Oppi dala sjå oss ha oss ei gammel ei oss kunn øve oss på!

I dag blir dette kamuflert som cougar og milf....

Så er det dem som vil ha "bad boys". Det mest outrerte i så måte er hun som overfor meg innrømmet at hun hadde en crush for Baneheia-Viggo. Da er det håp for alle....

Baneheia-Viggo

Noen karer er rett og slett pene. Disse karene er det mange jenter i moden alder som legger ut bilde av på sosiale medier og kommenterer med:

- sukk, slafs, vil ha. osv....

Heldigvis har jeg ikke sett noen som gjør dette med Justin Bieber. Ingen godt voksne altså. At de yngste gjør det er egentlig bare morsomt, samtidig som jeg ser tenåringsgutten er fantasifulle i sin hets av samme artist.

Men noen er altså pene og tøffe og generellt mandige. Som George Clooney og Trond Espen Seim. Jeg har stor forståelse for de damene som drømmer om disse karene. Slik jeg kan drømme om Angelina Jolie selv om hun har fjernet begge brystene. Men hvordan de har blitt så pene lurer jeg på. Se eksemplet nedenfor.

George Clooney som ung

Undertegnede som ung

George Clooney nå

Undertegnede nå

En eller annen gang gikk noe forferdelig galt. Men hva?

Ønskeblogginnlegget

Etter ønske, og fordi vedkommende som ønsket dette innlegget trodde dette ville gjøre underverker for oppslutningen og inntektene fra bloggen, presenteres dette bildet av en i overkant velfødd blogger som stiger opp av vannet på samme måte som damen på bildet under. Og ønsker som er mulig å oppfylle blir innvilget... Det øverste bildet kunne dessuten ikke brukes i neste innlegg.

For neste innlegg skal være mine betraktninger om hva som drar damer.

Shoppingfristelser og viljestyrke på lørdag

Jeg har i år innført innkjøpsstopp på det private plan. En gjennomgang ved årsskifte viste at jeg, som de fleste, har mer enn jeg trenger. Og nye produkter som måtte komme har jeg klart meg uten i 55 år, så da går det vel litt til uten dem. Selv om jeg hele livet har vært tiltrukket av innovative produkter, var nok nå blitt nok. At det er litt i tiden å gjøre slike valg, hjalp nok godt på avgjørelsen. For å følge trendene og ikke havne i bakleksa har alltid vært viktig for meg...

Flott butikk for den som vil bratt opp eller bratt ned. Og for oss som bare liker imagen.

Så når jeg nå går i butikker er det stort sett for å glede meg over at det er så mye jeg ikke trenger. Men et par butikker unngår jeg bevisst. En av dem er VPG på Oppdal. Der har de alt hva du kan begjære for å drive friluftsliv og sport. Dersom du ikke jakter og ikke driver konkurranseidrett. Og det gjør ikke jeg. Dessuten er betjeningen veldig hyggelig og kunnskapsrik.
Foruten klær og utstyr av beste kvalitet til krevende friluftsaktiviteter har de også mye klær og sko som er velegnet når du går på byen og driver omdømmebygging. Menigheten ser hvilke preferanser du har når de ser klesdrakten. Og reiser du til Wien eller Milano i disse klærne ser du ut som en boms. Alt dette midt i blinken for meg.

Derfor var det med bange anelser jeg i dag dro dit i embets medfør for å handle noe vi skal bruke på jobb. Ville jeg stå i mot nye fristelser rettet inn mot den varme årstid?

I natt fikk jeg nesten ikke sove, jeg var engstelig for at jeg kunne sprekke. Derfor lå jeg lenge, og tok meg god tid. Ei stund håpet jeg faktisk at de stengte som i gamle dager kl 1300. Men med viljen og Land Roverens hjelp kom jeg meg dit.

Inn døra, det var rolig i butikken og en av gründerne sto bak disken og var ledig. Puh..., bare å be om varen å komme seg ut igjen. Raskt ekspedert, god kundebehandling, og jeg hadde varene i hånden.

