Luremus

At det finnes mange "luremus" har vi menn visst siden tidenes morgen. Og etter at internett kom, har antallet eksplodert. Ikke bare "luremus", men også bedragerier av alvorligere art blir tilbudt meg omtrent hver dag. På en e-post hos yahoo får jeg sikkert 10 hver dag. Heldigvis har jeg der et velfungerende spam-filter. Men på min konto hos live.no, tidligere hotmail, fikk jeg altså i dag en overraskelse. I mitt forrige innlegg går det frem at min e-post har sendt spam til alle mine kontakter.

Slik spam får jeg mye av på yahoo. Heldigvis sorteres de av spamfilteret, hvis ikke kunne fristelsen blitt for stor.

Men så var det dette med luremus. Da jeg var ny på Facebook fikk jeg mange venneforespørsler. Og jeg hadde, og har fortsatt, en policy om at de som vil være venn på Facebook blir akseptert. Så kaster jeg dem heller ut senere om de skulle være plagsomme. Har jeg ingen aning om hvem det er, sender jeg ofte en melding der jeg spør litt.

En ung og på bildet vakker jente sendte meg en venneforespørsel. Hun var helt ukjent for meg, men det var over 20 andre oppdalinger, alle menn, som var venn med henne, så jeg aksepterte selv om navnet var fremmedartet.

Lurte en stund på hvem hun var, men etter en stund glemte jeg hele dama. Inntil hun plutselig en kveld jeg satt og kjedet meg, dukket opp på chat. Vi hadde en riktig grei samtale på chat, og jeg følte at vi ble litt kjent. Hun var bedre i engelsk enn i norsk, så jeg fikk trent litt engelsk samtidig. Etter en times tid foreslo hun at vi kunne møtes på slik chat med bilde. Dette hørtes også greit ut, men jeg var jo ukjent med slik teknikk. Så hun sendte meg instruksjoner som jeg fulgte.

Da ble det helt andre saker, med innlogging med kredittkort og vovede forslag. Dette avsto jeg fra, og da var også chat'n slutt. Og jeg kastet henne ut.

Noen som kjenner denne damen?

Senere har jeg blitt litt mer selektiv. Og jeg har ikke sluppet inn en dame fra østen som vil være medlem av gruppen for Topptrim på Oppdal. Kanskje tar jeg feil, men dama har to andre venner, alle tre kom på FB samme dag. Og de er medlemmer av omtrent 2000 forskjellige grupper. Virker ikke som noen topptrimmer, men er det noen som kjenner henne, må dere bare legge henne til.

Er også veldig i tvil om disse tjenestene som krydrer annonsefeltet til høyre på Facebook. Enkelte ting er for godt til å være sant. Men kanskje er det ikke bare luremus å treffe der?

Og da er det jo dumt å ikke prøve...

Jeg har blitt brukt

I dag, og antagelig tidligere også, har min e-post hos live.no blitt brukt til å sende ut spam. Derfor anbefaler jeg ingen å åpne e-post fra arne51@live.no. De som har behov for å sende mail til meg, kan ta kontakt på meldinger i facebook, eller på telefon 92249249. Heldigvis ser det ut til at mange har vel fungerende spamfilter, for slik så inboxen min ut i dag:

Alt dette, og flere til, er e-poster som kom i retur. Til meg som aldri har sendt dem!

Så for ordens skyld: Jeg er ikke med i noen Nigeria-mafia!

Håper dette ikke har medført problemer for noen.

Den digitale verden kan være skummel.

Jeg skulle vært på Reeperbahn

Nå var det ikke akkurat hit jeg tenkte meg. Ikke akkurat nå i hvert fall.

Som mange vet er jeg helt håpløs som handyman. Selv det å slå inn en spiker er en utfordring, og skal noen fjøler sages over, for deretter å skrues eller spikres sammen til noe som kan brukes til noe, er jeg en katastrofe.

Det forhindrer meg ikke fra innimellom å ha lyst til å gjøre slike ting, og noen håndverk fenger meg slik at jeg absolutt har lyst til å lære og drive med det.

Å bygge sykkelhjul er en slik lyst. Å plukke ut det riktige navet, den gode felgen, de riktige eikene, bestemme seg for hva slags egenskaper du vil prioritere, for deretter å pusle sammen et perfekt hjul er håndverk på høyt plan. Og jeg har gjort det. Å få til hjul som er helt rette sideveis, og helt runde og der hver eike er like stram, er en kunst som gir en sjeldent god følelse av å mestre noe ikke alle kan.

Men det er gått ut på dato. Nå har karbon overtatt som materiale, og det har aldri interessert meg. Jeg vil aldri kunne konkurrere med kineserne på dette området.

I går så jeg på TV-programmet Farmen. Der slo de tau eller rep. Det har jeg lyst til å prøve. Å tvinne delene sammen etter en spesiell teknikk, løse den opp igjen litt for å ta bort spenningen, og få laget et tau som er rett og lar seg kveile må gi stor tilfredsstillelse. Prøv bare å tvinne sammen to tau, de løser seg opp igjen når du slipper.

Og dette var store greier. Reperbanen i Tønsberg var 455 m lang. Og det kom vel med når seilskutene kanskje trengte 20 km tauverk.

Jeg skrev visst seilskuter. Altså er dette også utdøende.På det meste var det 44 reperbaner i Norge. Nå er det én stusslig en igjen i Hardanger. På 80 meter. Som holder kunsten å slå tau i hevd.

Da står jeg igjen med Reeperbahn i Hamburg allikevel. Kanskje er det dit jeg må. 

For det er vel tilfredstillelse å få der også? Kanskje til og med mestringsfølelse?

Blitzkrieg Bop

Et av de mest ikoniske rockbandene heter The Ramones. De opplevde aldri noen stor kommeriell suksess, men ble en stor merkevare. Mange som ikke aner hvordan musikken deres var, har T-skjorte med logoen deres på.

Mange har slik T-skjorte uten å ane hva The Ramones var for et band. De har gått glipp av mye!

De var kjent for å spille fort. Skikkelig fort. Og konsertene deres besto ofte av tre sanger etter hverandre etterfulgt av one, two, three, four før de fenomenalt synkrone øste på med et par sanger til. Så kunne de si; Good to be here, før de telte one, two, three, four og var i gang igjen. Fenomenalt!

Noe jeg ble skikkelig fascinert av var at de spilte fortere og fortere med årene. Studioversjonen av Blitzkrieg bop var foreksempel 2:20 lang.

En tidlig liveversjon på ca 2:00.

Mange band had coveret The Ramones. Green Day, som jeg anser som verdens beste aktive band ( da er ikke Rolling Stones vurdert, de er i en egen klasse) spilte Bltizkrieg Bop på ca 1:50.

Green Day med en utmerket cover.

The Ramones stabiliserte seg etterhvert på omtrent 1min og 50 sek. Og antagelig er det da de er på det beste. For etter å ha hørt mange live-versjoner blir rett og slett studioversjonen litt treg!

Fra en konsert der Blitzkrieg Bop tar ca 1:50.

Denne utgaven fra deres siste konsert i 1996, fikk jeg ikke lastet inn, håper linken fungerer, men her er de nede på 1:34! 

