Enkelte saker er for viktige til at politikere kan bestemme dem

Egentlig tenkte jeg ikke å skrive særlig mer om politikk. Etter valget har jeg på et vis blitt mettet. Det forbauser meg at så mange er forbauset over at den nye regjeringen faktisk har tenkt å drive Frp- og Høyrepolitikk. Det forbauser meg at presse og folk ellers ikke forstår at våre nye statsråder faktisk har uttalt ting som stemmer med sitt partis politikk.

Husker ikke disse hvordan det var på skolen? Om de selv var vinnere, mangler de da empati overfor de som ikke var det?

Men enkelte saker er fortsatt for viktige til at de kan overlates til politikere. Som i går når jeg ble oppmerksom på at det i den nye regjeringen er tanker om ferdighetsmerker i teoretiske fag allerede fra 1.klasse. Hvor mye skal en regjering kunne detaljstyre? Kan ikke noe overlates til fagfolk lenger?

Samtidig som jeg ble oppmerksom på saken fant jeg også et dikt skrevet av en lærer. Dette la jeg ut på Facebook sent søndag kveld. Og det har blitt mange "likes" og kommentarer ser jeg i dag. Og kommentarfeltet dreier seg blant annet om høyrepolitikk og kommunisme. Når ble barneoppdragelse og undervisning av 6-åringer politisk? Kulturelt betinget kan jeg være med på, men la oss ikke styre dette med ismer, det være liberalisme eller kommunisme.

Vi blir tidlig nok utsatt for konkurransesamfunnet. De fleste av oss finner ut at vi stort sett er middelhavsfarere på mange områder,tapere på noen og vinnere på veldig få områder. Og vi aksepterer det sånn nogenlunde.

Idretten har forstått dette med å ikke konkurrere for tidlig. Etter hvert er det satt fokus på at alle skal delta, og at såkalt topping av lag ikke bør skje for tidlig. Dette var ikke slik i min barndom.

Dette klarte jeg ikke før etter jeg ble 20

Jeg klarte aldri idrettsmerket på barneskolen. Jeg var liten av vekst og litt tjukk.
Og jeg husker det veldig godt. Jeg sprang 60 m på 11,8 sekunder, kravet var 10,3 og de beste var ned mot 9 blank. Jeg kastet bare 22 m med liten ball, kravet var 30 m. I lengde hoppet jeg 2,38 m, mens kravet var 3,10. Og da jeg kom på ungdomsskolen var jeg verdens jevneste kulestøter med 6,00 m tre ganger på rad. Kravet var 9,50.
Årsaken til at jeg husker dette så godt nesten 50 år senere, er at det plaget meg.
Den gangen var det også årlige konkurranser mellom skolene. De beste ble med på laget. Jeg var naturlig nok aldri med verken på ski om vinteren eller i friidrett på sommeren.
Dessuten husker jeg godt følelsen av å stå igjen til sist når det skulle velges lag i ballidretter.
At jeg senere begynte å trene, og faktisk ble nest best i idrett på befalsskolen, har pers på 7,7 på 60m og på en tjenesteuttalelse fra min tid i forsvaret ahr at jeg er usedvanlig fysisk sterk, skyldes ikke at jeg ble motivert til å trene av opplevelsene mine på barneskolen, men tilfeldigheter. Bare til opplysning for dere som bare kjenner meg fra min spreke periode.

Heldigvis klarte jeg meg brukbart i de teoretiske fagene. Faktisk tror jeg at jeg ville klart de ferdighetsmerkene som de nye statsrådene har lyst til å innføre. Kanskje jeg innimellom kunne stått oppført på hederslistene også. Men jeg vet også at noen som sto igjen nesten like lenge som meg når lagene ble valgt, heller ikke ville nådd opp i de teoretiske fagene. Og det kan umulig være riktig at man som voksen skal tenke med gru tilbake på rangeringsordninger på barneskolen. Selv om en senere i livet møter denne virkeligheten. Jeg tør hevde at en er mer forberedt for å takle dette når man er 18 enn når man er 6.  Men opplevelsen av å være dårligere sitter faktisk i 50 år senere. Bedre hadde det ikke vært om jeg også i teoretiske fag hadde vært bak de andre.

Slike resultatlister er det frivillig å delta på, heldigvis.

Det er et problem i Norge nå at elever dropper ut av videregående. Tror virkelig politikerne at dette problemet kan løses ved å skape vinnere og tapere på et tidligere tidspunkt?

Nei, la barna være barn litt lenger. At de selv vet hvor de befinner seg, er ikke noe argument. En ting er å vite, noe annet er å ha det oppslått i klasserommet.

Jeg vet stort sett hvor jeg står, og det gjør mange andre også, men det er ikke alt jeg vil ha oppslått.