Er det en kime av fremmedfrykt i meg også?

Når det diskuteres innvandringsspørsmål og snakker om frykt for fremmede kulturer er jeg oftest den som sterkest forsvarer folk fra andre land og kulturer. Faktisk er ingen av de jeg omgåes så tolerante som meg. Eller kanskje de som er det ikke snakker like høyt som meg.

Men i dag kom tvilen. Er vi i ferd med å miste vårt norske fotfeste?

Jeg har i dag vært til Trondheim. Det vi på Oppdal kaller er bytur. Og for 40 år siden det lengste vi noen gang reiste fra Oppdal. Verden utenfor visste vi lite om. Noen hadde riktignok vært i Sverige, og vi hadde hørt om et land som het Syden der diaré og oppkast var en del av reiseopplevelsen.

Kaféen på Kvål

 En bytur var noe stort på mange vis. Hus med mer enn tre etasjer, rulletrapp var det på Sundt, og så gikk vi på kafe' og spiste. Noe som aldri skjedde ellers. Og turen til byen var så lang at vi måtte ha spisepause underveis. Da var det Kvål og karbonadesmørbrød med løk eller speilegg som var tingen. Så fortsatte vi til Trondheim og gjorde det vi kalte utretninger. Utretninger var slikt som offentlige kontorer, spesialister innen legestanden og polet. Når alt dette var utført gnog sulten igjen og det var tid for å gå på Trønderheimen å spise kjøttkaker. Der satt gjerne også andre oppdalinger på bytur i tretiden på ettermiddagen.

Taket på Trønderheimen. For her var det høyt under taket og god mat

Ettersom jeg måtte ha tannregulering ble det etterhvert mange turer til Trondheim. Og allerede i tolvårsalderen fikk jeg reise alene. Fri fra skolen, litt lommepenger og bytur alene, det var høytid. Og mønstret kunne brytes litt. Minnes fortsatt hamburgeren og softisen med kuler på Vekteren Bistro rett overfor sportsforretningen til Bruun i Prinsens gate. Stedet  brant dessverre ned for en tid tilbake.

Etterhvert ble det byturer mer for fornøyelsens skyld, og for oss unge var Peppe's Pizza et naturlig mål. Peppe's med apostrof må vite, for genitiv ble skrevet slik av utlendingen som startet det hele. Nå er vel kjeden døpt om til Peppes. Og kvaliteten har gått ned. Eller nyhetens interesse er ikke lenger med på å løfte smaksopplevelsen. ( Her må innskytes at til og med McDonalds var en kulinarisk nytelse da kjeden etablerte seg i Norge tidlig på 80-tallet.)

Dessverre gikk det slik med Vekteren Bistro

Tilbake til dagen i dag. Tiltross for bedre biler og bedre, kortere vei enn før tar byturen omtrent like lang tid som før. Respekten for fartsgrensene er større i dag. Heldigvis. Men nå kjører vi i ett til Trondheim. En time og tre kvarter er ganske normal tidsbruk. Og når du bare har en utretning i Trondheim kan en fint kjøre frem og tilbake bare med påfyll på Statoil-koppen. Men litt mat hører fortsatt med.

Foccacia eller noe sånt. Mat på bytur er det ikke.

På St.Olavs sykehus er alt nytt og flott. Mange små spisesteder gjør at man trenger ikke å dra andre steder. Eller? For hva møter en? En gedigen salatbuffé som ikke metter en voksen mann. Pluss tilbud om noe som heter foccacio. FOCCACIO! Hvilke gamle gubber som meg vet hva det er? De som vet det er det helt sikkert noe feil med. Magre asketer i feminine yrker med feminine og jålete karaktertrekk.

Der og da forbannet jeg innflytelsen fra verden utenfor Trøndelag. Og når Vekteren Bistro er nedbrent, og Trønderheimen forlengst historie, ble løsningen å kjøre til Størens Bageri.

     

For karbonademiddag og ett av de berømte wienerbrødene fra Størens Bageri kan redde dagen for den mest fremmedfiendtlige. Og gjorde det definitivt for meg!