Som en skriver i kommentarfeltet; Hadde de fått fortsette, ville de nå spilt Blitzkrieg bop på 30 sek.

Jeg skal ikke uttale meg om musikalske ferdigheter, det har jeg rett og slett ikke nok rede på. Men å spille så fort, så energisk, så tross alt presist samspilt, er en prestasjon i seg selv. Også fysisk, å spille gitar slik Johnny Ramone gjør i en time, er toppidrett.

I løpet av karrieren skal de ha spilt 2263 konserter. Og Blitzkrieg Bop var nok med på de aller fleste, kanskje alle. Så de fikk jo øvd litt.

Ramones ble aldri helt stuerene. En medvirkende årsak til dette var nok at Johnny Ramone nesten var nazist. Problematisk også internt i bandet, for Joey Ramone var jøde. Og det hevdes at de to på slutten aldri snakket med hverandre. Kanskje var spenningene en del av det som skapte energien?

For at The Ramones var et strålende band er hevet over enhver tvil. 

Og fort spilte de. Fortere og fortere. Alt jeg gjør går saktere og saktere.

Ikke bli forbauset om jeg plutselig sitter fengslet

Det er bare tilfeldigheter som gjør at jeg ikke sitter bak lås og slå. Eller at jeg aldri har blitt anmeldt og gått etter i sømmene. For veldig mange er veldig redde for alt som avviker litt fra det helt normale. For den som følger med på sosiale medier er det ingen nyhet at det skal lite til før folk blir engstelige. En enslig mann som går seg en tur i et boligområde der han er ukjent for beboerne er nok til å utløse et skred av frykt- og hatmeldinger og politianmeldelse.

I den senere tid har jeg på nært hold opplevd at turister som tilfeldigvis var ute og gikk på den tiden ungene er ferdig på skolen, utløser en kjempesak. Ungene er opplært hjemme til å følge med, sikkert fint det, men en må her huske at det for barn er veldig spennende å leke detektiv. Disse nevnte turister var på veldig kort tid stemplet som pedofile, og avskymeldingene på Facebook tok helt av.

Det er også bare noen dager siden en mann hadde snakket med noen unger utenor en barnehage på Lillehammer. Stor sak både i pressen og for politiet.

Det viste seg imidlertid raskt at denne mannen hadde ærlige hensikter. Slik som turistene med fotoapparat også hadde.

For en stund siden ble ei vannflaske ved et postkassestativ borte på et tettsted jeg kjenner. Flaska sto der for å vanne blomstene ved postkassene. Samme dag ble det observert en enslig mann som gikk gjennom dette boligfeltet. Uhyggen spredde seg raskt, og hat og fordommer mot enslige menn kom frem på Facebook.

Stadig blir det advart mot kassebiler. Særlig hvite. Og aller helst de  utenlandske kjennetegn. Ikke en av disse blir mistenkt for å ha ærlige hensikter. Dette er tjuvpakk, ferdig med det.

Dette trenger ikke å være så ille. Mest sannsynlig er det helt ok.

Og kjører du hvit kassebil og attpåtil spør en mindreårig om veien, har du virkelig sørget for oppmerksomhet du helst ville sluppet.

Av en eller annen merkelig årsak tar barn ofte kontakt med meg. Ikke ser jeg ut som julenissen, og ikke er jeg noen overstrømmende blid person. Men barn oppsøker meg, og vil prate. Sitter jeg for eksempel og venter alene på en flyplass, er det nesten alltid barn som kommer og tar kontakt. Noen foreldre syns det er hyggelig, men de fleste blir litt reservert. Og det er neppe fordi de er redd jeg skal bli forstyrret i mine gjøremål der og da. De ser nok en potensiell pedofil. 

Det så nok også en som senere har blitt en god bekjent, da jeg for mange år siden oppsøkte årsmøtet i barneidrettsgruppa. Jeg var da leder i hovedidrettslaget, og følte det nødvendig å møte på årsmøte i undergruppene. I barneidrettsgruppa ble årsmøtet kombinert med en tilstelning for barna. Der kom det en bort til meg og spurte hva jeg gjorde der. Han visste ikke annet om meg enn at jeg var enslig og barnløs... Ikke så hyggelig der og da å ble mistenkt for noe,men vi har ledd en del av det ettertid. Slike opplevelser har jeg flere av.

Jeg unngår ihvertfall mest mulig å gå i frakk

Nettopp av denne grunn er jeg ikke så redd for alt som er fremmed. De aller fleste mennesker er ok. Et ganske langt liv i forskjellige miljøer og land har lært meg det. Men jeg har også lært meg at det er vondt å bli stigmatisert. Derfor håper jeg at særlig vi godt voksne kan bli mer tolerante enn det vi nå er. Det er ikke nødvendigvis noe galt på ferde fordi om en afrikaner i hvit kassebil spør en unge om veien. Eller at en enslig mann har fotoapparat.

Foreløbig er vi ikke der, derfor er det bare tilfeldig at jeg er en fri mann, og alltid har vært det.

Jeg er igjen oppdatert

I går lanserte Apple nytt operativsystem. Eller kanskje det er oppdatering? Det heter Mavericks, noe some er et mindre tøft navn enn det forrige, Mountain Lion. Maverick er et umerka dyr, oftest en kalv, og det er ikke akkurat fjelløve- eller pumatakter over det.

Saker, antagelig.

Dessuten forstår jeg så lite av hva som er nytt. Jeg forstår strengt tatt lite av det jag hadde før også. Men nå fungerer ting sømløst på alle plattformer, AirPort skal være greiere, det samme med iCloud, flash, Time Capsule, nøkkelring og Time Machine. Selv om jeg betaler for ekstra plass iCloud, og har alt dette andre intallert, har jeg null peiling på hva det er. Det jeg bruker mac'n til er litt tekst, litt presentasjon, litt foto- og videobehandling, internett og kabal. Og jeg er meget fornøyd med å ha gått fra PC til Mac. Tiden jeg sparer bare i oppstartstid, er omtrent det jeg bruker på bloggen.

Jeg forstår ikke alt dette

Og storparten av dette er like uforståelig som gresk

Men så var det oppdatering da.

Først gikk jeg inn i App Store. Logget meg på med brukernav og passord, og klikket på "gratis". Da får jeg beskjed om å oppdatere noe som heter Flash. Med masse advarsler om at hvis jeg ikke gjorde noe jeg ikke forsto hva var, kunne mye gå tapt. I og med at jeg ikke forsto risikoen, oppdaterte jeg bare. Etter ny runde med brukernavn og passord.
Da dette var gjort, med restart naturligvis, var det å logge inn på nytt og laste ned mer enn 5 GB oppdatering. Så gikk jeg ut for å kløve ved, det ble antydet at prosessen ville ta en time.
Etter to timer sjekket jeg, da hadde nedlastingen stanset etter 3 GB. Så jeg logget inn på nytt, startet nedlastingen og gikk for å kløve mer ved.
Etter ytterliger halvannen time sjekket jeg på nytt, da var det stanset etter noe over 4GB. På'n igjen, og da lastet det ned hele pakka.
Så er det inn med administratorpassord for å installere. Det tar ca 35 min. Og det stemte bra, men var bare forberedelsene til installasjon. For etterpå måtte mac'n ha 8 min på å fullføre installasjonen. Så var det restart og innlogging, og nå er det i orden. Etter 5 timer.

