Jeg ble ikke oppringt

Heller ikke denne gangen ble jeg funnet tung nok til å få en telefon med spørsmål jeg ville sitte ved Kongens bord. Når sant skal sies ble jeg vel ikke engang veid. Og innerst inne er jeg glad for det. For når jeg ser hvor nøye de nye statsrådene blir gått etter i sømmene, ville jeg aldri tålt dagens lys. Og slik regner jeg med det er for de aller fleste. Så åpent som alt er nå, og så lett tilgjengelig alt er på internett, vil en middels dyktig journalist lett finne noe å kritikkverdig. For ikke å snakke om alle mine venner som ville ha en eller annen god historie på lager, og derved skaffe seg sine minutter i rampelyset. Det er snart 50 år siden Andy Warhol spådde at i fremtiden ville alle være berømte i 15 minutter.

I dag tvitres det om at Sylvi Listhaug sikkert er rimelig glad i Solveig Horne. Disse to nyutnevnte statsrådene fra Frp er de som har vært mest i vinden. Og Solveig tar oppmerksomheten bort fra Sylvi. Ikke så rart, et tilnærmet samlet pressekorps hiver seg over Frp med all sin tyngde for å finne gamle uttalelser de må stå til rette for. Og Frp er naturlig nok en smule indignerte, selv om de ventet det og var forberedt. De har allerede glemt at de selv var med på å sette SV-statsråder til ansvar for gammel sympati med f.eks Pol Pot. Slik er vel politikken og slik er pressen.

Slik kan også et besøk på tvilsomt etablissement forklares.

Selv ville jeg sikkert hatt større problem enn de fleste av de nyutnevnte om jeg hadde havnet i regjering. Av hensyn til andre kan jeg ikke gå i detalj, men her er det mange gamle fester, fartsrekord på rulleskøyter, ulovlig innførsel av skateboard, kvinnehistorier, ubetalte regninger, krangel med ligningsmyndigheter, besøk i tvilsomme etablissementer, slagsmål med jenter på skolen, osv, osv... Men kommer ikke på noe direkte straffbart. Det måtte i tilfelle være brudd på lov om motorisert ferdsel i utmark, men det er forlengst foreldet. Heller ikke kommer jeg på noe jeg ikke kan stå for i ettertid. Og for meg ville det i en situasjon der det ble dratt frem, vært viktigere å beskytte tredjepart.

En som også har skiftet mening

Dessuten har jeg skiftet mening så mange ganger. Fra å være mørkeblå på grensen til brun politisk, via mørkerød til jeg i dag er mest grønn. Selv hevder jeg det kommer av modning. Modning kan slå begge veier, se bare på Paul Chaffey. Han har gått fra ledelse i SV til å bli statssekretær i blåblå regjering. Og på den veien legitimert å forandre mening.

Så jeg har ikke helt gitt opp håpet om en gang å bli spurt. Men tiden arbeider mot meg. Hadde jeg kommet med denne gangen, ville jeg vært nest eldst i regjeringen, slått med et lite år av kulturministeren. Som forøvrig i forrige regjering var yngst. 

Så det er vel like greit å ikke ha forhåpninger, men heller rendyrke imagen som gammel og sur.