Ikke bli forbauset om jeg plutselig sitter fengslet

Det er bare tilfeldigheter som gjør at jeg ikke sitter bak lås og slå. Eller at jeg aldri har blitt anmeldt og gått etter i sømmene. For veldig mange er veldig redde for alt som avviker litt fra det helt normale. For den som følger med på sosiale medier er det ingen nyhet at det skal lite til før folk blir engstelige. En enslig mann som går seg en tur i et boligområde der han er ukjent for beboerne er nok til å utløse et skred av frykt- og hatmeldinger og politianmeldelse.

I den senere tid har jeg på nært hold opplevd at turister som tilfeldigvis var ute og gikk på den tiden ungene er ferdig på skolen, utløser en kjempesak. Ungene er opplært hjemme til å følge med, sikkert fint det, men en må her huske at det for barn er veldig spennende å leke detektiv. Disse nevnte turister var på veldig kort tid stemplet som pedofile, og avskymeldingene på Facebook tok helt av.

Det er også bare noen dager siden en mann hadde snakket med noen unger utenor en barnehage på Lillehammer. Stor sak både i pressen og for politiet.

Det viste seg imidlertid raskt at denne mannen hadde ærlige hensikter. Slik som turistene med fotoapparat også hadde.

For en stund siden ble ei vannflaske ved et postkassestativ borte på et tettsted jeg kjenner. Flaska sto der for å vanne blomstene ved postkassene. Samme dag ble det observert en enslig mann som gikk gjennom dette boligfeltet. Uhyggen spredde seg raskt, og hat og fordommer mot enslige menn kom frem på Facebook.

Stadig blir det advart mot kassebiler. Særlig hvite. Og aller helst de  utenlandske kjennetegn. Ikke en av disse blir mistenkt for å ha ærlige hensikter. Dette er tjuvpakk, ferdig med det.

Dette trenger ikke å være så ille. Mest sannsynlig er det helt ok.

Og kjører du hvit kassebil og attpåtil spør en mindreårig om veien, har du virkelig sørget for oppmerksomhet du helst ville sluppet.

Av en eller annen merkelig årsak tar barn ofte kontakt med meg. Ikke ser jeg ut som julenissen, og ikke er jeg noen overstrømmende blid person. Men barn oppsøker meg, og vil prate. Sitter jeg for eksempel og venter alene på en flyplass, er det nesten alltid barn som kommer og tar kontakt. Noen foreldre syns det er hyggelig, men de fleste blir litt reservert. Og det er neppe fordi de er redd jeg skal bli forstyrret i mine gjøremål der og da. De ser nok en potensiell pedofil. 

Det så nok også en som senere har blitt en god bekjent, da jeg for mange år siden oppsøkte årsmøtet i barneidrettsgruppa. Jeg var da leder i hovedidrettslaget, og følte det nødvendig å møte på årsmøte i undergruppene. I barneidrettsgruppa ble årsmøtet kombinert med en tilstelning for barna. Der kom det en bort til meg og spurte hva jeg gjorde der. Han visste ikke annet om meg enn at jeg var enslig og barnløs... Ikke så hyggelig der og da å ble mistenkt for noe,men vi har ledd en del av det ettertid. Slike opplevelser har jeg flere av.

Jeg unngår ihvertfall mest mulig å gå i frakk

Nettopp av denne grunn er jeg ikke så redd for alt som er fremmed. De aller fleste mennesker er ok. Et ganske langt liv i forskjellige miljøer og land har lært meg det. Men jeg har også lært meg at det er vondt å bli stigmatisert. Derfor håper jeg at særlig vi godt voksne kan bli mer tolerante enn det vi nå er. Det er ikke nødvendigvis noe galt på ferde fordi om en afrikaner i hvit kassebil spør en unge om veien. Eller at en enslig mann har fotoapparat.

Foreløbig er vi ikke der, derfor er det bare tilfeldig at jeg er en fri mann, og alltid har vært det.