Hva om jeg hadde hatt arbeidsdagen ved mac'n? Da hadde ikke oppdateringen vært akkurat gratis. Så jeg var heldig som kunne gjøre noe gammeldags, nærmest utdatert, mens jeg ventet.

Jeg tror ikke jeg trenger alt dette

Når jeg tenker over alt dette som jeg ikke forsto, men måtte gjøre, kom jeg til å tenke på min gamle rektor på barneskolen. Han drev i tillegg til å være rektor, stor gård med melkeproduksjon. Han var en fenomenal formidler som kunne trollbinde en klasse med å fortelle om vikinger og svartedauden og middelalderen og kongerekka. Uten elevaktivitet av noe slag, altså sett utenfra en dårlig pedagog. Men det følte ingen av elevene, vi fulgte med og husket.
Sigurd var ikke like glad for alle fremskrittene på teknisk side. Gården hans var nok på slutten av 60-tallet en av de mest moderne i Oppdal. Men han fortalte at etter at alle tekniske innretninger var kommet på plass, hadde han ikke hatt én god dag. For noe kan alltid gå galt, og kanskje var Sigurd litt som meg. Når noe ikke fungerer som det skal, forstår jeg ikke hva som er galt.

Men heldigvis gikk alt bra tilslutt i dag. Og mac'n fungerer som før. Har ikke testet ut alle mine behov ennå, men det vil helst gå godt, som Max Manus sa.

Så jeg er igjen oppdatert, etter at jeg i dag tidlig var utdatert

Karma, hva er nå det?

Da jeg gikk i grunnskolen, var den ganske forskjellig fra slik den er i dag. Særlig var religionsfaget, som nå skifter navn hvert femte år, et helt annet. Derfor vet vi som er over 50 mye mindre om andre religioner enn kristendommen. Vi vet egentlig bare litt om protestantismen.

De første årene het faget bibelhistorie. Og jeg som gikk på skolen i en kommune som nettopp hadde gått over til bokmål, brukte fortsatt en del av de gamle bøkene. Og da het det bibelsoge. For vi brukte opp igjen bøkene, vi risikerte å finne navnet til våre foreldre i bøkene. Ingen engangslærebøker var oppfunnet den gangen.

Og bibelhistorien var rett og slett det gamle og nye testamentet i en noe forenklet utgave. Vi lærte historien omtrent utenatt. Moses i sivet, Kain og Abel, døperen Johannes, Metusalem, David, Goliat og mange andre ble vi kjent med gjennom boka og engasjerte lærere. Men Ismael, Abrahams sønn med Hagar, ble det ikke sagt noe særlig om. Han forsvant ut over sidelinjen til hedningene. I tillegg måtte vi lære nye salmevers nesten hver dag. Hadde det ikke vært for at noen tekster er forandret, ville jeg aldri hatt behov for salmebok i kirken. Bibelhistorien sluttet omtrent da Peter grunnla den første kirken i Roma. Deretter lærte vi ingenting om de neste nesten 1500 år. Først med Martin Luther og reformasjonen kom vi på banen igjen. Og da fikk vi en katekismus som lærebok. At Norge ble regnet som et kristent land etter slaget på Stiklestad i 1030 lærte vi i et annet fag, historie eller soge som det sto på læreboka.

Her sto det ingenting om karma.

Islam, hinduisme og buddhisme var noe vi lærte var hedningedom. Og fra Norge ble det sendt misjonærer ut i verden for å omvende hedningene. Hva religionen til de såkalte hedningene gikk ut på lærte vi aldri. Muslimene ble forøvrig kalt muhammedanere. Vi som var glad i røverhistorier kunne lese Tusen og en natt, og da fikk vi ihvertfall respekt i form av frykt for disse muhammedanerne.

Slik så muhammedanerne ut, trodde jeg veldig lenge.

Slik var altså vår opplæring. Og dette er en passende forklaring på alle fordommene min generasjon har. Er du som meg, gammel og sur, og ikke har prøvd å holde deg oppdatert slik jeg delvis forgjeves prøver, er du nødt til å ha fordommer. Hvis du fulgte med på skolen.

Derfor er vi også kunnskapsløse når det kommer nye ord som er hentet fra de andre verdensreligionene.  Det er det fort gjort å bli som et spørsmålstegn når ord som karma blir brukt. Og dette ordet bruker de yngre ofte ser og hører jeg. Ofte uten at de selv vet hva det betyr eller hvor ordet kommer fra. For det er ikke alle som følger med i timene nå heller.

Litt voksenopplæring:
Karma er resultatet av dine handlinger. Så er det litt forskjell på hinduisme og buddhisme. Hinduismen tror på gjenfødelse, og at karma bestemmer hvordan ditt neste liv blir. Buddhistene mener du får tilbakemelding på dine handlinger med det samme.

Ungdommen  bruker ordet i begge betydninger. Sier noen at du har dårlig karma, er meningen at du bærer med deg dårlige handlinger fra ditt forrige liv. Ofte forklart med uflaks...
Sier de at dette var karma når noe skjer, er det som skjedde et resultat av noe du har gjort i dette livet. Normalt ganske nylig.

Begge karma kan brytes, i hinduismen bryter du kjeden av gjenfødelse og oppnår Moksha, i buddhismen når du Nirvana eller opplysning. Du klarer altså å frigjøre deg fra tidligere handlinger.

Ikke mobb min generasjon for fordommer og kunnskapsløshet.

Tilgi oss, vi vet ikke hva vi gjør.

Enkelte saker er for viktige til at politikere kan bestemme dem

Egentlig tenkte jeg ikke å skrive særlig mer om politikk. Etter valget har jeg på et vis blitt mettet. Det forbauser meg at så mange er forbauset over at den nye regjeringen faktisk har tenkt å drive Frp- og Høyrepolitikk. Det forbauser meg at presse og folk ellers ikke forstår at våre nye statsråder faktisk har uttalt ting som stemmer med sitt partis politikk.

Husker ikke disse hvordan det var på skolen? Om de selv var vinnere, mangler de da empati overfor de som ikke var det?

Men enkelte saker er fortsatt for viktige til at de kan overlates til politikere. Som i går når jeg ble oppmerksom på at det i den nye regjeringen er tanker om ferdighetsmerker i teoretiske fag allerede fra 1.klasse. Hvor mye skal en regjering kunne detaljstyre? Kan ikke noe overlates til fagfolk lenger?

Samtidig som jeg ble oppmerksom på saken fant jeg også et dikt skrevet av en lærer. Dette la jeg ut på Facebook sent søndag kveld. Og det har blitt mange "likes" og kommentarer ser jeg i dag. Og kommentarfeltet dreier seg blant annet om høyrepolitikk og kommunisme. Når ble barneoppdragelse og undervisning av 6-åringer politisk? Kulturelt betinget kan jeg være med på, men la oss ikke styre dette med ismer, det være liberalisme eller kommunisme.

