Jeg skulle vært på Reeperbahn

Nå var det ikke akkurat hit jeg tenkte meg. Ikke akkurat nå i hvert fall.

Som mange vet er jeg helt håpløs som handyman. Selv det å slå inn en spiker er en utfordring, og skal noen fjøler sages over, for deretter å skrues eller spikres sammen til noe som kan brukes til noe, er jeg en katastrofe.

Det forhindrer meg ikke fra innimellom å ha lyst til å gjøre slike ting, og noen håndverk fenger meg slik at jeg absolutt har lyst til å lære og drive med det.

Å bygge sykkelhjul er en slik lyst. Å plukke ut det riktige navet, den gode felgen, de riktige eikene, bestemme seg for hva slags egenskaper du vil prioritere, for deretter å pusle sammen et perfekt hjul er håndverk på høyt plan. Og jeg har gjort det. Å få til hjul som er helt rette sideveis, og helt runde og der hver eike er like stram, er en kunst som gir en sjeldent god følelse av å mestre noe ikke alle kan.

Men det er gått ut på dato. Nå har karbon overtatt som materiale, og det har aldri interessert meg. Jeg vil aldri kunne konkurrere med kineserne på dette området.

I går så jeg på TV-programmet Farmen. Der slo de tau eller rep. Det har jeg lyst til å prøve. Å tvinne delene sammen etter en spesiell teknikk, løse den opp igjen litt for å ta bort spenningen, og få laget et tau som er rett og lar seg kveile må gi stor tilfredsstillelse. Prøv bare å tvinne sammen to tau, de løser seg opp igjen når du slipper.

Og dette var store greier. Reperbanen i Tønsberg var 455 m lang. Og det kom vel med når seilskutene kanskje trengte 20 km tauverk.

Jeg skrev visst seilskuter. Altså er dette også utdøende.På det meste var det 44 reperbaner i Norge. Nå er det én stusslig en igjen i Hardanger. På 80 meter. Som holder kunsten å slå tau i hevd.

Da står jeg igjen med Reeperbahn i Hamburg allikevel. Kanskje er det dit jeg må. 

For det er vel tilfredstillelse å få der også? Kanskje til og med mestringsfølelse?