Alt hadde gått så strålende at jeg bare måtte ta en runde og se på alt jeg ikke trenger. Og der var det skatter.

Vandrestaver har jeg aldri hatt sansen for. Avstanden til spaserstokk er for liten, og jeg syns alle ser 20 år eldre ut når de gar med staver. I dag fikk jeg imidlertid for første gang i livet lyst på en slik vandrestav. Denne staven fra Grivel ser du high-tech ut med. Og det kan jeg like.

Gamle kjerringer på tur.

Jeg har termos fra Stanley. Klassisk og utrolig bra. Men jeg har matboks fra Kiwi som fremkaller munterhet jeg må svelge hver dag. Da hadde det vært bedre å matche med denne:

Og så var det en mengde bukser, sko, skjorter og luer jeg gjerne skulle hatt. Men jeg sto i mot.

Når jeg først var innom sentrum var jeg også innom Narvesen. Det var ikke med i avtalen med meg selv, men jeg har av en eller annen grunn sluttet å kjøpe glansede magasiner. Nå tok jeg et lite overblikk over markedet, oppløftet som jeg var over å ha stått i mot fristelsene på VPG.

Der var det 24 blader relatert til sykkel jeg kunne tenkt meg. Og 12 blader omhandlende deler av friluftslivet som interesserer meg. 4 av 32 bilblader hadde bilde av Solihull-produkter på forsiden. 18 blader var for fotointeresserte, og ett blad var for oss med Mac, iPhone, iPad eller iPod. Blyg som jeg er, turde jeg ikke en gang å se opp for å telle hvor mange blader med lett- og avkledde damer det var å få kjøpt...

Slike blader var jeg for blyg til å telle...

Tenk om jeg hadde vært generellt motorinteressert? Eller jaktinteressert? Eller hatt PC? Det hadde ikke vært uvanlig for en voksen mann, og da hadde utvalget vært nært uendelig...

Men jeg sto i mot suget også på Narvesen. Snart har jeg kanskje opparbeidet meg nok karakter- og viljestyrke til å slutte å snuse?

Men soft-is sto jeg ikke i mot. Så dagens handel ble en soft-is med krokan. Kortvarig, men stor nytelse.

En dag i livet til en litt blidere mann som også føler seg litt yngre enn det fødselsattesten forteller

Flere skribenter med mye større talent enn meg for å uttrykke seg skriftlig har skrevet om en dag. "En dag i Ivan Denisovitsj liv" av Aleksandr Solzjenitsyn og "Ulysses" av James Joyce er storslåtte eksempler på at det er mye historie i en dag. Nå er mine dager mindre innholdsrike enn dagen til personene i disse to mesterverkene, men en hverdagslig skildring av dagen til en hverdagslig kar på Oppdal er også en dag. Og jeg syns jeg har vært både flink og snill i dag. Og jeg har det bra.

Dagen opprant med småregn, og umiddelbare planer om å fullføre plenrakingen ble lagt på is. I stedet tok jeg med min mors Toyota Yaris på verkstedet. Dette gav meg litt glede, ikke fordi jeg fryder meg når noe er galt med min mors bil, men fordi det er andre gangen dette oppskrytte kvalitetsproduktet av en Toyota må innom verksted siden sist min nedvurderte Land Rover var innom et verksted. I rettferdighetens navn må det tilføyes at Yaris'n må innom verkstedet ett par ganger til før totalregningen når opp mot Land Roveren sin siste verkstedregning...

En nyreparert Toyota Yaris parkert mellom to britiske ikoner. Det ene, til venstre, er en Massey Ferguson. Denne merkevaren revolusjonerte jordbruket i Norge, og omskapte bonden fra hestetemmer til mekaniker etter andre verdenskrig. Det til høyre er en Land Rover. Bilen som har vunnet og tapt kriger, samt tappet eiernes lommebøker i 65 år. Og på samme tiden utdannet et stort antall gjør-det-selv mekanikere.