Vi blir tidlig nok utsatt for konkurransesamfunnet. De fleste av oss finner ut at vi stort sett er middelhavsfarere på mange områder,tapere på noen og vinnere på veldig få områder. Og vi aksepterer det sånn nogenlunde.

Idretten har forstått dette med å ikke konkurrere for tidlig. Etter hvert er det satt fokus på at alle skal delta, og at såkalt topping av lag ikke bør skje for tidlig. Dette var ikke slik i min barndom.

Dette klarte jeg ikke før etter jeg ble 20

Jeg klarte aldri idrettsmerket på barneskolen. Jeg var liten av vekst og litt tjukk.
Og jeg husker det veldig godt. Jeg sprang 60 m på 11,8 sekunder, kravet var 10,3 og de beste var ned mot 9 blank. Jeg kastet bare 22 m med liten ball, kravet var 30 m. I lengde hoppet jeg 2,38 m, mens kravet var 3,10. Og da jeg kom på ungdomsskolen var jeg verdens jevneste kulestøter med 6,00 m tre ganger på rad. Kravet var 9,50.
Årsaken til at jeg husker dette så godt nesten 50 år senere, er at det plaget meg.
Den gangen var det også årlige konkurranser mellom skolene. De beste ble med på laget. Jeg var naturlig nok aldri med verken på ski om vinteren eller i friidrett på sommeren.
Dessuten husker jeg godt følelsen av å stå igjen til sist når det skulle velges lag i ballidretter.
At jeg senere begynte å trene, og faktisk ble nest best i idrett på befalsskolen, har pers på 7,7 på 60m og på en tjenesteuttalelse fra min tid i forsvaret ahr at jeg er usedvanlig fysisk sterk, skyldes ikke at jeg ble motivert til å trene av opplevelsene mine på barneskolen, men tilfeldigheter. Bare til opplysning for dere som bare kjenner meg fra min spreke periode.

Heldigvis klarte jeg meg brukbart i de teoretiske fagene. Faktisk tror jeg at jeg ville klart de ferdighetsmerkene som de nye statsrådene har lyst til å innføre. Kanskje jeg innimellom kunne stått oppført på hederslistene også. Men jeg vet også at noen som sto igjen nesten like lenge som meg når lagene ble valgt, heller ikke ville nådd opp i de teoretiske fagene. Og det kan umulig være riktig at man som voksen skal tenke med gru tilbake på rangeringsordninger på barneskolen. Selv om en senere i livet møter denne virkeligheten. Jeg tør hevde at en er mer forberedt for å takle dette når man er 18 enn når man er 6.  Men opplevelsen av å være dårligere sitter faktisk i 50 år senere. Bedre hadde det ikke vært om jeg også i teoretiske fag hadde vært bak de andre.

Slike resultatlister er det frivillig å delta på, heldigvis.

Det er et problem i Norge nå at elever dropper ut av videregående. Tror virkelig politikerne at dette problemet kan løses ved å skape vinnere og tapere på et tidligere tidspunkt?

Nei, la barna være barn litt lenger. At de selv vet hvor de befinner seg, er ikke noe argument. En ting er å vite, noe annet er å ha det oppslått i klasserommet.

Jeg vet stort sett hvor jeg står, og det gjør mange andre også, men det er ikke alt jeg vil ha oppslått.

Er du eller kjenner du kanskje noen som er en hanrei?

Kanskje er du det selv, og vi kjenner nok alle noen som er det. Det blir rett og slett fler og fler hanreier. Dog er vi enslige menn forskånet fra å bli det.

Ordet hanrei er et av mange ord som etterhvert forsvinner fra språket vårt. Mange, meg selv inkludert, vet ikke hva ordet egentlig betyr. Av og til støter du imidlertid på ordet, men det er sjelden viktig nok til at vi undersøker betydningen. Jeg har stort sett troddat det var en negativt ladet betegnelse på en mann som kanskje holdt seg med mange kvinner. Og så feil kan man altså ta. Du bør aldri si til en kvinne at mannen hennes er en hanrei. For da forteller du henne at hun er utro.

Mye rart kan nok sies om denne karen, men noen hanrei er han ikke!

En hanrei er rett og slett en bedratt ektemann. En mann som ikke har seksuell omgang med sin kone, mens konen på sin side har omgang med andre.

Opprinnelsen til ordet er mer innfløkt. Det er et gammelt tysk ord, hahnrei eller hahnreh. For å skille kastrerte haner fra de andre hanene i hønseflokken skar man sporene av dem og festet dem i kammen, der de vokste fast og dannet et slagshorn. Derav kommer kanskje også uttrykk som å sette horn på en og ha et horn i pannen. Og det kan jo også i noen tilfeller brukes i forbindelse med bedratte ektemenn.

Opprinnelig kan en derfor tenke seg at ordet ble brukt om menn som ikke var i stand til å ha seksuell omgang, altså var impotente. Men det er i tilfelle en foreldet betydning av ordet.

Derfor har jeg rett når jeg hevder at enslige menn ikke kan være hanreier.

For jeg syns ikke det er noe godt ord. Nesten ingen forstår det lenger, og det høres ikke bra ut.

Så jeg setter det sammen med de andre ordene jeg aldri bruker.

I klassen med faen, jævlig, kos og deilig. De ordene bruker jeg heller ikke.

Om å ta uttalelser ut av sin sammenheng.

Hvem skulle tro at jeg skulle bruke bloggen til å forsvare statsråder fra Frp? Men det vil jeg altså gjøre idag også. For maken til mediekjør disse blir utsatt for, har jeg knapt sett maken til før. Uttalelser blir løftet ut av en sammenheng og de nyutnevnte må svare for seg om hvorvidt de har endret syn, eller fortsatt står ved uttalelsen.

Denne blide damen blir hetset, og det liker jeg ikke

Jeg føler med dem, og ekstra ille er det at det er de mest uerfarne damene som utsettes for dette. Og jeg tenker med gru på hvordan det hadde blitt om jeg skulle tatt plass ved kongens bord. For i min forhistorie er det mye å ta tak i.

Jeg går ikke bare i fjellet med unger. En del av stillingen min blir brukt til å lære asylsøkere norsk. Trivelig arbeid, og det er med på å bekrefte mitt antirasistiske standpunkt. I tillegg til å lære norsk, forsøker jeg å få en god og inkluderende stemning i gruppen. Gruppen kan bestå av forskjellige kjønn, flere religioner og mange hudfarger. Humor og sang er virkemidler som blir brukt. Og etter en stund bruker det å utvikles et riktig trivelig og uhøytidlig miljø der alle er trygge på hverandre. En busslast med pensjonister sperret iallfall øynene opp en gang de gikk forbi og fikk oppleve 15 unge somaliske menn som sang "Bæ, bæ lille lam" for full hals. Og norske verdier formidles godt med Margrethe Munthe sine sanger.

Humor taes i bruk, og vitser utveksles. Og vi lærer hverandre hva som kan spøkes med, og hva som er for alvorlig til å spøkes med.

