Bortskjemt? Vekkskjemt? Eller rett og slett utskjemt?

-Man skal ha bodd lenge i Norge for å forstå hvor vondt vi har det her, uttalte en av de overlevende fra Utøya. Godt sagt, og noe å undres over når jeg ser meg rundt, og ikke minst når leser aviser, nettdebatter og hører på politikere og synsere.

Når vi får det for godt trer tilsynelatende samme mekanisme inn som når vi mennesker har det riktig dårlig. Det er egoismen som den blir den bærende kraften. Vi tenker først og fremst på oss selv, og bryr oss lite om andre. Når vi har det virkelig dårlig, er det antagelig det at vi har mer enn nok med å overleve selv, og dermed mangler ressurser til å tenke på andre. Når vi har det virkelig bra, tenker vi antagelig underbevisst at andre ikke trenger noe hjelp og støtte av oss.

Du skal hedre din far og din mor lærte vi på skolen. I dag burde vi lære mer om dette, og kanskje også utvide til begge veier.

Dette viser seg i mange sammenhenger. Vi glemmer våre gamle, eller rettere, vi anser de gamle som et offentlig ansvar. Selv har vi nok med å nyte livet, realisere oss selv og i det hele tatt leve vårt eget liv. Mange eldre er ensomme og nesten uten kontakt med yngre familiemedlemmer og slektninger. Ikke slik det var før, og fortsatt er i litt dårligere stillte land, at de unge tok ansvar for de gamle. Slik vi ser en del av våre nye landsmenn fortsatt tenker.
De godt voksne har ikke tid til barn, barnebarn og oldebarn. Mange småbarnsforeldre får ikke sine egne foreldre til å avlaste dem litt fordi de godt voksne besteforeldrene er travelt opptatt med seg selv.

Noen ganger ser vi i det offentlige rom hvordan dette gjør utslag. Nå sist med idrettsheltene Petter Northug jr, John Arne Riise og Mikkel Diskerud. Disse tre har satt seg selv i førersete på en måte som opprører enkelte, men som mange godtar og faktisk hyller.
Det synes ukjent, eller helt uvesentlig, for dem at de faktisk har et ansvar for å gi noe tilbake til dem som hjalp dem frem.

Bortskjemt?

Vekkskjemt?

Definitvt utskjemt?

Petter Northug jr går ut av landslaget med en dårlig skjult agenda om å ikke dele sin markedsverdi med sine kompiser innen langrennssporten. Ikke så rart kanskje, slik har det stort sett blitt ellers i samfunnet også, og slik sett er han bare et tegn i tiden. Verre er det at det er Coop som er hovedbidragsyteren til denne satsningen. Coop som var tuftet på fellesskapet, som skulle dele overskuddet med medlemmene, og var en motvekt mot kjøpmennene som først og fremst tenkte på seg selv.

John Arne Riise har aldri stått frem som annet enn opptatt av seg selv. Og at han går ut av landslaget og inngår kontrakt med en konkurrent til Norsk Tipping er ingen overraskelse. Verre er det at intellektet hos ham selv og hans rådgivere ikke klarer å se at han faktisk har en gjeld til fellesskapet og Norsk Tipping. Greit nok å drive egentrening, men ingen blir en topp fotballspiller av bare å sparke ballen i garasjeveggen.

Mikkel Diskerud vil heller spille for USA enn Norge. Det er hans klare rett i og med at han har dobbelt statsborgerskap. Begrunnelsen burde han holdt for seg selv. At vi i Norge ikke tar vare på individet i tilstrekkelig grad, er tullprat. Særlig i en lagsport som fotball. Og særlig i Rosenborg, som har i sitt verdigrunnlag å gjøre hverandre gode. Dette er grunn god nok til å ta inn Nils Arne Eggen for å filleriste gutten verbalt.

Denne mannen kunne løftet pekefingeren og lært enkelte litt fakta om livet

Disse tre karene er intet mindre enn bortskjemte drittunger i mine øyne. Det er dessverre ikke bare deres egen mangel på vurderingsevne som gjør at de er det. Vi er stort sett i ferd med å bli det alle sammen.

Cathrine Larsåsen har jeg ikke tatt med i samme åndedrag som de tre ovennevnte. Hun er på verdensbasis en middelmådig utøver som er litt penere enn de som er bedre enn henne. Hvis jeg hadde vært stavhopper på tilsvarende nivå hadde neppe Bettson vurdert å tilby meg kontrakt. At utseende betyr mye er for meg en helt annen diskusjon. Hun må bare få utnytte sitt lille potensiale som best hun kan.

Ikke verdens beste stavhopper, da må man utnytte andre muligheter

Selv er jeg glad for at de to utøverene som ble verdensstjerner av de som var barn da jeg brukte en del tid som leder i et idrettslag, ikke har glemt sine røtter. Jeg har overhode ingen ære for at de kom dit de er, men syns det er godt å høre at søskenparet Berger fortsatt stiller opp for sin gamle klubb når det passer sånn. Og at de fortsatt stiller opp for sine gamle sponsorer i nærmiljøet på Dombås. Forbilledlig av Lars og Tora. Slik tror jeg også Marit Bjørgen er. Og mange andre. Bildet er ikke helsvart, men de som først og fremst tenker på seg selv tar så stor plass. Og ekstra synd syns jeg det er at de er et resultat av den verden vi lever i.

Selv kommer jeg til å glede meg om Petter Northug fortsatt vil lykkes som skiløper. Men jeg er så smålig at jeg også vil glede meg om han mislykkes. Slik sett har jeg fått et unikt utgangspunkt for å følge neste vinters konkurranser i langrenn.

Kanskje er dette Petters måte å sikre seg på. At han vil underholde slike grinebitere som meg uansett.