Etter verkstedturen hygget jeg meg litt med avisene før jeg tok en tur på biblioteket der jeg lånte fire bøker og bladde i noen tidsskrifter. En av bøkene var en bok om gress, noe tilsvarende bestselgeren "Hel ved". Når været slår seg vrangt, og umuliggjør planer om praksis, er det greit å fylle på med litt teoretisk kunnskap. Kunnskap er lett å bære.

Men været bedret seg, og tosifrede antall varmegrader gjorde at det var bare å gå i gang med plenen. Og tosifrede varmegrader gjør at jeg trekker i kortbukse. Nei, ikke i shorts. Det heter kortbukse.

Et sikkert vårtegn er det når disse redskapene og kortbuksa kommer frem. Leggene er rimelig blåhvite, og har ikke produsert livsviktig D-vitamin på lange tider. Forhåpentligvis blir det flere godværsdager, og etter et hudskift eller to er alt som det skal være.

Trivelig med arbeid der en ser resultater av det en gjør.

Etter å ha fullført dette noe kjedelige arbeidet hadde jeg behov for å være litt mer macho. Toyota Yaris, bibliotek og plenrive er ikke sånt som fremmer produksjonen av testosteron. Så jeg fikk lyst til "stappe en hælvetes bråta med røyk i kjeften og gi flatt faen" som Morten Ramm sier når han skal parodiere Stig Henrik Hoff. Men jeg nøyde meg med kaffe og snus før jeg fant frem motorsaga. En kjapp runde med fila og jeg var klar for litt vedproduksjon. Vedproduksjonen min fyller flere behov. Vinterved er det mest åpenbare, men vedlikehold av kulturlandskapet er nesten like viktig. 

Dessuten er ved en fin gave. I slekta mi har alle det de trenger og litt til. Derfor sliter jeg med gaver. Har prøvd solidaritetsgaver, men er litt i tvil om det egentlig fungerer etter intensjonene. Derfor er ved og opplevelser en god løsning. Samt å ha avtale om å ikke gi. 

Min bestefar og jeg hadde en god avtale på dette på 70- og 80-tallet. Og vi var alltid enige om at vi var mer glad for denne avtalen om ikke å gi gaver enn noen annen gave vi fikk.

Ei bjørk har møtt sin Nemesis, Stihl motorsag som ikke har vært startet siden i fjor høst. Startet på andre drag i snora.

Tid for kaffepause, jobber ikke så hardt.

Sthil sag og Jonsered hjelm. Bare for å vise at jeg ikke er sponset...

Ettersom min tante hadde invitert på middag i dag, dro jeg etter vedhogsten dit. Hadde tross alt forbrent endel kalorier i dag, men uansett kan det bli for mye når maten er god. Derfor måtte jeg når maten hadde sunket kompensere med en treningstur. I noens øyne er nok denne turen for en spasertur å regne, men selv er jeg godt fornøyd med å ta en times tur med 300 høydemeter i løpet av seks kilometer. 300 opp og 300 ned...

Farten er ikke imponerende, men som Drillo sier, bak tallene er det mye positivt

Selv er jeg godt fornøyd med meg selv i dag. Alt kunne vært bedre, men for meg er det mer enn bra nok. Så jeg kan ta en øl og blogge og se på Idol med god samvittighet.

En traust dag for en traust kar. Men nå kommer jeg på det... Denne dagen drar ikke damer. Ikke denne dagen heller.

Skal jeg satse på KrF?

I dag er det Kristi Himmelfartsdag og jeg har aldri likt at mange kaller dagen himmespretten. Men det passer godt å tenke litt på Kristelig Folkeparti i dag. Jeg har hatt sansen for KrF og jeg har nesten stemt KrF en gang. De virket så fornuftige, tolerante og humane. Deesuten har jeg aldri klart å bestemme meg for om jeg liker sekulariseringen av Norge som skillet mellom kirke og stat sørget for gjennom en grunnlovsendring for litt siden. Men at jeg skulle stemme KrF satte Dagfinn Høybråten en stopper for.

På grensen til å være fanatiker.