Rasime har jeg lært at kan spøkes med når det skjer i trygge rammer. Derfor kunne jeg fortelle de samme 15 somalierne denne dypt rasistiske vitsen, og alle lo godt.

I Afrika er det en elv der svarte kan svømme over for å bli hvite. Problemet med denne elvekryssingen er at elven er full av blodtørstige krokodiller.

En somalisk familie bestående av mor, far og ett lite barn, kom til denne elven for å prøve å bli hvite. De ble enige om at familiefaren skulle svømme først. Han svømte ut i elven, krokodillene kom etter, men solide forberedelser med mye svømmetrening gjorde at han kom seg over. Og det var en hvit mann som steg ut av elven.

Så skulle mor prøve. Krokodillene kom enda nærmere, men hun klarte det såvidt og kunne gå i land til sin mann som hvit kvinne.

Så var det barnet sin tur. Det gikk som det måtte gå, ungen kom ikke engang halvveis over før krokodillen tok barnet og spiste det opp.

Moren ble helt hysterisk, skrek og bar seg seg verre. Men mannen bare så på henne og sa:

- Det er ingenting å bry seg om, det var bare en negerunge!

Tatt ut av sammenhengen er vel denne vitsen bortimot straffbar. Og ville slett ikke vært en statsråd verdig.

Denne karen svømte andre veien.

Men jeg lærte at det verste med denne vitsen var at jeg brukte ordet neger. Og vi fikk en fin dialog der jeg forklarte at neger var et ord jeg var vant med fra barnsben av, og at jeg aldri hadde lagt noe rasistisk i det. Mens de forklarte meg at neger var et ord som de var oppvokst med som det mest nedverdigende du kunne bruke. Slik vi oppklart en del, de ble bedre i stand til å forstå oss, og jeg bedre til å unngå å bruke neger som betegnelse på alle mørkhudede.

Heldigvis slipper jeg å forklare dette til pressen.

Jeg ble ikke oppringt

Heller ikke denne gangen ble jeg funnet tung nok til å få en telefon med spørsmål jeg ville sitte ved Kongens bord. Når sant skal sies ble jeg vel ikke engang veid. Og innerst inne er jeg glad for det. For når jeg ser hvor nøye de nye statsrådene blir gått etter i sømmene, ville jeg aldri tålt dagens lys. Og slik regner jeg med det er for de aller fleste. Så åpent som alt er nå, og så lett tilgjengelig alt er på internett, vil en middels dyktig journalist lett finne noe å kritikkverdig. For ikke å snakke om alle mine venner som ville ha en eller annen god historie på lager, og derved skaffe seg sine minutter i rampelyset. Det er snart 50 år siden Andy Warhol spådde at i fremtiden ville alle være berømte i 15 minutter.

I dag tvitres det om at Sylvi Listhaug sikkert er rimelig glad i Solveig Horne. Disse to nyutnevnte statsrådene fra Frp er de som har vært mest i vinden. Og Solveig tar oppmerksomheten bort fra Sylvi. Ikke så rart, et tilnærmet samlet pressekorps hiver seg over Frp med all sin tyngde for å finne gamle uttalelser de må stå til rette for. Og Frp er naturlig nok en smule indignerte, selv om de ventet det og var forberedt. De har allerede glemt at de selv var med på å sette SV-statsråder til ansvar for gammel sympati med f.eks Pol Pot. Slik er vel politikken og slik er pressen.

Slik kan også et besøk på tvilsomt etablissement forklares.

Selv ville jeg sikkert hatt større problem enn de fleste av de nyutnevnte om jeg hadde havnet i regjering. Av hensyn til andre kan jeg ikke gå i detalj, men her er det mange gamle fester, fartsrekord på rulleskøyter, ulovlig innførsel av skateboard, kvinnehistorier, ubetalte regninger, krangel med ligningsmyndigheter, besøk i tvilsomme etablissementer, slagsmål med jenter på skolen, osv, osv... Men kommer ikke på noe direkte straffbart. Det måtte i tilfelle være brudd på lov om motorisert ferdsel i utmark, men det er forlengst foreldet. Heller ikke kommer jeg på noe jeg ikke kan stå for i ettertid. Og for meg ville det i en situasjon der det ble dratt frem, vært viktigere å beskytte tredjepart.

En som også har skiftet mening

Dessuten har jeg skiftet mening så mange ganger. Fra å være mørkeblå på grensen til brun politisk, via mørkerød til jeg i dag er mest grønn. Selv hevder jeg det kommer av modning. Modning kan slå begge veier, se bare på Paul Chaffey. Han har gått fra ledelse i SV til å bli statssekretær i blåblå regjering. Og på den veien legitimert å forandre mening.

Så jeg har ikke helt gitt opp håpet om en gang å bli spurt. Men tiden arbeider mot meg. Hadde jeg kommet med denne gangen, ville jeg vært nest eldst i regjeringen, slått med et lite år av kulturministeren. Som forøvrig i forrige regjering var yngst. 

Så det er vel like greit å ikke ha forhåpninger, men heller rendyrke imagen som gammel og sur.

Jeg er jo ikke sånn!

Hver dag jeg ikke skriver noe innlegg her, er det ett innlegg som topper lista over visninger. Og skjer det ikke noe spesielt mens jeg skriver dette, vil det i løpet av tiden jeg bruker på å skrive bli mitt mest leste innlegg. Foran mitt nidskrift om Senterpartiet, foran min beretning om forskjellen på levekår i Europa og foran min nesten humoristiske beskrivelse av hvordan jeg endelig mestret handlekøen. Innlegget det er snakk om er dette. Innlegget omhandler aktiviteten på sosiale medier. Men regner med det ikke er det folk leter etter når de kommer dit etter bruk av diverse søkeord. Derfor ser jeg at bruken av metaforer kan gi utilsiktede virkninger.

Slik ser leserstatestikken ut en ettermiddag uten nytt innlegg.

Slik ser topplista ut før jeg skriver dette innlegget

Det er på sin plass å poengtere at jeg ikke mistenker mine lokale lesere, eller for den del mine norske lesere for stadig å google Hore. Det er folk over hele verden som er ivrig på dette.

Topp ti over land. Men Norge står altså ikke for halvparten engang.

Men tilbake til overskriften. Jeg ønsker ikke å fremstå verken som kjøper eller selger i den sammenhengen som de fleste kommer på innlegget. 

Jeg er faktisk unik i den forstand at jeg er mann og ikke får tilbud. Selv den gangen hovedstaden var oversvømt av damer fra Nigeria som bød seg frem. Jeg gikk uforstyrret. Andre karer fikk tilbud selv når de gikk sammen med kona. Men aldri jeg. Til en venns store frustrasjon. For han fikk masse tilbud, og følte seg naturlig nok en smule brydd av å ferdes i visse områder av Oslo.

En gang testet vi det ut etter å ha vært på Smuget. Det sto mange på veien opp til Stortingsgaten, og jeg skulle da gå 20 m foran min kamerat. Jeg gikk som ventet uforstyrret forbi damene, men jeg hørte bak meg at han fikk tilbud fra alle.

