Må jeg slutte å utøve skjønn?

På det meste jeg driver med er jeg selvlært. Formell og akademisk kompetanse er det vanskelig å finne hos meg. Derfor kan jeg ofte skylde på manglende utdannelse når vanskelige arbeidsoppgaver, eller arbeidsoppgaver jeg ikke har lyst på, skal utføres. Dessuten er det slik at utdannelse går ut på dato, og de fleste arbeider med ting de ikke opprinnelig utdannet seg til. En sivilingeniør jeg snakket med mente at den utdannelsen som han hadde trengt i jobben var juss. Og slik er det med mange.

For å kompensere for manglende formell kompetanse prøver jeg kontinuerlig å oppdatere meg der jeg selv finner det nødvendig. Gamle lærebøker, internett og fagtidsskrifter er vanligvis gode kilder for meg. Jeg prøver altså å skaffe meg ny kunnskap og erfaring slik at jeg ikke skal falle i den fella at jeg i stedet for 40 års erfaring får ett års erfaring 40 ganger.

Mye av dagen min, både privat og i arbeid, går med til å utøve skjønn. Fra jeg står opp og til jeg legger meg utøves skjønn. Skal jeg stå opp, eller er de kroppslige plager slik at jeg skal bli i sengen i dag? Jeg står opp. Hvor mye skal jeg spise til frokost? Avhengig av dagens program må jeg her bruke skjønn. Hadde jeg bare spist til jeg ble mett ved alle måltider ville jeg blitt mye mer velfødd enn jeg allerede er.

Og slik går nå dagen. Kjører jeg bil er det mye skjønn jeg må utvise. Hvor fort kan jeg kjøre ut fra forhold og fartsgrenser? Kan jeg kjøre forbi her? Og her begynner mitt skjønn å få konsekvenser. Feil skjønn kan få forferdelige konsekvenser for andre mennesker i tillegg til meg selv.

Dårlig skjønn, men uten konsekvenser

Dårlig skjønn som kan få store konsekvenser

I mitt yrkesaktive liv har jeg nesten kontinuerlig hatt med andre mennesker å gjøre, veldig ofte under forhold der mine avgjørelser kan få alvorlige konsekvenser. Derfor må jeg kontinuerlig vurdere og bruke skjønn. Brukbart skjønn, og manglende uflaks har gjort at jeg aldri har kommet ut i alvorlige uhell. Jeg vurderer risiko, og gjør alt for å redusere risikoen til null. Klarer jeg ikke det, avstår jeg fra å ta med folk på det jeg hadde i tankene.

Vi har i år hatt en vinter med mange alvorlige ulykker i forbindelse med snøskred, noen av uhellene var ledet av folk med god formell kompetanse som hadde utøvd dårlig skjønn. Derfor var det jeg i dag med stor interesse kastet meg over en artikkel skrevet av en stipendiat og en lektor ved Høgskolen i Sogn og Fjordane.

Da forsto jeg raskt at jeg ikke er i stand til å utøve skjønn.

For jeg forstår ikke hvordan skjønn skal utøves. Jeg bruker noe de kaller heuristikk og som er automatisk ubevisste og forenklede resonnementer for å utøve mitt skjønn. Uten at jeg ble særlig klokere av disse ordene.
Det jeg i følge dem skal gjøre er følgende:
Gjøre et utvalg av relevant informasjon fra den komplekse informasjonsmengden og etterfølgende mekanisere denne.

Disse er nok mye bedre i stand til å utøve skjønn enn meg

Dette forstår jeg heller ikke. Er jeg dum, eller hadde dette vært enklere om jeg var en fullblods akademiker? Svaret på dette er nok at jeg lettere hadde forstått resonnementet om jeg var akademiker. Men da hadde jeg nok mye sjeldnere vært i den situasjonen at jeg må ta skjønnsmessige avgjørelser på vegne av mange mennesker som stoler på mitt skjønn.

Sikkert er det at om jeg klokken sju om morgenen i sengen gjør et utvalg av relevant informasjon fra den komplekse informasjonsmengden og etterfølgende mekaniserer denne, vil jeg aldri komme til å stå opp.

I alle fall ikke før klokken ti.