Ikke da han fikk innført røykeloven. Selv om den på et vis innførte apartheid i Norge. Det ble innført skille mellom de med selvdisiplin nok til å ikke røyke og de sosiale, ofte svært hyggelige, røykerne. Men denne loven har vist seg å være en suksess som svært mange land har kopiert.

Nei, det var da han sto på talerstolen og nærmest som en Hitler-kloning skrek: Familien, familien, familien! Med den talen stigmatiserte han oss som lever utenfor den trauste kjernefamilien mer enn han nok var klar over. Jeg, og flere med meg, følte oss rett og slett mindreverdige. Og et parti som stempler min måte å leve på som mindreverdig i forhold til andre sin, får selvsagt ikke min stemme. Vi betaler allerede gjennom skatten dyrt for andre sine kjernefamilier. Regnet etter dagens kroneverdi har jeg vel gjennom livet betalt noe sånt som 5 millioner kroner for at andre skal ha sine barn kostnadsfritt på skole, subsidiert i barnehage og at de kan ta seg fri i forbindelse med familieforøkelse.

Jeg forstår at det må være slik. Alle må bidra etter evne for fellesskapet.  Men jeg ønsker å bli verdsatt  på lik linje med kjernefamilien. Ikke stemplet som mindreverdig fordi mine valg har gjort at jeg ikke er en del av en kjernefamilie.

Selvbilde større enn oljefondet?

KrF har bidratt med en av de mest egosentriske statsministere vi har hatt, Kjell Magne Bondevik. Sammen med Torbjørn Jagland, Lars Sponheim, Carl I. Hagen og Gerd Liv Valle er han den politikeren som det størst sjanse for har et stort bilde av seg selv på veggen. Disse ser verden med seg selv i sentrum. Heldigvis er disse nå ute av politikken, men det er spennende å se hvor lite innflytelse de har i dag i forhold til f.eks. Kåre Willoch.

Også KrF-politiker

Men KrF har gode politikere også. Inger Lise Hansen var et friskt pust. Beklageligvis ble hun for frisk og vraket. Men jeg tror hun kan komme tilbake i en evt regjering.

Tro det eller ei, dette er en tøffing

Knut Arld Hareide er en godt kamuflert tøffing. Førsteinntrykket er en pingle, men det går historier om da han var miljøminister og kastet embedsmennene på gangen under møter. Slike ministere trenger vi. De sikrer at det blir drevet politikk i departementene og ikke bare byråkrati.

Programmet til KrF er ikke dumt. Jeg liker særlig det ordet de bruker der, men ikke ellers. Forvalterskap går igjen flere ganger i programmet og handler om at vi, i deres terminologi, forvalter skaperverket. Og skaperverket inneholder naturressurser, økonomiske og menneskelige ressurser. Som må forvaltes rettferdig etter bæreevne. Akkurat slik jeg tenker.
Dessuten snakker de om velferdssamfunn i stedet for velferdsstat. Der alle er en del av fellesskapet. Gode tanker, men jeg stritter når de omtrent i samme setning fastholder at det er familien som er det sentrale. Hvorfor kan ikke mennesket være det sentrale? Uavhengig av om mennesket er gift, samboer, enslig eller noe annet. Uavhengig av om man er hetero- eller homoseksuell.

Hvordan KrF skal regjere sammen med FrP er en gåte. De må svelge flere kameler enn SV har gjort i den rødgrønne regjeringen. Men også i KrF er nok iveren etter posisjoner viktiger enn selve politikken. Politikken er også først og fremste en karriere.

Gode verdier

 Jeg har samme verdisyn som Kristelig Folkeparti. Men jeg er mye mer tolerant. Og jeg liker ikke at slike som meg og andre som er enda lenger vekk fra den tradisjonelle kjernefamilien sees på som mindre verd. Jeg tror ikke det er meningen til partiet å stigmatisere slik, men jeg og andre føler det slik,

Og partier som ikke liker min måte å leve på, får ingen stemme fra meg

Damer og drømmedamer

Mannebladene har tradisjon for å skrive om og publisere bilder av damer. Derfor er det bare på sin plass at en manneblogg tar opp temaet. Og jeg skal være ærlig om temaet. Som singel, eller rettere i min alder, enslig, er det ikke fritt for annet enn at man av og til for spørsmål rundt dette. Eller om man er homofil. Enkelte kan til og med spørre rett ut hvorfor man er enslig.