Det er mange teorier om hvorfor. Selv hevder jeg som regel at det er tydelig for enhver at jeg ikke er noen horekunde. Særlig er dette populært når jeg hevder det i sosiale settinger der fortørnede damer forteller om at mannen får tilbud når de går sammen på Karl Johan.

En annen mulighet er kanskje mer sannsynlig. Nemlig at jeg ser såpass armodslig ut at jeg ikke har råd. Eller at jeg ser så gnien ut at jeg ikke vil bruke penger på slikt. Men til og med Birger får jo tilbud!

Den mest usannsynlige som min venn kom med i et desperat forsøk på å godtgjøre at han ikke ser mer ut som horekunde enn meg, var da han hevdet at de prostituerte var skeptisk til folk som går i Converse. Er det sånn damer, så må dere bare sørge for at mannen din går i Converse når han er i Oslo. Da slipper dere at han får tilbud han kanskje ikke klarer å stå i mot.

Nok et godt argument for å bruke verdens mest anvendelige sko! Men nå er jeg vel nesten nødt til å bruke Converse neste gang jeg er i Oslo.

For hvis ikke tror nok folk at jeg er ute for å prøve å få tilbud!

Slik ser forøvrig topplista ut når jeg nå har skrevet ferdig dette innlegget!

Jeg har ikke alltid rett, bare noen ganger

Selv om jeg har meninger om så mangt og deler mine meninger og min tro med mange, er det ikke slik at jeg tror det er meg som forvalter sannheten. Og når jeg lever i et demokrati må jeg innfinne meg med at flertallet bestemmer, selv om jeg ofte synes at flertallet har feil. Ibsen var inne på disse tankene i sitt skuespill "En folkefiende". Der hevder han at mindretallet alltid har rett, og kommer med det berømte sitatet: -Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene.

Postulat fra En folkefiende

Nå på lørdag kom en slektning av meg med spørsmål om jeg virkelig mente at det var de som likte å gå på ski som skulle få bestemme hvordan ferdsel i utmark skulle foregå. Et viktig prinsippielt spørsmål som jeg ikke kan besvare uten videre. Jeg hevder min mening, og håper min mening blir tatt til følge. Han håper naturligvis at han får gjennomslag for sitt syn.

Er dette fremtiden?

Spørsmålet aktualiseres i disse dager med ny regjering og ny masterplan for Oppdal. Oppdal er i ferd med å bestemme seg for satsningsområdene ski, sykkel og vandring. Skal dette være noe hold i må frislipp av snøscooterkjøring skrinlegges. Men er dette egentlig riktig? Hva mener folk flest? Er det mer penger å tjene på kort sikt med snøscootertraseer enn det er med vandring? Og hvem skal bestemme?

Eller er dette fremtiden?

Pilegrimssatsningen de senere årene er et typisk smalt produkt. De som er i målgruppen, og de som jobber med dette, er som gruppe totalt forskjellig fra dem som vil kjøre snøscooter. Jeg kunne beskrevet og analysert målgruppen, men da faller jeg bare inn i alle klisjeer om hvordan SV-velgeren er. Så det lar jeg ligge, eller har jeg kanskje akkurat beskrevet dem? Og disse folkene som går pilegrimsvandring og står bak satsningen mener naturlig nok at det er dem som skal legge føringene for bruk av disse områdene. Selv om de helt sikkert kommer i mindretall dersom de blir satt opp mot snøscooter og firhjuling.

Det ligger som i En folkefiende kapitalkrefter bak. Men i tillegg til penger har det i takt med vår økte velstand kommet en annen kapital enn penger inn i bildet, nemlig den åndelige, kulturelle og intellektuelle kapitalen. Hvilken kapital er mest verd? Selv er jeg så jålete at jeg tror den sistnevnte er mer verd enn penger, men er det kanskje bare fordi jeg og de fleste andre har nok penger? Føler jeg meg som et bedre menneske når jeg viser at jeg kan sitere Ibsen enn når jeg viser meg i fin bil? Eller syns jeg i takt med at stadig flere har fin bil, at det gir mere kredibilitet å vise at jeg kan gå med egen hjelp og ikke trenger noe kjøretøy?

Vanskelige spørsmål for undertegnede.

Jeg arbeider og ferdes mye i Dovre og blant dovringer. Dovre er hardere rammet av problemene i innlandet enn Oppdal. De har større nedgang i folketallet og flere konkurser og mislykkede satsinger der. De er dessuten mer opphengt i det trauste enn hva tilfellet er på Oppdal. Og finkulturen står sterkere. Rett og slett fordi de som engasjerer seg i politikk tilhører en litt annen kategori enn på Oppdal, der faktisk flere politikere har bakgrunn fra næringslivet, og troen på penger som det saliggjørende står sterkere.

Her ville Gundersen bygge horehus!

På Dovre, eller rettere på Dombås, hadde jeg en god samtalepartner som het Gundersen. Han var en av de siste originaler, og hadde meninger om mangt. Meningene var i likhet med mannen ikke alltid like spiselige. Spissformulerte, men med sannheten like bak. En gang jeg var ute på en treningstur på de utmerkede stiene i Dombås-området traff jeg ham i ferd med å stable ved. Vi snakket litt om utviklingen av turismen i Dovre og at den var negativ. Da kom han med de bevingede ord som vanskelig lar seg skrive og gi full mening. For på gammeldags dovring uttalte han: - Du fæ'kje turiste te Dombås for å springe edrue ront i ei borkjeløype. Nei, det må byggjast horehus oppe i utsikten!

En kjerne av sannhet er det i disse ordene. Et slikt etablissement rett utenfor sentrum ville garantert generert mere penger enn hva pilegrimsvandring gjør. Og i andre land blir det gjort. F.eks i Østerrike som vi noen ganger sammenligner oss med og reiser på studieturer til. På disse studieturene vises det frem flotte tilbud innen de fleste genrer, men etablissementet like utenfor landsbyen, med kapasitet for mye mer enn lokaltrafikk, vises aldri frem. For det er ikke helt stuerent.

Slik er det mange som vil underholdes!

For ikke å snakke om kasinoer. I USA er dette dratt til ytterligheter gjennom Las Vegas og Reno. To byer som er basert på hasardspill. Som trekker turister og penger i enorme mengder. Avleggere finnes også i utkanten av andre byer, men ingen snakker så mye om det. Kanskje er slike etablissementer som kasinoer og bordeller det som må til for å berge landsbygda her til lands også? Kanskje fjellregionen kan samordne et større annlegg for slike aktiviteter på Hjerkinn?

Kasino, bordell og snøscooterutleie. Her ville det blitt plass for alt!

Innen disse bransjene er det også god tilgang på risikovillig kapital. Eller risikovillig trenger den vel ikke å være. For vi mennesker er skrøpelige, og mange av oss ville nok tatt turen til Hjerkinn. Kanskje kunne vi kjørt oss en tur på Snøhetta med snøscooter mellom slagene?

Tanken er besnærende, men jeg håper jo ikke at det blir slik. Ikke fordi jeg er imot at slike tilbud skal etableres, men fordi jeg er for jålete til å innrømme at det hadde vært fint.

Dessuten ville veien til og fra jobb blitt for overstrødd med fristelser.

