Jeg har ikke alltid rett, bare noen ganger

Selv om jeg har meninger om så mangt og deler mine meninger og min tro med mange, er det ikke slik at jeg tror det er meg som forvalter sannheten. Og når jeg lever i et demokrati må jeg innfinne meg med at flertallet bestemmer, selv om jeg ofte synes at flertallet har feil. Ibsen var inne på disse tankene i sitt skuespill "En folkefiende". Der hevder han at mindretallet alltid har rett, og kommer med det berømte sitatet: -Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene.

Postulat fra En folkefiende

Nå på lørdag kom en slektning av meg med spørsmål om jeg virkelig mente at det var de som likte å gå på ski som skulle få bestemme hvordan ferdsel i utmark skulle foregå. Et viktig prinsippielt spørsmål som jeg ikke kan besvare uten videre. Jeg hevder min mening, og håper min mening blir tatt til følge. Han håper naturligvis at han får gjennomslag for sitt syn.

Er dette fremtiden?

Spørsmålet aktualiseres i disse dager med ny regjering og ny masterplan for Oppdal. Oppdal er i ferd med å bestemme seg for satsningsområdene ski, sykkel og vandring. Skal dette være noe hold i må frislipp av snøscooterkjøring skrinlegges. Men er dette egentlig riktig? Hva mener folk flest? Er det mer penger å tjene på kort sikt med snøscootertraseer enn det er med vandring? Og hvem skal bestemme?

Eller er dette fremtiden?

Pilegrimssatsningen de senere årene er et typisk smalt produkt. De som er i målgruppen, og de som jobber med dette, er som gruppe totalt forskjellig fra dem som vil kjøre snøscooter. Jeg kunne beskrevet og analysert målgruppen, men da faller jeg bare inn i alle klisjeer om hvordan SV-velgeren er. Så det lar jeg ligge, eller har jeg kanskje akkurat beskrevet dem? Og disse folkene som går pilegrimsvandring og står bak satsningen mener naturlig nok at det er dem som skal legge føringene for bruk av disse områdene. Selv om de helt sikkert kommer i mindretall dersom de blir satt opp mot snøscooter og firhjuling.

Det ligger som i En folkefiende kapitalkrefter bak. Men i tillegg til penger har det i takt med vår økte velstand kommet en annen kapital enn penger inn i bildet, nemlig den åndelige, kulturelle og intellektuelle kapitalen. Hvilken kapital er mest verd? Selv er jeg så jålete at jeg tror den sistnevnte er mer verd enn penger, men er det kanskje bare fordi jeg og de fleste andre har nok penger? Føler jeg meg som et bedre menneske når jeg viser at jeg kan sitere Ibsen enn når jeg viser meg i fin bil? Eller syns jeg i takt med at stadig flere har fin bil, at det gir mere kredibilitet å vise at jeg kan gå med egen hjelp og ikke trenger noe kjøretøy?

Vanskelige spørsmål for undertegnede.

Jeg arbeider og ferdes mye i Dovre og blant dovringer. Dovre er hardere rammet av problemene i innlandet enn Oppdal. De har større nedgang i folketallet og flere konkurser og mislykkede satsinger der. De er dessuten mer opphengt i det trauste enn hva tilfellet er på Oppdal. Og finkulturen står sterkere. Rett og slett fordi de som engasjerer seg i politikk tilhører en litt annen kategori enn på Oppdal, der faktisk flere politikere har bakgrunn fra næringslivet, og troen på penger som det saliggjørende står sterkere.

Her ville Gundersen bygge horehus!

På Dovre, eller rettere på Dombås, hadde jeg en god samtalepartner som het Gundersen. Han var en av de siste originaler, og hadde meninger om mangt. Meningene var i likhet med mannen ikke alltid like spiselige. Spissformulerte, men med sannheten like bak. En gang jeg var ute på en treningstur på de utmerkede stiene i Dombås-området traff jeg ham i ferd med å stable ved. Vi snakket litt om utviklingen av turismen i Dovre og at den var negativ. Da kom han med de bevingede ord som vanskelig lar seg skrive og gi full mening. For på gammeldags dovring uttalte han: - Du fæ'kje turiste te Dombås for å springe edrue ront i ei borkjeløype. Nei, det må byggjast horehus oppe i utsikten!

En kjerne av sannhet er det i disse ordene. Et slikt etablissement rett utenfor sentrum ville garantert generert mere penger enn hva pilegrimsvandring gjør. Og i andre land blir det gjort. F.eks i Østerrike som vi noen ganger sammenligner oss med og reiser på studieturer til. På disse studieturene vises det frem flotte tilbud innen de fleste genrer, men etablissementet like utenfor landsbyen, med kapasitet for mye mer enn lokaltrafikk, vises aldri frem. For det er ikke helt stuerent.

Slik er det mange som vil underholdes!

For ikke å snakke om kasinoer. I USA er dette dratt til ytterligheter gjennom Las Vegas og Reno. To byer som er basert på hasardspill. Som trekker turister og penger i enorme mengder. Avleggere finnes også i utkanten av andre byer, men ingen snakker så mye om det. Kanskje er slike etablissementer som kasinoer og bordeller det som må til for å berge landsbygda her til lands også? Kanskje fjellregionen kan samordne et større annlegg for slike aktiviteter på Hjerkinn?

Kasino, bordell og snøscooterutleie. Her ville det blitt plass for alt!

Innen disse bransjene er det også god tilgang på risikovillig kapital. Eller risikovillig trenger den vel ikke å være. For vi mennesker er skrøpelige, og mange av oss ville nok tatt turen til Hjerkinn. Kanskje kunne vi kjørt oss en tur på Snøhetta med snøscooter mellom slagene?

Tanken er besnærende, men jeg håper jo ikke at det blir slik. Ikke fordi jeg er imot at slike tilbud skal etableres, men fordi jeg er for jålete til å innrømme at det hadde vært fint.

Dessuten ville veien til og fra jobb blitt for overstrødd med fristelser.