I min aldersgruppe florerer det av enslige. Noen er skilt, noen har valgt det, noen har rett og slett ikke funnet den rette og noen er enker eller enkemenn. Hvordan dette takles er ganske forskjellig. Enkelte blir veldig aktive på det tradisjonelle sjekkemarkedet, og bruker helgene på utesteder der de noen ganger i sin iver går over i det patetiske og komiske. Andre hiver seg på nettdatingen med stor iver. Jeg kjenner folk som har letet på nettet og prøvd seg frem med nye potensielle partnere mange ganger. Og noen lykkes faktisk.

Men storparten finner seg likevel til rette med livet som singel eller enslig.

Men det var damene jeg skulle ta opp. Mine damevenner legger ofte ut bilder av sine drømmemenn på sosiale medier, gjerne ledsaget av rett så vovede kommentarer. Jeg skal nå gjøre noe tilsvarende, men jeg er dannet, og derfor blir det mest anstendig tekst og mindre bilder. Selv om jeg overfor mine damevenner hevder at drømmedama er en formuende 20 år gammel aerobicinstruktør med kinky tendenser.

Jenter som kommer og jenter som går

Jenter som glipper, jenter du aldri får

Jenter som smiler en tidlig vår

Jenter og en litt sliten matador

Denne teksten av Jo Nesbø, i sin tid fremført av Di Derre, er ganske treffende for oss menn litt ut i livet. Og det er verd å merke seg at kravene til den ideelle dama forandrer seg gjennom livet. Kanskje ikke rart at mange forsøker å bytte ut. 

Samantha Fox

I ungdommen er idealet sterkt preget av utseendet. Mange i min alder har nok hatt plakat med Samantha Fox på veggen. Store pupper og pirrende sangtekster gjorde underverker for testosteronsprengte unge menn. Senere forandrer bildet seg noe. Selv om vi fortsatt menn i mellom foretrekker Samantha Fox og hennes like.

Kari Svendsen

Det aller viktigste kriteriet for meg er at damen må være blid. Altfor mange blir sure med alderen, og sur det klarer jeg å være selv. Om ei dame skulle klare å utløse lignende følelser hos meg som Justin Bieber utløser hos ungjentene må hun altså være blid. Og det finns noen som ikke engang jeg hadde klart å være gretten sammen med. Som for eksempel Kari Svendsen. I sin tid kjæresten til Øystein Sunde. Og jeg har aldri sett henne i dårlig humør.

Ane Dahl Torp

Eller Ane Dahl Torp. Som ikke har nevneverdige pupper, men et smil som smelter isfjell. Og som har en far,Arne, det hadde gått an å prate med. Ført slike samtaler med som jeg skulle ønske jeg kunne føre.

Cecilie Skog

Eller solstrålen Cecilie Skog. Som det går an å dra på tur sammen med. Slike turer som jeg skulle ønske jeg var i stand til å dra på. Og som alltid smiler og er positiv.

Men jeg har ei drømmedame over alle andre. Galway Girl som den underkjente artisten Steve Earl kalte henne. Hun heter Sharon Shannon og er fra Irland. Hun spiller trekkspill, torader, fiolin og blikkfløyte såpass bra at verdensstjernene vil ha henne med på laget når de har konserter og innspillinger. Og er dessuten i passende alder siden hun er født på 60-tallet. Og viktigst av alt; jeg har aldri sett henne annet enn overstrømmende blid.

Sharon Shannon    Galway girl

Så kunne jeg også perfeksjonert meg på, eller rettere sagt lært meg, det som jeg en gang begynte å lære meg. Nemlig å spille fiolin. Det er omtrent det eneste av alt jeg har lært meg litt om som jeg ofte ønsker jeg hadde lært bedre.

Hadde jeg bare kjent Sharon Shannon bedre... Da hadde jeg sikkert vært bild og ungdommelig.