Operatør, drapsmann eller renholder?

Jeg har alltid hatt respekt for, og trivdes dårlig sammen med, damer med vaskestav. Det er et eller med humøret deres, og min dårlige samvittighet overfor dem, som gjør at det ofte blir dårlig kjemi. Og bedre blir det nok ikke i fremtiden.

For nå så jeg her om dagen på sosiale medier at tre av Dovre kommune sine trivligste renholdere har tatt fagbrev. Gratulerer så mye alle tre, men jeg har respekt for deres nye yrkestittel. Nå kaller de seg nemlig renholdsoperatører. En fryktinngytende tittel.

Operatør på jobb

For jeg har tilbrakt mange år i forsvarets tjeneste, og der var det også noen som ble utdannet til å bli operatører. Ikke vanlige soldater, ikke spesialsoldater, men operatører. Det var de som ble utdannet til, og sendt ut på de mest krevende oppdragene. Først og fremst ble de sendt til fremmede land og krigsområder. De var omgitt av hemmelighold og mystikk og myter. De var allerede på plass når konfliktene oppsto. En venn av meg som var operatør ringte om kvelden 11. september  2001 og fortalte at nå reiste han ut. Disse operatørene var alltid skjeggete, uten etternavn, og kunne drepe på alle mulige måter. Selv om de sjelden ble oppdaget og sjelden kom i direkte kontakt med fienden. De tisset på flasker, etterlot seg ingenting og hadde mye til felles med spøkelser.

Operatører på jobb

Bedre ble det ikke da også Norge startet med HUMINT. Human Intelligence er etterretning der operatører fysisk går inn i konfliktområder for å skaffe til veie opplysninger. Her jobber de tøffeste av de tøffe, og virksomheten lider under mangel på kontroll med fra politiske myndigheter. Mange thrillerforfattere har HUMINT som bakteppe i sine historier. Og disse folkene er ikke spioner eller agenter, men operatører.

Vi som har lest en del slike historier vet at det også er noe som heter "våte oppdrag". For dem som ikke er så bevandret i denne litteraturen, kan jeg fortelle at våte oppdrag er drap som begåes på oppdrag fra en nasjon. Jeg vet ikke om Norge gir slike oppdrag, men noe må det være siden de nå utdanner renholdsoperatører.  Det er vel slike som skal rydde etter disse våte oppdragene. Og i min fantasi blir dette de mest hardbarkede av alle operatører.

Var dette ett vått oppdrag utenfor politisk kontroll? Sto CIA bak? Eller FBI?

Når jeg bruker fornuften i stedet for fantasien, er jeg glad det i dag gis skikkelig opplæring, fagbrev og yrkestittel til de som utfører noe av den viktigste arbeidsoppgaven som finnes, nemlig renhold. For barna lærer det ikke hjemme. En elev som sølte på bordet fikk av undertegnede en bøtte med såpevann og en fille for å ordne opp etter seg. Han så med store øyne på meg og utbrøt:
- Hvordan skal jeg tørke opp vann med vann?

Så velkommen som fagarbeidere med yrkestittel kjære renholdere, men ikke kall dere operatører!

Har vært med på festen, men nå er jeg festbrems

De som tilhører min generasjon, altså de som ble født på andre halvdel av femti-tallet, har på mange måter opplevd sitt voksne liv som en fest. En lang og til dels uansvarlig fest.

Vår ungdomstid på 70-tallet var som en fredag. Vi hadde store forventninger til fremtiden, eller helga, og så ingen mørke skyer. Norge som nasjon var på vei oppover, mange av oss hadde allerede følt på den store verden utenfor gjennom interrail og sydenturer. Vi visste hva vi ville ha ut av livet.

Sammen med champagnen selve symbolet på jabbetiden; Børstraktoren

Så ble det helg, og vorspielet begynte. Den borgerlige regjeringen med Willoch i spissen sørget for det gjennom sitt frislipp av banker og finansinstitusjoner. Vi kunne ikke gå i banken for å få nytt sjekkhefte uten å bli tilbydd 50 tusen i usikret lån. Og vi deltok i vorspielet. Kjøpte alt mulig rart som vi ikke hadde bruk for samtidig som champagnen fløt under det som i ettertid har blitt kalt jappetida. Mot slutten av tiåret kom nedgangen. Omtrent som når vorspielet er over og den virkelige festen skal begynne. Noen lå igjen, slik det er på virkelig vellykkede vorspiel, etter å ha gått for hardt ut. Mange slet langt utover mot årtusenskiftet før de igjen fikk fast grunn under føttene gjennom å ha betalt ned gjelda fra jappetiden. Men de aller fleste tok seg videre til selve festen. Og den var bra for de fleste, stillingen ble konsolidert ved investeringer i fast eiendom og aksjer. Noen fikk for mye, men de fleste var med til slutten og da var vi klar for nachspielet.

I 2008 måtte vi ha solid påfyll, men fortsatt er det noen som vil fylle på mer

Når stortinget i 2001 vedtok handlingsregelen, var det et signal om at festen var slutt. Men etter en så vellykket fest er de fleste fortsatt festklare. Og nachspielet ble om mulig enda mer vellykket enn festen. Vi kunne høste av investeringene fra da vi var på festen. Fast eiendom ble belånt, og festen fortsatte. Stadig mer løssluppen og stadig mer uansvarlig. Vi glemte vår barnetro, og frigjorde staten fra kirken. Oppløsningstendensen fra festen tok helt av, partnere ble byttet eller byttet ut. Vi gikk nesten tom for alkohol eller penger i 2008, men da var det noen foretaksomme som tryllet fram mer. Og nachspielet fortsatte selv om det snart var morgen og tid for å ta et tak igjen.

Hvem tør ta ansvar for neste dag og avslutte festen?

De fleste vil imidlertid heller fortsette festen. Derfor må vi ha nytt styre, og ny erklæring som skal sørge for at festen fortsetter. Da må imidlertid alt gjøres enklere for de som fortsatt vil være med. Skatten må ned, veiene må bli trygge selv i rus, vi må ha nye kjøretøyer som Segway og snøscooter til å komme oss rundt med, vi må kunne handle døgnet rundt, osv osv. Til og med lakrispiper trenger vi for å se tilstrekkelig tåpelige ut. Og ingen ansvarlige tør å være festbrems.

Jeg er en uansvarlig person, og ikke minst; jeg er en festbrems av dimensjoner.

Er virkelig hjernen min så teflonbelagt? Eller er det Amalie sin skyld?

Jeg har alltid trodd at jeg har brukbar hukommelse. Slekt og venner forferdes enkelte ganger av episoder som jeg forteller, og som de har trodd jeg og forsåvidt andre forlengst har glemt. Jeg siterer ofte ordrett hva folk sa for 50 år siden, og alle salmeversene vi den gangen lærte utenatt kommer tilbake bare jeg får første linje. Matematiske formler og regler er også fortsatt tilstede i mitt hode.

Men noen ganger glipper det. Og dette skjer oftere og oftere. Jeg glemmer navn på folk jeg traff i går, men dette er visstnok så normalt at det ikke bekymrer meg noe særlig. Som de fleste andre på min alder koketterer vi heller med dette overtydelige tegnet på at kapasiteten i hodet har passert toppen.

