Er virkelig hjernen min så teflonbelagt? Eller er det Amalie sin skyld?

Jeg har alltid trodd at jeg har brukbar hukommelse. Slekt og venner forferdes enkelte ganger av episoder som jeg forteller, og som de har trodd jeg og forsåvidt andre forlengst har glemt. Jeg siterer ofte ordrett hva folk sa for 50 år siden, og alle salmeversene vi den gangen lærte utenatt kommer tilbake bare jeg får første linje. Matematiske formler og regler er også fortsatt tilstede i mitt hode.

Men noen ganger glipper det. Og dette skjer oftere og oftere. Jeg glemmer navn på folk jeg traff i går, men dette er visstnok så normalt at det ikke bekymrer meg noe særlig. Som de fleste andre på min alder koketterer vi heller med dette overtydelige tegnet på at kapasiteten i hodet har passert toppen.

Men i går satt jeg som vanlig i bilen på vei til jobb og tenkte. Hørte på radio, drakk kaffe og spiste frokost. Men først og fremst tenkte jeg. Sånn ca på Grønbakken fikk jeg en fantastisk idé og inspirasjon til et innlegg på bloggen. Et innlegg som ville slått dette og dette ned i støvlene med sin humor, sine intelligente betraktninger og provokasjonskraft. Et innlegg som ville fått bloggen min til å bryte den magiske grensen på tusen daglige visninger.

Ingen solskinnshistorie

Mens jeg formulerte og planla og disponerte innlegget slo radioen seg over på NRK Hedmark og Oppland. Akkurat i tide til spørrekonkurransen. Som i går dreide seg om Amalie Skram og hva samlebetegnelsen på hennes bøker om den armods familien litt utenfor Bergen het. At dette var Hellemyrsfolket visste jeg jo, så på høyeste punktet på Hjerkinn stoppet jeg og besvarte konkurransen. Da jeg kjørte videre fortsatte jeg å høre nyheter fra sørfylkene og ofret ikke bloggen en tanke.

Før i går kveld. Men da var hele idéen søkk borte. Og er det fortsatt. Håper bare den kommer tilbake. For jeg skulle så gjerne ha delt disse tankene med dere lesere. Overbevist dere om at jeg har vettuge tanker som jeg kan formulere på en god måte. Kanskje så god at det en gang i fremtiden kommer spørsmål om det i lokalradioen. Men foreløbig vet verken dere eller jeg hva dette handler om.

Takket være en dyster historie om fattigdom, arv og miljø og alkohol på Vestlandet.

Er det lov å bruke diktafon når man kjører bil? Det kan i tilfelle bli løsningen. Rett og slett sette seg ned på kvelden og høre på sine egne tanker,  for så vurdere hvorvidt disse tankene skal formidles videre.

Heldigvis var det en dame fra Oppdal som vant konkurransen. Hun hørte på lokalradioen fra Hadmark og Oppland takket være at hun var på hytta på Hjerkinn.

Så eneste trøsten får være at oppdalinger er mer kunnskapsrike enn folket i fylkene sør for Dovrefjell. 

I spørsmål om dannede emner.