Har vært med på festen, men nå er jeg festbrems

De som tilhører min generasjon, altså de som ble født på andre halvdel av femti-tallet, har på mange måter opplevd sitt voksne liv som en fest. En lang og til dels uansvarlig fest.

Vår ungdomstid på 70-tallet var som en fredag. Vi hadde store forventninger til fremtiden, eller helga, og så ingen mørke skyer. Norge som nasjon var på vei oppover, mange av oss hadde allerede følt på den store verden utenfor gjennom interrail og sydenturer. Vi visste hva vi ville ha ut av livet.

Sammen med champagnen selve symbolet på jabbetiden; Børstraktoren

Så ble det helg, og vorspielet begynte. Den borgerlige regjeringen med Willoch i spissen sørget for det gjennom sitt frislipp av banker og finansinstitusjoner. Vi kunne ikke gå i banken for å få nytt sjekkhefte uten å bli tilbydd 50 tusen i usikret lån. Og vi deltok i vorspielet. Kjøpte alt mulig rart som vi ikke hadde bruk for samtidig som champagnen fløt under det som i ettertid har blitt kalt jappetida. Mot slutten av tiåret kom nedgangen. Omtrent som når vorspielet er over og den virkelige festen skal begynne. Noen lå igjen, slik det er på virkelig vellykkede vorspiel, etter å ha gått for hardt ut. Mange slet langt utover mot årtusenskiftet før de igjen fikk fast grunn under føttene gjennom å ha betalt ned gjelda fra jappetiden. Men de aller fleste tok seg videre til selve festen. Og den var bra for de fleste, stillingen ble konsolidert ved investeringer i fast eiendom og aksjer. Noen fikk for mye, men de fleste var med til slutten og da var vi klar for nachspielet.

I 2008 måtte vi ha solid påfyll, men fortsatt er det noen som vil fylle på mer

Når stortinget i 2001 vedtok handlingsregelen, var det et signal om at festen var slutt. Men etter en så vellykket fest er de fleste fortsatt festklare. Og nachspielet ble om mulig enda mer vellykket enn festen. Vi kunne høste av investeringene fra da vi var på festen. Fast eiendom ble belånt, og festen fortsatte. Stadig mer løssluppen og stadig mer uansvarlig. Vi glemte vår barnetro, og frigjorde staten fra kirken. Oppløsningstendensen fra festen tok helt av, partnere ble byttet eller byttet ut. Vi gikk nesten tom for alkohol eller penger i 2008, men da var det noen foretaksomme som tryllet fram mer. Og nachspielet fortsatte selv om det snart var morgen og tid for å ta et tak igjen.

Hvem tør ta ansvar for neste dag og avslutte festen?

De fleste vil imidlertid heller fortsette festen. Derfor må vi ha nytt styre, og ny erklæring som skal sørge for at festen fortsetter. Da må imidlertid alt gjøres enklere for de som fortsatt vil være med. Skatten må ned, veiene må bli trygge selv i rus, vi må ha nye kjøretøyer som Segway og snøscooter til å komme oss rundt med, vi må kunne handle døgnet rundt, osv osv. Til og med lakrispiper trenger vi for å se tilstrekkelig tåpelige ut. Og ingen ansvarlige tør å være festbrems.

Jeg er en uansvarlig person, og ikke minst; jeg er en festbrems av dimensjoner.