Men i går satt jeg som vanlig i bilen på vei til jobb og tenkte. Hørte på radio, drakk kaffe og spiste frokost. Men først og fremst tenkte jeg. Sånn ca på Grønbakken fikk jeg en fantastisk idé og inspirasjon til et innlegg på bloggen. Et innlegg som ville slått dette og dette ned i støvlene med sin humor, sine intelligente betraktninger og provokasjonskraft. Et innlegg som ville fått bloggen min til å bryte den magiske grensen på tusen daglige visninger.

Ingen solskinnshistorie

Mens jeg formulerte og planla og disponerte innlegget slo radioen seg over på NRK Hedmark og Oppland. Akkurat i tide til spørrekonkurransen. Som i går dreide seg om Amalie Skram og hva samlebetegnelsen på hennes bøker om den armods familien litt utenfor Bergen het. At dette var Hellemyrsfolket visste jeg jo, så på høyeste punktet på Hjerkinn stoppet jeg og besvarte konkurransen. Da jeg kjørte videre fortsatte jeg å høre nyheter fra sørfylkene og ofret ikke bloggen en tanke.

Før i går kveld. Men da var hele idéen søkk borte. Og er det fortsatt. Håper bare den kommer tilbake. For jeg skulle så gjerne ha delt disse tankene med dere lesere. Overbevist dere om at jeg har vettuge tanker som jeg kan formulere på en god måte. Kanskje så god at det en gang i fremtiden kommer spørsmål om det i lokalradioen. Men foreløbig vet verken dere eller jeg hva dette handler om.

Takket være en dyster historie om fattigdom, arv og miljø og alkohol på Vestlandet.

Er det lov å bruke diktafon når man kjører bil? Det kan i tilfelle bli løsningen. Rett og slett sette seg ned på kvelden og høre på sine egne tanker,  for så vurdere hvorvidt disse tankene skal formidles videre.

Heldigvis var det en dame fra Oppdal som vant konkurransen. Hun hørte på lokalradioen fra Hadmark og Oppland takket være at hun var på hytta på Hjerkinn.

Så eneste trøsten får være at oppdalinger er mer kunnskapsrike enn folket i fylkene sør for Dovrefjell. 

I spørsmål om dannede emner.

Høstferie uten konsekvens og ansvar

Høstferien går mot slutten og det kan være tid for noen refleksjoner. På en måte har jeg ikke gjort stort i høstferien. Den har bare passert. Står opp litt senere for hver dag, og gjør litt mindre for hver dag. Men noe har jeg allikevel gjort. 

• Jeg har gitt 100 kr til Frelsesarmeen
• Jeg har savnet kollegaene og elevene såpass at jeg laget en video
• Jeg har produsert 30 000 kwh fornybar energi i form av ved og samtidig tatt vare på kulturlandskapet
• Jeg har skrevet noen blogginnlegg som til sammen har blitt lest 1000 ganger, og som jeg har tjent fire kroner på
• Jeg har vist samfunnsengasjement ved å delta på folkemøte og deretter deltatt i debatten på sosiale medier i etterkant

Mimrevideo etter tre dager vekk fra jobb

En slik representerer mellom 2000 og 3000 kwh ren energi

Dette har jeg gjort uten konsekvensutredning og pulverisering av ansvar. Slik det offentlige Norge og mange private institusjoner ser ut til å være avhengig av. Derfor tok det meg bare en lat uke å gjøre disse tingene.

Da jeg jobbet i Forsvaret ble det ofte hevdet at ting tar tid og i Heimevernet er ingenting som tar mindre enn en halvtime. I samfunnet ser det nå ut til ingenting tar mindre enn et år. Det er nå satt ned et utvalg som skal se på pelsdyrnæringens fremtid. Utvalget skal legge frem sin innstilling i slutten av 2014. Innen den tid har det nok gått med mye tid og penger. Kommunikasjonsrådgivere og andre skal naturligvis ha til salt på maten. Og ansvaret for konklusjonen fordeles på mange, og blir pulverisert.

Ikke lenger siden enn i 1963 gikk regjeringen av etter en gruveulykke på Svalbard der 21 mennesker mistet livet. Regjeringen tok ansvar, og da snakker vi om objektivt ansvar. Det vil si ansvar du har for noe du ikke er direkte skyld i. Som for eksempel om du som hundeeier opplever at hunden din forvolder skade selv om du har gjort alt som står i din makt for å unngå det. Slik som de styrende organer har ansvar for Utøya-tragedien uten at noen annen enn ABB har skyld. Slik en fotballklubb har ansvaret når en av spillerne slår seg vel mye løs på byen.

RBK, Rema 1000 og flere med dem har objektivt ansvar når denne karen opptrer på byen

Men i dag søker mange institusjoner å pulverisere ansvaret. Med utvalg, utredninger, konsekvensanalyser og gud vet hva alt dette heter. Og selskaper oppretter et konglomerat av selskaper for å pulverisere ansvar, også økonomisk ansvar. På denne måten blir det vanskelig å sette fingeren på akkurat den eller de som skal stå til rette når noe skjer.

Denne ansvarspulveriseringen sprer seg ned på planet til den enkelte. Konsekvens av handlinger man gjør blir borte. I hvert fall før de blir alvorlige. Foreldre har objektivt ansvar for handlinger deres barn utfører. Men nå møter i noen tilfeller foreldre med advokat på foreldremøter på skolen. Advokater som ikke har satt seg inn i rettspraksis med objektivt ansvar som skriver seg helt tilbake til i 1870-årene.

UD har et ansvar for nordmenn i utlandet, men det personlige ansvar er ikke borte.

Da Norge for 100 år siden var Europas fattigste land, bygde vi infrastruktur som jernbane uten bruk av konsekvensutredning og konsulenter. Beslutningen ble fattet, og jernbanen bygd. Hadde det gått galt, ville noen måttet ta konsekvens. I dag har vi beslutningsvegring, og vi støtter oss på overbetalte konsulenter. Hvor mye penger har ikke vært brukt på alle mulige utredninger bare for å bygge om E6 gjennom Oppdal sentrum? Og tid? 

                                    

Hva kostet ikke bare denne animasjonen av tid og penger?

I høstferien har jeg besluttet fra dag til dag og fra time til time hva jeg skulle gjøre. Som sikkert utallige andre har gjort. Slike beslutninger kan også de som sitter og tar avgjørelser for andre ta. Det er forstemmende å se hvor uviktige avgjørelser som blir tatt i regjeringsforhandlingene. Proffboksing, bokstavendringer i et skolefag, flytting av ansvar for motorisert ferdsel i utmark er like små avgjørelser for politikerne som når jeg bestemmer meg for om jeg skal ha to eller tre poteter til middag. 

Akkurat nå bestemte jeg meg for ikke å lenger være gammel og sur, men heller gå ut og gjøre noe. Akkurat hva har jeg ikke bestemt meg for enda. Men jeg skal klare å bestemme meg for noe.

Som jeg selv har ansvaret for og tar konsekvensen av.